Jeg er her likevel

De siste ukene har jeg tilbragt med en altfor vakker gallerist, en anorektisk poet og hennes feite, alltid-postive venninne, maratonløpere, en tjukk dikter (forestill deg han i Fatso-filmen), en fantastisk forfatter, en ekkel wannabefranskmann, en kunstkritiker, en kunstprofessor, en entrepenør, et par forhenværende ballerinaner (hun ene er nå lam), en androgyn fotograf, en ulykkelig mann hvis historie ennå ikke er fortalt meg, en tenåring kalt Snoopy, gutter som spiser egg og bacon og bønner til frokost, en rampete ponni, den peneste jenta i klassen (hun var!), en amerikansk og en engelsk arkitekt, et romvesen, en grafisk designer, en trommeslager i knallgul kjole og ynglinger. I London, Stockholm, Paris, København, Tokyo, New York, Hawaii, den engelske landsbygd og et småsted ett eller annet sted i Sverige og enda et i Japan. Skrøner jeg? Vel, på sett og vis gjør jeg det. Jeg har lest altfor mange bøker på altfor kort tidsrom. Samtidig som jeg har skrevet altfor mye selv. Gått inn i andres hoder. Det er litt slitsomt. Jeg får urgen til å drikke meg drita og si hadet til sammenkoplede tankestrømmer, men nei, kan jo ikke det heller. Jeg er nødt til å skrive ned alt sammen nå, før det blir borte igjen (og jeg har no clue om når det skjer). Sannheten er at det ikke er agurktid, slik jeg ymtet frempå om her på bloggen forrige uke. Eller kanskje det er det her på bloggen, men inni hodet mitt: nei. Jeg har tilogmed fått meg en skrivebok jeg har med meg i vesken overalt til alle døgnets tider - og en penn. Ingenting skal slippe unna (men jeg så i den en gang dagen etter en kveld med altfor mange vodkadrinker og noko attåt, og æsj, jeg var så emosjonell at jeg ikke orket det i edru tilstand, jeg måtte bare klusse ut med en tusj). Dessuten sparer jeg penger. Jeg har tilogmed kuttet ned på røyken (og hvis jeg kjøper blir det Paramount. Ikke noe mer First Cut-luksusrøyk nå), uten å egentlig tenke noe særlig på det. Jeg sparer énkroninger og andre mynter i en gjennomsiktig plastboks det har vært q-tips i før, men ikke nå lenger, den ligger gjemt et sted jeg ikke vil si. Ikke en gang katten min vet hvor.