tirsdag 30. april 2013

Post-atombombe, øyriker og novellekunst: Bøkene jeg leste i april

April. Jeg ble hektet på Helene Uri; jeg fikk endelig lest Sommerboken, tenkte nå er det på tide, jeg skal jo til Finland i sommer; jeg hørte gjennom en lydbok for andre gang i mitt liv (første gang var jeg tretten og lå på sofaen med hjernerystelse og leseforbud); jeg hørte på Kjersti Annesdatter Skomsvold på Litteraturhuset i Bergen; jeg leste ingen poesibøker, den eneste poesien jeg leste var de få poesibidragene i det første nummeret av norske Granta, som jeg forøvrig koste meg veldig med, jeg er jammen meg imponert, her kommer de gode novellene etter hverandre som perler på en snor, det tror jeg aldri jeg har opplevd tidligere i norsk språkdrakt (bortsett fra i Kjell Askildsens samlede). Jeg gleder meg allerede til neste nummer!  

PROSA

1. THE ANARCHIST (1903) av Hermann Broch
2. GUARDING THE MOON av Francesca Lia Block

3. INN I ELDEN av Aina Basso
4. JENTE MØTER GUTT av Ali Smith
5. KJERRINGER av Helene Uri

6. LAY ME OUT SOFTLY av Francesca Lia Block
7. POL av Mette Karlsvik
8. PLAYING WITH THE GROWN-UPS av Sophie Dahl
9. DE BESTE BLANT OSS av Helene Uri
10. UNBEARABLE LIGHTNESS av Portia de Rossi
11. THE HUNGER GAMES av Suzanne Collins (lydbok)
12. METRO 2033 av Dmitri Glukovskij
13. THIN av Grace Bowman
14. ØYER I HJERTET av Tove Nilsen

15. SOMMERBOKEN av Tove Jansson

DRAMA

16. THE MERCHANT OF VENICE av Shakespeare

TEGNESERIE

17. ROCKY & EDITH av Martin Kellerman

ANNET

18. IT CHOOSES YOU av Miranda July
19. DEN SVARTE BOKSEN av Jennifer Egan

--

DEN BESTE BOKA
Sommerboken av Tove Jansson. En liten skatt av en bok. Og noe som er hardere å innrømme: Unbearable Lightness av Portia de Rossi: En svært bra bok! (Selv om jeg mistenker at det har vært en ghost writer inne i bildet.) Jepp, hun som spilte i Ally McBeal. Og apropos Portia, også The Merchant of Venice likte jeg veldig godt, rettsaksscenen med den jødiske kjøpmannen er jo helt genial. 

DEN KJIPESTE BOKA
Metro 2033 av Dmitri Glukovskij. No wonder at ingen forlag gadd å gi den ut

Bokfrokost lxxix
























frok
Tolv måneder i skygge av Lukas Moodysson.
kaffe.
müsli, skummet kulturmelk og nektarin.
vann.

mandag 29. april 2013

Bokfrokost lxxviii
























yo
sitronvann.
grønn te.
Fædrelandsvennen.
müsli, skummet kulturmelk og kiwi.
skrivebok til notering.

Befinner meg for tiden i Kristiansand nå som alle forelesningene og seminarene på universitetet er over for dette semesteret. Her tilbringer jeg tiden med å lege mitt skadede kne (terrengløp er risky business) og skrive på bacheloroppgaven om Woolfs Orlando. Typisk at forsiden på lokalavisen handler om KrF. (Forresten hadde jeg også telefonskrekk en gang i tiden, men den er over for lengst.)

lørdag 27. april 2013

IT CHOOSES YOU av Miranda Juny

Helt siden bestevenninna mi og jeg fikk noen gratisbilletter til førpremieren på en tilfeldig film da vi var tenåringer og (jeg) fortsatt gikk på kino én gang i uka, en tilfeldig film som het Me and You and Everyone We Know, har jeg vært fan av Miranda July. Jeg vet ikke om en film (bortsett fra de filmene som går på repeat i barndommen) jeg har sett flere ganger uten å bli lei. Jeg eier den tilogmed på dvd, jeg som kan telle på en hånd hvor mange dvd-er jeg har kjøpt i mitt liv (ikke fordi jeg ikke liker film, jeg gjør det, men akkurat som med bøker skjønner jeg ikke poenget med å eie en film/bok hvis man ikke har planer om å oppleve den mer enn én gang). Jeg gledet meg med andre ord veldig mye til The Future skulle komme.

