5
For mye lykke av Alice Munro er ikke min. Det er en god venn som har lånt den til meg. Jeg har lest noen av novellene i den, men ikke alle. Det er nok fordi jeg tenkte at jeg heller burde lese Munro på engelsk. Jeg er veldig glad i Alice Munro, hun rører meg dypt. Det er altså ikke av manglende interesse at jeg har lagt fra meg en av bøkene hennes halvferdig. Jeg burde levere den tilbake, men det blir slik at når man har hatt noe veldig lenge og glemt å levere det tilbake veldig mange ganger, så blir den tingen nesten en del av inventaret.
Det er nemlig ikke lenge siden jeg traff eieren. Jeg treffer henne stadig vekk. For noen dager siden var vi på restaurant og spiste en fire-retters. Over rødvin og små kokospannekaker fylt med biff, agurksalat, benmarg og karamelliserte reddiker, diskuterte vi virkelighetslitteratur. Hun mente at det aldeles ikke var irrelevant om litteraturen var basert på virkelige hendelser eller ikke, hun mente at Arv og miljø alene ikke var noen særlig bra roman, det var alt rundt den som gjorde den interessant. Jeg var uenig, og hvor skulle uansett grensen gå, man vil jo alltid skrive fra sitt ståsted. Ved å påberope at det man har skrevet har skjedd, setter man andre mennesker i en ubehagelig situasjon, fordi ens egen fremstilling av det som har skjedd er subjektiv, for den andre kan det ha foregått på en annen måte - hvorfor ikke bare si at det er litteratur og at spørsmålet om det har skjedd eller ikke er irrelevant? Det viktigste er om teksten kan si noe sant.
Det var en betent diskusjon, følte jeg, jeg ville heller snakke om noe annet.
Restauranten vi befant oss i har navn etter en av karakterene til Knut Hamsun. Utenfor var St. Olavs plass. På vei dit hadde jeg gått gjennom en bokhandel. Jeg kikket gjennom Mammut-salget, men fant ikke noe jeg virkelig ville ha. Jeg kjøpte i stedet noen bøker som ikke var på salg. En av dem var Autumn av Ali Smith. Jeg begynte på den noen dager senere. Nå ligger den oppå en stabel klær på badet, oppå vaskemaskinen. Der ligger det til enhver tid en stabel med klær, for i det Hagenske/Beaumonske hjem er det aldri særlig ryddig. I hvert fall ikke noe særlig lenge om gangen.
6
Andre halvferdige bøker i vinduskarmen inkluderer: 2084 av Boualem Sansal, I skyggen av piker i blomst av Marcel Proust og The Origin of Species av Charles Darwin. Førstnevnte er halvferdig, den var helt ålreit, men jeg må ha blitt distrahert da jeg leste den, av noe annet, og så glemt denne romanen. Ålreit, men altså ikke like fengende som 1984, lest i et strekk på en dag. Marcel Proust ble jeg bare lei av. Jeg orket ikke å lese mer om dette høyborgerlige livet. The Origin of Species er faktisk nydelig, Darwin er ikke bare en mann av naturvitenskapen, han kan også skrive. Så, hvorfor har jeg ikke lest den ferdig? Kanskje fordi jeg begynte på den samtidig som jeg traff han jeg nå bor sammen med, å være veldig forelska tar så mye tid og oppmerksomhet. Jeg husker at hunden til han jeg ble så forelska i fikk tak i boka, bokmerket falt ut og nå husker jeg ikke hvor jeg sluttet å lese og hvor jeg burde begynne igjen. Boka har et bitemerke, kjeven fra en hund pynter passende opp omslaget.
Helt øverst i stabelen ligger Hunden av Kerstin Ekman. Den er ikke halvferdig, jeg kjøpte den nylig, har ikke en gang begynt. Jeg var egentlig ute etter en annen bok av Ekman, men bokhandleren hadde den ikke, jeg tenkte at jeg kan vel lese om hunder i stedet for trær, sånn med det første. Ekman har nemlig skrevet en stor bok om trær, som jeg siden fikk tak i, den ligger i stuebordet, på den hylla som er under selve bordet, der man legger bøker man leser for tiden, og magasiner.
Tilfeldighetene skulle ha det til at mens jeg satt og skrev om alle de halvferdig leste bøkene i leiligheten, begynte kjæresten min å vaske leiligheten. Han ryddet ut av alle hyllene på kjøkkenet og spurte om jeg kunne hjelpe å sortere. Det kunne jeg ikke si nei til, siden det er sjeldent han begynner å vaske av seg selv, og attpåtil skulle rydde i hyllene, noe jeg selv aldri gjør, i hvert fall kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det.
