Bøkene som ble liggende, del 8/10

I januar 2018 skrev jeg her på bloggen om hvorfor jeg forlot Sara Stridsbergs Beckomberga halvlest. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å lese i den, hvor tungt og seigt den føltes, boka passet ikke med sinnsstemningen jeg var i på den tiden, jeg ser jo nå at det var rundt utgivelsen av debutromanen min, det er mulig det hadde noe med det å gjøre. Var jeg kanskje for oppspilt til å synke ned i Stridsbergs melankolske univers? 

Jeg skriver melankolsk og ikke deprimerende fordi jeg noen ganger spør meg om Stridsberg fremstiller de ulykkelige familiene i et litt vel vakkert lys; ikke det skinnende dagslyset, og slettes ikke under de grelle institusjonslysrørene som Jim så ofte befinner seg under, men ettermiddagslyset, når sola er på vei ned og gir rommene en glød av oransje? Eller, gjør hun det? Jeg er ikke sikker. Jeg never det likevel fordi jeg endelig har lest ferdig Beckomberga, som denne gangen, over sju år senere, verken var seig eller tung å komme inn i, men overraskende lett, kanskje fordi jeg leste Farväl til Panic Beach i våres og allerede var akklimatisert? For å tre inn i Beckomberga var jo som å lese Farväl til Panic Beach; stemningen er den samme, familiekonstellasjonene er de samme, byen er den samme, problemene er de samme, alkoholismen den samme. Jeg tenkte er dette to versjoner av samme roman? Er Matti den samme som Jim, er Siri den samme som Lone, og er Nina den samme som Jackie? 

Om det så er, så irriterte det meg likevel ikke, jeg tenkte bare ok, jeg blir gjerne likevel her, i den melankolske stemningen. Å lese de to bøkene inngav litt av den samme følelsen som å se på havet: Havet forandrer seg jo ikke grunnleggende fra gang til gang man står og betrakter det, men man blir jo ikke lei det av den grunn. En kan alltid komme tilbake til havet, og sånn føltes det å lese den siste halvdelen av Beckomberga. Alt strev jeg kjente da jeg forsøkte å lese romanen den første gangen, var som forduftet.