Så så jeg The Future, på en dataskjerm, fordi den ikke ble distribuert på kino i Norge. Om katten Paw Paw som Jason og Sophie skal adoptere, og om de to, paret Jason og Sophie, som bestemmer seg for å koble av internettet hjemme hos seg for å heller bruke tid på det de egentlig har lyst til, som å koreografere dans og redde miljøet. Dette er nå en stund siden og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av filmen, bortsett fra at det der med den snakkende katten bare var obskurt og teit, og at jeg generelt bare var skuffet over filmen. Likevel fortsatte jeg å være fan, fordi Me and You and Everyone We Know er en slags den perfekte film, og fordi jeg ved andre gjennomlesning av novellesamlingen No One Belongs Here More Than You likte den mye bedre enn første gang (dét er en trait man ikke skal kimse av, ja, og det faktum at jeg gadd å lese en novellesamling for andre gang), og fordi kunstdugnadsprosjektboka Learning to Love Yourself More er noe av det fineste jeg har vært borti. Derfor bestemte jeg meg for å trykke på kjøpsknappen på amazon.com da den foreslo for meg at jeg skulle kjøpe It Chooses You (snakk for dere selv, jeg elsker amazon til tross for at det er kulturpolitisk ukorrekt), som kom ut allerede i 2011 uten at jeg hadde hørt om den! Før nå.

It Chooses You ble til etter at Miranda July prokrastinerte sånn da hun skulle lage sin andre film (sier man om andre-filmer som med med andre-bøker: "den vanskelige andreboka"?), altså The Future. En dag prokrastinerte hun sånn at hun leste hele PennySavers-magasinet, en slags analog e-bay-ish greie som alle i Los Angeles får i posten hver tirsdag, og det fikk henne til å lure på hvem disse menneskene bak tingene til salgs var. Hvem var så desp etter 10 dollar at vedkommene gadd å rykke inn en annonse for en skinnjakke med den prisen, som forøvrig, stod det i annonsen, ikke var urokkbar, en eventuell kjøper måtte gjerne prute? For å finne ut av det bestemte July seg for å ringe til denne mannen bak skinnjakka og be om å få komme og se på skinnjakka og kanskje gjøre et intervju. Dette sa han gladelig ja til og det ble en så interessant opplevelse at July bestemte seg for å gjøre dette med flere av menneskene bak PennySavers-annonsene, en prossess som til slutt ledet til både The Future og altså denne boken (som forøvrig hvis tekst er ledsaget av de flotte fotografiene til Brigitte Sire, som ble med Miranda July på alle besøkene).

