Kritikerseminaret 2026: Ad astra / Ad undas

I køen til buss-for-tog til Lillehammer hilser jeg på fem kritikere og en forfatter, jeg har med en sekk og en veske og et løvetanngult nett fylt med frokost og lunsj og en notatbok jeg skriver mindre i enn jeg har tenkt, i et anfall av engstelse for at noen på seminaret skal kaste et blikk på det jeg skriver og tenke sitt, slik jeg noen dager senere, på bussen oppover Nesodden ser hva passasjeren foran meg leser på sin mobiltelefon, å lese en tekst som tilhører noen andre trenger ikke å være en handling gjort med viten og vilje, en kaster et blikk og så er det gjort, slik man i blant kaster et blikk på noen og så er det gjort, eller ikke gjort, de fleste gangene er resultatet ikke gjort. Det skjer ingenting. Jeg skriver ned uttrykket Norwegian gloom, brukt om en type spekulativ fiksjon, tenker umiddelbart på begrepet Nordic noir, at de to er beslektet, beslektet av mørket og vinteren, det grå, at det som er skrevet eller laget er påvirket av de fysiske omgivelsene, det som ikke er skapt av menneskene, at det går an å tenke noe annet, på Kritikerseminaret er det mange som tenker noe annet, jeg overhører en eldre kvinne som sier jeg er nå mest interessert i det realistiske, jeg, da, i motsetning til hva, i motsetning til romskip og romvesen? Små, grønne menn, eller brune og edderkopplignende – og likevel også hundelignende – romvesen, som i filmen Project Hail Mary, en film jeg ser når jeg kommer hjem og som er full av ting som ikke gir mening, men som jeg liker likevel. Det vennlige romvesenet får navnet Rocky av filmens hovedperson, Rocky er noe helt annet enn de mer tilbaketrukne vesenene som lager kaos og uhygge på jorda i Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic, jeg leser om stalkeren Red liggende i senga på Birkebeineren Hotel & Apartments, mellom seminar og middag drikker jeg en øl før jeg går nedover bakken, gjennom skogen langs Mesnaelva; hver gang jeg går bakken, om det er ned eller opp, tar jeg en ny rute, blir jeg aldri familiær med én rute mellom leiligheten oppe ved stadion og Kulturhuset Banken nede i sentrum. Veien er ny hver gang, en av gangene jeg går oppover ser jeg en svarthvit fluesnapper, det er lenge siden jeg så en sist, og da jeg så en sist var det i akkurat samme type miljø, i en frodig skog langs en elv, Syverudbekken ved Årungen i Ås. Langs Mesnaelva gjenkjenner jeg en badeplass, jeg har vært der og badet før, den gang jeg hadde en kjær venn som bodde i byen, hun bodde i byen i tre år og jeg var flere ganger på besøk, sommer som vinter. Den ettermiddagen jeg går ned mot Kritikerlagets middag er det lummert, det er varmere enn jeg har tenkt, varmere enn jeg planla for før jeg dro, jeg kjenner meg klam i bootsene, i genseren, det begynner å regne og i gleden av å ha truffet nye mennesker som det føltes naturlig å sette seg sammen med, stuer jeg kjapt regnjakka inn under benken inne på restauranten, hvor den blir liggende i flere timer før jeg tar den på meg igjen. Når jeg igjen tar jakka på meg, lukter den slik klær lukter når klær har blitt liggende i fukt en stund, du vet, jeg kjenner at jeg angrer, men i det jeg tok den av kjentes det viktigere å bli i samtalen enn å gå fra den, det er prisen en i blant må betale, en jakke som lukter råttent, og i en jakke som lukter råttent spør en forfatter meg om jeg ikke også skal på Cappelen Damms fest, en gruppe rundt bordet hennes har nettopp forsvunnet ut døra for å dra dit, og jeg sier nei, jeg er faktisk ikke invitert, før hun spør om jeg vil bli med på en poesiopplesning i en bokhandel, off-Broadway. Jeg sier ja, selv om jeg egentlig hadde tenkt meg hjem, følte meg syk før jeg satte meg på buss-for-tog, men bestemte meg likevel for å dra, la adrenalinet ta over. Vi går nedover Storgata, finner bokhandelen som jeg i blant mottar bøker fra, bøker av for eksempel Eduardo Halfon, som tilfeldigvis befinner seg på festivalen, men som jeg ikke får sett, og den nydelige, lille boka Kaplevej 97 av Lilian Munk Rösing, som tilfeldigvis venter i en hvit konvolutt når jeg kommer hjem (hadde jeg visst at forsendelsen av boka ville sammenfalle med når jeg var i Lillehammer, kunne jeg ha hentet den selv, kanskje lå den klar til å bli sendt i en av posene som lå på gulvet i bokhandelen akkurat den kvelden jeg var der). Vi entrer bokhandelen midt i en opplesning, midt i en samtale mellom to oversettere, en av dem har nylig gjendiktet et utvalg dikt av Wisława Szymborska, hun er ny for meg, den polske nobelprisvinneren er ny for meg, tenk det, jeg kjenner at det er pinlig, at det er flaut når jeg ved en inkurie røper dette faktum for en bekjent ved frokostbordet på hotellet dagen etter, men: La oss ikke dvele ved det, la oss heller dvele ved diktene, som jeg først får høre et par av, stående inne i bokhandelen i Storgata, i min råtne regnjakke (som dessuten har en glidelås som ikke lenger fungerer), og som jeg senere leser selv, et dikt her og et dikt der; jeg leser dikt før jeg legger meg og jeg leser dikt når jeg står opp, jeg leser dikt mens jeg venter på Vy Ekspress som skal ta meg hjem fra Lillehammer, deretter når jeg er hjemme igjen, i hammocken på verandaen, idet adrenalinet har tatt slutt og kroppen endelig kan være syk i fred. Snufsende ligger jeg under et mykt teppe og leser Slutten og begynnelsen, gjendiktet av Agnes Banach, mens barna og nabobarna løper inn og ut av huset og hagen, i blant inn til oss, i blant inn til naboene som har en trampoline, det har ikke vi. Jeg sier til mannen min før det er hans tur til å reise, vil du høre dette diktet, før jeg for tredje eller fjerde eller femte gang leser 

Verden er aldri klar

for å ta imot et barn. 

