Bøkene som ble liggende, del 8/10

I januar 2018 skrev jeg her på bloggen om hvorfor jeg forlot Sara Stridsbergs Beckomberga halvlest. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å lese i den, hvor tungt og seigt den føltes, boka passet ikke med sinnsstemningen jeg var i på den tiden, jeg ser jo nå at det var rundt utgivelsen av debutromanen min, det er mulig det hadde noe med det å gjøre. Var jeg kanskje for oppspilt til å synke ned i Stridsbergs melankolske univers? 

Jeg skriver melankolsk og ikke deprimerende fordi jeg noen ganger spør meg om Stridsberg fremstiller de ulykkelige familiene i et litt vel vakkert lys; ikke det skinnende dagslyset, og slettes ikke under de grelle institusjonslysrørene som Jim så ofte befinner seg under, men ettermiddagslyset, når sola er på vei ned og gir rommene en glød av oransje? Eller, gjør hun det? Jeg er ikke sikker. Jeg never det likevel fordi jeg endelig har lest ferdig Beckomberga, som denne gangen, over sju år senere, verken var seig eller tung å komme inn i, men overraskende lett, kanskje fordi jeg leste Farväl til Panic Beach i våres og allerede var akklimatisert? For å tre inn i Beckomberga var jo som å lese Farväl til Panic Beach; stemningen er den samme, familiekonstellasjonene er de samme, byen er den samme, problemene er de samme, alkoholismen er den samme. Jeg tenkte er dette to versjoner av samme roman? Er Matti den samme som Jim, er Siri den samme som Lone, og er Nina den samme som Jackie? 

Om det så er, så irriterte det meg likevel ikke, jeg tenkte bare ok, jeg blir gjerne likevel her, i den melankolske stemningen. Å lese de to bøkene inngav litt av den samme følelsen som å se på havet: Havet forandrer seg jo ikke grunnleggende fra gang til gang man står og betrakter det, men man blir jo ikke lei det av den grunn. En kan alltid komme tilbake til havet, og sånn føltes det å lese den siste halvdelen av Beckomberga. Alt strev jeg kjente da jeg forsøkte å lese romanen den første gangen, var som forduftet. 

Litteratur i mars: Hummer og kanari

Fin og trist forside. 

I mars deltok jeg på mitt første årsmøte i Den norske forfatterforening. Jeg fikk stipend fra vederlagsfondet, så Gjentakelsen på teater og hørte på Fashion Neurosis med Knausgård mens jeg løp i skogen. Jeg deltok på vårmøte med Sigrid Undset-selskapet, det lyste en stjernehimmel over kantina hos Aschehoug, og jeg leste endelig ferdig Leaves of Grass. Jeg tok med barna til bibliotekbussen, skrev et nytt romanutkast og lot meg begeistre av Having and Being Had av Eula Biss. 

Nå leser jeg Farväl til Panic Beach, og på kjøkkenbordet står drammeglass fulle av hestehov og russerblåstjerne. Snart er det påske, vi får besøk av en hund, og jeg skal lese Hestenes klan. Én helg til med bål nå, før forbudet trer inn. 

POESI 

1. LEAVES OF GRASS av Walt Whitman

2. FORTAPT I VERDEN. SYNGENDE DIKT av Stein Mehren 

SAKPROSA 

3. THE SIRENS OF MARS av Sarah S. Johnson
4. A WOMAN IN THE POLAR NIGHT av Christiane Ritter 

5. MØRKE. STJERNER, REDSEL OG FEM NETTER PÅ FINSE av Sigri Sandberg 

6. HAVING AND BEING HAD av Eula Biss 

PROSA

7. FARS RYGG av Niels Fredrik Dahl 

8. AMY OG ISABELLE av Elizabeth Strout 

9. KALLES KOPIER av Bjarne Benjaminsen

10. MOSS av Ola Innset 

11. ARBEIDARHJERTE 1 av Carl Frode Tiller 

Halvleste bøker: En tur gjennom leiligheten (del 2)

5
For mye lykke av Alice Munro er ikke min. Det er en god venn som har lånt den til meg. Jeg har lest noen av novellene i den, men ikke alle. Det er nok fordi jeg tenkte at jeg heller burde lese Munro på engelsk. Jeg er veldig glad i Alice Munro, hun rører meg dypt. Det er altså ikke av manglende interesse at jeg har lagt fra meg en av bøkene hennes halvferdig. Jeg burde levere den tilbake, men det blir slik at når man har hatt noe veldig lenge og glemt å levere det tilbake veldig mange ganger, så blir den tingen nesten en del av inventaret.

Det er nemlig ikke lenge siden jeg traff eieren. Jeg treffer henne stadig vekk. For noen dager siden var vi på restaurant og spiste en fire-retters. Over rødvin og små kokospannekaker fylt med biff, agurksalat, benmarg og karamelliserte reddiker, diskuterte vi virkelighetslitteratur. Hun mente at det aldeles ikke var irrelevant om litteraturen var basert på virkelige hendelser eller ikke, hun mente at Arv og miljø alene ikke var noen særlig bra roman, det var alt rundt den som gjorde den interessant. Jeg var uenig, og hvor skulle uansett grensen gå, man vil jo alltid skrive fra sitt ståsted. Ved å påberope at det man har skrevet har skjedd, setter man andre mennesker i en ubehagelig situasjon, fordi ens egen fremstilling av det som har skjedd er subjektiv, for den andre kan det ha foregått på en annen måte - hvorfor ikke bare si at det er litteratur og at spørsmålet om det har skjedd eller ikke er irrelevant? Det viktigste er om teksten kan si noe sant. 

Det var en betent diskusjon, følte jeg, jeg ville heller snakke om noe annet.

Restauranten vi befant oss i har navn etter en av karakterene til Knut Hamsun. Utenfor var St. Olavs plass. På vei dit hadde jeg gått gjennom en bokhandel. Jeg kikket gjennom Mammut-salget, men fant ikke noe jeg virkelig ville ha. Jeg kjøpte i stedet noen bøker som ikke var på salg. En av dem var Autumn av Ali Smith. Jeg begynte på den noen dager senere. Nå ligger den oppå en stabel klær på badet, oppå vaskemaskinen. Der ligger det til enhver tid en stabel med klær, for i det Hagenske/Beaumonske hjem er det aldri særlig ryddig. I hvert fall ikke noe særlig lenge om gangen.


6
Andre halvferdige bøker i vinduskarmen inkluderer: 2084 av Boualem Sansal, I skyggen av piker i blomst av Marcel Proust og The Origin of Species av Charles Darwin. Førstnevnte er halvferdig, den var helt ålreit, men jeg må ha blitt distrahert da jeg leste den, av noe annet, og så glemt denne romanen. Ålreit, men altså ikke like fengende som 1984, lest i et strekk på en dag. Marcel Proust ble jeg bare lei av. Jeg orket ikke å lese mer om dette høyborgerlige livet. The Origin of Species er faktisk nydelig, Darwin er ikke bare en mann av naturvitenskapen, han kan også skrive. Så, hvorfor har jeg ikke lest den ferdig? Kanskje fordi jeg begynte på den samtidig som jeg traff han jeg nå bor sammen med, å være veldig forelska tar så mye tid og oppmerksomhet. Jeg husker at hunden til han jeg ble så forelska i fikk tak i boka, bokmerket falt ut og nå husker jeg ikke hvor jeg sluttet å lese og hvor jeg burde begynne igjen. Boka har et bitemerke, kjeven fra en hund pynter passende opp omslaget.

Helt øverst i stabelen ligger Hunden av Kerstin Ekman. Den er ikke halvferdig, jeg kjøpte den nylig, har ikke en gang begynt. Jeg var egentlig ute etter en annen bok av Ekman, men bokhandleren hadde den ikke, jeg tenkte at jeg kan vel lese om hunder i stedet for trær, sånn med det første. Ekman har nemlig skrevet en stor bok om trær, som jeg siden fikk tak i, den ligger i stuebordet, på den hylla som er under selve bordet, der man legger bøker man leser for tiden, og magasiner.

Tilfeldighetene skulle ha det til at mens jeg satt og skrev om alle de halvferdig leste bøkene i leiligheten, begynte kjæresten min å vaske leiligheten. Han ryddet ut av alle hyllene på kjøkkenet og spurte om jeg kunne hjelpe å sortere. Det kunne jeg ikke si nei til, siden det er sjeldent han begynner å vaske av seg selv, og attpåtil skulle rydde i hyllene, noe jeg selv aldri gjør, i hvert fall kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det.

Det var tilfredsstillende å gå gjennom alle matvarene i hyllene, noen ting var det to av - bokser med valnøtter, rosiner, vaniljesukker. Man kjøper ting man har, fordi man ikke vet hva man allerede har. Nå vet vi det. Kjæresten foreslår vi skal skaffe oss middelklasseglass til pastaen. Nei og nei, sier jeg, men kanskje det er praktisk. Kaffen ligger jo i metallbokser. Det er mye lettere å porsjonere ut kaffe etterpå, når kaffen ligger i en boks og ikke i posen som man kjøper på butikken.

Etter å ha ryddet i kjøkkenskapene går han til stuebordet, tar ut alle de uleste bøkene og magasinene som ligger der. Der er til og med tidsskrifter med plast rund, som jeg ikke har pakket opp ennå. Jeg har ikke hatt tid til å lese dem. De har ligget der siden i forfjor, uåpnede. Det er altfor mange ord i verden, man rekker ikke å lese alt. Jeg åpner den ene, nummeret har jo mye interessant, jeg lar den bli liggende under stuebordet, det kan jeg lese ganske snart. Andre blader legger jeg i bokhylla. Uleste bøker havner også i bokhylla, mens de halvferdige får bli. Nå som jeg har blitt påminnet om dem, kommer jeg kanskje til å fortsette å lese dem. Hvetekornet av Ngugi wa Thiong'o. Den begynte jeg på, men la vekk ganske fort. Den gikk tregt, og den var ikke slik jeg hadde håpet at den skulle være, jeg la altfor stor vekt på tittelen. Jeg ville lese om hvetekornet, ikke sinte menn. Andre halvleste bøker i stua inkluderer: Økologi, samfunn og livsstil av Arne Næss, Life everlasting av Bernd Heinrich (igjen! der ser dere!), Beckomberga av Sara Stridsberg og To the Lighthouse av Virginia Woolf.


7
Altså, jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg har lest nesten alt av henne, men Beckomberga ble jeg altså ikke ferdig med. Kanskje fordi jeg var litt lei, litt lei av å lese om alle disse plagede, hjelpeløse menneskene til Stridsberg. Da jeg var kommet halvveis, ville jeg bare ut av dette mørket. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være Stridsberg. Det er så utrolig mørkt det hun skriver om, og likevel skriver hun om det igjen og igjen. Det passer ikke for meg å lese Beckomberga akkurat nå, derfor ligger den halvlest under stuebordet og samler støv. Jeg kommer kanskje tilbake til den senere.

Det er slik at jeg tenker jeg vil lese en bok. Derfor kjøper jeg den, men når den ankommer, har jeg ikke så lyst til det likevel. Sånn var det med Beckomberga. Jeg så at Stridsberg hadde skrevet en bok jeg ikke hadde lest, tenkte at jeg den måtte jeg selvsagt lese. Men tiden var altså ikke inne. Da den kom til meg ble den liggende lenge i vinduskarmen før jeg begynte på den, og da jeg omsider begynte, tok det ikke lang tid før jeg la den vekk.


8
Et sidespor: jeg leste nettopp Like life av Lorrie Moore. Det tok en dag, jeg leste med stor glede. Det var en glede som lignet den jeg hadde da jeg første gang leste Lorrie Moore, den gang Birds of America. Det er ganske mange år siden nå. Forrige gang jeg leste henne er også lenge siden, men da var jeg ikke så begeistret. Da var jeg nesten skuffet, lurte på om Lorrie Moore hadde forfalt, eller om jeg hadde forandret meg på en slik måte at jeg ikke lenger satte pris på det jeg hadde elsket i novellene til Lorrie Moore tidligere. Så gikk det enda noen år og jeg leste Like life, og både Lorrie Moore og jeg var den samme, selv om en viss tid hadde gått. Det var nesten så jeg følte meg mer hjemme i novellene hennes nå, som om det var noe der jeg hadde ant noe om tidligere, men som jeg nå hadde bedre kjennskap til. Ja, sånn er det. Eller var det kanskje slik at jeg mistet meg selv litt på veien, vendte meg vekk fra dette jeg alltid hadde visst?

Hva leser du nå? spør kjæresten min. Jeg svarer at jeg leser Lorrie Moore, som jeg ikke har lest på lenge. Han er en leser, men beveger seg kanskje i en litt annen sfære enn min. Fullstendig adskilte er de ikke, det hender de overlapper. The Sympathizer av Viet Than Nguyen ligger oppå verktøykassa. Jeg hadde den med til Vietnam, og da vi kom hjem hadde kjæresten min lest den, mens jeg ikke ble ferdig. Da vi kom hjem, glemte jeg den. Den ble liggende et sted ute av syne. Den er bare noen kapitler fra å være ferdiglest, men når skjer det? Jeg vet ikke.

Svartsjuke og andre ord

Svartsjuke heter det på svensk om sjalusi, jeg husker at jeg la merke til det først en gang jeg leste om eller noe av Sara Stridsberg, hennes litterære univers er full av svartsjuke, kvinner som gjør ting de ikke bør, aksepterer ting de ikke bør, ut av en uro, sannsynligvis også en følelse av å være mindreverdig de man er sjalu på, eller de man er sjalu over. Svartsjuke, tenkte jeg, for et bra ord, beskriver det mer treffende enn sjalusi, som bare er et eget ord. Svartsjuke, man blir helt svart, sjalusien bare tærer på, får en til å gjøre lite hyggelige ting, ondsinnede ting. Ondsinnede, et ord nettbanken min bruker om datavirus som gjør ting man ikke vil, som om det har et sinn, en vilje, et ønske om å være ond. Ondartet er bedre, selv om ordet ond i det hele tatt tyder på en evne til å gjøre etiske vurderinger, noe kreftceller ikke kan, de har bare en stoppmekanisme som har gått feil, slutter å begå apoptose, en slags cellenes selvmord, kunne man si, men heller ikke cellene har vilje. Samtidig legger jeg merke til at New Scientist spør sine lesere på fjesboka: hvordan kan det ha seg at øgler på forskjellige øyer utvikler de samme trekkene, er det slik at evolusjonen når de samme målene alltid?, som også er helt feil, evolusjonen har ikke noe mål, det er en serie med tilfeldigheter, er foranderlig hele tiden, det er ikke slik at den ønsker å oppnå noe absolutt, lik en idé i Platons ånd, eller kanskje nettopp kunne man tenke seg Platons idéverden, det finnes en hest som er helt perfekt, men ingen av hestene i denne verden er den hesten. Det finnes en øgle som er helt perfekt, men ingen av øglene på noen av øyene er denne øgla, men de utvikler seg, utvikler seg hele tiden til å bli denne øglen. Samtidig kan man jo ikke unngå det faktum at de kanskje en dag kommer til å være så forskjellige fra det vi tenker på som en øgle i dag, at de kanskje ikke lenger kan kalles øgler, om en million år, og da vil de jo ikke lenger gå mot det som er Platons øgle, nei, de vil være forbi Platons øgle, være i en ny orden kanskje. Men dette går selvfølgelig bare an å tenke på, det er ikke heller sikkert at det da vil være mennesker på jorden. Skal jeg gjette sier jeg nei, sånn som vi holder på. Kanskje vil det finnes andre arter med store hjerner, som tenker, med helt andre idéer og en helt annen virkelighetsforståelse, intelligent liv uten å være som oss, kanskje det som i dag er kråker da vil være noe annet, flygende herskere over jorden, hvem vet, ingen.

En gang da klassen min på barneskolen var på sykkeltur til Danmark var jeg så svartsjuk at jeg siste dagen, den dagen vi skulle sykle hjem, til ferja og så ta ferja over Skagerrak fra Hirtshals til Kristiansand, tok den uåpnede drikken til min daværende bestevenn fra kjøleskapet og gjemte den i et annet skap, slik at hun ikke skulle ha noe på sykkelturen. Da vi senere gikk rundt i feriehuset og gjorde oss klare til å dra og hun spurte om noen hadde sett drikken hennes, sa jeg ingenting, trakk på skuldrene, visste ikke hvor den var blitt av. Det høres kanskje ut som en liten historie, men er noe jeg husker ennå og som ofte kommer til meg, minner meg på min hevngjerrighet og manglende evne til å akseptere sjalusi, la ting fare og å være the bigger person. Jeg tenker av og til på at flasken står der i det skapet ennå, femten år etterpå, og at min daværende bestevenn ikke en gang vet at dette skjedde, for da sommeren kom flyttet hun til Danmark og vi har ikke sett hverandre siden.

Men det var ikke først og fremst sjalusi som nylig fikk meg til å tenke på henne, det var en samtale på et vorspiel eller noe om hva man drev med som barn, og noen begynte å snakke om pokemonkort, som min daværende bestevenn og jeg hadde en hel isboks av sammen. Vi spilte og spilte og vant og vant, hadde en samling sammen som vi splittet i to da hun dro, og ikke bare det, men hun fikk med seg en hårlokk av mitt hår som hun selv klipte av etter at jeg sa ja, selvfølgelig skulle hun få med seg det. Selv etterlot hun seg ingenting hos meg, annet en en litt vag tristhet, vi hadde ikke vært så nærme hverandre i det siste, det hele hadde begynt å gå over, det som var mellom oss. Var ikke sånn som et år tidligere, da vi dro på leirskole med klassen og veltet i kano sammen, tråkket rundt på jordene og i sauemøkk og så på hoggorm og padder mens de andre var igjen på leirskolen og bare hang, da vi siste natten sov på reinsdyrskinn i en lavvo ute på en eng mens alle de andre heller ville sove i de utdelte hengekøyene sine og kanskje snike seg til å være i soverom med representanter fra det motsatte kjønn, noe som vi ennå ikke brydde oss så veldig mye om. Det var kanskje da det begynte å bli så viktig at det oppstod et gap mellom oss, at de tidlige ettermiddagene hjemme hos henne mens vi så på tv og spiste iskrem opphørte. Kanskje var det fordi jeg ikke var så opptatt av verken merkeklær eller gutter, jeg tenkte mer på hester og bøker og klarte på den måten ikke å holde følge med henne, gutter var noe sekundært, har alltid vært noe sekundært, også siden når de ble til menn, noe man kan tenke litt på når alt det viktigste allerede er tenkt på, eller som man plutselig kommer på eksisterer når det er for sent og noen andre har snappet til seg den man hadde et øye for, og det ikke hjelper å si til seg selv at man selvsagt ikke har eierett på noen, markedet er fritt, man skulle vært litt tidligere ute, investert i flere aksjer da det var tid, nå er det for sent. 

Jeg feilstaver og søker på 'lizzard' på google, får opp et treff på urban dictionary om at det visstnok betyr: "A girl that seems sweet and nice, but turns out to be a complete bitch determined to screw up her life as well as the lives of others." Jeg har aldri hørt det brukt før, ihvertfall aldri lagt merke til det. Det er egentlig øglene jeg er ute etter. Lizard er også den engelske tittelen på en novellesamling av Banana Yoshimoto som jeg ikke har lest. Den er dedikert til Kurt Cobain, og jeg kan ikke la være å tenke at det er litt kleint. Var det ingen som stod en nærmere som var verdt en dedikasjon? Kanskje betyr det så mye, de menneskene som lager noe for oss et helt annet sted, mennesker som vi aldri treffer. Mennesker som skriver bøker, som døde lenge før jeg ble født; skriver bøker som jeg nå leser og som treffer meg, får meg til å se på livet fra en litt annen vinkel, eller bare bekrefter det jeg allerede har tenkt på, men som jeg ikke har klart å formulere; ikke nødvendigvis i tekst, noe håndfast, men for meg selv. Det er derfor en venn klarer å redde meg, fordi jeg har tenkt så mye på hva verdighet innebærer og viktigheten av det, kunne hun bare si til meg en kveld jeg ble opprørt, verdigheten, og så navnet mitt, og det holdt for meg, jeg beholdt roen fordi ordet innebærer så mye, jeg kunne ikke komme på noe som ville være viktigere enn alt jeg legger i dette ordet og som jeg jobber med hele tiden, ikke fordi det alltid er så vanskelig, men fordi ingen er perfekte og av og til er det som om noe annet truer med å ta over, noe menneskelig. Hevngjerrigheten, sjalusien, sinnet, småligheten, alt det man egentlig ønsker å være fri fra, men som trenger seg på, ødelegger og bringer skam og anger med seg. Og faren ved det, ønsket om å unngå disse sinnstilstandene kan føre en på ville veier, det verste av alt: Et desperat ønske om å unngå å føle noe som helst, som i verste fall er livsfarlig, spiser en sakte opp innenfra. Som den gangen jeg satt på benken i gangen i det gule bygget til humanistisk fakultet i Bergen og spiste lunsj for meg selv og bestemte meg for at disse rundstykkene skulle være det siste brødet jeg spiste, før jeg gikk inn på lesesalen igjen og fortsatte å skrive på en oppgave om Strindberg. Hvordan alt annet enn det å få A på eksamen og bli tynn, tynnere sluttet å bety noe. Hvordan folk kunne si hva som helst uten at jeg brydde meg, alt jeg følte var bare en vag irritasjon i blant, og en glede hver gang jeg gikk på vekta og så at tallet hadde sunket, noe som skjedde på et fast tidspunkt hver uke. Jeg tenker på det når jeg en lørdag går rundt i Oslo sammen med venner og vi passerer kioskene som det går tretten på dusinet av, hvordan det var da jeg bodde i Bergen og besøkte han som var kjæresten min i Oslo annenhver helg, og på at jeg ikke kan huske at noen noengang var frekk mot meg på den tiden, ingen sa noe som gjorde vondt, og jeg tenker på at det kanskje var fordi folk var redde for å si noe til meg, eller om det var noen som faktisk ikke var så greie, bare at jeg ikke la merke til det fordi jeg helt hadde sluttet å bry meg? Og så, når man har lagt det bak seg, er det igjen slik at man bryr seg så mye, om alt, om hva folk sier og kan tenkes å si, hva de mener med det de har sagt, alt er så åpent for tolkning. Jeg husker at en dame på stasjonen en gang kjeftet på meg fordi jeg ikke stod i den riktige køen, og at jeg ble skikkelig lei meg, noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, hvordan det satte meg ut og ble liggende i meg en altfor lang stund i forhold til rimelighetens grenser. Jeg bet det likevel i meg, gjorde alt det jeg skulle gjøre, og det var det. Men når det siden har skjedd større ting som får meg helt i ubalanse, tenker jeg på hvor deilig det hadde vært om ting kunne være som før, da jeg gikk rundt i Bergen og ikke tenkte på så mye annet enn de to nevnte tingene, hvordan livet på den måten var veldig enkelt og lett håndterlig og jeg leker med tanken igjen og igjen, men i dialog med meg selv, og jeg tenker at det er rart at jeg kan være så rasjonell på mange måter, og likevel settes ut av spill og tenke på slike irrasjonelle løsninger på problemer, som egentlig ikke er løsninger, det vet jeg jo. Det er rart hvordan hjernen kan være så splittet, oppføre seg så dialektisk. Også når det gjelder andre ting. I en hel uke forbereder jeg meg febrilsk til en deleksamen i kjemi, samtidig som jeg etter å ha vært bortreist en ukes tid har så mye å ta igjen, og det er tungt. Jeg føler tiden bare går fra meg og at jeg bruker altfor lang tid på hver oppgave, og at jeg egentlig ikke helt skjønner hva jeg har gjort når jeg har gjort dem, eller og at jeg glemmer hvordan jeg løste en oppgave til neste dag og jeg må lære meg det på nytt igjen, og det går trått og trått, og en studievenn foreslår at jeg skal komme på en konsert hun skal spille på og drikke øl, men jeg sier nei og holder meg hjemme fordi jeg skal lese kjemi mens solen skinner utenfor og alle er glade, smiler, sitter utenfor naturforvalterbygget og koser seg, og jeg får lyst til å gjøre mange ting som ikke er kjemi, men sliter meg igjennom det likevel, og når dagen for deleksamen er der er jeg likevel helt sikker på at det kommer til å gå rett i dass, at jeg ikke har skjønt noe, før jeg sitter der med en penn i hånden og kalkulatoren klar. Da er det akkurat som om jeg går ut av meg selv og lar hjernen klare seg på egenhånd, helt kald og rolig regner den seg gjennom alt sammen, likesom jeg sitter ved siden av og ser på at dette er noe som skjer som jeg ikke helt har kontroll over, og etterpå er jeg selvsagt glad fordi det gikk bra, og jeg er i det hele tatt fascinert over det hele. Funderer over det fra en biologisk synsvinkel, det er selvsagt at hjernen min bare gidder å bruke energi når det gjelder, den kan ikke være så konsentrert og effektiv hele tiden. Samtidig hadde den neppe klart seg særlig bra hvis jeg ikke hadde øvd så mye, da ville den jo ikke hatt noe å konsentrere seg om. Jeg må stole litt mer på meg selv, tenker jeg der jeg går med jakka åpen og skjerfet i ryggsekken. Jeg planlegger å løpe når jeg kommer hjem, tar på meg kortbukser og løper fem kilometer så fort som jeg aldri før har løpt denne distansen, i ren våryrhet, uten å en gang prøve. På vei hjem, når jeg har fått pusten igjen, går jeg på butikken og kjøper øl, tillater meg en feiring av disse to små begivenhetene, i tillegg til våren. For det er en tillatelse, hvis det ikke er en tillatelse, men bare noe jeg gjør, risikerer jeg at alt flyter over og går over i kaos, man må passe på. Det er en hårfin grense, tenker jeg og tenker på hårstrå, for omtrent et år siden klippet jeg av meg alt håret og nå kan jeg endelig ha det i hestehale igjen. Jeg tenker at jeg aldri skal klippe av meg alt håret igjen, fordi jeg ikke er spesielt vakker og kan ikke bare gjøre ting som om alt kler den smukke, det gjelder ikke meg. Jeg gjorde det like før eksamen, hadde ikke noe hår å dra hånden gjennom i frustrasjon eller nervøsitet. Kanskje var det da jeg begynte å trekke pusten i stedet, i et ekstra stort innpust, så utpust. 

Der vi ikke er - det som ligger utenfor

Vi møtes ved kaffemaskinen, matematikklæreren og jeg, hun spør hva jeg skal når jeg er ferdig med dette, "når du blir stor" sier hun på spøk, og jeg svarer jeg skal studere bioteknologi, og hun sier: På UiA da?, og jeg svarer nei, på NTNU, som om jeg allerede vet det, og jeg sier jeg gleder meg, for det gjør jeg jo, gleder meg til å lære nye ting, til å bli noe; gleder meg til å dra et nytt sted, et sted hvor det ikke regner hele tiden, mens kaffekoppen sakte fylles med espresso fordi jeg ikke klarte å finne knappen for vanlig kaffe, som kanskje tyder på at jeg er trøtt og at espresso er riktig valg likevel. Det er den dagen jeg forsover meg, blir sovende for lenge fordi jeg glemte å skru på alarmen på telefonen, men har likevel god nok tid til å komme meg til skolen tidsnok, det er bare det at jeg pleier å stå opp så mye tidligere, pleier å spise frokost sakte, lese, ordne matpakke, helle kaffe på termos selv om jeg noen ganger når jeg drikker av den tenker at jeg kanskje drikker for mye kaffe, kanskje jeg burde drikke mer vann, fordi jeg ser rundt meg i klasserommet, ser at det er flere som har vannflasker på pultene enn kaffekopper og termoskopper, det er noe annet enn på universitetet; kaffekopper overalt; og i pausene, som varte et kvarter, gikk folk i kantina og stilte seg i kø; kaffe skulle de ha, kanskje også noe å spise. Gå over plassen omgitt av den gule murbygningen, en firkant midt i, gå over den, over grusen, i regnet, fordi det regna alltid, det gjorde det; kjøpe kaffe, liten til ti kroner fordi jeg raskt lærte meg at en stor var for mye, gav meg skjelven, kaffekvalme, kaffekvalme som er den verste kvalmen, mye verre enn å være alkoholkvalm; når man har drukket for mye vin eller øl kan man drikke vann, ta en matbit, få litt frisk luft, gå litt, så går det over, men kaffekvalme kan man ikke gjøre noe med, hjelper ikke å drikke vann, hjelper ikke å spise, ingenting hjelper, man må bare vente til den går over.

