Vinter

The old lindens and birches, white with hoarfrost, have a good-natured look, they are nearer one's heart than cypresses and palms, and near them one no longer wants to think of mountains and the sea.
-Fra Anton Chekhovs The Lady With The Little Dog.


Jeg har forelsket meg i enda en russer, denne gangen en forfatter (alle russerne jeg er forelsket i er enten forfattere eller superslendre modeller) ved navn Anton Chekhov. Jeg leste hans novelle The Lady With The Little Dog (ja, jeg leste den på engelsk) i baksetet i bilen på vei til Fredrikstad, solobrus og bacalo, fyllesyk etter gårsdagens Club Dynamight på Frk. Larsen, denne andre juledag. Den er en av novellene i antologien My Mistress's Sparrow Is Dead, en bok med en masse noveller min yndlingsforfatter Jeffrey Eugenides (nå, han er amerikaner, hvis du lurte) har samlet sammen. Jeg kom over den i en bokbutikk på bursdagen min forrige helg, sammen med 20 Fragments of a Ravenous Youth av en annen yndlingsforfatter, Xiaolu Guo (kineser btw), ble den en bursdagsgave til meg selv. En svær lilla pocketbok med blomstersnirkler og gullskrift fanget min oppmerksomhet, omslagene til de engelske bøkene er alltid mye finere, selv pocketbøker er fine på engelsk. Jeg kjøper aldri en bok etter omslag, det er ikke det, men det gjør jo ikke noe at boka er fin utenpå også. Ta for eksempel Frode Gryttens Bikubesong, den står og i hylla, men den er stygg. Den er bare stygg-gul med tittelen skrevet svart rett på. Når jeg får gitt ut bok skal omslaget være like fint som det som er inni. Eller kanskje boken ikke er så fin inni, kanskje den er mer desperat og depressiv, men den må likevel være fin utenpå. Da blir den litt sånn som, uhm, Marilyn Monroe (jeg har lest så mye Elisabeth Wurtzel, shame, jeg burde ha kommet opp med en mer original dame enn Monroe).

Eller som drops, de engelske bøkene er som dropsene vi lagde tidligere denne uken; azurblå drops med banansmak, svarte kirsebærdrops, monsterslimgrønne drops med kokosmak badet i lakrispulver, flaskegrønne drops som ikke smaker eple, men hylleblomst. Apropos hylleblomst, det skjedde det merkeligste, midt på mørkeste vinteren lager vi hylleblomstdrops, og litt senere ser jeg i postkassen og der er kommet hylleblomstte til meg i posten som en venninne sendte til meg, to hylleblomstting på én dag, jeg elsker når sånt skjer. Og det er ennå lenge til sommeren. Men det gjør ikke noe, for jeg har ullstrikka lue og snøen ligger der og er lun.