Våre skip er fortsatt ikke tilbake fra Vinland.

Diktet fortsetter, det er et ganske langt dikt, selv om utdraget alene er som et eget dikt inni diktet. Hele diktet, med den fantastiske tittelen “En påbegynt fortelling”, er i seg selv verdt turen gjennom Storgata i en regnjakke som ikke lukter riktig, jeg er glad jeg sa ja til å bli med, slik mange gode ting kommer ut av å si ja, jeg tenker på Verden sa ja av Kaja Dahle Nyhus, at den ligner litt på diktet, at de kanskje går parallelt, for å ta et begrep fra den spekulative fiksjonen, parallelle verdener, et fenomen som stadig dukker opp i Gunnhild Øyehaugs verker, eller som jeg i hvert fall forbinder med verkene hennes, i hennes verk finnes parallelle verdener, i én verden eksisterer dette, i en annen eksisterer noe annet, kanskje noe lignende, men ikke helt det samme. I et foredrag Øyehaug holder på den første dagen av Kritikerseminaret, som handler om sci-fi og sjangerlitteratur i kritikken, forteller hun at bøkene hennes hos utenlandske bokhandlere ofte er plassert i hylla for sci-fi, noe jeg regner med at de ikke er her hjemme, siden hun nevner det slik. Kanskje er det rart, i og med at parallelle verdener også finnes i virkeligheten, hele tiden tar vi valg som utelukker noe annet, en annen retning som livet vårt kunne ha tatt: Hvis jeg ikke hadde gått akkurat dit akkurat den dagen, hadde ikke det og det skjedd. Det kan være både store og små hendelser, for eksempel den første gangen man tilfeldigvis møter på det mennesket som kommer til å bli ens ektefelle, og som er grunnen til at det nå løper barn inn og ut av et hus jeg selv bor i, eller det kan være hendelser av en mindre sort, som denne: Hvis jeg ikke hadde prikket en viss forfatter på skulderen for å fortelle henne at jeg likte foredraget hun holdt, hadde hun neppe spurt meg om jeg ville bli med i bokhandelen for å høre poesi, og hvis hun ikke hadde spurt meg om det, hadde jeg trolig ikke lest Wisława Szymborska liggende i hammocken et par dager senere, kanskje ville jeg ha tilbragt dagen på en annen måte, lest noe som kanskje ville ha ført til en større følelse av rastløshet, noe dårlig eller kjedelig som ville få meg til å ønske å legge bort boka, og derfor gi meg en rastløshet som ville gjort at jeg ikke ble liggende, og hadde jeg ikke blitt liggende, ville jeg kanskje ikke ha ristet av meg sykdommen på null komma niks, som var nettopp det som skjedde, slik at jeg ved den nye ukas begynnelse var i stand til å skrive et nytt utkast til min neste romans første side, noe jeg har gått og tenkt på lenge. Lenge, i flere uker, har jeg ikke skrevet noen ting, men bare gått og tenkt på hvordan jeg kunne endre begynnelsen av romanen. Jeg satt og så ut på landskapet mens buss-for-tog beveget seg fra Trelastgata ved Oslo S (for et fantastisk gatenavn) til Lillehammer skysstasjon, hvor jeg steg av og fulgte etter de andre seminardeltagerne til Kulturhuset Banken, hvor jeg før i år ikke har satt mine ben siden jeg var i begynnelsen av tjueårene. Å ikke høre på musikk på buss-for-tog var et valg jeg tok, jeg ville tenke i fred på timene det tok å komme frem, det samme på veien hjem, jeg ville tenke i fred, det er dessuten umulig for meg å lese på en buss. Da jeg søkte om å bli med på seminaret, så jeg for meg at jeg skulle sitte på et tog og lese Roadside Picnic hele veien, jeg tenkte med glede på togturene til og fra Lillehammer året før, da jeg dro innover landet for å løpe Birken, på toget leste jeg Barry Lopez, det føltes som en ferie, en ferie som varte en hel dag, intet mindre, intet lenger. (Boka selv var ikke en ferie.) Da jeg endelig kom hjem fra litteraturfestivalen på Lillehammer sent på kvelden føltes det som jeg hadde vært borte i en liten evighet, enda jeg bare hadde skrevet på tre sider av notatboka mi: Jeg skrev ned en påstand av Ali Smith, hun sa hun alltid tenker på KI når hun tenker på en hest. Hun forløste en latter fra salen da hun først sa nei til samtalelederen om å gå nærmere inn på det, var det ikke opplagt hvordan en hest var en metafor for KI? En hest inne i et rom er umulig å ikke forholde seg til, det forstod jeg, men da hun sa at hesten hadde sameksistert med menneskene i tusenvis av år falt jeg av. Litt senere sier Ali Smith: Utopia is rather boring, det kan vi vel alle enes om, bortsett fra de som er begeistret for solarpunk, vel og merke. Hvordan skrive godt eller interessant om lykkelige mennesker i utopien? Er det jeg som er fanget i en forståelse av at det alltid må være noe som gnager for at noe skal skje, et plagg som ikke sitter så godt på, som hele tiden får en til å ville rette opp plagget, løfte en kjolestropp, løsne beltet med et hull, stramme skolissene eller trekke opp en strømpebukse, noe man aldri får lyst til i utopien, i utopien har alle skreddersydde klær i de beste materialer, good vibes only? Videre skrev jeg: Persepolis. Forfatteren av Persepolis, Marjane Satrapi, er død, femtiseks år gammel. Jeg leser det under en pause fra stalkerne, jeg leser at hun er død av hjertesorg, at mannen hennes døde året før. Et annet sted på Lillehammer leser jeg en artikkel i Prosa som er en kritikk av kritikerne, og jeg frydes, tenker på samtalelederen som under en panelsamtale om lesekrisen forteller at hun på videregående saumfarte nummere av Vinduet for kritisk kritikk; jo slemmere, jo bedre. Jeg ble en snill kritiker etter at jeg ble forfatter, sier jeg til en kritiker jeg møter. Da forstod jeg hvor fælt det var å være mottageren av drepende kritikk, eller en lesning som ikke forstod boka, eller som innebar at den var lest feil, en grusom opplevelse som fortsatt gjelder, selv om terningkastet skulle være fem. Best å bare ikke være kritiker, tenker jeg nå, enda jeg må innrømme at det fortsatt er en (fæl?) glede å lese drepende kritikk, så lenge den er om andres bøker, ikke mine egne, eller kanskje så lenge den er om bøker skrevet av mennesker som verken er meg selv eller mennesker jeg bryr meg om.