Som sagt, jeg likte ikke The Future, men It Chooses You derimot. Slik leste jeg den: Det hadde blitt sent på kvelden for et A-menneske som meg, jeg skulle bare kikke litt i den, bla litt i den, før jeg la meg, men det endte med at jeg satt oppe til jeg hadde lest over halvparten, og morgenen etter leste jeg den ferdig før jeg forsvant inn i dagen med andre gjøremål, uten at boka forsvant fra meg, uten at menneskene i den forsvant fra meg og uten at jeg helt la fra meg boka; jeg kom tilbake til den, hadde den med meg, kikket litt på bildene igjen, leste noen sider igjen av den som jeg jo nettopp hadde lest, bare fordi det var så fint. Jeg elsker skildringer av all verdens mennesker, mennesker som setter inn annonser i PennySavers for eksempel, slike dagligdagse, bagatellmessige ting, yet: noe ikke alle gjør/gidder. Hvem gjør hva og hvorfor? (En gang prøvde jeg å selge en Nirvana-T-skjorte på e-bay for 5 dollar, det funka ikke, ingen ville ha den, det var noe jeg gjorde da jeg var seksten fordi mulighetene for ellers å tjene penger var begrenset.) Miranda July prøver å finne det ut. Og det er jammen meg mange forskjellige mennesker hun (og Brigitte) møter på sin vei. En av dem hun møter beskriver hun som en mann som gjør at hun tenker at hun "more than anything I wanted to grab the hand of myself at sixteen, and the hand of my future daughter, and run." Det er nemlig ikke bare en haug med eksentriske, søte hverdagshelter hun møter, som den gamle Joe med postkortene han lager for hånd (D.I.Y.!) og skriver til kona seks ganger i året (Valentinsdagen, morsdagen, jul, påske, bursdag, bryllupsdag), eller Dina med alle tatoveringene og den søte datteren som synger en Miley Cyrus-sang for gjestene. Det er langt fra den ene siden av skalaen til den andre, og når boka (eller Miranda July) befinner seg på den ene siden av skalaen, minner It Chooses You mye om Learning to Love Yourself More (som er en bok jeg stadig vekk blar i, og når jeg gjør det, blir jeg alltid på en merkelig måte oppmuntret av at livet stort sett består av trivialiteter).

Nå er det gått flere døgn siden jeg leste boken, jeg har forflyttet meg fra en by til en annen, og selv om jeg ferdigleste den før jeg dro, før jeg, som en annen gammel dame, tok flybussen til flyplassen på Flesland altfor tidlig (jeg engster meg sånn når jeg skal rekke et fly, et tog, en buss, jeg er alltid ute i god tid, i altfor god tid, men på en annen side, gjør det noe? jeg har jo alltid med meg noe å lese), tok jeg den likevel med meg i bagasjen. Som om jeg liksom skulle til å lese den, som om jeg ikke hadde lest den ennå, la jeg den i bagen sammen med jeans og en haug artikler om Virginia Woolf (jeg holder på med en bacheloroppgave); kanskje ville jeg komme til å bla mer i den, vise den til noen (har du ikke skjønt det ennå: jeg anbefaler den), eller om ikke annet, og dette sier jeg ikke ofte, anti-materialistisk anti-boksamler som jeg er: nyte selve boken som ting, som en gjenstand, for det må sies, coveret er det fineste jeg har vært borti siden jeg leste Philip Hoares The Whales - In Search of the Giants of the Sea for omtrent nøyaktig tre år siden; i ruflete og mykt plastaktig materiale ligger den der og ber om å bli tatt på, hjulpet av bilder av katter og tigre, ja, jeg synes simpelthen at boken som gjenstand, ikke bare som litteratur, er så digg, at jeg med fornøydhet, med tid og stunder, etter at den stormende forelskelsen har gått over, kan legge den i bokhyllen, ved siden av en av de fire dvd-ene jeg eier, Me and You and Everyone We Know, og siden, i fremtiden, ta den fram igjen og oppleve også den på nytt.

onsdag 24. april 2013

Kristian Bergquist, som skriver dikt, er utdannet astrofysiker, men nå vil han heller arkivere ting. Han sier at han studerte astronomi fordi han blir rolig av å finne ut hvordan universet fungerer. Å forsøke å forstå noe om hvordan verden henger sammen -- å skrive og studere realfag er to sider av samme sak. Jeg ber Kristian gjenta det han akkurat sa, selv om jeg husker alt, men jeg synes det er så fint sagt at jeg liker å få det gjenfortalt. Han sier at universet inneholder alt. Fra da av sier jeg dette til meg selv når jeg trenger å høre det: "Universet inneholder alt, og jeg har alt jeg trenger inni meg."
- Fra Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Lesetips

Jeg fikk en kommentar nylig om jeg kunne komme med noen råd til hvordan lese så mange bøker som jeg gjør. Jeg svarte at jeg leser fordi jeg liker det, det blir bare mange bøker. Å lese mange bøker er ikke et mål i seg selv, det er det lesningen som er. Men kanskje jeg kan gi noen råd likevel.

