FÅ BARN av Geir Nummedal

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 1.3.2016
Platt om voksnes forhold til barn
Det skrives mye om barn, men altfor ofte om barn som de voksnes prosjekter. Få barn er ikke et unntak.

Få barn inneholder syv relativt korte noveller som alle mer eller mindre involverer barn. Det handler om barn som finnes og barn som ikke finnes. Novellene som handler om barn som ikke finnes er påfallende svært like. Hos kjæresteparet i novellen Sommerstreker som venter på å få vite om de skal ha barn eller ikke, er stemningen ikke spesielt annerledes enn i Livet i Venezia, om den middelaldrende kvinnen som har blitt gravid med en tilfeldig mann som hun ikke en gang kan huske navnet på. At stemningen ikke er til å skille mellom to vidt ulike situasjoner, er med på å gjøre novellene platte og intetsigende. Dette gjelder ikke bare for disse to novellene, men for flere av novellene i samlingen. Ser man bort fra Snekker Andersen ringer på, som er skrevet i en helt annen form enn resten av novellene, i grusom knekkprosa, er det én novelle som skiller seg ut: Voksne mannen. At den skiller seg ut har ingenting med kvaliteten å gjøre, det handler om tematikken. Hele novellen handler om en mann som bruker dagene på å høre om Bowie, og det er ikke forfatterens feil at David Bowie nylig døde og at vi alle for lengst er lei av å høre om middelaldrende norske menns forhold til Bowie, men selv uten at det hadde skjedd, ville denne novellen ikke tilført noe av betydning til verdens samlede mengde skrift. Barnas rolle i denne novellen er uklar. De er der som kulisser for hovedpersonen. Jeg kunne ha sagt statister, men de har altfor lite liv til det å være det, selv om beskrivelsen av hovedpersonens bekymring for hva barna skal tenke dersom han legger seg før dem er treffende. Likevel, depresjonen til hovedpersonen er den realistisk? Hvor er mørket? Hvor er den egoismen som depresjon faktisk er, hans trang til å sove hele tiden, legge seg tidlig – samme hva ens barn måtte tenke?

Det er påfallende hvor mye denne novellesamlingen handler om voksnes idéer om hva barn er, uten å gå inn i dem. I Få barn er barna bare skinn av de voksnes tanker, barna er så å si objektiviserte. Det tegner et falskt bilde av virkeligheten, som om ikke barn er individer; små, tenkende mennesker med egne meninger og følelser – akkurat som alle oss andre.