mandag 16. mars 2015

Svartsjuke og andre ord

Svartsjuke heter det på svensk om sjalusi, jeg husker at jeg la merke til det først en gang jeg leste om eller noe av Sara Stridsberg, hennes litterære univers er full av svartsjuke, kvinner som gjør ting de ikke bør, aksepterer ting de ikke bør, ut av en uro, sannsynligvis også en følelse av å være mindreverdig de man er sjalu på, eller de man er sjalu over. Svartsjuke, tenkte jeg, for et bra ord, beskriver det mer treffende enn sjalusi, som bare er et eget ord. Svartsjuke, man blir helt svart, sjalusien bare tærer på, får en til å gjøre lite hyggelige ting, ondsinnede ting. Ondsinnede, et ord nettbanken min bruker om datavirus som gjør ting man ikke vil, som om det har et sinn, en vilje, et ønske om å være ond. Ondartet er bedre, selv om ordet ond i det hele tatt tyder på en evne til å gjøre etiske vurderinger, noe kreftceller ikke kan, de har bare en stoppmekanisme som har gått feil, slutter å begå apoptose, en slags cellenes selvmord, kunne man si, men heller ikke cellene har vilje. Samtidig legger jeg merke til at New Scientist spør sine lesere på fjesboka: hvordan kan det ha seg at øgler på forskjellige øyer utvikler de samme trekkene, er det slik at evolusjonen når de samme målene alltid?, som også er helt feil, evolusjonen har ikke noe mål, det er en serie med tilfeldigheter, er foranderlig hele tiden, det er ikke slik at den ønsker å oppnå noe absolutt, lik en idé i Platons ånd, eller kanskje nettopp kunne man tenke seg Platons idéverden, det finnes en hest som er helt perfekt, men ingen av hestene i denne verden er den hesten. Det finnes en øgle som er helt perfekt, men ingen av øglene på noen av øyene er denne øgla, men de utvikler seg, utvikler seg hele tiden til å bli denne øglen. Samtidig kan man jo ikke unngå det faktum at de kanskje en dag kommer til å være så forskjellige fra det vi tenker på som en øgle i dag, at de kanskje ikke lenger kan kalles øgler, om en million år, og da vil de jo ikke lenger gå mot det som er Platons øgle, nei, de vil være forbi Platons øgle, være i en ny orden kanskje. Men dette går selvfølgelig bare an å tenke på, det er ikke heller sikkert at det da vil være mennesker på jorden. Skal jeg gjette sier jeg nei, sånn som vi holder på. Kanskje vil det finnes andre arter med store hjerner, som tenker, med helt andre idéer og en helt annen virkelighetsforståelse, intelligent liv uten å være som oss, kanskje det som i dag er kråker da vil være noe annet, flygende herskere over jorden, hvem vet, ingen.

En gang da klassen min på barneskolen var på sykkeltur til Danmark var jeg så svartsjuk at jeg siste dagen, den dagen vi skulle sykle hjem, til ferja og så ta ferja over Skagerrak fra Hirtshals til Kristiansand, tok den uåpnede drikken til min daværende bestevenn fra kjøleskapet og gjemte den i et annet skap, slik at hun ikke skulle ha noe på sykkelturen. Da vi senere gikk rundt i feriehuset og gjorde oss klare til å dra og hun spurte om noen hadde sett drikken hennes, sa jeg ingenting, trakk på skuldrene, visste ikke hvor den var blitt av. Det høres kanskje ut som en liten historie, men er noe jeg husker ennå og som ofte kommer til meg, minner meg på min hevngjerrighet og manglende evne til å akseptere sjalusi, la ting fare og å være the bigger person. Jeg tenker av og til på at flasken står der i det skapet ennå, femten år etterpå, og at min daværende bestevenn ikke en gang vet at dette skjedde, for da sommeren kom flyttet hun til Danmark og vi har ikke sett hverandre siden.

Men det var ikke først og fremst sjalusi som nylig fikk meg til å tenke på henne, det var en samtale på et vorspiel eller noe om hva man drev med som barn, og noen begynte å snakke om pokemonkort, som min daværende bestevenn og jeg hadde en hel isboks av sammen. Vi spilte og spilte og vant og vant, hadde en samling sammen som vi splittet i to da hun dro, og ikke bare det, men hun fikk med seg en hårlokk av mitt hår som hun selv klipte av etter at jeg sa ja, selvfølgelig skulle hun få med seg det. Selv etterlot hun seg ingenting hos meg, annet en en litt vag tristhet, vi hadde ikke vært så nærme hverandre i det siste, det hele hadde begynt å gå over, det som var mellom oss. Var ikke sånn som et år tidligere, da vi dro på leirskole med klassen og veltet i kano sammen, tråkket rundt på jordene og i sauemøkk og så på hoggorm og padder mens de andre var igjen på leirskolen og bare hang, da vi siste natten sov på reinsdyrskinn i en lavvo ute på en eng mens alle de andre heller ville sove i de utdelte hengekøyene sine og kanskje snike seg til å være i soverom med representanter fra det motsatte kjønn, noe som vi ennå ikke brydde oss så veldig mye om. Det var kanskje da det begynte å bli så viktig at det oppstod et gap mellom oss, at de tidlige ettermiddagene hjemme hos henne mens vi så på tv og spiste iskrem opphørte. Kanskje var det fordi jeg ikke var så opptatt av verken merkeklær eller gutter, jeg tenkte mer på hester og bøker og klarte på den måten ikke å holde følge med henne, gutter var noe sekundært, har alltid vært noe sekundært, også siden når de ble til menn, noe man kan tenke litt på når alt det viktigste allerede er tenkt på, eller som man plutselig kommer på eksisterer når det er for sent og noen andre har snappet til seg den man hadde et øye for, og det ikke hjelper å si til seg selv at man selvsagt ikke har eierett på noen, markedet er fritt, man skulle vært litt tidligere ute, investert i flere aksjer da det var tid, nå er det for sent. 

