fredag 3. desember 2010

Avstandsforelskelser & bøker

Jeg leser ganske mange bøker, vil jeg selv påstå. Ikke like mange som bokbloggerne og sikkert ikke like mange som de litteraturstuderende heller, men flere enn folk flest. Jeg leser dårlige bøker, jeg leser middelmådige bøker og jeg leser gode bøker. De dårlige er av og til så dårlige at jeg lurer på hvordan de i det hele tatt kunne bli utgitt (sikkert på eget forlag), og de middelmådige er ok og havner i glemmeboka ganske snart, og de gode, som det slettes ikke er få av, anbefaler jeg videre. Les den, les den, sier jeg.

Men det finnes en kategori til. Det er de bøkene som er litt mer enn bare bra. Det er de bøkene som når jeg begynner å lese i dem, aldri vil slutte å lese i. Jeg vil bare lese videre; jeg vil ikke legge dem vekk, samtidig som jeg er redd for at jeg skal komme meg til slutten alt for fort. Jeg vil bare være der, i boken, i forfatterens hode kanskje? Det er de bøkene som føles som avstandsforelskelser. Det er de bøkene som får det til å kile i magen på litt samme måte som den våren jeg var fjorten og forelsket i han skategutten med det halvlange håret som skrev Ramones med blyant på pulten ved siden av meg sånn at jeg også måtte høre på Ramones straks jeg kom hjem, hvor så jeg dagen etter sa til alle at jeg også jeg digget Ramones, og det var ikke løgn, for jeg trodde virkelig jeg gjorde det, trodde virkelig at jeg digget Ramones, men egentlig hørte det bare med forelskelsen. I det jeg sluttet å være avstandsforelsket i denne gutten, i det de isvannsblå øynene hans ble til allminnelige blå, opphørte trangen til å høre på Ramones, og det eneste jeg har jeg igjen er at jeg faktisk har hørt det meste av Ramones og at jeg kan utrolig mye om skating til hvor lite jeg faktisk har skatet i mitt liv.

Noen bøker er bare sånn. Jeg leser i dem og kjenner et sug i kroppen, det er det samme suget som da skategutten satt ved siden av meg i en norsktime og fortalte meg om T-skjorta han hadde på, at det var av merket Chocolat, det er et skatemerke visstnok, og jeg husker logoen ennå: hvitt på rødt med snirklete bokstaver og hvordan hjertet mitt banka litt fortere og jeg prøvde så nonchalant jeg kunne å si Jaha, sier du det, og jeg prøvde å skrive, jeg tror vi skrev på en oppgave, men jeg kan ikke huske hva det var og jeg fikk det garantert ikke til, men jeg måtte late som jeg skrev, jeg måtte bøye meg ned over arket og skjule meg bak mitt lange hår som jeg den gang alltid hadde løst, det var lenge, lenge før høy hestehale ble min signatursveis, takk gud for det, for jeg var sikkert helt rød i trynet, like rød i trynet som jeg sikkert var på biblioteket tidligere i dag, der jeg stod i skranken i kledd en altfor varm boblejakke, ullue og to skjerf for mye, med en pose dagligvarer i den ene hånden og et par skøyter i den andre og prøvde å stappe de femten bøkene og det franske språkkurset jeg nettopp hadde lånt opp i veska jeg holdt i den tredje hånda samtidig som kjæresten min ringte og lurte på hvor vi skulle møtes, og poff! havnet alle de femten bøkene (+ det franske språkkurset) ut over hele gulvet. Tjukke romaner, tynne novellesamlinger, diktbøker, kjærlighetsbrev. Ligger der og jeg er sikkert like rød som vinen jeg er nødt til å skyndte meg for å få kjøpt til i morgen.

Noen bøker er sånn. Jeg kan ikke slutte å tenke på dem, jeg tenker på dem når jeg ikke leser i dem, jeg tenker at jeg gleder meg til å lese videre i dem, og jeg snakker om dem. Da jeg var fjorten fortalte jeg min daværende bestevenninne alt om hva skategutten hadde hatt på seg den og den dagen, at han hadde sagt det og det og ledd av det og det (og jeg lo også), alt! Alt som egentlig ikke var noe interessant for andre enn meg selv, og sånn er disse bøkene; jeg snakker om dem, ikke til mange, bare til min kjæreste (det er som å tenke høyt), jeg snakker om disse bøkene på bussen på vei hjem, jeg snakker om dem når vi drikker kaffe og spiser ostekake på en kafé, jeg snakker om dem når vi egentlig burde sove, jeg snakker om dem mens vi lager middag og den hvite sausen til fiskebollene svir seg og blir brun saus i stedet, jeg snakker om dem når vi drikker en øl, jeg snakker om dem når han egentlig vil snakke om noe annet nå, men jeg bare mååå si det, jeg bare må si hvor fantastisk denne boka er, jeg bare må si det en gang til, sant, det er likesom jeg ikke kan legge den vekk ennå.

Noen bøker er sånn. Noen bøker er som avstandsforelskelser, og åå, så fælt det var når man fant ut at vedkommende for din beundring og nesten-tilbedelse allerede var sammen med ei annen, ei jente så mye mindre og søtere enn deg, med et hår du aldri har likt, men hvordan kan ditt hår måle seg med hennes nå?, ei med sprudlende latter, du har det nemlig ikke (den sprudlende latteren), du ler hest og grovt, ler du forresten i det hele tatt?, hva i verden skal du gjøre nå, alt er over, han er jo din store kjærlighet, han er den eneste ene; hva er vitsen med å leve nå, verden er sykt trist (hva visste du om han du kom til å møte fem år senere?). Denne følelsen, denne følelsen, den dukker også opp med disse bøkene. For jeg ikke bare elsker denne begeistringen for en bok noen har skrevet, jeg også hater den for den får meg til å tenke hva er vitsen med det jeg holder på med, jeg burde bare kaste alt jeg har skrevet i peisen, la det brenne opp alt sammen, til røyk; dra alle filer over i søppelkasse-ikonet og slette det fra harddisken og hive pc-en i gulvet, for hvorfor skulle noen gidde å lese meg når de kan lese dette jeg selv nettopp har lest? Hva er vitsen med å skrive lenger?, jeg kan hive denne forfatterdrømmen over borde, det er ingen vits. Og dette er en skummel tanke, for hva er jeg uten skrivingen? Jeg vet ikke hvem jeg er uten den. Jeg er ikke meg uten den. Og det er forferdelig deprimerende å havne i tvil, det er nok slik det må være for en prest å begynne å tvile på Gud, og jeg sier til kjæresten min der vi sitter og leser aviser: Jeg burde egentlig bare lese dårlige bøker fra nå av, og forfatteren Toni Morisson sa en gang: If there's a book you really want to read, but it hasn't been written yet, then you must write it, og når du akkurat har lest den, lest den boka du alltid har ønsket å lese, hva skal du gjøre da?

9 kommentarer:

Karoline sa...

Så herlig skrevet, jeg kjenner igjen følelsen =D Boka jeg leser på nå for eksempel er akkurat sånn og der er det sånn at jeg bevisst tar litt pauser fra lesingen fordi jeg ikke vil at den skal ta slutt før om lenge fordi den er så herlig at den for min del bare kan vare og vare og så, når jeg leser på den, så leser jeg med hjerte og sjel og legger inn post-it lapper hvert sted det står noe episk og nå har jeg snart brukt en og en halv pakning med post-it lapper ;)

Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det aller meste du skriver i dette innlegget at det i grunnen er fascinerende så det er jo fint <3

Airam sa...

Fantastisk innlegg. Du kan i alle fall trøste deg med at denne teksten beskriver det jeg har følt helt siden jeg begynte å lese bøker, men du greide å få det ned på papir (eller, i en tekstfil), og teksten din er helt perfekt. For akkurat sånn er det, og du burde være stolt av at du nettopp skrev den teksten jeg skulle ønske jeg hadde skrevet.

*applaus*

Kathleen sa...

