På kjemilaboratoriet

Def. Hjelpeløshet, tilstand som kjennetegnes ved passivitet; personen unnlater å utføre spesifikke handlinger, for dermed å unngå noe uønsket, fordi personen tror at evnen til å utføre disse handlingene mangler. [...] Hjelpeløshet kan også oppstå som en funksjon av hvordan personen typisk tenker om suksess og nederlag [...]  http://snl.no/hjelpeløshet

Da jeg var liten lå jeg hver tirsdag kveld i senga og grudde meg til morgendagen. Hver onsdag delte vi klassen i to, den ene delen skulle ha sløyd, mens den andre delen skulle ha håndverk i rommet på den andre siden av korridoren. De gangene det skulle være sløyd fikk jeg nesten ikke sove i ren gru. Jeg må ha vært omtrent ti-elleve år. Sløyd var det verste faget jeg visste. Sløyd var to pinefulle timer, aldri gikk tiden så sakte som når vi hadde sløyd. Lukten av sagflis, frustrasjonen over bøyde spikere, spikere som ikke gikk rett inn i treet, men snittet utenfor, all gnikkingen med sandpapir, aldri ble det fint nok, aldri ble det glatt nok. Hjelpeløsheten, ikke minst. Alltid har jeg likt å jobbe selvstendig, finne ut av ting på egenhånd, men i sløyd gikk det ikke lenger, jeg visste aldri hva jeg skulle gjøre, ble sittende rådvill, avhengig av andres hjelp, hele tiden. Når jeg var ferdig med å pusse, pusset jeg mer fordi jeg ventet på at noen andre skulle bli ferdig med å pusse slik at jeg kunne observere dem og gjøre det samme. Å selv finne ut hva det neste jeg skulle gjøre var, var umulig. Det er en ubehagelig følelse, og jeg misliker den sterkt. Heldigvis går tiden og man vokser opp, og når man er voksen kan man selv bestemme hva man skal gjøre. Aldri mer trenger man å pusse på en plankebit, svi hendene sine i syre når man lager en sølvring og svette i et varmt og klamt rom, slik jeg husker at sløyd var, det foregikk alltid i varme og klamme rom.

Nå har denne følelsen dukket opp på ny. Den har dukket opp på kjemilaboratoriet. Det obligatoriske kjemikurset på studiet mitt. Søndag kveld gruer jeg meg til morgendagen, for da skal jeg på laboratoriet og gjøre ting jeg ikke forstår. Skrive en rapport om ting jeg ikke forstår. Jeg føler meg hjelpeløs, som en tigger går jeg rundt på laben og håper at kunnskap skal falle ned i hatten min, eller lommene på den hvite frakken. At det kanskje er i dag jeg endelig skal få eierskap til denne kunnskapen. Alle disse tingene som jeg ikke vet hva er, alle kolbene med rare navn, alle benevningene jeg ikke kjenner til, definisjoner som går på tvers med ting jeg kjenner fra fysikken, som jeg forøvrig ikke har problemer med. Det er det rare. Hvordan jeg kan føle meg som en virkelig dust på kjemilaben, mens andre ting er lett (eller heller ikke nødvendigvis lett, men overkommelig). Det er som om hjernen fordufter i det jeg tar på meg frakken. Jeg er glad for at labpartneren min har mer peiling enn jeg, samtidig kjemperedd for å bidra for lite. Følelsen av å være uselvstendig og avhengig av andre for å få til noe er helt skrekkelig. Forferdelig. Vanligvis hater jeg å bli sjefet rundt, men det er, med en vond bismak, helt greit på kjemilaben. På en smertelig måte blir jeg lettet hver gang labpartneren min spør om jeg kan gå og hente ditt og datt, deretter noen ganger stresset når jeg ikke finner ut hvor disse tingene ligger eller hvordan de ser ut, gikk jeg kanskje rett forbi? Hvorfor sa jeg ja til å gjøre det? Jeg kan ikke gå tilbake igjen og spørre hva han mener! Ligger tingene rett foran nesen på meg, så jeg det ikke? Hva er en erlenmeyerkolbe? (Etter å ha googlet det etterpå tenker jeg at det burde jeg virkelig ha visst og at det er flaut for en biologistudent å ikke vite dét.)

En mandag skal vi gjøre noen beregninger. Jeg sitter og leser og leser i labheftet. Den samme siden om og om igjen, men jeg skjønner ingenting. Jeg som har en A i matematikk skjønner ingenting. Hodet er helt låst. Vi sitter og funderer og funderer og jeg føler meg som en idiot. Det er ikke bare et uttrykk, men jeg føler meg virkelig som en idiot, som om jeg ikke har noe på et universitet å gjøre. Hva gjør jeg her? Hvordan klarte jeg å komme inn her? Lurte jeg dem? Jeg har bare lurt dem alle sammen, jeg er egentlig ikke noe smart. (At jeg fikk full pott på den forrige deleksamenen i kjemi er helt irrelevant.) Jeg klarer ikke å konsentrere meg i denne settingen, vet at jeg hadde klart beregningene om jeg hadde fått sittet alene for meg selv. Ikke her på laben, med tretti andre mennesker rundt meg og en labpartner. Det går bare ikke. Vi spør en hjelpelærer om hjelp og jeg skjønner ingenting da heller, jatter bare med og later som jeg skjønner. Når vi rydder tingene vi har brukt bekymrer jeg meg for at jeg heller de ulike væskene i feil dunk. Tenk om det skjer noe. Tenk om det skjer noe!, selv om det sikkert ikke skjer noe.

Vi blir igjen lenge etter den beregnede labtiden for å bli ferdige. Når jeg kommer hjem føler jeg meg helt utmattet, men er glad det er en hel uke til neste gang. At labrapporten kanskje ikke blir godkjent vil jeg ikke tenke på, jeg håper ikke det. Håper den blir bra nok slik at den er ute av verden, et steg videre mot et godkjent laboratoriekurs. Jeg teller ned antall ganger igjen, fem ganger til. Fem mandager til. Før jeg vet ordet av det er det sommerferie, tenker jeg. Når man er student og det er mars, er det så godt som juni i morgen. Men hver mandag føles lang, like lang som sløydtimene. Som et mantra messer jeg for meg selv, inni meg, klokken fem er det over, klokken fem er det over, klokken fem er det over, klokken fem er du på vei hjem og skal spise middag og dra til hestene, tenk på det.

Som jeg alltid gjør når jeg holder på med noe som ikke er så veldig gøy, påminner jeg meg selv om at det jeg holder på med en gang skal ta slutt. For alle ting tar slutt en gang, og det er en god tanke.