1. Skru av TV-en.
2. Ikke skaff deg barn.
3. Ta med bok i veska/sekken. Hvis du skal treffe noen og de er forsinka kan du ta opp boka og lese, eller på bussen/toget.
4. Det er ikke så viktig å lese de "riktige" bøkene. Det er viktigere å lese noe man liker. De "riktige" bøkene kommer etterhvert (eller kanskje ikke, hvem vet).
5. Jeg hører ofte unnskyldningen at man har så mye å lese på pensum at man ikke har tid til å lese andre ting. Jeg synes det er en dårlig unnskyldning. Man kan f.eks. velge å lese skjønnlitterære bøker som har noe med pensum å gjøre. Da jeg tok et religionsfag om de tre monoteistiske verdensreligionene i fjor høst, leste jeg bl.a. En panter i kjelleren av Amos Oz. Avveksling med god samvittighet!

Kom gjerne med flere tips!

Bokfrokost lxxvii
























fisk
havre- og quinoagrøt med raspet gulrot, kardemomme og rosiner.
De beste blant oss av Helene Uri (som jeg sa i går, jeg er hekta på Uri for tiden).

tirsdag 23. april 2013

Hurra for verdens bokdag! (Og litt om hvordan det går med litteraturen for tiden)

Måtte det bli slutt på papirbøker, bokhyller og tunge ryggsekker! En dag! Forhåpentligvis!

(Ja, jeg er svoren E-bok-entusiast.)


















yo
På bildet (tatt i mai i fjor) leser jeg imidlertid en papirbok, og det gjør jeg forsåvidt i dag også. Jeg er for tiden helt hekta på Helene Uri og har vært på biblioteket og lånt bøker av henne mens det jeg egentlig burde gjøre er å lese det jeg har igjen av pensum nå som det begynner å nærme seg eksamenstider. (Neida, i går leste jeg faktisk to kapitler i 12 1/2 tale om litteratur og lov og rett av Arild Linneberg.) Tilfeldigvis inntreffer nemlig semesterets siste seminar/forelesning på denne verdens bokdag, og det skal handle om intet mindre enn en oppsummering av modernismens prosa. Så sannelig.

Jeg ville også komme med en anbefaling i dag, men så tok jeg meg i å huske på at det ikke er verdens litteraturdag, men verdens bokdag, og da ble det kanskje litt dumt å komme med en anbefaling på en tekst i et litterært magasin, men siden det faktisk er litteratur, og ikke bøker, jeg bryr meg om, så gjør jeg det likevel: teksten om lykke vs. glede av Zadie Smith i det nyeste nummeret av Vinduet; du trenger ikke en gang kjøpe magasinet, gå bare på biblioteket, finn fram til tidsskriftavdelingen, sett deg ned i en stol og bruk et kvarter av ditt liv, der midt i blant bøkene, i bøkenes hjem (å, svulstig!), og les denne fine teksten.

Det var anbefalingen.

Og i morgen skal jeg på Litteraturhuset og høre på Kjersti Annesdatter Skomsvold. Det gleder jeg meg til!

(Monstermenneske. Dét er en bok jeg anbefaler.)

søndag 21. april 2013

Bokfrokost lxxvi

























vann.
grønn te med mynte.
havregrøt med svisker og kardemomme.
det første nummeret av norske Granta!

