fredag 24. juli 2009

Jeg er her likevel

De siste ukene har jeg tilbragt med en altfor vakker gallerist, en anorektisk poet og hennes feite, alltid-postive venninne, maratonløpere, en tjukk dikter (forestill deg han i Fatso-filmen), en fantastisk forfatter, en ekkel wannabefranskmann, en kunstkritiker, en kunstprofessor, en entrepenør, et par forhenværende ballerinaner (hun ene er nå lam), en androgyn fotograf, en ulykkelig mann hvis historie ennå ikke er fortalt meg, en tenåring kalt Snoopy, gutter som spiser egg og bacon og bønner til frokost, en rampete ponni, den peneste jenta i klassen (hun var!), en amerikansk og en engelsk arkitekt, et romvesen, en grafisk designer, en trommeslager i knallgul kjole og ynglinger. I London, Stockholm, Paris, København, Tokyo, New York, Hawaii, den engelske landsbygd og et småsted ett eller annet sted i Sverige og enda et i Japan. Skrøner jeg? Vel, på sett og vis gjør jeg det. Jeg har lest altfor mange bøker på altfor kort tidsrom. Samtidig som jeg har skrevet altfor mye selv. Gått inn i andres hoder. Det er litt slitsomt. Jeg får urgen til å drikke meg drita og si hadet til sammenkoplede tankestrømmer, men nei, kan jo ikke det heller. Jeg er nødt til å skrive ned alt sammen , før det blir borte igjen (og jeg har no clue om når det skjer). Sannheten er at det ikke er agurktid, slik jeg ymtet frempå om her på bloggen forrige uke. Eller kanskje det er det her på bloggen, men inni hodet mitt: nei. Jeg har tilogmed fått meg en skrivebok jeg har med meg i vesken overalt til alle døgnets tider - og en penn. Ingenting skal slippe unna (men jeg så i den en gang dagen etter en kveld med altfor mange vodkadrinker og noko attåt, og æsj, jeg var så emosjonell at jeg ikke orket det i edru tilstand, jeg måtte bare klusse ut med en tusj). Dessuten sparer jeg penger. Jeg har tilogmed kuttet ned på røyken (og hvis jeg kjøper blir det Paramount. Ikke noe mer First Cut-luksusrøyk nå), uten å egentlig tenke noe særlig på det. Jeg sparer énkroninger og andre mynter i en gjennomsiktig plastboks det har vært q-tips i før, men ikke nå lenger, den ligger gjemt et sted jeg ikke vil si. Ikke en gang katten min vet hvor.

4 kommentarer:

Uteerdetmelkehvitt sa...

jeg liker at du skriver om viktige ting (i motsetning til sikkert 98% av Norges blogger), og at du skriver om skriving. Ja. Eneste jeg kunne ønske meg er litt flere avsnitt i innleggene dine, så hodet ikke blir så slitsomt, og så, kanskje flere får med seg de fine innleggene dine..

Kathleen sa...

Hehe, viktig og viktig, det kommer vel ann på hvordan man ser det på. Noen ganger er pannekaker viktig, men ikke akkurat nå, for jeg er mett og har lest Morgenbladet.

Jeg skal ta til meg det om avsnitt, selv om jeg føler at det har blitt en litt innprenta del av stilen min. Jeg skriver jo ofte i en slags assosiasjonstankestrøm: begynner med noe og slutter med noe helt annet. Ironisk nok hatet jeg selv "Fakta om Finland" av Erlend Loe, nettopp fordi den var skrevet uten et eneste avsnitt. Jeg leste ikke engang hele boka, for så grusomt syntes jeg det var. (Ok, Kathleen, bjelken i øyet!)

Uansett: takk for kommentaren :)

Maja Piraja sa...

Jeg kunne ønske jeg hadde masse ord som bare måtte ut - de sitter liksom litt fast for tiden. Men bildene kommer, heldigvis :)

Ane sa...

Du, jeg merker jeg gleder meg til å lese det du en gang kommer til å gi ut!