Fire

Denne greia har jeg tatt fra Kristina. Hei og hopp, ha en fin lørdag!

FIRE PLASSER JEG HAR BODD
1. Kristiansand.
2. Asker.
3. Bergen.
4. København.

FIRE FILMER JEG KAN SE OM OG OM IGJEN
1. Me and You and Everyone We Know.
2. Titanic.
3. Girl, Interrupted.
4. Pulp Fiction.

FIRE BLADER JEG LESER
1. Aftenposten K.
2. Vinduet.
Uhm, jeg leser ikke så mange blader, men jeg leser mange aviser! Derfor:
3. Dagens Næringsliv.
4. Klassekampen.

FIRE JOBBER JEG HAR HATT

1. Vakt på Hovefestivalen (frivillig; jobben bestod i å sitte på en benk i sola og drikke kaffe og snakke piss på sambandet med Daniel).
2. Bartender på Hovefestivalen (frivillig).
3. Vaskejobb.
4. Kantinemedarbeider.

FIRE TV-SERIER JEG SER PÅ

1. Californication.
2. Revenge.
3. Lilyhammer.
4. ---

FIRE STEDER JEG HAR VÆRT PÅ FERIE

1. Geneve.
2. Basel.
3. Brüssel.
4. Oban.

FIRE INTERNETTSIDER JEG BESØKER HVER DAG

1. Twitter, kan ikke leve uten Twitter.
2. dagbladet.no
3. aftenposten.no
4. fvn.no

FIRE FAVORITTMATRETTER

1. Stekt makrell med rømme, poteter og hjemmelagd agurksalat.
2. Kongekrabbeklør, majones, loff og smør.
3. Gado-gado.
4. Rista brødskiver med blåbærsyltetøy og brunost.

FIRE ARTISTER JEG HAR SETT LIVE

1. The Gossip.
2. Kanye West.
3. Snoop Dogg.
4. Damian Marley.

Her traff vi på Beth Ditto fra The Gossip etter å ha venta i noen busker bak amfisecenen på Hove.

FIRE TING I ROMMET JEG ER I

1. En tegneserieroman jeg nettopp har lest, Lucille av Ludovic Debeurme.
2. Et par svarte Jeffrey Campbell Night Walk-sko.
3. Et glass vann.
4. Et longboard.

FIRE SAKER JEG HAR PÅ MEG AKKURAT NÅ

1. En mørkeblå ullgenser som jeg har stjelt fra søstera mi, men det gjør ikke noe, for hun er et forbrukersvin og legger ikke merke til når jeg tar noe fordi hun eier et skap større enn Topshop i Oxford Street. Jeg er ikke den som bør ha dårlig samvittighet.
2. Et lysegrønt tørkle rundt halsen; det skulle vært hvitt, men jeg vasket det sammen med en grønn genser.
3. En rutete skjorte jeg kjøpte på Fretex. Den var så fin at jeg måtte ta den av utstillingsdokka i smug, i tilfelle de som jobba der kom til å si nei, du får ikke lov til å kjøpe den om jeg spurte dem.
4. Briller, alltid.

FIRE TING JEG GLEDER MEG TIL

1. Påskeferien! Da skal vi kjøre dressin i de svenske skoger.
2. Til kjæresten min kommer hjem fra Oslo i kveld!
3. Å ha lest ferdig Dantes Den guddommelige komedie. Dør av den.
4. Sushimiddag med mamma neste gang jeg er i Kristiansand.

