Litteratur i mars: Foredrag og folk som forsvinner

Påska er over, jeg leste Jeg var lenge død og hvor mye mer påskestemning kan man få av en bok som ikke er en krim? Eller, var det kanskje en krim? Dette kan jeg bare diskutere med folk som har lest boka, for jeg vil ikke røpe hva som skjer. Om selve ferien kan jeg si at jeg at hørte kattugle og at det ble opptil flere middager spist ved bål. Om mars måned kan jeg si at den ble svært produktiv på skrivefronten. Jeg tenkte mye på både I Who Have Never Known Men og Madness, Rack and Honey. Jeg var på konsert med Jenny Hval på Vega, forrige gang jeg så henne var hun rockettothesky, det må være omtrent tjue år siden? Forøvrig er det verdt å nevne at hun har skrevet en roman som jeg leste på omtrent samme tid og som jeg fortsatt tenker på iblant, nemlig Perlebryggeriet. (Selv var jeg temmelig laber i min kritikk den gang, lite visste jeg at romanens bryggeri skulle feste seg på netthinnen.)

Nå er det april, hestehoven har sprunget ut for lengst, og Adventfjorden er straks å finne i bokhandelen. 

PROSA
1. I WHO HAVE NEVER KNOWN MEN av Jacqueline Harpman
2. DE STJERNEKYNDIGE av Vetle Lid Larssen
3. JEG HAR DET IKKE I MEG Å BLI KLASSEKONTAKT av Caroline K. Palonen
4. SANNINGSBERGET av Therese Bohman

SAKPROSA 
5. MADNESS, RACK AND HONEY av Mary Ruefle 

TEGNESERIE
6. ULTIMA THULE av Didrik Magnus-Andresen 

Et morsomt utdrag om Arktis fra Madness, Rack and Honey.

Teksten jeg skrev om Jeff Sebos The Moral Circle kom på
trykk i Klassekampen. 

Bøker om Arktis 3/12: Alkekongeriket

I vinter, for et par måneder siden, kom jeg over det litterære tidsskriftet Polarlit. Polarlit oppstod i 2023 og er intet annet enn Svalbards eget litteraturmagasin. Med stor interesse scrollet jeg nedover hjemmesidene deres og fant et par dikt av Kjersti Ericsson. Det viste seg at diktene, om havhest og ismåke, var hentet fra diktsamlingen Alkekongeriket som ble utgitt i 1997. Til min store glede fant jeg samlingen i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket. Jeg liker hvordan Ericsson beskriver Svalbard først og fremst via de levende, hvordan omgivelsene kommer til syne i relasjon til dem fremfor å stå alene. Jeg liker også hvor tydelig det er at diktets jeg er fremmed i det høy-arktiske landskapet, fordi hun eller han stadig drar de arktiske skapningene inn mot noe kjent, et skjærereir for eksempel, som i det følgende diktet, og at i det skjærereiret kommer inn i diktet, er det ikke lenger de små plantene under vinterdekket som fremstår som det eksepsjonelle, men nettopp skjærereiret; i det siste linje leses er det skjærereiret som føles malplassert. Det som først fremsto som kjent, er nå det fremmede. 

I neste dikt sees enda en sammenligning av arter på Svalbard og på fastlandet, riktignok synes jeg diktet er mer banalt enn det foregående. Jeg liker det ikke like godt, men synes likevel tror godt om alle var en treffende beskrivelse av svalbardreinen. 

Følgende dikt vil jeg beskrive som barnlig og lekent, likevel ser jeg for meg mye mer enn bare en dukkende sel. Jeg tenker på det enorme landskapet, hvor smått alt som lever er i de enorme massene av hav og fjell; ved første øyekast ser Svalbard ut som et ødeland, men ser man nøyere etter finnes det liv!  Kanskje ikke så veldig mye, men ikke ikke-eksisterende, det finnes!

Videre et dikt om den arktiske dagen, som er et av mine favoritter fra samlingen. Jeg liker sammenblandingen av sola og barnet, at hun er både sola og det vanskjøttede barnet. 

Her kommer et eksempel på hvordan Svalbard, eller skal vi si samfunnet i Longyearbyen mer spesifikt, beskrives via objekter, både sko og planker. Jeg liker spesielt den andre delen, hvor plankene som en gang var levende trær, kommer til orde. 

Forøvrig var diktsamlingen delt i tre deler, hvor bare den andre delen handlet om Svalbard, men likevel syntes en rød tråd å binde delene sammen, manifestert i fugler og planer. I dette diktet fra samlingens siste del, gror valmuene frodig, i kontrast til valmuene fra det første diktet, samtidig som jeg-et tematiserer diktningen. Fant hun det samme stoffet, med samme skimmer, i nord? 

Bøker om Arktis 2/12: De stjernekyndige

Etter flere måneder på nattbordet har jeg endelig klart å lese meg gjennom Vetle Lid Larssens De stjernekyndige, en over fem hundre sider lang gørrkjedelig roman om en liten gjeng vitenskapsmenn som reiser fra København til Vardø for å bygge et observatorium, slik at de kan se Venuspassasjen i 1769, en bragd som de håper skal plassere dem på den vitenskapelige stjernehimmelen. Ja, de skal bli like berømte som Kopernikus & co. Målet er like klart som dagen, likevel klarer jeg ikke å forstå hvorfor mennene lider seg gjennom en reise nordover. Romanen er livløs og uengasjerende. En av vitenskapsmennene er botaniker, men hans blikk på plantene fremstår som maskinell. Han virker veldig lite interessert i plantene til å være en som så gjerne vil virke som vitenskapsmann, og kanskje er det litt av meningen, siden boka flere ganger kverner om hvor bra det er å være en god toer når man ikke kan være en ener, så mye at tankene mine bringes til Johan Harstads Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet?, en bok som også kjedet meg innmari og som var altfor lang og altfor tydelig skrevet av en mann, på den måten jeg hater at en bok er tydelig skrevet av en mann, det har kanskje noe med tingene som ikke beskrives, kvinnene som føles som pappfigurer, uten at jeg kan si at mennene i romanen var spesielt dype, de heller, det var de samme følelsene som dukket opp igjen og igjen, irritasjon,  ærgjerrighet og sjalusi, det var omtrent ikke noe ved dem annet enn de tre nevnte modusene, bare et kort blaff av forsoning på slutten, som jeg heller ikke fant særlig troverdig. De reiser til Vardø, men i realiteten kunne de ha vært hvor som helst, for jeg klarte ikke å se for meg det skiftende landskapet, heller landskapet de kom til og ble værende i til Venus hadde passert. Jeg falt helt ut under beskrivelsen av hvalrossjakten, det var så kjedelig. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fremstilt som så spesielt å plukke en reinrose og gi den til sin kollega, er ikke reinrose en ganske vanlig plante både i fjellet og i nord? Tar jeg feil? Det var vel ikke meningen at det bare skulle være en søt gest fra en konkurrent til en annen? Det ville i så fall være helt urealistisk, så mye de ellers hatet hverandre, Borchgrevink og ungareren. 

Styr unna, med andre ord. 

Bøker om Arktis 1/12: Ultima Thule

Det er mars, og jeg har ikke (før nå) begynt på litteraturmålene jeg satte meg like ved årets begynnelse. Det vil si at jeg har lest i bøker om Arktis, men ikke skrevet noe om det her, slik jeg lovet. Imidlertid leste jeg tegneserieromanen Ultima Thule av Didrik Magnus-Andresen i helga, om gruveabeidere som havner i trøbbel etter at de sprenger seg inn i et underjordisk rom som tilhører en eldgammel, tapt sivilisasjon. Året er 1939. På kontorene til Store Norske jobber en geolog og en sekretær. Geologen er medlem i en hemmelig orden, den russiske geologen i Barentsburg likeså. Sekretæren, som har et godt øye til geologen, er møkkalei av at det ikke skjer noe på Svalbard. Hvor er et store arktiske eventyret hun lengter etter? Må hun ta til takke med å få slibrigheter slengt etter seg av arbeiderne i kantinen? Nei, selvfølgelig ikke. En gruppe tyskere kommer til Longyearbyen for å lete etter en utømmelig energikilde som allerede nevnte tapte sivilisasjon er kjent for. Høres noe av dette kjent ut? Ultima Thule er Indiana Jones på Svalbard. Det sies ikke, men først tenker jeg at det er tidlig mørketid på Svalbard når jeg leser, før snøen har lagt seg skikkelig, siden det snør, men likevel føles mørkt, men kanskje er det bare et resultat av at tegningene er i svart/hvitt? Kanskje er det egentlig litt senere på vinteren, siden våre helter kjører med hundespann til Barentsburg? Eller var det snø hele veien dit så tidlig på vinteren før, før global oppvarming? Jeg er usikker. 

Her får dere se Longyearbyen i mørke og snøfall: 

Men hei, så lyst det ble når vi kom oss til Barentsburg: 

Jeg tolker at det er så lyst i Barentsburg som at geologen & co øyner et håp der, siden det er den russiske geologen bor. Han er, som sagt, også med i den hemmelige ordenen og kan være til hjelp. Eller? Nei, for alt som foregår utendørs etter at vi kommer oss til Barentsburg er lyst, som om bare Longyearbyen ligger i mørke. Er det kanskje midten av mars? September? Eller er det ingen mening bak? 