Det var tilfredsstillende å gå gjennom alle matvarene i hyllene, noen ting var det to av - bokser med valnøtter, rosiner, vaniljesukker. Man kjøper ting man har, fordi man ikke vet hva man allerede har. Nå vet vi det. Kjæresten foreslår vi skal skaffe oss middelklasseglass til pastaen. Nei og nei, sier jeg, men kanskje det er praktisk. Kaffen ligger jo i metallbokser. Det er mye lettere å porsjonere ut kaffe etterpå, når kaffen ligger i en boks og ikke i posen som man kjøper på butikken.
Etter å ha ryddet i kjøkkenskapene går han til stuebordet, tar ut alle de uleste bøkene og magasinene som ligger der. Der er til og med tidsskrifter med plast rund, som jeg ikke har pakket opp ennå. Jeg har ikke hatt tid til å lese dem. De har ligget der siden i forfjor, uåpnede. Det er altfor mange ord i verden, man rekker ikke å lese alt. Jeg åpner den ene, nummeret har jo mye interessant, jeg lar den bli liggende under stuebordet, det kan jeg lese ganske snart. Andre blader legger jeg i bokhylla. Uleste bøker havner også i bokhylla, mens de halvferdige får bli. Nå som jeg har blitt påminnet om dem, kommer jeg kanskje til å fortsette å lese dem. Hvetekornet av Ngugi wa Thiong'o. Den begynte jeg på, men la vekk ganske fort. Den gikk tregt, og den var ikke slik jeg hadde håpet at den skulle være, jeg la altfor stor vekt på tittelen. Jeg ville lese om hvetekornet, ikke sinte menn. Andre halvleste bøker i stua inkluderer: Økologi, samfunn og livsstil av Arne Næss, Life everlasting av Bernd Heinrich (igjen! der ser dere!), Beckomberga av Sara Stridsberg og To the Lighthouse av Virginia Woolf.
7
Altså, jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg har lest nesten alt av henne, men Beckomberga ble jeg altså ikke ferdig med. Kanskje fordi jeg var litt lei, litt lei av å lese om alle disse plagede, hjelpeløse menneskene til Stridsberg. Da jeg var kommet halvveis, ville jeg bare ut av dette mørket. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være Stridsberg. Det er så utrolig mørkt det hun skriver om, og likevel skriver hun om det igjen og igjen. Det passer ikke for meg å lese Beckomberga akkurat nå, derfor ligger den halvlest under stuebordet og samler støv. Jeg kommer kanskje tilbake til den senere.
Det er slik at jeg tenker jeg vil lese en bok. Derfor kjøper jeg den, men når den ankommer, har jeg ikke så lyst til det likevel. Sånn var det med Beckomberga. Jeg så at Stridsberg hadde skrevet en bok jeg ikke hadde lest, tenkte at jeg den måtte jeg selvsagt lese. Men tiden var altså ikke inne. Da den kom til meg ble den liggende lenge i vinduskarmen før jeg begynte på den, og da jeg omsider begynte, tok det ikke lang tid før jeg la den vekk.
8
Et sidespor: jeg leste nettopp Like life av Lorrie Moore. Det tok en dag, jeg leste med stor glede. Det var en glede som lignet den jeg hadde da jeg første gang leste Lorrie Moore, den gang Birds of America. Det er ganske mange år siden nå. Forrige gang jeg leste henne er også lenge siden, men da var jeg ikke så begeistret. Da var jeg nesten skuffet, lurte på om Lorrie Moore hadde forfalt, eller om jeg hadde forandret meg på en slik måte at jeg ikke lenger satte pris på det jeg hadde elsket i novellene til Lorrie Moore tidligere. Så gikk det enda noen år og jeg leste Like life, og både Lorrie Moore og jeg var den samme, selv om en viss tid hadde gått. Det var nesten så jeg følte meg mer hjemme i novellene hennes nå, som om det var noe der jeg hadde ant noe om tidligere, men som jeg nå hadde bedre kjennskap til. Ja, sånn er det. Eller var det kanskje slik at jeg mistet meg selv litt på veien, vendte meg vekk fra dette jeg alltid hadde visst?
Hva leser du nå? spør kjæresten min. Jeg svarer at jeg leser Lorrie Moore, som jeg ikke har lest på lenge. Han er en leser, men beveger seg kanskje i en litt annen sfære enn min. Fullstendig adskilte er de ikke, det hender de overlapper. The Sympathizer av Viet Than Nguyen ligger oppå verktøykassa. Jeg hadde den med til Vietnam, og da vi kom hjem hadde kjæresten min lest den, mens jeg ikke ble ferdig. Da vi kom hjem, glemte jeg den. Den ble liggende et sted ute av syne. Den er bare noen kapitler fra å være ferdiglest, men når skjer det? Jeg vet ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar