Da jeg var liten og når jeg blir stor

Da jeg var liten var flyplasser egne verdener som måtte utforskes, de var så spennende og fulle av liv, og når flyet tok takeoff kilte det i magen akkurat sånn som i karusell på tivoli. På skolen veddet jeg tre milliarder kroner med hver og en av venninnene mine at jeg aldri i livet skulle komme til å kysse noen, ikke en gang på kinnet, og jeg syntes matematikk var kjempegøy fordi jeg forstod alt og klarte leksene på ti minutt. Jeg trodde at det bodde monstre i dass, og i tidlig pubertetsalder forbannet jeg meg over at alle andre jenter i klassen hadde hofter bortsett fra jeg (jeg så ut som en anorektisk guttunge og alt jeg ønsket meg var at buksene skulle være tighte). I dag er jeg tyve og synes ikke det finnes noe mer stressende og jævlig enn flyplasser, jeg får vondt i hodet og sulter fordi jeg haster meg slik dit og det finnes ikke annet enn pølser og gravlaks å kjøpe (og det for så mye som en hundrelapp!), æsj!, og å fly gir meg hastig hjertebank og klamme hender (jeg vil ikke gå så langt som å kalle det dødsangst; bare at jeg liksom er blitt klar over at døden eksisterer). Jeg skylder flere milliarder kroner og alt jeg forstår av matte er det som har med økonomi og budsjett og studiegjeld å gjøre. Jeg tror ikke lenger på monstre i dass, men hadde heller foretrukket dem enn veldig mange menneskemonstre i denne verden, og jeg synes hoftene mine er altfor brede; skulle jeg fikset på én kroppsdel hadde det vært å gjøre dem mindre.

Men noen ting er sånn som det alltid har vært; lukten av storby, støv og asfalt i regnet er still en av de beste luktene i verden, hester er like vakre og mulene deres like fløyelsmyke mot hånda nå som da jeg kom traskende i støvler med gulrøtter, sukkerbiter og brødskalker som hestegal småpike, jeg spiser fortsatt ikke omelett (forskjellen er at da jeg var liten var jeg allergisk mot egg, nå har jeg rett og slett bare eggfobi), jeg har ennå ikke vært i New York (det gjør ikke noe, jeg venter til jeg blir minst tjueén år først), jeg skriver brev og pynter arkene med klistremerker og tusjer i alle farger som da jeg var kid, men de blir riktignok sendt mye lenger avgårde nå enn da jeg var liten (i går sendte jeg et til ei venninne i Amsterdam), og nå og da tar jeg meg selv i å begynne setninger med "Når jeg blir stor...".

Det var faktisk bare for noen dager siden jeg gjorde det sist, jeg sa at når jeg blir stor skulle jeg kjøpe meg et hus på landet med hage og veranda med søyler dekket av eføy, langt, langt vekk fra daglige "Hallo, ut og drikke øl i dag!?"-telefoner, at man ikke trengte å ha mann og barn for å gjøre det, bare se på Rocky/Martin Kellermann, han bor på en hytte på en øy, tegner serier og er fortsatt fet, men ingen trodde noe særlig på meg, "Du kommer til å dø av kjedsomhet etter en uke", og kanskje det var trøttheten min som snakket, jeg orket nemlig ikke mer rom & cola og cuba coffee i det jeg sa dette, og at jeg like etter sa at jeg skulle ønske jeg var en fifties housewife og slapp å jobbe annet enn å lage mat på kjøkkenet var i hvertfall trøttheten som pratet, jeg mente det slettes ikke (omg, liksom, da jeg var liten fikk foreldrene mine kjeft fra andre foreldre fordi jeg var så "vill", bare fordi jeg overkjørte guttungene deres. Men I guess, sånn er det å vokse opp i bibelbeltet hvor likestillingen er verst i landet), jeg liker jo å jobbe og jeg er svært fornøyd med at jeg denne uken (endelig, endelig) ble ansatt i mitt livs første heltidsjobb, hurra, hurra, hurra!