På den siste siden skriver jeg:
Adam Roberts 

metafor – metonym

sci-fi er metonymi, sier AR, mens Øyehaug sier fantasi er metafor for metafor 

nei, nå sier han at sci-fi er mer metaforisk – poetisk – for poesi er i sitt vesen metaforisk. 

Det er realisme som er metonomi? 

men de som er autister skjønner jo bedre metonomi? Hvorfor synes de da sci-fi er så tiltrekkende? 

R. Jacobson 

Når man er liten vil man ha de samme historiene om og om igjen, og det vil man kanskje når man blir eldre og?

Litteratur i mars: Foredrag og folk som forsvinner

Påska er over, jeg leste Jeg var lenge død og hvor mye mer påskestemning kan man få av en bok som ikke er en krim? Eller, var det kanskje en krim? Dette kan jeg bare diskutere med folk som har lest boka, for jeg vil ikke røpe hva som skjer. Om selve ferien kan jeg si at jeg hørte kattugle og at det ble opptil flere middager spist ved bål. Om mars måned kan jeg si at den ble svært produktiv på skrivefronten. Jeg tenkte mye på både I Who Have Never Known Men og Madness, Rack and Honey. Jeg var på konsert med Jenny Hval på Vega, forrige gang jeg så henne var hun rockettothesky, det må være omtrent tjue år siden? Forøvrig er det verdt å nevne at hun har skrevet en roman som jeg leste på omtrent samme tid og som jeg fortsatt tenker på iblant, nemlig Perlebryggeriet. (Selv var jeg temmelig laber i min kritikk den gang, lite visste jeg at romanens bryggeri skulle feste seg på netthinnen.)

Nå er det april, hestehoven har sprunget ut for lengst, og Adventfjorden er straks å finne i bokhandelen. 

PROSA
1. I WHO HAVE NEVER KNOWN MEN av Jacqueline Harpman
2. DE STJERNEKYNDIGE av Vetle Lid Larssen
3. JEG HAR DET IKKE I MEG Å BLI KLASSEKONTAKT av Caroline K. Palonen
4. SANNINGSBERGET av Therese Bohman

SAKPROSA 
5. MADNESS, RACK AND HONEY av Mary Ruefle 

TEGNESERIE
6. ULTIMA THULE av Didrik Magnus-Andresen 

Et morsomt utdrag om Arktis fra Madness, Rack and Honey.

Teksten jeg skrev om Jeff Sebos The Moral Circle kom på
trykk i Klassekampen. 

Adventfjorden!

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles. 

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Falurød, villbringebær og Lucy Barton (Litteratur i juni)

Romanutkast. 

Tok ikke bilde av en eneste bok i juni, så 
her er en liten gutt som spiser iskrem.

PROSA
1. ÅH, WILLIAM! av Elizabeth Strout
2. LØPE ULV av Kerstin Ekman
3. ET BARNS MEMOARER av Selma Lagerlöf
4. DAGBOK FOR SELMA OTTILIA LAGERLÖF av Selma Lagerlöf
5. GIRL, WOMAN, OTHER av Bernardine Evaristo

POESI 
6. ØST FOR VERDENS ENDE av Jon Ståle Ritland 

Juni begynte i den kalde vinden i Norfolk, og sluttet hjemme på Fagerstrand, hvor vi for tiden bygger og maler et gjerde i falurød. (Kanskje dere får se hvordan det blir i neste månedsoppsummering.) Passende nok var halvparten av bøkene jeg leste den siste måneden svenske, og jeg likte alle sammen. 

I skrivende stund er jeg midt i Elizabeth Strouts Jeg heter Lucy Barton, etter at jeg ved en tilfeldighet plukket med meg Åh, William! på bokbussen. Jeg ble så nysgjerrig på hva hovedpersonen Lucy Barton hadde holdt på med tidligere i livet, så jeg måtte lese mer. 

Girl, Woman, Other skrev jeg om i forrige måned. Den eneste boka av en mannlig forfatter jeg leste (eller egentlig en poet, da), inneholdt dette: 

hver sommer vokser lys opp fra bakken 
den dype og vennlige gulfargen i kantarell

villbringebærenes rødhet som mørkner
mens de modner, de fyldige blå plommene

får greinene til å bøye seg mot jorden, vi safter 
og sylter, konserverer lyset, sparer det 

til vinteren, slik at fargene kan få skinne 
på nytt, inne i kroppene [...]


Veldig fint det med å konservere lyset. 

Jeg leste faktisk én mann til i juni, eller jeg gav en mann i det minste et forsøk. Etter halvannet kapittel av Gjennom det store mørket av Seán Hewitt, orket jeg ikke mer. Dere som har fulgt denne bloggen en stund vet jo at jeg knapt leser bøker av menn, og det er muligens fordi menn skriver om så kjedelige ting*. Gjennom det store mørket er en homofil manns memoarer, og det ble rett og slett så mye mann at jeg holdt på å kjede meg i hjel, jeg måtte bare legge den fra meg. Gudene vet hvorfor jeg plukket den opp i utgangspunktet**. 

Anyways, jeg gav The Dawn of Everything til kjæresten i bursdagsgave, så jeg håper på å få lest den selv i løpet av juli. (Den er skrevet av ikke bare én mann, men to!) Og om noen dager utgis Eliza Clarks andre roman. Spennende!

Min andre roman kommer forresten neste vår, og det er også veldig spennende - i hvert fall for meg! Så i sommer skal jeg ikke bare lese, men også skrive en del, mellom Legoland og bading, oransjevin og langbordsmiddag, jordbær og Susanne Sundfør på festival. Første stopp er en hytte på en øy utenfor Tvedestrand, det gleder jeg meg til. 

Takk, forresten, til dere som kom med synspunkter på romanens tittel!

*Hehe, jeg vet ikke om jeg tuller, eller om det er sant - kanskje begge deler.