Både dolkhaler og isbjørner er med, Svalbard kirke også. Ultima Thule er en ålreit utgivelse som fanger opp Longyearbyens atmosfære, men har, etter min mening, altfor mange slåss-scener. Slåssing er noe av det kjedeligste som finnes på film, og det er akkurat likedan her. Jeg kjøper heller ikke at Kolbein snakker høyt om hvorfor han tok de valgene han tok, det var rett og slett altfor inderlig. Jeg tror det ville vært bedre dersom følelsene hans heller ble visst via handling, eller at noen (leseren?) oppdager noe om ham som han selv ikke er klar over at han viser frem. Slutten åpner forøvrig for en fortsettelse, men etter et raskt Google-søk kan jeg ikke se at det finnes. Det kommer kanskje en gang i fremtiden? 

Litteratur i februar: Det beste og verste av Norge

Mye skigåing i februar, hurra! 

FAU har ordnet posebibliotek i
barnehagen. Fantastisk! 

Jeg leste nesten ingen bøker i februar, men det var tross alt både OL og deilig skiføre. En ekte, nydelig vinter ble det! Jeg kan leve lenge på det. 

Det er gått to måneder inn i året og jeg har ikke engang begynt på nyttårsplanene mine. De stjernekyndige ligger oppslått på nattbordet for ente måned på rad, det går trått, selv om det er en lettleselig bok. Alle karakterene er usympatiske, men det kan jo ikke være grunnen (jeg vil si de fleste i Havet og giften er usympatiske, men den boka er jo fantastisk). Jeg tror det kanskje er fordi romanen ikke får meg til å tro på drivkraften til noen av karakterene. Det fremstår for meg som helt urealistisk at de utholder en reise til nordområdene, hvor det er rått og kaldt og mørkt, med det som fremstår som bare vage motivasjoner.

Apropos nord, neste uke går min egen roman om Arktis til trykken. Etter påske er den å finne hos bokhandlerne. Ellers har jeg skrevet en anmeldelse av Jeff Sebos The Moral Circle på hjemmesidene til Forfatternes klimaaksjon. 

SAKPROSA 
1. LØGNEN av Kenneth Fossheim og Magnus Braaten 
2. DET BLÅØYDE RIKET. NORSKE TILLITSPATOLOGIER av Eva Joly og Nina Witoszek

Adventfjorden!

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles. 

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Litteratur i januar: Spikking og den moralske sirkelen

Januar har vært fin, jeg elsker vinter, så det er en lett sak. Tilbragte en uke i Songe for et skriveopphold, gikk på trettiårsfesten til Kolon forlag, tok portrettbilder til den nye boka (som nå er levert inn til språkvask), anmeldte en filosofibok, diskuterte skriving med skrivegruppa, hørte på en gøy  podcast-episode om sovjetisk sci-fi, gikk på skøyter og ski, red i snøen og deltok på helgekurs i spikking med Larvik Husflidlag. Ja, dere hørte riktig, jeg, som hatet sløyd, har nå fått spikking som hobby. 

I januar leste jeg ferdig en ganske gøy bok av irske Catriona Shine, som jeg hørte i samtale på en irsk litteraturfestival i høst, om et leilighetskompleks i Oslo som på mystisk vis forsvinner under føttene på beboerene, og likevel tenker flere av familiene bare på at de må bytte leiligheten med noen andre i komplekset så fort som mulig, før skadene blir altfor synlige, eller selge unna så fort som mulig, før skadene blir altfor lette å oppdage. Ekkelt. De beboerne kunne ha godt av å lese The Moral Circle av Jeff Sebo, hehe. Snart kommer en anmeldelse av den på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, så jeg skal ikke si så mye mer, annet enn at den fikk meg til å tenke annerledes om KI.

Ellers leste jeg Professor Andersens natt av Dag Solstad, og Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy, som jeg faktisk likte, bortsett fra den forsonende slutten som jeg er ambivalent til. Uansett en bok som var verdt min tid. I februar skal jeg lese Det godes suverenitet av Iris Murdoch. 

Utsikten fra arbeidsrommet i Songe.

Uferdig manus.

Hest er best!

SAKPROSA 
1. MOTHER MARY COMES TO ME av Arundhati Roy
2. THE MORAL CIRCLE av Jeff Sebo 

PROSA
3. PROFESSOR ANDERSENS NATT av Dag Solstad 
4. HABITAT av Catriona Shine

Bokfrokost cxxii

Mother Mary Comes to Me 
kaffe
granola, yoghurt og banan

Jeg er på skriveopphold på Sørlandet og leser Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy. Jeg tror jeg har lest én roman av henne tidligere, som jeg ikke var noe spesielt begeistret for. Lurte lenge på om jeg skulle lese denne eller ikke, jeg er glad jeg bestemte meg for det.