Og så kjøpte man kaffe som man tok med seg over grusen igjen, tilbake, tilbake til notater og bøker og verdenslitteratur og filosofer og essays om alt dette, om mennesker som forelsket seg, om mennesker som var ulykkelige, om mennesker som så på stjernehimmelen, om mennesker som dro ut i krigen eller flyktet fra den, om mennesker som bygde byer og om mennesker som gikk under i byer; om mennesker som seilte oppover elver, om mennesker som reiste over havet, om mennesker som lengtet etter noe; om mennesker som tok hevn, om mennesker som ville vite alt, og av og til, noen få ganger, om mennesker som var lykkelige, men de var bare bipersoner og kanskje var de ikke så lykkelige likevel hadde vi bare kjent dem bedre, fått anledning til det; ville vi da kanskje akseptert at det å være lykkelig bare er en utopi, forestilling, at det ikke går an og at det å ha det mest mulig komfortabelt i livet ikke er det samme, å ha alt det som alle andre har, for du er ikke som alle andre, du er du.

Er det kanskje derfor jeg ofte ikke klarer å bestemme meg, eller så ofte ombestemmer meg, fordi aller først ønsker jeg at livet skal være slik og slik, jeg legger planer og tenker at sånn skal det være, kanskje fordi jeg har sammenlignet meg med noen andre, mer eller mindre bevisst; kanskje fordi jeg ønsker å vise til noen: se dette er meg, selv om det egentlig ikke er meg, kanskje for å hevde meg, og så, når jeg får tenkt meg om, når jeg lar det synke, har tenkt tanken lenge nok, er den ikke lenger så viktig og jeg tenker hva er poenget, burde jeg ikke heller gjøre det jeg vil, det jeg vil når jeg ikke tenker på meg ved siden av noen andre, når jeg ikke føler jeg må overbevise noen om noe; det er da jeg ombestemmer meg, kanskje for ente gang, og kanskje har jeg allerede sagt A og må gjøre B, men det blir sånn, det bare blir sånn fordi det ikke alltid er så lett å definere seg selv, ikke så lett som man tror.

En dag slår jeg følge hjemover med en kvinne som forteller meg at hun en gang gav opp det hun egentlig ville og ble sykepleier istedet, drakk whisky og ble ulykkelig, for selv om man ikke kan bli lykkelig, kan man jo få det ok, og hva er galt med det. En annen venn av meg sa en gang for lenge siden at hun hatet at folk sa at ting var helt greit, hva skulle man med helt greit, det skulle være bra, det beste. Men hva er det beste, hvor er grensen, når ønsker man over hodet på seg selv. Når ønsker man seg for mye til sitt eget beste, og man må passe på å ikke undervurdere seg selv heller, ende opp etterpåklok: Brukte jeg virkelig tiden på det. (Samtidig er det kanskje nettopp det som har fått deg dit du er i dag, det du vet om deg selv i dag og i morgen.)

Det som var viktig før, vil kanskje siden ikke være så viktig; En dag er det en mann som blir sint på meg fordi jeg har gitt bort skatollet til noen andre enn ham, hadde ikke jeg sagt at han skulle få det? Var det ikke jeg som hadde spurt ham om han ville ha det, som han svarte ja til, ville gjerne ha det, for lenge siden, så lenge siden at jeg trodde han hadde ombestemt seg, ikke ville ha det likevel og derfor gav jeg det bort til noen andre istedet, hvorpå han kontakter meg, spør om han kan hente det da og da, og jeg sier at jeg ikke eier det lenger, er ikke lenger mitt, har gitt det til noen andre, og han blir sint, irritert, sur, kjefter på meg over meldinger, men det får meg ikke til å føle noen ting, han er sint, ok, hva betyr det for meg, ingenting lenger, jeg gidder ikke å svare, trenger faktisk ikke å forholde meg til dette; ting jeg ville brydd meg veldig om før. Faktisk har jeg helt glemt det, det er en bihendelse, noe som forsvinner i alt det andre; i proteinsyntese, ekskursjonsplanlegging, astrofysikk, løping, skirenn, andre mennesker. Jeg kommer ikke på det igjen før jeg en morgen, en morgen jeg ikke har forsovet meg og allerede har pakket sekken med bøker og matpakke, sitter og leser et skuespill av Sara Stridsberg, Medealand, en gjendiktning av myten om Medea, om Medea som er syk av sorg, som faktisk er syk av sorg, kjærlighetssorg; som nå, mer enn alt, over absolutt alt, ønsker seg fri fra Jason, hun vil bare være helt fri, unnslippe den makten han har over henne, som han naturligvis har fordi et kjærlighetsforhold handler om nettopp makt, makt over den andre; jeg vil gå så langt som å si at maktkamp er en av kjærlighetens bestanddeler, som også Stridsberg sier, sier hele tiden, i alt hun skriver; kjærligheten er å være ufri, å ikke være i stand til å velge helt for seg selv.

Det leser jeg en morgen før jeg går ut, det er en dag hvor det blåser, typisk Sørlandet; det blåser, men det regner ikke, er det fra havet vinden kommer, Skagerrak eller Nordsjøen, som jeg også tenker på i en fysikktime hvor fysikklæreren snakker om Hubble-teleskopet, hvordan de fikk den til å gå i en helt spesielt retning, i en helt spesiell kurs, slik at den oppdaget stjerner der hvor vi før trodde det ikke var noe, ikke hadde sett noe, og av en eller annen grunn bringer det fram i meg nettopp et minne fra Nordsjøen, om en reise i seilskute, hvor jeg stod ved roret og skulle navigere, holde stø kurs, sammen med en annen mann, kanskje mer en gutt, vi var nitten, en jeg var forelska i og skikkelig opptatt av, et menneske som jeg ikke bryr meg noe om lenger, vet ikke hva han driver med og det kan være det samme, vet ikke en gang om jeg er venn med ham på Facebook lenger; også han bare dukket opp i hodet mitt, som en biperson i et annet minne, minnet om at jeg en gang stod på dekk på en seilskute over Nordsjøen midt på natta, ikledd termodress, på vei til Orknøyene, og alt rundt var bare hav og stjernehimmel, vi hadde ennå ikke passert oljeplattformene.

Eller husker jeg feil, hadde vi kanskje allerede passert dem, var vi ikke på vei til Orknøyene, men på vei hjemover, tilbake til Bergen, hvor det var vår og rhododendronen blomstret i den botaniske hagen på Milde, røde, rosa; minner som ikke falmer, men som ikke lar seg plassere i noen riktig rekkefølge, er bare små bruddstykker som dukker opp en gang i blant, midt i en fysikktime, ved siden av noe annet jeg kommer på, noe jeg leste nylig, at forskerne hadde oppdaget et ekko etter det store smellet, hvordan oppdaget de det, hva var egentlig ekkoet, kan vel ikke være lyd, og betyr ikke det at noe har kommet fra et sted og så kommet tilbake, det som jo er ekko, og at universet da har en grense, en ende, at også den tar slutt et sted og utenfor er noe vi ikke vet, noe helt ukjent, eller kanskje et annet univers som ligger inntil vårt, rett utenfor.

Medea

MEDEA: Jeg er syk. Jeg er syk av sorg. Jeg prøver bare å få deg til å forstå det. Hjertet mitt er istykkerslått.

GUDINNEN: Vi behandler ikke den slags sykdom her. Det vil si. Det er ingen sykdom. Knust hjerte er en hendelse --

MEDEA: Istykkerslått.

GUDINNEN: Istykkerslått?

MEDEA: Istykkerslått, ikke knust.

GUDINNEN: Okei. Istykkerslått hjerte er en tilstand som er en del av kjærlighetens vilkår. Du er voksen og gjennomsnittlig intelligent. Du kjenner som alle andre til kjærlighetens vilkår.

MEDEA: Men jeg kjente ikke til kronologien. Begynnelsen. Midten. Slutten. Det ubønnhørlige, Blikket hans som ikke ser på meg lenger. Jeg kan ikke leve uten det. Det er en sykdom. Jeg føler meg dødssyk. Jeg kommer til å dø av denne tilstanden. Jeg går ingen steder. 
--

- Fra Medealand av Sara Stridsberg

Sara Stridsberg sier sannheten

Faksimile Klassekampen 7/12/2013. 

Gleder meg til å lese Medealand!

Finlandbonanza 1

For noen dager siden postet jeg et innlegg om en tur til Österbotten. Men hva med resten av Finlands-oppholdet? Jeg skrev og postet litt bilder mens jeg var der, men det var mye jeg ikke fikk sagt. Da. Så jeg sier det nå.

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom til Finland var å spise lakris-is.

svart

En annen ting jeg gjorde ganske raskt etter ankomsten var å sjekke ut dagligvarebutikkene. Det er en av de tingene jeg liker best å gjøre i utlandet. Det er sykt spennende. F.eks. hadde de et utrolig stort utvalg av ulike havregrøter i Finland. Jeg tror kanskje Norge er det landet i verden med minst utvalg i butikkene, og jeg har alltid tenkt at det er litt kjedelig, men nå har jeg funnet ut at det egentlig er veldig bra, for så mye tid som jeg bruker i dagligvarebutikken på å bestemme meg for hva jeg skal ha, så trenger jeg ikke enda flere valgmuligheter. Til slutt ble det egentlig ganske slitsomt å gå i butikken. Jeg kunne være der i timevis. Trår jeg inn i en dagligvarebutikk er det gjort.

F.eks. tok jeg her et bilde av grapefrukten fordi jeg ble så glad for at jeg endelig hadde funnet en grapefrukt som ikke kom fra Israel. Det tok to uker før jeg fant den.

Her tok jeg bilde av at jeg endelig kunne prøve islandsk yoghurt. De eneste som lager det i Norge er jo Q-meieriene og jeg er skikkelig i mot Q-meieriene, har aldri kjøpt et Q-produkt i mitt liv, så hadde aldri prøvd skyr før.

masikka

Slik tilbragte vi formiddagene. På Nordica - nordisk institutt på Helsingfors universitet.

Edith Södergran.

En dag anbefalte vi (nye) forfattere fra hjemlandene våre. Jeg står bak anbefalingen av Ingvild H. Rishøi.

(Ble forøvrig skuffet over at ingen av danskene ropte ut "Helle Helle!!!" Det hadde jeg gjort hvis jeg var dansk.)

På instituttet var det en haug med bøker av nordiske forfattere som vi bare kunne plukke med oss hjem. Jeg tok med dette. Rett vest av Morten A. Strøksnes har jeg lest før, men jeg digger den og en dag en passende venn har bursdag skal denne vennen få denne boka i gave.

Proust Questionnaire

Første gang jeg kom borti greia Proust Questionnaire var faktisk i coffeetableboka Influence til Mary-Kate og Ashley Olsen, som jeg fikk i bursdagsgave da jeg ble nitten.* Lenge før jeg leste en eneste bok av Proust.** Der hadde de altså svart på hvert sitt questionnaire. Jeg har jo alltid likt å svare på sånne (lignende) spørreskjemaer, så nå skal jeg svare på et av Prousts sine***.


*JA, jeg ønsket meg den, fordi: JA, har vært superfan av Mary-Kate Olsen siden jeg var femten.
**Dere som følger med på bloggen mit vet jo at jeg ikke leste Proust før i februar i år.
***Det finnes mange versjoner. Denne har jeg lånt fra Bokvennen.


Hvilken levende person beundrer du mest?
Forfattere som faktisk skriver litteratur.

Hva er din største ekstravaganse?
Jeg er i grunnen en meget nøktern og måteholden kvinne, men når jeg er drita kan det hende jeg kjøper tre flasker musserende ti minutter før stengetid. Attpåtil kan det tilogmed hende at jeg betaler for taxi etterpå! Generelt kan det kanskje sies at det er litt ekstravagant av en med mitt budsjett å alltid velge kvalitet fremfor kvantitet, men saken er altså den at jeg heller vil sulte enn å spise dårlig mat. Mat skal være dyrt. Det har vi jo alle fått banket inn med teskje den siste tiden.

Hva misliker du mest ved ditt utseende?
Det er ikke like mye utseendet mitt jeg misliker som jeg til tider misliker min ugrasiøse holdning og klønethet.

Hvilket ord eller uttrykk bruker du for ofte?
Ordene 'sykt' og 'teit' og forstavelsen 'drit-'. Det sømmer seg ikke. Jeg er faktisk tjuefire år. Jeg jobber med saken.

Hvilket talent skulle du ønske at du hadde?
Jeg skulle ønske jeg kunne plukke opp språk fortere.

Hvis du døde og kom tilbake, hva ville du ha likt å komme tilbake som?
Jeg har tre alternativ:
1) Et hvilketsomhelst dyr i havet som ikke selv blir spist, av verken mennesker eller andre dyr.
2) En (araber)hest. Et liv med havre. Og løping.
3) En huskatt. Jeg elsker å bli tatt i i håret. Jeg tror jeg kunne komme til å si ja til hva som helst hvis noen samtidig strøk meg i håret.