Tekster fra Versailles

1. Jeg sitter i hagen til Versailles og spiser baguett og stinky ost, tenker litt på at det er ganske fint å være på tur alene. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, jeg trenger ikke å forholde meg til noen, trenger ikke irritere meg over at noen jeg er i følge med skal dra opp kameraet slik at jeg enten må vente eller ta et bilde av vedkommende som drar det opp, slipper denne kamerafobien min, eller, fobi og fobi, jeg er jo ikke redd for kameraer, jeg bare liker dem ikke. Selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske jeg hadde hatt et da jeg så noe streetart i Belleville i går kveld; det var en masse gamle damer som satt på stiger langs en hel vegg, jeg har vanskelig for å beskrive det med tekst, hvis jeg skulle vist det til noen måtte det vært ved hjelp av et bilde, og det er her haken ved å reise alene kommer inn. Jeg ser ting hele tiden som får meg til å tenke på folk og til å ønske den og den personen var her, så kunne jeg pekt, som om det kommer til å forsvinne for meg hvis ingen andre har sett det, til tross for at jeg skriver det ned. I går for eksempel så jeg en Domino's Pizza- sjappe, på vei nedover Belleville etter at Csilla og jeg var oppe på en topp og så utsikten over Paris, og da tenkte jeg at jeg måtte si det til Ea, jeg ville si det til ham, de har Domino's Pizza her i Paris også, akkurat som i nabolaget vårt i København i fjor sommer, hvor vi kjøpte pizza på kveldene de varmeste dagene, der hvor de hadde VM-tilbud og jeg en gang fikk en fotball sammen med pizzaen (og fire øl), og jeg lurer på hvor det ble av den, vi kan neppe ha tatt bryet med å ta den med oss hjem, så mye bagasje som vi hadde med oss. På toget og på ferja. Jeg dro den ene bagen på longboardet, men det var likevel stress. Mulig vi la den i en pose sammen med alle bøkene jeg hadde lest den sommeren og hang den utenfor en Blå Kors-butikk.

2. Jeg føler jeg er en statist her i Paris. Paris er av de byene som er akkurat sånn som du tror den skal være. Akkurat sånn som man har sett den på film. Middelaldrende menn som er kledd som Serge Gainsbourg og med sneipen i hånda. Folk som sitter på fortauskaféene og drikker vin. Folk med baguetter som stikker opp fra veska. Og alle bygningene med smijernsverandane og de shiny, svarte bilene med sotetde vinduer. Jeg ser på alt sammen utenifra, jeg tilhører ikke dette stedet, jeg har ingen hovedrolle i denne filmen.

Metroen er ikke min vei til jobb, vin er ikke det jeg helst vil drikke, og språket kan være så fint det vil, men det er ikke mitt språk.

3. Sitter på en benk utenfor Grand Trianon i Versailles og har nettopp brukt min tynne fransk til å kjøpe jordbæris og svart kaffe, men still, det var franskkunnskaper i praksis. Observerer en jentegjeng hvor alle har brunt hår og helt bleikhvit hud og tenker at de alle ser ut som hun jenta i Twilight-filmen.

4. Sitter på en slitt trenbenk på Marie-Antoinettes eidendom og ser over dammen og en av de fine landstedsaktige byggene og lurer litt på om dette er det stedet som Marie-Antoinette i Kirsten Dunsts skikkelse i Coppolas Marie-Antoinette sier er å være landet, noe jeg har stusset over flere ganger, for er ikke selve slottet Versailles på landet da? Er hun ikke på landet fra før av når hun er i Versailles?

Avstandsforelskelser & bøker

Jeg leser ganske mange bøker, vil jeg selv påstå. Ikke like mange som bokbloggerne og sikkert ikke like mange som de litteraturstuderende heller, men flere enn folk flest. Jeg leser dårlige bøker, jeg leser middelmådige bøker og jeg leser gode bøker. De dårlige er av og til så dårlige at jeg lurer på hvordan de i det hele tatt kunne bli utgitt (sikkert på eget forlag), og de middelmådige er ok og havner i glemmeboka ganske snart, og de gode, som det slettes ikke er få av, anbefaler jeg videre. Les den, les den, sier jeg.

Men det finnes en kategori til. Det er de bøkene som er litt mer enn bare bra. Det er de bøkene som når jeg begynner å lese i dem, aldri vil slutte å lese i. Jeg vil bare lese videre; jeg vil ikke legge dem vekk, samtidig som jeg er redd for at jeg skal komme meg til slutten alt for fort. Jeg vil bare være der, i boken, i forfatterens hode kanskje? Det er de bøkene som føles som avstandsforelskelser. Det er de bøkene som får det til å kile i magen på litt samme måte som den våren jeg var fjorten og forelsket i han skategutten med det halvlange håret som skrev Ramones med blyant på pulten ved siden av meg sånn at jeg også måtte høre på Ramones straks jeg kom hjem, hvor så jeg dagen etter sa til alle at jeg også jeg digget Ramones, og det var ikke løgn, for jeg trodde virkelig jeg gjorde det, trodde virkelig at jeg digget Ramones, men egentlig hørte det bare med forelskelsen. I det jeg sluttet å være avstandsforelsket i denne gutten, i det de isvannsblå øynene hans ble til allminnelige blå, opphørte trangen til å høre på Ramones, og det eneste jeg har jeg igjen er at jeg faktisk har hørt det meste av Ramones og at jeg kan utrolig mye om skating til hvor lite jeg faktisk har skatet i mitt liv.