**Nåja, jeg tror det var fordi forfatteren var irsk og boka også handlet om katolikker. Apropos: Her er kort, liten podcastepisode om hvorfor man bør lese Kristin Lavransdatter. 

Litteratur i februar

Bøker jeg har tenkt til å lese
 i nærmeste fremtid. 

PROSA
1. STARGATE av Ingvild H. Rishøi
2. DE NYSGJERRIGE av Hans Petter Blad 
3. BEAUTIFUL WORLD, WHERE ARE YOU av Sally Rooney 
4. DESPERATE GJERNINGER av Megan Nolan 
5. LENE DIN ENSOMHET LANGSOMT MOT MIN av Klara Hveberg 
6. OLAV AUDUNSØN I HESTVIKEN I av Sigrid Undset

7. FUGLENES ANATOMI av Merethe Lindstrøm 

En skatt av en roman!

SAKPROSA 
8. OM Å SKRIVE av Hans Olav Brenner

POESI 
9. KARBONFORBINDELSER av Jon Ståle Ritland 
10. MED RESTENE AV MINE HENDER av Priya Bains

En strek gjennom tyngdekraften. 

Innholdsfortegnelsen til
En strek gjennom tyngdekraften. 

Denne måneden kom sci-fi-antologien En strek gjennom tyngdekraften ut. Antologien kan du lese mer om i et intervju i Klassekampen med redaktørene her  eller i dette essayet om sci-fi i Morgenblandet, skrevet av Maria Kjos Fonn*. Jeg har ikke lest den helt ferdig selv ennå, det tar alltid litt tid med antologier (og novellesamlinger) for meg, kan ikke lese alt i en jafs. 

I februar leste jeg en del romaner. Begynte endelig på det andre store middelalderverket til Undset. Ble positivt overrasket over Sally Rooneys tredje roman (var svært ambivalent til hennes to tidligere romaner, men denne gangen var jeg mer sikker på at jeg faktisk likte boka). Lot meg berøre av Stargate (men kanskje jeg synes slutten var litt vel vaklende?). Leste faktisk en roman skrevet av en mann (og jeg likte den til og med!). Men den aller beste boka jeg leste var uten tvil Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg. Å, for en skatt av en roman! Nydelig, nydelig, nydelig! Jeg ville bare være inni boka, det underfundige universet til hovedpersonen, fylt av matematikk og musikk, kjærlighet og tristesse. For en utrolig fin roman. 

Jeg må også nevne Fuglenes anatomi, som segler opp som en god nr. 2. (Jeg leste Lene din ensomhet langsomt mot min ganske sent i februar, så lenge trodde jeg Fuglenes anatomi ville være den beste.) Vemodig, også den, men i en helt annen stil, prosa, om andre ting, og livet på den engelske landsbygda. Jeg har ikke vært så veldig begeistret for Lindstrøm tidligere, men denne likte jeg utrolig godt. Også denne romanen ville jeg være i, så jeg dro den ut i flere måneder. 

Av annet enn romaner var Hans Olav Brenners intervjubok Om å skrive veldig interessant, og jeg fikk endelig lest Jon Ståle Ritlands diktsamling Karbonforbindelser. Jeg leste noen av diktene fra samlingen i anledning at Forfatternes klimaaksjon for en tid tilbake fikk publisere noen av dem, og siden da har samlingen stått på leselista mi. Les selv og se hvor fine diktene er. Har allerede hans siste diktsamling Takk for maten i stabelen med bøker som venter på å bli lest. Der ligger den med blant annet med den neste boka i bokklubben til Gullberg & Bostadløkken, og en biografi om Torborg Nedreaas, om hennes liv og virke på Nesodden. 

En liten begivenhet er det at jeg har lest hele TRE bøker skrevet av en mannlig forfatter. Stort opprykk siden januar, for å si det sånn! 

Ellers har Forfatternes klimaaksjon publisert en tekst jeg har skrevet om Edward O. Wilsons Half-Earth og Norges mest artsrike (og dermed viktigste) fjord. (Hvis du tror den fjorden ligger på Vestlandet eller i Nord-Norge, må du tro om igjen.) 

Nå er jeg i foreldrepermisjon mens jeg venter på at babyen skal komme, altså har jeg massevis av tid til å lese, bare jeg klarer å doomscrolle litt mindre, men det er vel ingenting som tyder på at verden roer seg ned med det første, dessverre. 

*Obs! Bak betalingsmur! 

Litteratur i september

I september ruslet jeg rundt i Stensparken og Fagerborg med Sigrid Undset-selskapet. Vi besøkte Kristiania-adressene til Undset, jeg så deler av Oslo jeg aldri har sett før og fikk lyst til å lese Elleve år. Eller, det vil si, jeg var faktisk på Fagerborg to dager tidligere. Tilfeldighetene gjorde at to forskjellige hendelser førte meg opp til denne delen av Oslo i løpet av en svært kort tid. To dager før byvandringen var jeg nemlig med på å spille inn en podcast med Litteraturhuset i Kristiansand, i en leilighet på Fagerborg. Episoden jeg er med i handler om skriving, men den er ikke ute ennå. Imidlertid ligger det tre andre episoder av serien ute, og min favoritt er episoden med Annabelle Despard og Camilla Bøksle. Der snakker de om bøkene sine, om det å skrive etc. I tillegg gleden av å høre førstnevnte lese diktene sine. Anbefales! 

Andre litterære greier i september: Jeg var på Litteraturhuset i Oslo og hørte Gunhild Øyehaug lese, anskaffet Vonde blomar som nå ligger i stuebordsskuffen (ekvivalenten til det å ha en stabel med bøker som skal leses i nærmeste fremtid), jeg deltok i en forfattersamtale om fugler på Deichman Bjørvika (og besøkte dermed det nye biblioteket for første gang), jeg leste Tingenes tilstand i går og må summe jeg, jeg opprettet mitt eget litterære konsulent-/oversetterfirma, jeg skrev masse, jeg arbeidet med oversettelsen av en novelle (et arbeid jeg liker veldig godt), jeg gikk i bokhandelen på måfå og plukket med meg Ædnan, et epos om Sápmi, det angrer jeg ikke på, for det var noe av det beste jeg leste denne måneden. Ein dag vaknar me og det er sommar var også fin. Ellers er jeg glad for å igjen kunne delta på kulturarrangement, det er nok mer enn korona som har satt en stopper for det det siste året (baby! men nå er han ikke lenger en baby). I helga skal jeg på konsertforestilling og høre joik! Gleder meg veldig til det. 