Hva er din mest skattede eiendel?
Jeg har et veldig usentimentalt forhold til eiendeler, så jeg tror svaret på dette må bli iPhonen. Rett og slett fordi det ville vært stress å miste den. Jeg bruker den jo som avtalebok.

Hva er din favorittbeskjeftigelse?
Å spise frokost. Jeg elsker det. Å spise frokost er et hellig ritual for meg. Jeg har ikke levd en eneste dag av mitt liv uten å spise frokost.**** Det å stå opp, gå på kjøkkenet, drikke et glass iskaldt vann, koke te/kaffe, gjøre i stand maten, spise maten i fred og ro, kanskje lese litt, drikke kaffe/te. Å gjøre dette før dagen egentlig begynner er helt essensielt. Hvis jeg skal noe tidlig, setter jeg bare klokka på enda tidligere for å rekke å spise frokost først. Jeg går ikke ut og gjør noe før frokost. Jeg kan godt leve uten lunsj, middag, kvelds, men ikke uten frokost. Jeg tror ikke på noen mening med livet, men det å spise frokost er det nærmeste jeg kommer.

Hvem er dine favorittforfattere?
Virginia Woolf, Knut Hamsun, Lorrie Moore, Sara Stridsberg, Sofi Oksanen, August Strindberg, Gabriel Garcia Marquez, Francesca Lia Block, Jeffrey Eugenides.

Hvem er dine litterære helter?
Faramir i Ringenes Herre, den edleste av de edle.

Hvem er dine helter i det virkelige livet?
Vanlige mennesker som tar seg sammen.

Hva angrer du mest på?
Det gir ingen mening å angre på noe som helst når jeg tenker på at jeg uansett skal dø til slutt.

Hvordan vil du helst dø?
Jeg vil helst dø uten smerte, altså momentant (hvem vil ikke det?). Men om det skjer i en bilulykke i morgen eller om seksti år bryr jeg meg ingenting om. (Eller jo, det gjør jeg faktisk, for jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal leve et langt liv, jeg tror ikke det ligger for meg - spesielt ikke siden sjela mi er 80 år gammel allerede og jeg ikke skal ha barn. Altså: jo før, jo bedre.)

Hva er ditt motto?
Alt går bra til slutt. (Det er en sannhet uten modifikasjoner.)


****Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har opplevd dager uten frokost. Når det skjer, er det fordi livet mitt har vært lagt i andres hender. Og når det skjer, så er dagen min ødelagt. Det er lenge siden dette har skjedd nå, og jeg håper jeg aldri opplever det igjen. 

Svar på spørsmålsrunden

Omsider har jeg svart på spørsmålsrunden jeg startet for noen uker siden. Det var ikke akkurat enkle spørsmål med enkle svar som ble stilt!



Så hvilken kinesisk roman er favoritten?

A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers av Xialou Guo! Selv om det er en stund siden jeg har lest den nå.

Jeg har egentlig lurt på hvorfor du ble veganer, og hvorfor du ikke er det lenger?

Hovedsaklig av ønsket om å være mest miljøvennlig, samt alle de andre positive sidene ved å være veganer. Jeg sluttet å være det da jeg en dag, etter ett år som veganer, fikk veldig lyst på ost. Jeg fant ut at jeg trenger ikke å være et ord: Selv om jeg ikke er veganer lenger, betyr ikke det at jeg mesker meg i kjøtt og meieriprodukter. Det betyr bare at jeg ikke nekter meg det. Jeg spiser mye mindre kjøtt, egg og meieriprodukter enn folk flest; kjøtt kanskje én gang i uka (og da inkluderer jeg fisk som kjøtt). Grunnen til at jeg ble veganer i utgangspunktet, altså av miljøårsaker, lar seg forene med slik det er nå: Jeg spiser kortreist mat, sesonggrønnsaker, svært lite kjøtt (aldri fjærkre), mye økologisk, jeg kjøper aldri egg og jeg kaster aldri mat. Det er verre for denne kloden å spise soyaprodukter og kaste mat bare fordi den har gått ut på dato, pfft.

sol

ko

Og fagene du studerer, hva er positivt og evt. negativt ved studiene?
Jeg studerer til en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Da jeg først begynte syntes jeg det var jævlig hardt og jeg trodde at jeg ikke skjønte noenting. Etter det første semesteret trodde jeg at jeg var for dum for universitetet. Nå har jeg studert en liten stund og jeg digger det; mastergrad står på planen. Så det positive er jo at jeg liker studiene, mens det negative er: Hva faen skal jeg bruke dem til, sånn spesifikt? Jeg mener nemlig at humaniorastudier stort sett er ubrukelige og at det ikke gjør noe at de nedprioriteres. 

ko

Hva synes du om Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera?
Jeg har ikke lest den, men jeg eier en dansk oversettelse av den som jeg kjøpte i et antikvariat i Aalborg, så jeg har ment å lese den, men jeg har ikke fått gjort det ennå.
drikk

Har du lest På sporet av den tapte tid, og hva synes du i så fall? 
Har ikke lest dette verket heller, men også denne har jeg ment å lese. Var en gang på biblioteket og så etter Proust, men fant han ikke(!). Men alvorlig talt: Jeg må jo. 

Du har flere interessante betraktninger om menneskers ansvar for sitt eget liv, feminisme og muligens velferdsstat. Kan du skrive mer om dette? Det kan eventuelt funderes i litteratur. 
Prinsipielt er jeg i mot formynderstaten. Fordi jeg mener at folk må ta ansvar for sine egne liv. Hvorfor skal de passes sånn på? At andre driter seg ut er ikke mitt problem. Prinsipielt mener jeg det. Men jeg er jo klar over at hvis andre har problemer, kan det skape problemer for meg også. Andres fattigdom f.eks. Derfor er jeg for skatt, jeg er veldig veldig for skatt, til utdanning o.l. slik at alle har muligheter, men failer folk mulighetene, så kan de bare ha det så godt. Jeg er i mot at trygd bare deles ut i hytt og pine, og ble man gravid når man var i en livssituasjon det ikke passet seg å bli det (les: man har ikke råd), så er ikke det at man får lite penger noe å klage over. Eller, for å hakke på meg selv: Velger man å studere humaniorafag, kan man ikke klage på at man blir arbeidsledig etterpå. Man må ta følgene av valgene man tar. I dette landet kan man velge bort slike kjipe situasjoner, og tar man ikke den muligheten, kom ikke og klag etterpå. Den setningen sum summarummer kort hva jeg mener, tror jeg. Kants etikk om menneske som selvlovgivende menneske og gjengjeldelsestankene hans kan refereres til her. Videre kan jo anarkisme diskuteres, som det finnes en rekke retninger innenfor og som jeg helt klart burde lese mer om, for det er ganske interessant. Noe som i hvertfall er sikkert og visst er at jeg ikke er spesielt fan av sosialistisk anarkisme og at jeg ikke har noe til overs for Blitz (selv om jeg vet at de ikke en homogen gruppe, jada,jada,jada). (Hvis noen har hørt at jeg gikk sammen med Blitz i et 1.mai-tog for mange år siden, så er det bare et bevis på hva blind forelskelse kan gjøre. Nå har denne mannen og jeg vært kjærester en stund og han vet svært godt at jeg skammer meg over det hele. Blitz og 1.mai-tog, herregud. Forøvrig: Sist gang jeg besøkte ham i Oslo gnisset jeg tenner da jeg så at sigøyneravisa Folk er folk lå i bokhylla.)