Noen bøker er bare sånn. Jeg leser i dem og kjenner et sug i kroppen, det er det samme suget som da skategutten satt ved siden av meg i en norsktime og fortalte meg om T-skjorta han hadde på, at det var av merket Chocolat, det er et skatemerke visstnok, og jeg husker logoen ennå: hvitt på rødt med snirklete bokstaver og hvordan hjertet mitt banka litt fortere og jeg prøvde så nonchalant jeg kunne å si Jaha, sier du det, og jeg prøvde å skrive, jeg tror vi skrev på en oppgave, men jeg kan ikke huske hva det var og jeg fikk det garantert ikke til, men jeg måtte late som jeg skrev, jeg måtte bøye meg ned over arket og skjule meg bak mitt lange hår som jeg den gang alltid hadde løst, det var lenge, lenge før høy hestehale ble min signatursveis, takk gud for det, for jeg var sikkert helt rød i trynet, like rød i trynet som jeg sikkert var på biblioteket tidligere i dag, der jeg stod i skranken i kledd en altfor varm boblejakke, ullue og to skjerf for mye, med en pose dagligvarer i den ene hånden og et par skøyter i den andre og prøvde å stappe de femten bøkene og det franske språkkurset jeg nettopp hadde lånt opp i veska jeg holdt i den tredje hånda samtidig som kjæresten min ringte og lurte på hvor vi skulle møtes, og poff! havnet alle de femten bøkene (+ det franske språkkurset) ut over hele gulvet. Tjukke romaner, tynne novellesamlinger, diktbøker, kjærlighetsbrev. Ligger der og jeg er sikkert like rød som vinen jeg er nødt til å skyndte meg for å få kjøpt til i morgen.

Noen bøker er sånn. Jeg kan ikke slutte å tenke på dem, jeg tenker på dem når jeg ikke leser i dem, jeg tenker at jeg gleder meg til å lese videre i dem, og jeg snakker om dem. Da jeg var fjorten fortalte jeg min daværende bestevenninne alt om hva skategutten hadde hatt på seg den og den dagen, at han hadde sagt det og det og ledd av det og det (og jeg lo også), alt! Alt som egentlig ikke var noe interessant for andre enn meg selv, og sånn er disse bøkene; jeg snakker om dem, ikke til mange, bare til min kjæreste (det er som å tenke høyt), jeg snakker om disse bøkene på bussen på vei hjem, jeg snakker om dem når vi drikker kaffe og spiser ostekake på en kafé, jeg snakker om dem når vi egentlig burde sove, jeg snakker om dem mens vi lager middag og den hvite sausen til fiskebollene svir seg og blir brun saus i stedet, jeg snakker om dem når vi drikker en øl, jeg snakker om dem når han egentlig vil snakke om noe annet nå, men jeg bare mååå si det, jeg bare må si hvor fantastisk denne boka er, jeg bare må si det en gang til, sant, det er likesom jeg ikke kan legge den vekk ennå.