lørdag 20. april 2013

I have learned that to be with those I like is enough. 
- Walt Whitman

torsdag 18. april 2013

Te

Regnet slår ned over byen igjen, jeg irriterer meg over søppelkassa som stadigvekk renner over, jeg leser en artikkel om en jeg bodde med før som ikke var hakket bedre; den gangen hadde vi ikke en gang vaskemaskin, oppvasken hopet seg opp, jeg hadde min egen frokostskål med katter og japansk skrift, den var bare min min min, til den ble knust, ikke i et flyttelass, den overlevde det, men etterpå. Den lå innrullet i et klesplagg, noen ble sinte og tømte hele kassa med klesplagg, men det var ikke bare klesplagg der, der lå også frokostskålen min, snart i hundrevis av biter, noen større, forsøkt limt sammen ved en senere anledning, tilfredsstillende for barn som leker arkeologer, men ikke som en bolle å samle yoghurt i kulturmelk i havremelk i, med müsli eller granola, og frukt; frukt, på kjøkkenbenken, oppå brødboksen som ingen bruker ligger en ananas med en farge som gjør meg usikker på om den er moden eller ikke, kan jeg spise den nå, snart, eller må jeg vente, skal den bli brunere, skal den skinne gulere; jeg titter på den mens jeg koker tevann. En dag spør han ene jeg bor med hvorfor jeg ikke bare koker vann i vannkokeren, jeg sier at jeg synes vannet liksom får en slags ekkel plastikksmak av tekokeren, og det var kanskje slik i begynnelsen, da den var ny, men nå er det gått en stund, kanskje den ikke lenger avgir kokevannet en ettersmak av plast, men noe i meg forhindrer meg fra å velge vannkokeren; det går for raskt, jeg liker det sakte i å koke tevann i en liten gryte på komfyren, mens jeg venter rydder jeg litt (det jeg ikke gadd å rydde ved en tidligere anledning), leser jeg litt (en artikkel i et magasin på stuebordet som jeg ikke rakk å lese i helgen); eller jeg forsøker meg på gymnastikkøvelser, gjør en sol-hilsen light, stående, kjenner blodet renne ned til hodet når jeg bøyer overkroppen mot tærne; jeg er så stiv i kroppen, rekker ikke ned til tærne med fingrene uten å bøye knærne; eller jeg sjekker i skapene hva jeg har, har jeg hermetiserte tomater til å lage en fiskesuppe med vri, eller må jeg gå og kjøpe en; hvor mange poser med havre har jeg egentlig igjen? En dag fant jeg en pakke med rosiner jeg hadde glemt etter å ha spist havregrøt i flere dager og tenkt at den ville vært mye bedre med rosiner oppi; så fant jeg dem, myke kaliforniske rosiner; eller jeg, fortsatt mens tevannet er på vei mot hundre grader, kikker på Instagram. Noen jeg følger er på Coachella-festivalen, hvor er den egentlig, jeg vet den er i California, men hvor i California, California er langstrakt; varmt er det uansett, folk går i superkorte shorts og tøysko; jeg ser på bilder av Alexa Chung og tenker at hun har det alltid moro, jeg ser et bilde hvor hun kjører rundt på en handlevogn på en parkeringsplass et sted i California under Coachella; så ser jeg matbilder, det er alltid en masse matbilder, jeg følger kjempemange med matbilder; av havregrøt og salater og organisk mat og hempfrø og råkost og frisk spinat; bær, bær, bær i mange fine farger; jeg har også frosne bær i fryseren, kjøper dem occasionally på en butikk i nærheten som har tilbud på tre pakker for førtifem kroner; finner fram te, heller vann oppi koppen, går kanskje og leser, går kanskje og skriver, går kanskje og studerer, går kanskje og ser på en teit tv-serie, går kanskje og snakker i telefonen; kjenner lukten av mynte, sitron eller lakris.
Antikvariatet var kirke før. Nå var det en kirke for bøker. Men det er grenser for hvor mange bøker som har tilhørt andre mennesker, man kan bla igjennom uten å bli litt kvalm. Som i det diktet jeg kunne, om hvordan man sitter og pløyer seg gjennom en bok, og så lukker boka og sette den i hylla, og kanskje, siden livet er så kort, så dør man før man rekker å åpne den boka igjen, og sidene i den, de enkelte sidene, innelukket i boka i hylla, ser kanskje aldri dagslys igjen, og derfor måtte jeg gå ut av butikken, fordi innehaveren så rart på meg, fordi jeg gjorde det jeg har begynt å gjøre i alle bokhandler på grunn av det avsindige diktet -- ta en bok ut av hylla og blafre med sidene sånn at alle sammen får litt lys, og så sette den tilbake igjen, før jeg tar ut den neste og gjør det samme, noe som er svært tidkrevende, selv om de ikke later til å ha så mye imot det i antikvariatene som i Borders og Waterstones osv. der de har en tendens til å mislike det hvis man bøyer eller brekker ryggen på nye bøker.
- Fra Jente møter gutt av Ali Smith

tirsdag 16. april 2013

KJERRINGER av Helene Uri

Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!

Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.

Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.

Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.

Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.

Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.

(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)

Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!

fredag 12. april 2013

Den ubeskrivelige kjærligheten

'Shel, my darling,' she began, 'tell me . . .' and so they talked two hours or more, perhaps about Cape Horn, perhaps not, and really it would profit little to write down what they said, for they knew each other so well that they could say anything, which is tantamount to saying nothing, or saying such stupid, prosy things as how to cook and omelette, or where to buy the best boots in London, things which have no lustre taken from their setting, yet are positively of amazing beauty within it. For it has come about, by the wise economy of nature, that our modern spirit can almost dispense with language; the commonest expressions do, since no expressions do; hence the most ordinary conversation is often the most poetic, and the most poetic is precisely that which cannot be written down. For which reasons we leave a great blank here, which must be taken to indicate that the space is filled to repletion. 

- Fra Virginia Woolfs Orlando

torsdag 11. april 2013

Crazy!

Everything you can imagine is real.
-Picasso

Noen snakker om Kjersti

Igjen sitter jeg på en kafé og overhører en samtale mens jeg skummer meg igjennom den (for meg og mitt formål) uinteressante delen av introduksjonen til Shakespeares The Merchant of Venice (det som handler om teateroppsetninger); i dag er det noen som snakker om navnet Kjersti, de synes det er fint og et godt, norsk navn, men hvem er det som heter det egentlig, bare førti år gamle damer (sier han ene), og jeg tenker: JEG kjenner til mange Kjersti-er; en av dem er like gammel som meg, hun tegner de fineste tegningene, av eventyrskikkelser, prinsesser, frosker og bjørner; jeg vet ikke hvor mange flasker vin og hvor mange plater med mørk sjokolade med pistasjenøtter vi har delt, og heller ikke hvor mange kvelder og ettermiddager jeg har sittet hjemme hos henne og snakket om dustete forelskelser og gutter som ikke en gang er forelskelser, men bare gutter; og så er det en Kjersti som jeg hadde som lærer på folkehøyskolen som viste oss dokumentarer og kunstfilmer og som flyttet tilbake til Vestlandet fra Berlin for kjærlighetens skyld; og Kjersti Annesdatter Skomsvold, en av mine favorittforfattere i den norske samtidslitteraturen. Så sa han ene: En av barna mine skal hete Kjersti, og jeg tenkte, med mine fordommer om kjønn; jøss, en gutt som tenker på hva hans fremtidige barn skal hete, eller heller: jøss, en gutt som snakker om hva hans fremtidige barn skal hete med noen andre enn kjæresten. (Hvordan jeg vet at det ikke var kjæresten han snakket til: Han hadde noe tidligere snakket om hvor deilig det var å komme hjem til et varmt måltid hos mamma i forhold til å komme hjem til samboeren, for hun satt bare hjemme og spilte spill når han kom hjem.) Han skulle dessuten oppkalle et av barna etter moren, og en annen etter oldemoren. Så tenkte jeg på at jeg også har visst hva mine fremtidige barn skal hete i en årrekke, hvilket er absurd siden jeg ikke skal ha barn, men kanskje liker jeg tanken på at de finnes inne i hodet mitt, som idéer, at jeg gjør dem en tjeneste ved å aldri la dem bli til, og da er det ikke så absurd likevel.

onsdag 10. april 2013

Bokfrokost lxxv

























grapefrukt.
kaffe.
Pol av Mette Karlsvik.

