lørdag 27. juni 2009

Havfruer og cyborger som ikke er det

Jeg vet ikke om det er en vandrehistorie eller om det faktisk er sant det med jenta som satt stille i vannet i et døgn fordi hun ville bli en havfrue, før noen fant henne og plasserte henne på et mentalsykehus. Jeg kom til å tenke på henne da jeg satt som en sammenrullet ball i en sandgrop i vannet på Hove og egentlig tenkte at jeg ikke ikke ikke ville dyppe hodet fordi vannet var så møkkete (men antageligvis ikke like mye som meg selv, så hva skjedde med logikken?), før jeg kjente ett eller annet på låret og Leo sa at det var en sjøsnegle som sugde seg fast, og jeg trodde på det og fikk noia og spratt opp og løp inn på land igjen (hylende) fordi jeg forestilte meg sjøsnegler noe alá igler, det er så ekkelt, og om de så ikke er iglelignende, så ihvertfall sneglelignende, og snegler er det ekleste jeg vet om. Men det er annerledes på land, jeg har på meg sandaler og jeg kan se på bakken (jeg gjorde det hele tiden på Hove og fant dermed nesten-fulle røykpakker, uåpnede chipsposer og Cashlesskort med penger på som jeg brukte på smoothie og den beste falafelen jeg noensinne har smakt) og koordinere mine skritt vekk, når jeg er i vann kan jeg ikke se noe, jeg bader ikke med brillene på, og jeg er blind uten dem. Ikke bare blind, men naken også, for plutselig blir alle de andre sansene dårligere. Jeg vet at det blir sagt at når en sans blir borte, så forsterkes alle de andre, men sånn er det deffo ikke med meg. Når jeg ikke lenger ser (så godt), hører, lukter, smaker jeg heller ikke så godt. Jeg tok ikke med føle, for den tror jeg blir bedre av at synet blir dårligere. Men det er jo nettopp den sansen jeg helst ikke vil registrere med, jeg vil ikke føle sjøsnegler som suger seg til huden, jeg vil ikke måtte tråkke på en krabbe for å i det hele tatt registrere at den er der når jeg helst skulle ha sett den først. For da hadde det jo ikke skjedd at jeg hadde tråkket på den. Jeg skulle forresten også sett for lenge siden at ting kom til å gå galt. Min forhenværende videregående skole ringte meg i går mens jeg var på vei hjem fra Hove for å spørre om jeg hvor jeg hadde gjort av religion og etikk-karakteren, den har jeg ikke, og jeg funderer på hva jeg skal gjøre nå. Så vidt. Jeg skulle ønske jeg kunne kobles på, hva nå enn det vil si, jeg vet ikke. På en annen måte enn hun i filmen I'm A Cyborg, But That's OK riktignok, hun er også enda ei jente på mentalsykehus. Hun spiser ikke, for da kommer hun til å bli ødelagt, hun tror nemlig hun er en cyborg som får energi fra batterier. Men jeg, jeg er et romvesen for realz liksom, jeg skremmer folk når de finner meg sovende med åpne øyne (jeg vet ikke, jeg sover jo, men det sies så) og jeg har blå tær og de lengste fingrene jeg noensinne har sett, dessuten så kalde hender at det umulig kan være blod som flyter i mine årer, jeg kan heller ikke snakke, jeg må bruke armene og resten av kroppen til å kommunisere, jeg lagde hhdsfhwpoevxwyegjg-lyder i walkie talkien (eller jeg sier ordet 'politi' og får en skjennepreken fra vaktlederen fordi det er på linje med å si 'brann!', og jeg må unnskylde meg, selv om jeg bare hadde snakket om hiphop-politiet/National Rap Show/Tommy Tee på sambandet med de andre kidsa) og det er tusen andre ting også, men nå hører jeg folk som sier at det er 42 grader ute (nei, det er jo så klart ikke det, men det er varmt), og jeg er så tørst, jeg må gå og drikke litt rødsprit, nei, jeg mener vann, nei, øl, nei,

4 kommentarer:

Renate sa...

du skriver utrolig bra!

Kathleen sa...

Takk :)

9cko sa...

Jeg er også nesten blind uten briller/linser. Jeg ser helt klart når jeg drømmer og hater det når jeg våkner og knapt nok kan se allikevel...litt som fantomsmertene folk har når de amputerer noe og har vondt i det de amputerte bort... jeg har vondt i synet mitt når jeg våkner.

Vilde sa...

hei, dette var jo en liten deilig novelle/dikt/whatever av et blogginnlegg.
sats på skriving du. serr liss ass. :)