Ser dere hvilken bok som
venter på meg her!!!

PROSA
1. MR. FOX av Barbara Comyns
2. EIN DAG VAKNAR ME OG DET ER SOMMAR av Ingrid Z. Aanestad
3. EVENTYR FOR VOKSNE av Grethe Fatima Syéd
4. I DAG JEG, I MORGEN DU av Kjersti Annesdatter Skomsvold
5. THE GOLDEN KEY av Marian Womack
6. HAVFRUEHJERTE av Ingvild Lothe
7. TINGENES TILSTAND av Sandra Lillebø 

SAKPROSA
8. OVER HAV OG LAND av Brit Bildøen
9. BILL ODDIE'S LITTLE BLACK BIRD BOOK av Bill Oddie

POESI
10. ÆDNAN av Linnea Axelsson
11. BRITISK MUSEUM av Jørn H. Sværen

Kvinner og menn i februar

Jeg leste én mann og to damer i februar. Det ble flere kvinner enn menn altså, men ikke så veldig mye mer. (Dobbelt så mange kvinner som menn, to tredjedeler kvinner versus en tredjedel menn (mann), bare en kvinne mer enn menn (mann) - her er det mange måter å si en ting på.)

Apropos kvinner, jeg har nylig blitt ansatt som redaksjonssjef i RadiOrakel - verdens eldste kvinneradio. Der skal jeg bl.a. passe på at minst femti prosent av musikken som spilles er laget av damer. Perfekt jobb for meg!

Sankthansaften

Skal du ut i felt nå igjen? sier T på felleskjøkkenet lørdag morgen. Ja, sier jeg, dette er den femte dagen ut denne uka. Plantene blomstrer når de blomstrer, det er ikke noe å gjøre med det. Nå har vi merket over halvparten, og det er bare fem plot igjen. Vi trenger ikke å gå så langt denne gangen, vi parkerer bilen ved Gruve 6 som er falleferdig, man skal ikke nærme seg gruven, den kan dette ned over hodene våre. Det er satt opp varselskilt og sperringer. Men vi sitter i skråningen et stykke unna, det er en slags elv mellom oss og gruven. Vi sitter og merker planter, samler inn DNA og jordprøver. Jeg hører på Lykke Lis nyeste album, so sad so sexy, tre ganger før vi blir ferdige. Etterpå er det jonsokbål nede på stranden. Jeg kjøper to pølser i brød med en gang, fordi jeg er så sulten. Man blir så sulten av å være ute. Vi hjelper til med å bære paller over på bålet. Vi drikker øl og drar på puben for å se Tyskland mot Sverige. Det er flere bord med svensker inne på puben, men jeg sitter med fire tyskere og en østerriker. Vi snakker norsk og engelsk, men etterhvert slår de over til tysk. Jeg skjønner litt, og hva er det uansett å skjønne, vi ser jo på fotball, så det går bra. Tyskland vinner! Etterpå går vi ned til jonsokbålet igjen, det er helt lyst. Natta er helt lys. På vei hjem hører jeg på so sad so sexy igjen og det føles ikke som midnatt, men som om klokken er seks eller noe, det er så lyst. Det slutter liksom ikke å fascinere.

Hjemme spiser jeg opp resten av brødet, vel vitende om at det ikke er noe brød å kjøpe på søndag, og at jeg dermed ikke får laget noen skikkelig matpakke på mandag. Man må tenke så langt frem her. Jeg er ikke vant til å dra et sted hver dag med matpakke i sekken. Hjemme gjør det ikke noe å ikke ha med matpakke, det finnes kantiner. På universitetssenteret i Longyearbyen er det ingen som driver kantinen for øyeblikket. Det går altså ikke an å glemme å lage kaffe, å glemme å kjøpe inn filterkaffe, eller brød. I blant, etter en dag på universitetssenteret, kunne jeg tenke meg å sette meg på en kafé og lese litt på vei hjem, men alle kaféene stenger så tidlig at jeg ikke rekker det. Rett hjem! Nordpolet stenger også tidlig, i blant rekker jeg ikke det heller. Det er ikke noe annet sted som selger øl. Da er det lurt å ha et lite lager, men det er slitsomt å gå i oppoverbakke i en halvtime med tung sekk. Det er slitsomt fra før av. Jeg burde heller sette meg på puben og lese, ja, det er mye bedre, men jeg har likevel ikke gjort det. Kanskje vil jeg noen ganger bare hjem likevel, å være et sted uten fremmede.

Bøkene jeg leste i juni (var bare skjønnlitteratur)

PROSA
1. JEG GIDDER IKKE LEVE UTEN DEG av Christelle Ravneberget
2. REDD BARNA av Tiril Broch Aakre
3. VERDENS BESTE BYGD av Arto Paasilinna
4. HISTORIE OM ET EKTESKAP av Geir Gulliksen
5. ENESTE av Silje Aanes Fagerlund
6. JUST KIDS av Patti Smith
7. RASTLØS av Kenneth Moe


Det er ikke lenge siden semesteret sluttet, bare for en uke siden leverte vi det siste. En rapport om vegetasjonen i Vardåsen, en ås i Ås. Det første jeg gjorde etterpå var å sykle på butikken og kjøpe øl. Jeg leste Patti Smith og det nyeste nummeret til Norsk Ornitologisk Forenings medlemsblad om hverandre, til jeg fikk besøk. Om morgenen diskuterte vi Zapffe før jeg satte meg på toget til Kristiansand og leste Christopher Hitchens bok om Clinton, som jeg ikke rakk å bli ferdig med, og glemte da jeg dro derfra igjen. (Det diskuteres mye Clinton for tiden.)