Det med å passe på andre er også en av grunnene til at jeg misliker venstresidefeminisme. Jeg synes den gjør kvinnen stakkarslig, ved å snakke så mye om undertrykkelse av kvinner, gjør den undertrykkelsen virkelig. Den gjør kvinnen til noen som trenger hjelp. Ikke snakk til meg om kvinnekvoter eller å tvinge kvinnelige forfattere inn på pensum. Som om kvinner trenger hjelp til å være gode. Hamsun og Strindberg regnes som misogynister, men mitt syn på kvinner ligner deres. Hamsuns Artikler 1889-1928 kan jeg nevne. 

Hvilke seriøse forfattere (kiosklitteratur unntatt) synes du er overvurderte?
Lars Saabye Christensen. Alle bøkene hans handler om det samme: Oslos gater, unge gutter/menn som hører på musikk og nostalgi. Gud så kjedelig. Per Petterson er også overvurdert, av samme grunner. Johan Harstad, Tomas Espedal og nå også Pedro Carmona-Alvarez. Dette ble veldig mange norske menn. Ingen kvinner? Jeg må tenke meg litt om, jo, Beate Grimsrud og Nicole Krauss. Hun siste er jo tilogmed newyorker. 

iskaffe

jul

Hva tror du på?
Jeg vil gjerne tro på kjærlighet, god helse og lykken i små ting, men til syvende og sist tror jeg egentlig ikke på noe. Vi skal alle bare dø til slutt; hvordan vi levde livet har ikke noe å si, for etter døden er det bare ingenting uansett. Nihilist, det er det jeg er. 

Er det lov å spørre om hvilket politisk synspunkt du har?
Ja, seff. Jeg skammer meg ikke over noen av meningene mine! Men spørsmålet er jo stort. Alt hva jeg mener lar seg ikke innfinne i et typisk politisk parti. Jeg kan ikke en gang si om jeg er på venstresiden eller på høyresiden (det varierer fra hvilke saker vi snakker om). Jeg lar meg ikke kategoriseres. Jeg refererer til hva jeg har svart på spørsmålet om velferdsstaten over her.

Hvem er dine favoritter innen russisk litteratur?
Vladimir Nabokov, selv om han skrev mye på engelsk (bl.a. Lolita) så muligens han ikke tells. Og dette svaret er kjedelig, men: Fjodor Dostojevskij er faktisk jævlig bra. 

Hva er formålet med å studere litteratur for deg? Hvilke planer har du etterpå?
Jeg har ikke noe spesifikt formål med det annet enn at jeg er lidenskapelig opptatt, oppslukt av litteratur. Muligens hjelper det å lese mye meg med å bli bedre på å skrive selv. Jeg har ingen spesifikke planer for etterpå. Å ha planer som går lenger enn det neste halvåret er ikke helt min stil. 

ho

Hva syns du om Heiner Müller?
Pass.

vann

Hva er den beste boka du har funnet og lest i bokhyllen til foreldrene dine? 
Det må være en bok av Hamsun. Eller Vonnegut, Hemingway eller Marquez. Nei, egentlig vet jeg ikke, for de har mange bra bøker som jeg har lest derfra; jeg kan ikke huske alle sammen, og ikke hvilken som var best.

Hvis du MÅ si EN bok som er favoritten, hvilken er det? 

Siden jeg nettopp nevnte den: Lolita. Men det er ikke sant, det er jo så mye mer! I dag har jeg f.eks. tenkt veldig mye på Lorrie Moores Birds in America. Og hva med Marquez' Kjærlighet i koleraens tid? Eller Mysterier og Sult? Eller Stridsbergs Darling River? Og så videre.
o

Hvilken nettside (magasin, blogg, hjemmeside, matside) er din favoritt?

Jeg tråkker veldig mye i det samme sporet når jeg er på nett. Det er noen blogger og tumblere jeg følger, Twitter og ja, bloggen til Paris Review, den liker jeg veldig godt!

Hvor ofte spiser du godteri? 

Tror jeg kjøper smågodt en fredag i måneden. Til gjengjeld varer posen da helt til søndag.
odys

















bib

Leser foreldrene dine mye, eller hvis ikke, hva inspirerte deg som liten, ungdom til å plukke opp en bok og lese?
Ja og nei. Mamma leser ikke noe særlig (ikke så lenge jeg har kjent henne), pappa leser mye. Han har lest Ulysses og alt av Hamsun. Det har ikke jeg. Vi hadde (nei, har) et eget biblioteksrom i huset, et rom hvor det bare er bøker fra gulv til tak, lenestoler og leselamper. Da jeg var seks år og holdt på å lære meg å lese kjøpte pappa en kasse med Astrid Lindgren og Michael Ende, og en av dem (Mio, min Mio) ble den første boka jeg leste. Alle bøkene er slitte nå, noen nærmest ødelagte. Og før det igjen ble vi høytopplest for, det var veldig fint, husker jeg. Det er jo også litteratur. I ungdommen leste jeg stort sett Pennybøker og fantasy. Rett og slett fordi jeg var hestejente. Og apropos det, så tok jeg bussen 30-40 minutter til stallen hver vei omtrent hver dag, og det var da jeg leste hele The Lord of the Rings. 

grape

Hvilken bok vil du anbefale en dyslektiker? (en god, men lettlest)

En panter i kjelleren av Amos Oz. Den leste jeg nettopp og den var god og lettlest. 

Kan du være venner med folk som ikke liker å lese?
JA! Kjæresten min leser ikke skjønnlitteratur, og vi har vært sammen i over fire år! Jeg tror det ikke en gang selv.
blomsterhuset
bergen

Hvilken Knut Hamsun-bok vil du anbefale til noen som aldri har lest Hamsun?
Den første jeg leste var Victoria. Etter det har jeg vært fan. Eller så kan man gå rett på Sult.

Har du en favorittforfatter fra Storbritannia?
Virginia Woolf.  

donal

Hva er den beste klassikeren du har lest?
Nesten det samme som å spørre om favorittbok sånn generelt. Hva menes forresten med klassiker? En bok alle vet om? Type Moby-Dick og Frankenstein og Dracula og Hunden fra Baskerville og sånt? I så fall: Frankenstein av Mary Shelley. Elsker Frankenstein. Må lese den om igjen snart.
berlin
la

Har du en guilty pleasure når det kommer til litteratur?
Ja! Jeg leste nettopp Golddigger av Alexia Bohwim. Sånt digger jeg (men Frognerfitter var bedre, må jeg si). Candace Bushnell chic-lit, og Lauren Conrad! Chic/trash-lit om pene mennesker som er filthy rich og bor i penthouseleiligheter på Manhattan eller i villaer i Beverly Hills. Elsker sånt.