Å, hva skal jeg si? Tusen takk for fine kommentarer (begge to)! Jeg sier det så ofte, men jeg blir like glad hver gang! :-D Jeg må innrømme at ja, jeg følte meg litt bedre etter at jeg hadde skrevet litt. Det verste er å få total skrivesperre etter å ha lest en fantastisk bok. Da bare tenker jeg at det aldri skal komme tilbake igjen.

Og ps, Karoline, jeg er dessverre litt slem mot bøkene mine, jeg bretter og understreker med penn og noterer ting i margen, jeg glemmer liksom alltid at post it-lapper finns.

Dicte sa...

Fabelaktig! Du er fantastisk dyktig. Aldri gi opp, aldri bli lei!
Det er jo ekte kjærlighet man leser i linjene dine!

Sofia sa...

Åh, dette var skikkelig fint skrevet!
Du blir jo faktisk bare bedre og bedre, så jeg tror ikke du har noe å bekymre deg for i det hele tatt.
En dag, snart, kommer den geniale ideen, historiEN, og det er ingen tvil om at du har den evnen som skal til for å fortelle den på en fantastisk måte. Jeg gleder meg :)

Apropos ideen, her om dagen leste jeg ferdig Morels oppfinnelse, og her er et bittelite utdrag:

'Det er visst blitt fast takst at mine mest lysende ideer løser seg opp til ingenting dagen etter, som skrekkeksempler på udugelighet og entusiasme (eller fortvilelse) i kompaniskap. Hvem vet om ikke tankene mine mister sin kraft i det jeg skriver dem ned.'

Jeg syns det er så sykt sånn. Men ikke for alltid.

fredrikke sa...

åh. du er sååååå fliiiiink.
kan vi bytte måte å skrive på?

/fredrikke

Janke sa...

Takk for kjempebra innlegg!
Lager du en liten liste over de bøkene som har gitt deg den følelsen? Kan ligge mange gode tips der!
:-)

Kathleen sa...

Å, Sofia! Jeg ble dritglad av den kommentaren, jeg blir alltid litt ekstra glad når det er deg. Pluss sykt sync, for i går kveld tenkte jeg på noe annet du sa om skrivingen min, for ganske lenge siden egentlig, for to år siden på Maddys sommerfest.

Håper ikke sitatet stemmer for alltid.

Det stemmer jo ikke nødvendigvis at ting er dårlig bare fordi en synes det. Ta f.eks. musikere som sier at den plata de lagde for sytten år siden var dårlig, de sier de er langt vekk fra den nå, men det betyr jo ikke at ikke tusenvis av fans hører på den ennå, kanskje nettopp liker det bandet pga. den plata. Selv om idé er så mye mindre enn en plate riktignok. Jeg skriver ofte ting og synes de er bra i en dag eller to, og deretter tenker jeg bare på at det må bli bedre. Men kanskje tenker man det fordi man vil gjøre det beste hele tiden, det kan alltid bli bedre, og da er det jo bra, for da kommer man seg slltid videre.

Ok, dette var langt og litt usammenhengende. Jeg kan heller fortelle det en annen gang.

Og Janke, uæh, jeg hadde håpt og ikke få det spørsmålet! Jeg vil liksom så gjerne ha disse bøkene for meg selv, og uansett så er det forskjellige bøker etter hvordan livssituasjonen min er. F.eks. fikk jeg denne avstandsforelskelsefølelsen av å lese Agnar Mykle da jeg var sytten, men jeg er ikke sikker på om jeg ville fått samme følelse av å lese den nå, i en alder av tjueto. Og den boka jeg nettopp leste som gjorde at jeg skrev dette innlegget, det er ikke sikkert den boka hadde virket på samme måte om jeg hadde lest den for fem år siden. Så det er så vanskelig å si noe om dem til andre. Men kanskje jeg skal gjøre det likevel, i så fall må jeg gjøre det på en litt fiks måte, hvordan jeg skal fortelle om den. Og det må jeg tenke litt på.

:)

<3

motionocean sa...

åh, jeg har følt det sånn med et par bøker!