Det blir neppe den store lesesommeren skjønnlitterært sett. Snart drar jeg til Svalbard for å ta et kurs ved UNIS. Listen over akademiske tekster som skal leses før jeg setter meg på flyet nordover er lang. Allerede første dagen skal jeg presentere rosefamilien. Det er der jordbær, epler, bringebær og pærer hører til. Og reinrose, som det er masse av på Svalbard. Jeg gleder meg helt vilt! Jeg har drømt om å dra til Svalbard i godt over et tiår. Nå skal jeg ikke bare dra dit, men gjøre noe spesielt også. Jeg skal lære å håndtere rifle, se fugler - masse fugler! Jeg har tilogmed kjøpt meg en jegerjakke sånn at fuglene ikke skal se meg.

Geir Gulliksen skrev den beste boka jeg leste denne måneden. Han har også skrevet en diktsamling om mennesker og fugler, Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Jeg burde kanskje lese den.



DEN BESTE BOKA
Historie om et ekteskap. Det er noe svært intens ved romanene til Gulliksen. Om jeg ikke alltid føler med menneskene i dem, er jeg ihvertfall oppslukt.

DEN KJIPESTE BOKA
Redd barna. Jeg fikk med meg at det var en del ståhei rundt denne, den vant en pris og skulle visst være en meget god roman. Bøyd over en pappeske med bøker utenfor en bokhandel på Oslo S en formiddag jeg ventet på toget hjem, fant jeg denne. Ti kroner, det var så billig at jeg kjøpte den, enda jeg har oppdaget appen eBokBib, hvor man kan låne norske bøker og lese dem på smarttelefonen (eller nettbrett, men det har ikke jeg). Litt plagsomt og smått i lengden, men funker ok med tynne romaner, noe Redd barna er. Men ja, altså, romanen i seg selv er ganske intetsigende. Langt i fra det store, det rørende som jeg forestilte meg at den skulle være. Ikke at den var dårlig heller, langt i fra. Bare tam, platt. Tørr?

Tre og fem år senere (en prokrastinasjon)

For snart tre år siden skrev jeg denne "lørdagslista" i Tallin. Da var jeg nettopp ferdig med en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Nå befinner jeg meg i Ås og leser til eksamen i genetikk. Ja, også prokrastinerer jeg. Ikke fra å lese genetikk, for det digger jeg. Det jeg prokrastinerer meg fra er å finne en tekst som jeg kan lese høyt på et kulturarrangement i kveld. Det har jeg ikke gjort på årevis, og jeg må innrømme at jeg ikke er helt komfortabel. Jeg leter gjennom tekster for å finne noe som passer seg, for jeg fikk ikke skrevet noe for anledningen. Jeg leter bl.a. på bloggen, men det slår meg at mange av tekstene handler om temaer som jeg ikke føler meg komfortabel med å stå og snakke om foran et publikum. Jeg er best gjennom skrift. På en annen side: Hva hadde livet vært om alt skulle vært komfortabelt hele tiden? Ingenting blir jo lettere av å gjemme seg. Men inntil jeg finner ut hva jeg skal lese, her er det som har forandret seg på tre år:

Hvordan ser skrivebordet ditt ut? come on
Det er svart og fullt av fargeblyanter etter å ha tegnet fugler hele semesteret, samt foundationpuddersøl. Det er notatbøker fulle av krysningstabeler av ulike genotyper. Det er halvtomme kaffekopper, tomme sjokoladepapir, et innrammet bilde av mitt livs kjærlighet. Stabler av bøker som jeg ennå ikke har lest. Bøker jeg har lest. En kalkulator. Håndkrem. Utsikt til trær og fugler, jeg følger med på dem hver dag. I det siste har det vært mest besøk av rødstrupe og gråtrost (foruten skjærene - selvsagt). 

Et bilde av deg akkurat nå, med webkamera!

Det tristeste som har hendt i år?
At Regjeringen har gitt tillatelse til dumping av gruveavfall i Førdefjorden. 

Det beste som skjedde i fjor?
For første gang siden jeg slo opp med min ekskjæreste (som jeg var sammen med i fem år og som jeg bodde sammen med ), ble jeg forelska igjen. Selv om det tok slutt, var det veldig hyggelig og gøy så lenge det varte. 

Siste tre sms:
En melding fra en venninne som er nostalgisk i Syden, mamma som forteller meg at jeg er på trykk i lokalavisa, og en venn som har funnet mobilladeren min etter et vorspiel. 

Current obsession:
Løping. Fyttikatta så gøy det er for tiden. Jeg spretter opp hver eneste morgen for å løpe. Det er nesten så jeg må legge bånd på meg for å ikke løpe for mye. (Jeg har hatt beinhinnebetennelse - og det skal jeg ikke ha igjen.)

Musikk: 
90-talls hits. 
ramsey
TV-serie: 
SKAM! Er helt hekta. 

Klær:
Løpeskoa.

banansk
Mat:
Råkostsalat - hver dag må jeg ha den revne gulrota. 

En jobb du aldri kan ha:
Sykepleier. Jeg takler ikke blod og jeg er altfor slem.

En ting du misliker med andre:
Når andre tror de har fasiten på alt. (Eller i det hele tatt at folk tror det finnes en fasit.)

En dårlig side med deg selv:
Jeg klarer fortsatt ikke å lyve for å være høflig. Dessuten er jeg sosialt klein.

En matrett du har lyst på akkurat nå:
Ingenting, jeg har nettopp spist middag. 

Planer for helgen?
Fortsette å lese til genetikkeksamen, løpe et par mil og kanskje ta et bad i Drøbak. 

Her er det som har forandret seg på fem år, siden jeg skrev denne:

Noe som gjorde deg glad i går?
Jeg ble tilbudt jobb, jeg fikk et kompliment for løpeteknikken, spiste is i sola, så vipe og ble spurt om legg på Meny da jeg kjøpte én luksusøl. Det var en bra dag!

Humør akkurat nå?
Fornøyd.

Hva gjorde du klokka åtte i dag tidlig?
Jeg var på løpetur.  

Hva gjorde du for femten minutter siden?
Regnet ut noe på kalkulatoren. 

Hva ser du om du ser til høyre?
Labfrakken som henger på veggen. Og en pose med diverse frø.

Hva gjør deg glad akkurat nå?
Mange ting. Det er så mange gøye planer denne sommeren. Og fremover til det. 

Hva slags vær er det hos deg akkurat nå?
Opphold, og ganske varmt. Til helgen skal vi bade!

Hva var det siste du spiste?
Salat med laks, tapenade, pinjekjerner og soltørka tomater. 

Beste issmak?
Lakris!

Det siste du kjøpte?
En flaske av Mikrobryggeriets Citra Wit og en pose lakrissjokoladekuler. 

Sover du tungt?
Jeg har ingen problemer med å sove, men ingen problemer med å våkne heller. 

Har du mareritt?
Sjeldent. 

Hvor mange puter sover du med?
To oppå hverandre - siden de er så tynne. Men jeg gjør det bare fordi jeg har dem. Jeg kan godt sove uten. 

Snorker du?
Nei. 

Favorittsnop?
Lakris og vaniljeyoghurtnøtter. 

Hva lengter du mest etter akkurat nå?
Enda en løpetur. 

Hva er viktigst for deg?
Naturen. Over alt og over alle.

FÅ BARN av Geir Nummedal

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 1.3.2016
Platt om voksnes forhold til barn
Det skrives mye om barn, men altfor ofte om barn som de voksnes prosjekter. Få barn er ikke et unntak.

Få barn inneholder syv relativt korte noveller som alle mer eller mindre involverer barn. Det handler om barn som finnes og barn som ikke finnes. Novellene som handler om barn som ikke finnes er påfallende svært like. Hos kjæresteparet i novellen Sommerstreker som venter på å få vite om de skal ha barn eller ikke, er stemningen ikke spesielt annerledes enn i Livet i Venezia, om den middelaldrende kvinnen som har blitt gravid med en tilfeldig mann som hun ikke en gang kan huske navnet på. At stemningen ikke er til å skille mellom to vidt ulike situasjoner, er med på å gjøre novellene platte og intetsigende. Dette gjelder ikke bare for disse to novellene, men for flere av novellene i samlingen. Ser man bort fra Snekker Andersen ringer på, som er skrevet i en helt annen form enn resten av novellene, i grusom knekkprosa, er det én novelle som skiller seg ut: Voksne mannen. At den skiller seg ut har ingenting med kvaliteten å gjøre, det handler om tematikken. Hele novellen handler om en mann som bruker dagene på å høre om Bowie, og det er ikke forfatterens feil at David Bowie nylig døde og at vi alle for lengst er lei av å høre om middelaldrende norske menns forhold til Bowie, men selv uten at det hadde skjedd, ville denne novellen ikke tilført noe av betydning til verdens samlede mengde skrift. Barnas rolle i denne novellen er uklar. De er der som kulisser for hovedpersonen. Jeg kunne ha sagt statister, men de har altfor lite liv til det å være det, selv om beskrivelsen av hovedpersonens bekymring for hva barna skal tenke dersom han legger seg før dem er treffende. Likevel, depresjonen til hovedpersonen er den realistisk? Hvor er mørket? Hvor er den egoismen som depresjon faktisk er, hans trang til å sove hele tiden, legge seg tidlig – samme hva ens barn måtte tenke?

Det er påfallende hvor mye denne novellesamlingen handler om voksnes idéer om hva barn er, uten å gå inn i dem. I Få barn er barna bare skinn av de voksnes tanker, barna er så å si objektiviserte. Det tegner et falskt bilde av virkeligheten, som om ikke barn er individer; små, tenkende mennesker med egne meninger og følelser – akkurat som alle oss andre. 

Fuglene og nervene

Jeg er der om ti minutter, sier H til meg på telefonen, trikken kommer om ett minutt. Jeg står inne i en bokhandel fredag kveld og venter, vil ikke sette meg på et utested og vente fordi jeg er redd for at jeg skal bli sittende for lenge alene. Det vet du ikke, sier jeg, det kan skje ting i verden som du ikke har kontroll over. Hva skulle det være?, sier H og ler av meg og min engstelighet. Det er uklart om det er den generelle engsteligheten min eller om det er fylleangsten, jeg drakk tross alt ganske mye dagen før. Jeg sier til henne at det kan hende trikken hennes krasjer. H svarer: Hva er sjansene for det? Det skjer ikke! Hun sier jeg bare skal vente i bokhandelen, så er hun der snart, vant som hun er til at jeg er nevrotisk og dramatisk. Ok, sier jeg og vi legger på. Jeg går langs reolene og ønsker meg en bok som jeg bare kan lese i hele dagen i morgen, hjemme, for meg selv. Jeg har avlyst alle planene jeg hadde for resten av helgen. Det har vært så mye i det siste, jeg trenger å være for meg selv. Jeg ser den nyeste romanen til Jonathan Franzen på et av bordene og tenker at jeg skal kjøpe den til lesebrettet mitt når jeg kommer hjem. Han skuffer meg aldri. Det ringer igjen. Det er H, hun sier: Du kommer ikke til å tro på dette, men trikken min krasjet nettopp i en annen trikk! Ja, det var det jeg sa, sier jeg og er ikke overrasket. Det skjer alltid, sier jeg. Kødder du? Opplever du dette ofte, eller?, sier H. Hun må gå og finne en annen trikk. Etterpå, når vi sitter inne på Fru Hagen forteller hun meg at det kom brannbiler kjørende. Jeg har aldri opplevd at to trikker krasjer i hverandre før, sier hun som har bodd i Oslo i nesten tjuesyv år. Jeg forteller henne at sånn er livet, det er alltid sånn. Jeg tror ikke på at noe skal skje før det skjer. Jeg har kanskje lært det av mamma, som stadig sa inshalla da jeg vokste opp. Uavhengig om man tror på gud eller ikke, er det sant at man aldri skal være for sikker på noe som helst.