søndag 7. april 2013

Lemon drizzle cake




















Meg i et nøtteskall. Flere tegneseriestriper med litterære referanser av Tom Gauld her. Ha en fortsatt fin søndag!
They noticed that Orlando often sat for whole hours doing nothing whatever, except look here and then there; they would come upon her on some hill-top staring straight in front of her, no matter whether the goats were grazing or straying. They began to suspect that she had other beliefs than their own, and the older men and women thought it probable that she had fallen into the clutches of the vilest and cruellest among all the Gods, which is Nature. 
- Utdrag fra Orlando av Virginia Woolf

lørdag 6. april 2013

Liten heim
er bedre enn ingen, 
heime er hver mann herre;
hjertet blør 
i brystet hos den
som må tigge om mat til hvert mål. 
-Håvamål 37

pust

ok ok ok jeg våkner spiser en skål frokostblanding med melk som har gått ut på dato for tre dager siden men sånt er ikke jeg redd for (man bruker sunn fornuft), leser nietzsche nietzsche nietzsche leser broch skriver om broch på en e-post: broch skrev i tretten timer hver dag hver dag hver eneste dag gjorde ingenting annet døde til slutt en dag av hjertestopp på vei fra sengen til skrivemaskinen, skriver litt om nietzsche hører på en sang tar en sigg snakker i telefonen med en kvinne som sier jeg kan ringe når jeg vil når som helst, jeg vil aldri legge på men vi legger på, en annen sender et bilde av øyeblikket sier husker du den gangen vi alltid sendte bilder til hverandre på telefonen, jeg husker det, det var sommer jeg satt på hytta og skrev sendte dølle bilder av skogen og riskaker med agurk og kopper med te og gjenstander inne i hytta som jeg plutselig måtte tenke på siden jeg tok bilde av dem, gav dem en historie slik at det hele skulle gi mening, det ble ikke noe av det jeg skrev, men jeg tenker av og til på det, kanskje jeg skal gjøre noe med det, men ikke nå, nå leser jeg nietszche, leser om sannhet og løgn i utenommoralsk forstand en gang to ganger tre ganger, leser virginia woolfs orlando en gang, to ganger, tre ganger, om mannen som en dag våkner opp som kvinne, streker under setninger med rød penn grå blyant blå tusj, snakker om det på kjøkkenet mens jeg heller nedpå cola light lager kaffe tar en sigg skriver enda mer blir helt stressa får panikk hjelp jeg rekker aldri dette har det travelt leser mer tenker på at jeg alltid overdriver mangelen på tid jeg har igjen, rekker jo alltid å bli ferdig ikke få panikk ikke få panikk, gir meg når teksten går i kryss sier det er helg for noen timer, ser på et tv-program jeg burde være lei av og blir så rørt at jeg nesten griner - to ganger

torsdag 4. april 2013

Finsksvensk modernismelitteratur




























I dag fikk jeg vite at jeg skal tilbringe tre uker av sommeren i Finland og studere finsksvensk modernismelitteratur på universitet i Helsinki - på Nordisk ministerråds regning! Woho! Jeg måtte feire med kaffe i Mummi-koppen. Jeg er superglad for jeg digger Finland, men har bare vært en dags kjøretur gjennom viddene i nord, aldri i Helsinki. Når jeg tenker på Finland tenker jeg på tusen sjøer, skog, enger, Mummitrollet, et fint språk hvor alt slutter på 'i', sauna og isbading, lakris og salmiakk-is, gale mennesker (det er Arto Paasilinnas skyld), men også hyggelige mennesker (for alle finnene jeg har møtt i mitt liv har vært superhyggelige), mannemenn alá mennene i den (halv)dokumentariske Fortellinger fra saunaen, vodka, superflinke skolelever, Populærmusikk fra Vittula, Sofi Oksanen (desidert en av verdens kuleste damer), Tove Jansson, Edith Södergran, Kalevala-eposet (som jeg best kjenner gjennom Don Rosa, riktignok), ferja til Tallinn, kanelboller, den triste Elina - som om jeg ikke fantes, damer i fargerike skaut, finsk lapphund (når det en dag blir tid for meg å skaffe meg hund, er det finsk lapphund jeg skal ha), ååå, Finland!

tirsdag 2. april 2013

Bøkene jeg leste i mars

Mars var en helt ok lesemåned. På slutten av den kom påskeferien og om jeg ikke sank så dypt som til å lese krim*, så ble det likevel en del underholdningsromaner. Full av gode intensjoner tar jeg med meg pensum på toget, men når jeg sitter der vil jeg bare lese, uten å tenke så mye over det jeg leser. 