Jeg feilstaver og søker på 'lizzard' på google, får opp et treff på urban dictionary om at det visstnok betyr: "A girl that seems sweet and nice, but turns out to be a complete bitch determined to screw up her life as well as the lives of others." Jeg har aldri hørt det brukt før, ihvertfall aldri lagt merke til det. Det er egentlig øglene jeg er ute etter. Lizard er også den engelske tittelen på en novellesamling av Banana Yoshimoto som jeg ikke har lest. Den er dedikert til Kurt Cobain, og jeg kan ikke la være å tenke at det er litt kleint. Var det ingen som stod en nærmere som var verdt en dedikasjon? Kanskje betyr det så mye, de menneskene som lager noe for oss et helt annet sted, mennesker som vi aldri treffer. Mennesker som skriver bøker, som døde lenge før jeg ble født; skriver bøker som jeg nå leser og som treffer meg, får meg til å se på livet fra en litt annen vinkel, eller bare bekrefter det jeg allerede har tenkt på, men som jeg ikke har klart å formulere; ikke nødvendigvis i tekst, noe håndfast, men for meg selv. Det er derfor en venn klarer å redde meg, fordi jeg har tenkt så mye på hva verdighet innebærer og viktigheten av det, kunne hun bare si til meg en kveld jeg ble opprørt, verdigheten, og så navnet mitt, og det holdt for meg, jeg beholdt roen fordi ordet innebærer så mye, jeg kunne ikke komme på noe som ville være viktigere enn alt jeg legger i dette ordet og som jeg jobber med hele tiden, ikke fordi det alltid er så vanskelig, men fordi ingen er perfekte og av og til er det som om noe annet truer med å ta over, noe menneskelig. Hevngjerrigheten, sjalusien, sinnet, småligheten, alt det man egentlig ønsker å være fri fra, men som trenger seg på, ødelegger og bringer skam og anger med seg. Og faren ved det, ønsket om å unngå disse sinnstilstandene kan føre en på ville veier, det verste av alt: Et desperat ønske om å unngå å føle noe som helst, som i verste fall er livsfarlig, spiser en sakte opp innenfra. Som den gangen jeg satt på benken i gangen i det gule bygget til humanistisk fakultet i Bergen og spiste lunsj for meg selv og bestemte meg for at disse rundstykkene skulle være det siste brødet jeg spiste, før jeg gikk inn på lesesalen igjen og fortsatte å skrive på en oppgave om Strindberg. Hvordan alt annet enn det å få A på eksamen og bli tynn, tynnere sluttet å bety noe. Hvordan folk kunne si hva som helst uten at jeg brydde meg, alt jeg følte var bare en vag irritasjon i blant, og en glede hver gang jeg gikk på vekta og så at tallet hadde sunket, noe som skjedde på et fast tidspunkt hver uke. Jeg tenker på det når jeg en lørdag går rundt i Oslo sammen med venner og vi passerer kioskene som det går tretten på dusinet av, hvordan det var da jeg bodde i Bergen og besøkte han som var kjæresten min i Oslo annenhver helg, og på at jeg ikke kan huske at noen noengang var frekk mot meg på den tiden, ingen sa noe som gjorde vondt, og jeg tenker på at det kanskje var fordi folk var redde for å si noe til meg, eller om det var noen som faktisk ikke var så greie, bare at jeg ikke la merke til det fordi jeg helt hadde sluttet å bry meg? Og så, når man har lagt det bak seg, er det igjen slik at man bryr seg så mye, om alt, om hva folk sier og kan tenkes å si, hva de mener med det de har sagt, alt er så åpent for tolkning. Jeg husker at en dame på stasjonen en gang kjeftet på meg fordi jeg ikke stod i den riktige køen, og at jeg ble skikkelig lei meg, noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, hvordan det satte meg ut og ble liggende i meg en altfor lang stund i forhold til rimelighetens grenser. Jeg bet det likevel i meg, gjorde alt det jeg skulle gjøre, og det var det. Men når det siden har skjedd større ting som får meg helt i ubalanse, tenker jeg på hvor deilig det hadde vært om ting kunne være som før, da jeg gikk rundt i Bergen og ikke tenkte på så mye annet enn de to nevnte tingene, hvordan livet på den måten var veldig enkelt og lett håndterlig og jeg leker med tanken igjen og igjen, men i dialog med meg selv, og jeg tenker at det er rart at jeg kan være så rasjonell på mange måter, og likevel settes ut av spill og tenke på slike irrasjonelle løsninger på problemer, som egentlig ikke er løsninger, det vet jeg jo. Det er rart hvordan hjernen kan være så splittet, oppføre seg så dialektisk. Også når det gjelder andre ting. I en hel uke forbereder jeg meg febrilsk til en deleksamen i kjemi, samtidig som jeg etter å ha vært bortreist en ukes tid har så mye å ta igjen, og det er tungt. Jeg føler tiden bare går fra meg og at jeg bruker altfor lang tid på hver oppgave, og at jeg egentlig ikke helt skjønner hva jeg har gjort når jeg har gjort dem, eller og at jeg glemmer hvordan jeg løste en oppgave til neste dag og jeg må lære meg det på nytt igjen, og det går trått og trått, og en studievenn foreslår at jeg skal komme på en konsert hun skal spille på og drikke øl, men jeg sier nei og holder meg hjemme fordi jeg skal lese kjemi mens solen skinner utenfor og alle er glade, smiler, sitter utenfor naturforvalterbygget og koser seg, og jeg får lyst til å gjøre mange ting som ikke er kjemi, men sliter meg igjennom det likevel, og når dagen for deleksamen er der er jeg likevel helt sikker på at det kommer til å gå rett i dass, at jeg ikke har skjønt noe, før jeg sitter der med en penn i hånden og kalkulatoren klar. Da er det akkurat som om jeg går ut av meg selv og lar hjernen klare seg på egenhånd, helt kald og rolig regner den seg gjennom alt sammen, likesom jeg sitter ved siden av og ser på at dette er noe som skjer som jeg ikke helt har kontroll over, og etterpå er jeg selvsagt glad fordi det gikk bra, og jeg er i det hele tatt fascinert over det hele. Funderer over det fra en biologisk synsvinkel, det er selvsagt at hjernen min bare gidder å bruke energi når det gjelder, den kan ikke være så konsentrert og effektiv hele tiden. Samtidig hadde den neppe klart seg særlig bra hvis jeg ikke hadde øvd så mye, da ville den jo ikke hatt noe å konsentrere seg om. Jeg må stole litt mer på meg selv, tenker jeg der jeg går med jakka åpen og skjerfet i ryggsekken. Jeg planlegger å løpe når jeg kommer hjem, tar på meg kortbukser og løper fem kilometer så fort som jeg aldri før har løpt denne distansen, i ren våryrhet, uten å en gang prøve. På vei hjem, når jeg har fått pusten igjen, går jeg på butikken og kjøper øl, tillater meg en feiring av disse to små begivenhetene, i tillegg til våren. For det er en tillatelse, hvis det ikke er en tillatelse, men bare noe jeg gjør, risikerer jeg at alt flyter over og går over i kaos, man må passe på. Det er en hårfin grense, tenker jeg og tenker på hårstrå, for omtrent et år siden klippet jeg av meg alt håret og nå kan jeg endelig ha det i hestehale igjen. Jeg tenker at jeg aldri skal klippe av meg alt håret igjen, fordi jeg ikke er spesielt vakker og kan ikke bare gjøre ting som om alt kler den smukke, det gjelder ikke meg. Jeg gjorde det like før eksamen, hadde ikke noe hår å dra hånden gjennom i frustrasjon eller nervøsitet. Kanskje var det da jeg begynte å trekke pusten i stedet, i et ekstra stort innpust, så utpust. 