Noen bøker er sånn. Noen bøker er som avstandsforelskelser, og åå, så fælt det var når man fant ut at vedkommende for din beundring og nesten-tilbedelse allerede var sammen med ei annen, ei jente så mye mindre og søtere enn deg, med et hår du aldri har likt, men hvordan kan ditt hår måle seg med hennes nå?, ei med sprudlende latter, du har det nemlig ikke (den sprudlende latteren), du ler hest og grovt, ler du forresten i det hele tatt?, hva i verden skal du gjøre nå, alt er over, han er jo din store kjærlighet, han er den eneste ene; hva er vitsen med å leve nå, verden er sykt trist (hva visste du om han du kom til å møte fem år senere?). Denne følelsen, denne følelsen, den dukker også opp med disse bøkene. For jeg ikke bare elsker denne begeistringen for en bok noen har skrevet, jeg også hater den for den får meg til å tenke hva er vitsen med det jeg holder på med, jeg burde bare kaste alt jeg har skrevet i peisen, la det brenne opp alt sammen, til røyk; dra alle filer over i søppelkasse-ikonet og slette det fra harddisken og hive pc-en i gulvet, for hvorfor skulle noen gidde å lese meg når de kan lese dette jeg selv nettopp har lest? Hva er vitsen med å skrive lenger?, jeg kan hive denne forfatterdrømmen over borde, det er ingen vits. Og dette er en skummel tanke, for hva er jeg uten skrivingen? Jeg vet ikke hvem jeg er uten den. Jeg er ikke meg uten den. Og det er forferdelig deprimerende å havne i tvil, det er nok slik det må være for en prest å begynne å tvile på Gud, og jeg sier til kjæresten min der vi sitter og leser aviser: Jeg burde egentlig bare lese dårlige bøker fra nå av, og forfatteren Toni Morisson sa en gang: If there's a book you really want to read, but it hasn't been written yet, then you must write it, og når du akkurat har lest den, lest den boka du alltid har ønsket å lese, hva skal du gjøre da?

Den første høstdagen

Jeg maler husveggen, det er sol, jeg tranporterer meg rundt på longboard, jeg hører lyden av vaskemaskinen som vasker sommerkjolene mine før de skal stues innerst i kleshylla (ja, for det er hyller vi har, ikke skap), jeg skal snart spise pizza, jeg har kost med katten, men nå har han dratt på tur, lurer på om han kommer tilbake snart, jeg vil også på tur snart og plukke blåbær; sopp tør jeg ikke å sanke, jeg kan ikke se forskjell på noesomhelst (en gang lagde jeg suppe på valmueblader fordi jeg trodde det var brennesle), hjemme i kjøleskapet har vi gresskar, det er første gang i mitt liv at jeg har eid et gresskar (vi lagde gresskarsuppe i går) og på kjøkkenbordet ligger Silkelænken og jeg tenker av og til på i fjor høst, noe, jeg vet ikke hva, minner meg om den og det gjør ikke akkurat noe, for det var fint, stort sett.

Andre ting enn bøker i bibliotekshyllene

Aldri før har jeg lest så mange fashionmagazines som de siste syv dager, bibliotekene i København har dem alle sammen: Vogue, Marie Claire, Elle, Vogue Homme, Cover, Eurowoman, Euroman, Costume, Vanity Fair, Glamour, Harper's Bazaar – på fire forskjellige språk, jeg leser dem alle mens jeg venter på at min kjære skal gjøre seg ferdig med mailer etc., for i leiligheten er det ikke internett. Freja Beha tar mest plass (ikke at det gjør noe), bildene av Kate Moss i Vogue Homme International er superhotte*, hun derre nye kiden er ikke så veldig hot (jeg husker ikke hva hun heter, men hun er med i An Education), Jane Birkin og Brigitte Bardot og Serge Gainsbourg er i hvertfall superhotte og jeg MÅ se filmen om sistnevnte snart, skating er visstnok den nye hypen og man kan kjøpe et skateboard med en naken Erin Wasson på, og jeg nekter å tro at det går ann å skate særlig well med høyhælte sko (selv om Hanneli Mustarpa gjør det på et bilde), pariserinner kler seg som mødrene deres (hun derre noe Roitfeld sjefsredaktør av franske Vogue og sin datter, for å ta et eksempel), jeg så noen sykt fine sko fra Acne, men jeg skal ikke ha dem, jeg går rundt og vurderer om jeg skal ha de svarte motorsykkelbootsa fra en vintagebutikk nede i Pisserenna**, men mest sannsynlig ikke, jeg kan langt i fra pull them off som Mary-Kate. Ellers har jeg sett at beige kåper er the shit til høsten og at han fæle i The Skins er hot stuff i England, for hvis ikke hadde de vel ikke hatt ham som modell i så mange av addsene (Tom Ford elsker ham) i de engelske versjonene av bladene, jeg derimot synes han er helt forferdelig, men det er kanskje fordi jeg bare har sett ham som skjørtejegeren i The Skins. Ikke at det er noe galt med skjørtejegere, jeg bare sier det sånn at alle (som ser The Skins***) skal skjønne hvilken person jeg snakker om (kanskje gjør dere ikke det nå heller), ikke sant, og tilbake til de vakre og pene, Thandie Newton er i hvertfall sykt pen, hun dukket opp i en alkoholreklame og i et bittelite bilde på en side hvor de skulle vise alle som dukket opp på en boklansering av en forfatter jeg ikke fikk med meg, probably ikke en så viktig en, og siden vi snakker om dette nå, så kom jeg på at jeg ikke bare har lest glossy blader, jeg har også lest en glossy bok, jeg har lest 4 blondiner av Candace Bushnell, hun som skrev boka Sex & the City-serien er basert på, ganske gøy faktisk, men bevare meg vel, hvis jeg ikke passer meg nå kommer nevronene i min hjerne til å daue, eller ikke, for nå holder jeg på med Elizabeth Costello av J.M. Coetzee, og han er jo nobelprisvinner i litteratur, og jeg ikke bare leser den, men liker den – og da er vel intellektalibiet mitt i boks en liten stund til, ikke?