Jeg forteller H at greia mellom O og jeg er over. Det er mindre enn én uke siden hun satt i stuen min søndag morgen og jeg lå i sofaen og brukte tre timer på å spise et rundstykke med makrellitomat og majones; fyllesyk og kvalm, mens det eneste jeg klarte å snakke om var en viss mann, tolket ned og tolket opp i mente. Hva mener han med det, hvorfor er han sånn og andre ganger slik? Jeg blir gal!, sa jeg. N var der også og sa at det er nettopp det som er moroa, å ikke vite alt som skjer. Jeg er egentlig enig, men ikke akkurat da. Jeg orker ikke mer, sa jeg. Jeg orker ikke å bruke så mye tid på å tolke et menneske når jeg egentlig bare vil lære meg alle Norges fugler utenat. Vi skal bare være venner nå, sier jeg til H. Vi vurderer om vi skal prate mer eller dra på kino og se Gaspar Noés nye film. Jeg orker ikke mer øl og H er småsyk, så vi går for det siste. Det er chill og vi observerer minst tre par som drar fra kinosalen i løpet av filmen. Vi lurer på om de gikk fordi de hatet den eller om de bare måtte gå og ligge med hverandre. Vi gjetter på det første. Jeg elsker filmen, men H må tenke litt på den først. Jeg sier at det er akkurat sånn kjærligheten er, og H sier at det ikke er noe rart at jeg synes det, i og med at forholdet mitt til E var helt fucka. Det er ikke rart jeg mener kjærligheten er slik. Destruktiv, desperat og nedbrytende. Men jeg tenker ikke på det slik lenger. Av en eller annen grunn tenker jeg nå på den som lys og lett, full av glede. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke trenger å være mørkt og jævlig. Er det mørkt, forlat det.

Jeg tror mennesker blir ulykkelige fordi de prøver å oppnå det å ikke være alene, når det er et faktum at vi alltid er alene, sier jeg. Vi fødes alene og vi dør alene, og å prøve å bryte med dette gjør mennesker ulykkelige. Når man endelig bare innser at man alltid - hele livet - vil være alene og aldri kjenne et annet menneske fullt og helt, da vil man ikke lenger være ulykkelig. Når man endelig bare omfavner at man er alene i verden og at livet ikke har noen mening, istedenfor å lete etter en mening med det hele og å prøve å oppnå å ikke være alene, da vil man endelig være fri. Og alt som skjer da vil bare være det det er, ikke noe mer, ikke et forestilt skinn av noe man ønsker seg, men som er uoppnåelig. Når man aksepterer at ting er som de er og gleder seg over det, fremfor å hele tiden ønske at det skal være noe annet og bedre. H er enig, men klarer ikke helt å løsrive seg fra ønsket om kjæreste likevel. Hun ønsker seg både mann og barn, hele pakka, ekteskap, bryllup, alt det der. Jeg sier at jeg ønsker meg en hytte langt inne i skogen ved siden av en liten innsjø hvor jeg kan isbade hver dag om vinteren - og hester og geiter. Ingen hund?, spør H. Nei, sier jeg. Jeg trodde du skulle skaffe deg hund, sier hun. Ikke nå lenger, sier jeg, jeg passet en hund i ukevis i sommer, og N som jeg bor med jobber med hunder og nå har jeg skjønt at hunder ikke er noe for meg. Hva med katt?, spør H. Ingen katter, sier jeg, de dreper småfugler. Jeg elsker katter, men å slippe katter ut i norsk natur er som å slippe ut en invasiv art.

Første gang det gikk opp for meg hvor mye huskatter har å si for ville fugler, var i Freedom av Jonathan Franzen. Den ene karakteren er svært opptatt av fugler. Det var lenge før jeg begynte å studere biologi og økologi. Tanken om at et kjæledyr kunne være en trussel for biodiversiteten hadde aldri slått meg før. Først tenkte jeg at det var en overdrivelse, katter kunne ikke ha så mye å si. Men det har de. Én død rødlista fugl er én for mye, med mindre det er en vill, naturlig art som har drept den. De må få drepe som de vil. Katten hører ikke til i den norske naturen. Jeg vil bo i skogen, og hvis ulven kommer og tar geitene mine, er det greit. Sånn er livet, sånn er naturen.

Det er ikke alltid jeg vil bo i en hytte i skogen. Noen ganger er tanken på å være langt borte fra folk ikke en særlig fristende tanke. Da ser jeg for meg noe annet. Men som oftest er det småbruket jeg tenker på, og den friske luften. Lyset fra solen klokken tjuetre på kvelden om sommeren, myggen. Lukten av skogen i juli, når det er tørt. Fisken jeg skal spise til middag. Lukten av hestene. Og vinteren når den kommer, all snøen. Det blir nok hardt, men verdt det. Stå opp klokken syv hver morgen for å gi dyrene mat. Lyden av hester som spiser inne i boksene sine. Om vinteren skal jeg gå på ski innover i skogen og himmelen vil ikke være forstyrret av kunstig lys. 

Jeg forstår meg ikke alltid på deg, sier H. Du er engstelig for å sette deg på et utested alene, men å spontant dra til Førde for å aksjonere og å eksponere deg i media med ytringer som folk ikke liker er helt greit. Jeg trekker på skuldrene, jeg har ikke noen forklaring på det selv en gang. Du elsker å være alene, men ingen blir så gal som deg når du blir forelska. Det finnes bare ytterligheter hos deg, sier H. Outliers, sier jeg som er blitt så opptatt av statistikk. Standardavviket mitt ville vært ekstremt stort.

På toget hjem hører jeg på Amason mens jeg nesten sovner. De gangene jeg sovner våkner jeg alltid av meg selv like før Ås. Jeg forstår ikke at jeg ennå ikke har opplevd at en konduktør vekker meg i Moss, og jeg som må bli der natten gjennom fordi siste tog strekningen Moss - Oslo har gått. Hver gang jeg våkner like før Ås tenker jeg på hva som kunne ha skjedd og sender en takknemlig tanke til min kropp som på et eller annet vis aldri lar meg i stikken, antagelig er det hjernen. Også denne gangen kan jeg gå over broen eller gjennom undergangen, over på riktig side av jernbanen, gå hjem og sove i min egen seng. Denne gangen tenker jeg på at det er første gang på ganske lenge at jeg skal våkne opp lørdag morgen i min egen seng uten å være fyllesyk. Jeg skal spise rundstykker til frokost og lese Purity fra begynnelse til slutt. Jeg skal ikke på fest, jeg skal si at jeg ikke føler meg så bra, for det er sant. Jeg føler meg ikke så veldig bra i psyken. Det er ikke noe alvorlig, jeg trenger bare å hvile det av meg til mandag. Det blir som å hvile av seg en forkjølelse. På mandag vil jeg (forhåpentligvis) være klar til å lese om fuglene igjen.