fredag 17. desember 2010
Neste års desember
Jeg var en tur innom byen i går, jeg skulle bare på gjennomreise fra et hus til et annet, og det slo meg at jeg hadde ikke vært der på en uke og jeg ble helt satt ut hver gang jeg traff noen kjente: for jeg traff et knippe av dem i løpet av en halvtime, jeg som bare skulle innom biblioteket og levere noen bøker og kjøpe et frimerke til et brev mens jeg ventet på neste buss. Jeg ble satt ut hver eneste gang, de måtte veive med armene foran ansiktet mitt, jeg gikk tydeligvis rundt i min egen verden, hva jeg tenkte på kan jeg ikke huske. Kanskje kjente jeg lukten av brente mandler og tenkte at det kunne jeg tenke meg, men ikke nå, kanskje jeg kan lage det selv forresten? Kanskje tenkte jeg på hva de damene der borte på hjørnet solgte for noe, eller gav de bort noe gratis? Var det gløgg? Klementiner? Kanskje tenkte jeg på om jeg ville rekke å kjøpe det frimerket før bussen gikk, jeg skulle jo kjøpe det i en post-i-butikk i en butikk hvor det alltid er så mange mennesker, det er alltid så lang kø der, alltid, og de har flere kasser, det er ikke det, men det jobber for få der, tydeligvis, for det er alltid bare den ene kassen som er åpen, og det irriterer meg ofte, jeg har det tydeligvis alltid travelt når jeg er der, og altså i går også; jeg skulle jo ta bussen ganske snart. Men jeg tenkte (kanskje) at jeg måtte ha det frimerket, jeg tenkte at i dag er den siste fristen for juleposten, sekstende, men klokka var lenge over fire, så kanskje var det for sent uansett. Ikke at det gjorde så mye, det var ikke julepost jeg skulle sende, men det hadde jo vært fint om den nådde fram om ikke så altfor lenge. Før neste år hadde vært fint. Og det tenkte jeg kanskje på der jeg gikk midt oppi julehandelen; forbi alle lysene, all pynten, alle menneskene med handleposer og lukten av brente mandler og klementiner og gløgg. Eller kanskje tenkte jeg på helt andre ting, ting langt i fra nuet, kanskje tenkte jeg på hva som skjer på nyttårsaften, det er det samme spørsmålet hvert år, og jeg er like lei av det og skulle ønske jeg bare kunne sove meg igjennom det hele, hvert år tenker jeg det; for noe stress, for noe mas, men hvert år blir festen likevel bedre og bedre. Bortsett fra i år. I år blir det sikkert dårlig. Det kan ikke bli bedre og bedre hvert år, det skjer ikke. En gang på det ta slutt. I år er det året jeg kommer til å legge meg skuffet halv ett, tenker jeg (og det er en reprisetanke fra desember i fjor, desember i forfjor og desember året før det igjen), og så tenker jeg at neste år, da skal jeg planlegge litt bedre, da skal jeg befinne meg i Wien; neste desember skal jeg gå over den broen som jeg alltid tenker på når jeg tenker på Wien; en bro jeg ikke en gang vet om finns i Wien; det har seg bare slik at hovedpersonene i filmen Før soloppgang står på den, og de er jo i Wien, men for alt jeg vet kan det jo hende de har filmet filmen et annet sted i verden. Uansett, jeg skal gå over den hvis den finns, jeg skal i hvertfall til Wien, jeg skal ta trikken byen rundt og gå på alle stedene som har med Mozart å gjøre - rett og slett fordi jeg har lyst til det og fordi jeg elsker Mozart. Jeg skal dessuten høre på Mozart hele tiden og sitte på hotellrommet og lese en bok og spise Mozartkuglen og kikke ut av vinduet; ut på byen og på kirkespirene (vet dere at hvis dere er i en by dere ikke kjenner og vil gå til sentrum, så er det bare å følge kirkespirene?). Og jeg kan forestille meg at det er kaldt der i desember, så jeg skal ta med meg masse klær, jeg skal ta med meg de varmeste klærne jeg har, jeg skal ikke fryse. Jeg skal ha på meg ullkjole og ullsokker og ullvotter og ullue og se på fyrverkeriet, jeg blir aldri lei av fyrverkeri, det er noe av det gøyeste og fineste som finns! Og så skal jeg høre på nyttårskonserten, det skal jeg jo, og tysken; jeg skal sitte på kafé og drikke varme drikker og høre på all tysken rundt meg, det er et slikt fint språk, synes jeg, og så skal jeg besøke den spanske rideskolen (ikke la dere lure av navnet, den ligger i Østerrike, i Wien), der hvor alle hestene er hvite, visste dere det?, alle som en. Og når det nye året er kommet skal jeg ta toget hjem igjen, for jeg har nemlig funnet ut at noe av det beste med å reise er å sitte på toget; sitte på toget og høre lyden av det og drikke billig vin i kupéen, eller sitte og se på lanskapet som fyker forbi og høre på musikk fra en mp3-spiller jeg ennå ikke har, men kanskje har når dette skjer, dette er jo nemlig ikke før til neste år, ennå er det bare desember totusenogti.
Etiketter:
biblioteket,
brev,
bussen,
film,
fyrverkeri,
hester,
Kristiansand,
litteratur,
musikk,
steder i Europa,
toget,
trikken,
Wien
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
åja, det lurer man på hvert år! men sånn er det også med juleaften.
jeg vil også egentlig langt langt vekk på nyttårsaften, vil helst slippe å velge hvor jeg skal og hvem jeg skal med.
og sv: bare stjel i vei :D
Å, jeg fikk lyst til å dra til Wien nå og jeg har hørt alt for lite på Mozart, skal sette som mål for neste år å lytte mer til klassisk musikk, det burde jo ikke være så vanskelig?
Og jeg liker tanketekster sånn som denne, det er deilig å bare kose seg med fine beskrivende tekster med fin stemning <3
Ha en fin dag!
Så fint! Eg trur det er best å ikkje ha så store forventningar til nyttår, det satsar eg på i år :)
Legg inn en kommentar