4 kommentarer:

Astri sa...

Jeg er nesten målløs etter denne teksten, men en ting er klart: Norge går glipp av en god forfatter om du ikke utgir tekstene dine.

(Ja, jeg vet at det ikke er opp til deg å få noe utgitt, men hvis du gir opp skrivingen er det et tap.)

Kathleen sa...

Jeg gir ikke opp skrivingen! Det er derfor jeg blogger så lite for tiden, jeg skriver en del for meg selv i stedet, og jeg vil jo alltid at det skal bli noe! Men takk for ordene, jeg ble veldig glad! Made my day!

Anonym sa...

Hei!
Takk for At du deler disse tankene !skjønner så godt hva du mener. For det er ikke alle som kan slappe av i sola i steden for å lese, selv om det tilsynelatende ser lett ut for alle. Du treffer bra i teksten Ang det. Eller som i ett eldre innlegg da du deler bok tips og at du leste den mens du sykklet gatelangs i køben og følte deg alene i ett forhold etc. Tror det er flere enn man vet som har det slikt.

Uansett takk for at du deler tanker rundt dette. Du virker klok og
Viljestærk , og dyktig til å få det skrevet. Og takk for så bra boktips.

Hilsen line g.

Anonym sa...

herregud, du er god.
det der var innmari ... godt å lese rett og slett.
det der med svartsjuke særlig. Jeg gjorde også sånt som du gjorde som barn, og det sitter i.