Noen tror jeg skriver fordi jeg synes det er gøy. Det er bare tull. For det meste er det kjedelig. Andre ganger blir jeg nesten gal i hodet. Ja, av og til føles det ut som en besettelse. Sånn som i går f.eks., hvor jeg satt og skrev uten stopp i ni timer, la meg i senga en gang ved morgengry, men måtte gripe tak i en tusj og en skrivebok ved senga et par ganger før jeg endelig sovna. Det verste er at etter slike økter, sånn som i dag da jeg våknet og stormet til pc-en for å se gjennom det jeg hadde skrevet, sletter jeg mesteparten. Over halvparten av alle bokstavene, ordene, setningene, borte ved noen tastetrykk. For så å fortsette enda en gang, og jeg hater det meste jeg har skrevet i dag også. Det plager meg. Jeg har en slags følelse av at det er noe jeg vil skrive, men jeg får det ikke ned - ennå. Jeg skulle helst sett at det ikke var sånn i det hele tatt. En forfatter* (riktignok av science fiction) sa en gang at skriving er den eneste form for akseptert schizofreni, noen ganger føles det nesten litt sånn (i den grad jeg og de fleste andre forestiller oss hvordan det er), mens andre ganger skriver jeg for mye av meg selv. Jeg vil nesten si at det er litt kvalmende, og jeg begynner å lure på om det faktisk er noe jeg vil si, eller om skrivekløen bare ligger i fingrene - fysisk? Men det går jo ikke, for det forklarer ikke de tankestrømmene av tekster som er ferdigskrevet i hodet mitt lenge før jeg skriver dem ned (mange av blogginnleggene er eksempler på det, men jeg orker ikke å nevne noen eksempler, for i dag synes jeg alt er dårlig). Jeg kan ikke si til meg selv: stopp, du kan gjøre noe annet i livet, for det kan jeg faktisk ikke, det hadde vært som en amputasjon av største dimensjon, og ingen andre kan si det heller, for jeg kommer aldri til å høre etter.
*E.L. Doctorow
1 kommentar:
Jeg har sett gjenom litt, og jeg synes du er en dyktig skribent. Hvorvidt jeg er den rette personen til å vurdere det er en annen sak, men slik har det seg i alle fall at jeg synes det. Hele prosessen, for min del, når det kommer til skriving, er å sette ord på tankene, eller sette dem i bur om du vil, eller kanskje heller sette dem fri fra et bur? Man får muligheten til å skape et helt eget univers, uansett om man er i besittelse av ordets kunst, mer fysiske kreasjoner, som maleri- og annen bildekunst, eller musikalsk talent. Eller alle sammen. Det er det å kreere, ut av seg selv og sitt. Og man har ikke noe valg om det er det man er ment for å gjøre. Jeg kan ikke la være å spille musikk, så enkelt er det ikke.
Jeg får håpe musikklinja blir flere behagelige opplevelser enn dårlige for meg, om jeg kommer inn.
Legg inn en kommentar