*Var en tur innom Kristiansand i påsken og leste Fædrelandsvennen:


























PROSA

1. ALICE ADVENTURES IN WONDERLAND av Lewis Carroll
2. DU KAN IKKE SVIKTE DIN BESTE VENN OG BLI GOD TIL Å SYNGE SAMTIDIG av Kim Hirthøy
3. DEN FORTROLIGE av Hélène Grémillon
4. KONGEN av Kader Abdolah
5. REISEN TIL BELLA COOLA av Kari Nygaard
6. THE MAGIC MOUNTAIN av Thomas Mann
7. MONSTERMENNESKE av Kjersti Annesdatter Skomsvold
8. NATTEN DRØMMER OM DAGEN av Ingvar Ambjørnsen
9. VINDAUGA I MATSALEN VENDER MOT FJORDEN av Mette Karlsvik

POESI
10. DETTE ER DET VI GJØR MED HVERANDRE av Kristian Bergquist

BIOGRAFI
11. VIRGINIA WOOLF av Bjørg Vindsetmo

SAKPROSA
12. BAGDAD INDIGO av Geir Angell Øygarden
13. TEQUILADAGBØKENE av Morten A. Strøksnes

ANNET
14. THOR HEYERDAHL SOM TEGNER med fire forord
--

DEN BESTE BOKA
Det hendte mens jeg leste Thomas Manns The Magic Mountain, som handler om ingeniøren Hans Castorp som drar opp på et sanatorium oppe i Alpene for å besøke sin fetter en tre ukers tid, men ender opp med å bli der i syv år og filosofere og drive dank, at jeg fant ut at tre år på det historisk-filosofiske fakultet er nok. Jeg foretok meg med andre ord en slags motsatt reise enn den Hans Castorp tar i romanen, fra det nyttige til det unyttige, fra det unyttige til det nyttige, mine damer og herrer, jeg har nemlig bestemt meg for å satse på realfag i stedet, bank i bordet. På den måten kan man si at The Magic Mountain er en roman som kommer til å følge meg livet ut bare pga. det faktum, selv om det selvsagt er godt mulig at jeg ville kommet fram til denne fremtidsplanen uten å lese Thomas Mann også (men jeg må innrømme at jeg liker tanken på at det er bøkene jeg leser som bringer meg inn på ting, slik at det å lese ikke lenger bare er å lese, men noe som fører livet i retninger, nettopp noe av det jeg elsker ved litteraturen, at den gjør nettopp det).

Samtidig leste jeg også Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske. Endelig! Og den handler om Kjersti som slutter på dataingeniørstudiene sine på NTNU og blir forfatter i stedet.

Jeg skal la det bli med det hva angår den saken. Boken i seg selv var verdt ventetiden. Jeg likte den muligens enda bedre enn Skomsvolds debutroman Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, og så godt som jeg liker den, sier ikke det rent lite. 

DEN KJIPESTE BOKA
Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen. En lang romantisering av (trashy) folk som lever på kanten av samfunnet. Ugh.

(Samtidig som jeg leste denne, snappet jeg også opp et nummer av Folk er folk, hvor det var en artikkel om romfolket som under holocaust-dagen fikk drikke kaffe og spise kaker på Grand Café, altså på samme sted som Christiania-bohemen en gang satt og drakk, som om det å bli sammenlignet med Christiania-bohemen er noe positivt, alksens drittlitteratur som de produserte, for ikke å snakke om den dekadente llivsstilen som det ikke ligger noesomhelst å trakte i etter, pføy!)