*Noen av bildene sees over her.

**Jeg er litt usikker på om det faktisk heter Pisserenna på folkemunne eller om det bare er min kjære som kaller denne plassen for det. Uansett: her er en håndfull vintage- og bruktbutikker, platesjapper, wienerbrød og glovarm kaffe til en tyver, trappesitteplasser og den beste pizzasjappa i hele København!

***OG som leser min blogg.

Detox

I dag er jeg på detox dag 4. Det har stort sett vært ananas og melon, smoothies og palestinsk og soltørka tomat- hummus de to siste dagene, bortsett fra den ene sippen kaffe jeg tok på jobb i går fordi jeg i min zombietrøtte tilstand klokken åtte på morgenen glemte at jeg var på detox (denne trøttheten skyldtes at vi skatet til sent på kveld dagen før). Men det var bokstavelig talt en sipp, for etter å ha kjent smaken kom jeg på hvorfor jeg ikke skal drikke kaffe og jeg drakk et glass med vann og isbiter i stedet.

Hva angår min skjønnlitterære detox, har den ført til at jeg nå vet at verdens tykkeste tre har en diameter på 11 meter og er 82 meter høyt, mens verdens høyeste tre rager godt over 1 km og den første grenen på treet finner man ikke før man er 60 meter opp i treet. I biologitimene lærte vi om disse høye trærne (som lever i Redwood- skogen i USA opp mot grensen til Canada) og at man ikke helt riktig vet hvordan de klarer å få vannet til å komme så høyt opp i treet (det vi lærte i biologitimene var altså forskjellige teorier om dette, en av dem innebar osmose). Et mysterium på samme hylle som at humla egentlig ikke kan fly.

Jeg vet også at det i en eller annen skog (jeg husker ikke hvilken) lever et dyr som heter kodkod, det er verdens minste ville kattedyr, like stort som en huskatt. Trynet og pelsen dens er som en kosekatts, men den er nesten litt hyeneaktig i kroppsbygningen, litt pukkelrygget rett og slett, og at en sommer i et naturreservat i USA klekket det ut så utrolig mange sikader på likt (etter sytten år i dvale) at fuglene lå på bakken og hadde vondt i magen omtrent, fordi de overspiste! Det var så sykt mange sikader at det var helt vilt!

Jeg er glad for at jeg ikke befant meg der akkurat da for å si det sånn.

Her skata vi ifjor sommer. Sykt amatør.

Barcelona

Vår, skatere, palmer, gater så trange og bygninger så høye at man lurer litt på om man er ute eller inne noen øyeblikk, cheesecake-is, pistasje-is, mango-is, kiwi-is, melon-is, after eight-is og kaffe (ute selvfølgelig), San Miguel, Estrella, folk som synger på jobb, veggisrestauranter på hvert gatehjørne, independent forfattere og originale bokomslag på rekke og rad, sjokolade, metrostopp med romvesennavn (Gorg og Pep Ventura), ferskpresset appelsinjuice (alle som solgte mat av en eller annen form hadde en pressemaskin), cava, katter på veggene, sol, sushi på en trapp utenfor MACBA, regn man kan løpe fra, baguetter og milky way, falafel som er grønn inni, en sang vi hører som vi uavhengig av hverandre tenker er fet og prøver å skrive ned teksten på fordi vi vil finne den igjen, store white russians, The Bear Came Over the Mountain av Alice Munro, afrikanere med tøybylt med alt de eier i på vei inn metroen forfulgt av politiet, gojibær (som er et vidunderbær som ikke smaker noe godt), livsfarlige anisdrops, anis-og prestekragete, litt mer ferskpresset appelsinjuice, veganske hamburgere, melonjuice, mojioto, frozen margarita, Manu Chao sin bar, Manchester Bar hvor de bare spiller Joy Division og Interpol, vintagebutikker, sirkelsjerfet, hvite laken, en drage på taket, en mann inni en fin bokbutikk som ler av den spanske oversettelsen av den barneboka som handler om muldvarpen som ble bæsjet på og prøvde å finne ut hvilet dyr som gjorde det, modelltog, smint, ei jente med gullhår og veldig fin lugg som jeg vil ha, maskiner som vasker bakken og gjør at den lukter ordet ’utland’, en nesten full Havana Club- flaske vi må legge igjen på hostellet med en lapp om værsegod og hvorfor (jo, fordi vi reiser med bare håndbagasje), sitrondrops, appelsindrops, kirsebærsnører, en Carharttbutikk uten dører som alltid er stengt selv når det ikke er siesta, snickersbarer, franskmenn, en butikk hvor de selger et rødt miniatyrteselskapsett og veldig store snurrebasser, enda mer sol, en stand på et matmarked hvor de selger and og for å fortelle kundene at det er and har de hengt opp en tegning av en redd Donald Duck, maischips, alle trinn under det femte trinn, mandler og alle hemmeligheter i mellom som ikke lenger er hemmeligheter.

Bloggetibloggbloggblogg!

Jeg har fått en ny data som jeg først kalte Muskatt, men så kom jeg på at det er mye gøyere når jeg som godt voksen dame skal bo i sveitserhus og ha titusen katter og to av dem skal hete Muskatt og Lussekatt. Derfor heter ikke dataen noen ting likevel, men den er like lilla og fin og lett som den notatboken jeg kjøpte i Aalborg for et par uker siden, i tillegg til all verdens flasker med innhold kirsebærsaft, hylleblomstsaft, jordbærsaft, blåbærsaft og eple- og jordbærsaft, en blå dukkekoffert, en pose tørket oregano, chai- te, et det var en-gangs-kamera og et vell av cavaflasker og ingen kartonger røyk. I tillegg sa hele to mennesker til meg i dag at jeg måtte blogge mer, så nå har jeg ingen unnskyldning for ikke å blogge lenger selv om teorien til bilsertifikatet er litt på vent allerede, det er titusen opptaksfrister de neste to månedene, med opptakskrav ganske mye mer enn å levere inn kun et vitnemål, og kulden ute lokker meg til isskøyting i skogen og nistepakkespising med påfølgende påske-egg med melkekrem (hallo, det er det beste i verden som finnes per pre-påske, påske og post-påske!) til dessert mens solen skinner bare på det ene øret og det andre føles ut som en istapp som vil knekke av hodet any minute. Dessuten driver jeg med ufrivillig ebay-salg etter å ha kjøpt noen altfor små bokssko alá Mary-Kate og jeg blir sinna på ebay fordi de er mongo og jeg driver med research om Barcelona, for dit skal vi i over i morgen, det jeg vet er at det er varmt der, genservær, sa kjæresten min, at det er cavaens hjemland (Spania altså) og at da jeg gikk på ungdomsskolen sa alle skaterguttene at det var den beste byen å skate i. Eller, jeg vet forsåvidt mer, jeg vet at det ligger ved kysten og at Balenciaga (som lager de fineste veskene og skoene evvah) har gitt en sum til Tekstil - og klesmuseét i byen, at de har en kirke det snakkes veldig mye om og et Picassomuseum og at de egentlig ikke er spanjoler, men katalanere, og at de sikkert spiser mye fisk siden det er ved kysten og altså ikke får særlig med struma, hvilket var noe jeg skrev nå fordi jeg så gjerne ville skrive videre: apropos sykdom og kropp, sånn at jeg deretter kunne skrive: visste dere at flatlusen er utryddingstruet fordi det pga. intimbarberingens popularitet stadig blir færre og færre av dens naturlige økosystem? Dette sa de nemlig på et vitenskapsprogram på radioen i dag morges. Programlederen og vitenskapsmannen humret litt før de så informerte om at intimbarbering økte faren for gule stafylokokker i hårrotåpningene og at det derfor var et spørsmål om pest eller kolera.

Men nå sitter jeg altså her og skriver et blogginnlegg likevel. Stappmett på hjemmelagd pizza med tidenes rareste byggmelbunn og frustrert over internett som detter ut hele tiden (men hva kan man gjøre med det, det er jo en eller annens nabo sitt), tørst og snart keen på å se enda en episode av Californication. I'll soon be back on track med mer videreformidling av ting jeg hører på radioen, name-dropping av mat, obsessionconfessions om Mary Kate og kanskje litt mer serri ting også. Alligators!

Om fotografering

Jeg har et engangskamera jeg har hatt siden februar og det er fortsatt to bilder igjen på det. Tre i går, men jeg tok et bilde i skateparken på vei hjem fra byen natt til i dag, etter å ha jobbet frivillig som bartender under åpningen av en kunstutstilling, performancen og festen etterpå, hvor jeg betjente en mengde herlig berusede mennesker og fikk ølhud på venstre pekefinger av å åpne boksøl (det er akkurat som gitarhud på tommelen).

Jeg tok det fordi det var noe som skulle dokumenteres. Alt jeg gjorde var å trykke på blitzknappen (for alt jeg vet burde jeg kanskje ikke hatt blitz på en gang) og så på ta-bilde-knappen. Det lå ingenting kunstnerisk eller kreativt bak selve fotograferingen. Det hadde jeg aldri klart uansett. Jeg kan ikke forstå fascinasjonen for fotografering (jeg har ikke nok fingre til å telle på hendene hvor mange jeg kjenner som har tenkt til å bli kunstfotografer, og ikke minst de enda flere som har fotografering som hobby). Jeg skjønner meg ikke på det å ha et kamera i hånden og få følelsen av å skape noe ved å ta et bilde. Når jeg har et kamera i hånden er det ren og skjær teknologi, et kunstredskap er det siste det er.
Å fotografere er så kjedelig og meningsløst og gir meg absolutt ingenting, jeg foretrekker heller å ta oppvasken (å ta oppvasken mens jeg hører på musikk er ganske avslappende og digg, så jeg burde egentlig ikke sammenligne fotografi med en slik trivelig aktivitet), løse regnestykker og pugge alle Norges kommuner og antall innbyggere i hver og en av dem (jeg har ikke gjort det, men det hadde vært mer nyttig enn å kaste bort tiden på å ta bilder).

På folkehøyskolen hadde de mørkerom og kurs i å fremkalle egne analoge bilder, og jeg må være en av de svært få som ikke deltok. Det eneste som interesserte meg var selve kjemikalene som bildene badet i og det røde lyset og assosiasjonene til japanske skrekkfilmer. Apropos filmer, så synes jeg filming også er kjedelig. I 7.klasse hadde vi et stort prosjekt, vi ble delt i to hvor den ene halvdelen skulle lage film og den andre lage avis. Jeg meldte meg selvfølgelig frivillig til sistnevnte, og jeg husker filmfolka dissa oss fordi vi drev på med noe så kjedelig, en utrolig teit arroganse, for jeg synes faktisk penn og papir er mye gøyere enn et jævla kamera (men nåja, det var vi som dro inn gryn inn i klassekassa ved å få reklame inn i avisen. "Hvor mange penger tjente dere, egentlig?" gned vi inn under oppsummeringstimen, i full viten om at de bare hadde brukt masse penger). Noe jeg fikk bekreftet senere, under en slags prosjektuke på ungdomsskolen, hvor jeg og en liten gjeng andre bestemte oss for å lage skrekkfilm, hvilket jeg ikke skjønner at jeg havnet oppi da jeg misliker å samarbeide og faktisk hadde andre muligheter. Men jeg lærte, for året etter under samme prosjektuke brukte jeg heller tiden på å skrive en dritlang artikkel om filmhistorie.
(Men da jeg mange år senere skulle være med å lage musikkvideo, endte jeg opp med å ta jobben med å holde paraplyen over kameraet og kameramannen.)
PS: Jeg synes dette bildet er ganske kult, men det hele var bare et par venninner med rosa parykk og Borat-t-skjorte på et hotellrom i London og en god dose flaks, det skal jeg love dere.