1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset
Sukkerrør
mandag 30. juni 2025
Litteratur i juni: Filosofer og bading
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset
Kassandras skrivekrets: Siste side
![]() |
Neimen, hva er dette for noe? |
![]() |
En konvolutt? |
![]() |
Siste side? |
![]() |
En konvolutt med kort inni? |
![]() |
Flere kort med siste sider, resultatet fra en workshop med tidsskriftet Forloren skilpadde. |
![]() |
Aha, en litterær utgivelse! Skrevet av Kassandras skrivekrets, utgitt av Bingen Bok (tidligere Gullberg & Bostadløkken) i samarbeid med tidsskriftet Forloren skilpadde. Til salgs hos nettopp Bingen Bok! |
søndag 22. juni 2025
Bøkene som ble liggende, del 7/10
Våren 2019 var jeg på Cambridge Literary Festival. Foruten blant annet Ali Smith og Helen Oyeyemi, overvar jeg også en litterær samtale med forfatteren Daisy Johnson. Hun hadde nettopp gitt ut sin debutroman Everything Under, som jeg begynte å lese på omtrent samme tidspunkt. Jeg husker Johnson sa at boka var en slags omvendt Demeter og Persefone-fortelling, men det til tross syntes jeg den var så kjedelig at jeg sluttet å lese i den omtrent halvveis. Siden har den vært med på flere flyttelass, til den nå ble med i kofferten til Berlin. Litt fordi jeg tenkte "Hvilke bøker kan jeg ta med som det er greit at jeg leser ut og bare lar ligge igjen i tilfelle jeg skaffer meg nye bøker og det blir for tungt å ta med alt hjem?" Nå har jeg lest Everything Under ferdig og jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg synes den er så kjedelig: Det er flinkis-litteratur på engelsk. Jeg kjenner flinkis-litteratur best fra norske forhold, men her er et eksempel på engelskspråklig flinkis-litteratur. Det er tydeligvis godt nok til å havne på kortlista til Man Booker-prisen, men ikke for at jeg skal like den. Jeg kan også konkludere med at det ikke var noen spesielt elegant "omvendt Demeter og Persefone"-fortelling. Hva var det omvendte, egentlig? Jeg sier som Ariana Grande: thank u, next.
lørdag 21. juni 2025
Bokfrokost cxxi
![]() |
Start og mål for Hasenheide parkrun i Berlin. |
torsdag 19. juni 2025
Mer Mann i monitor 2.7
Jeg har selvfølgelig fått med meg at det er Thomas Mann-år i år, så da jeg skulle pakke kofferten til Berlin, grep jeg anledningen til å ta med meg Døden i Venedig. Det angrer jeg absolutt ikke på. Jeg leste i en anmeldelse at det er årets sommerbok*, og det kan jeg gå med på. En sommerbok full av uhygge!
*Riktignok en anmeldelse av en ny, nynorsk oversettelse av boka, men jeg mener det gjelder også denne gamle oversettelsen utgitt i 1992.
onsdag 18. juni 2025
Bokfrokost cxx
kaffe.
grapefruktjuice.
jordbæryoghurt med bringebær og müsli.
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff.
Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk.
tirsdag 17. juni 2025
Bøkene som ble liggende, del 6/10
Det er en stund siden jeg begynte å lese i Hannah Arendts Makt og vold, og det vet jeg med sikkerhet fordi jeg siterte henne i De jordbunde, hvis utgivelse det allerede er gått halvannet år siden. Jeg tror jeg trengte tid for å klare å konsentrere meg om den, hvilket jeg tydeligvis ikke har hatt så mye av, men altså hadde i dag, her i forfatterforeningens leilighet i Berlin. Jeg leste hennes teori om at makt og vold er motsatte av hverandre med stor interesse og begeistring her jeg satt med vinduene åpne og hørte (og luktet) på bylivet, det var til og med en brannbil som stoppet med blinkende lys i krysset like ved en stund. Jeg vet ikke hva som skjedde, men nå har den kjørt, og jeg har lest ferdig Arendt. Hør her: "Makt og vold er motsetninger; der den ene hersker absolutt, er den andre fraværende. [...] Dette innebærer at det ikke er riktig å tenke om det motsatte av vold som ikkevold; å snakke om ikkevoldelig makt er faktisk overflødig. Vold kan ødelegge makt; den er fullstendig ute av stand til å skape den."
søndag 15. juni 2025
Mer mann i monitor 2.6
I går reiste jeg på dagstur til Lillehammer for å løpe Birken, og siden jeg ankom startområdet i god tid, fikk jeg lest ferdig Embrace Fearlessly the Burning World. Essaysamlingen er sortert i flere deler, hvor den ene delen, Sky, inneholder fire essays om California, den kaliforniske naturen og det kaliforniske landskapet, de tamme duene Barry snekrer et hønsehus til som barn, men også om overgrepene han i flere år ble utsatt for før moren giftet seg på ny og hele familien flyttet til New York. Jeg orker ikke å lese om dette, tenkte jeg først, men så tok jeg meg i det, disse tingene skjer jo mot barn nettopp fordi voksne mennesker vender seg bort, de orker ikke å ta inn over seg det grusomme, akkurat som i Arv og miljø, som jeg så tidligere denne uka, og som med Christoffer, som ble funnet død i sin egen seng, åtte år gammel, jeg leste Jeg tenker nok du skjønner det sjøl tidligere denne måneden. I alle historiene er det voksne mennesker som vender seg bort. Jeg syntes også det var interessant hvordan menneskene Lopez fortalte om saken til da han ble eldre, forsøkte å dysse ned alvorlighetsgraden, ved å fortelle ham at det hadde jo tross alt gått ganske bra med ham i livet, da gjorde det kanskje ikke noe om overgriperen ikke fikk sin straff? Eller hun som jobbet sammen med overgriperen på et rehabiliteringssenter for alkoholikere, som sa at overgriperen hadde gjort utrolig mye for samfunnet i sin stilling der, og at alkoholisme jo var et større problem enn seksuelle overgrep mot barn, og derfor kunne hun ikke fordømme ham helt, akkurat som naboene til familien til Neige Sinno i Trist tiger, som når de får vite at stefaren forgrep seg på henne i en årrekke, omtrent hele barndommen, sa at stefaren for dem bare var en hyggelig nabo, de ville derfor ikke ta avstand fra ham. Jeg synes det virker som om unnvikelse er normalen mer enn den ikke er det. Volden jeg selv opplevde som barn ble senere unnskyldt ved at gjerningspersonen ble fremstilt som et menneske uten ansvar, "det var bare sånn hun var", at volden ikke kunne være så ille, at det ligger i fortiden, hvorfor dvele ved det, eller til og med det at jeg selv (et barn) var like mye delaktig som den voksne i det som hendte med meg, så det er en trist gjenkjennelse.
Anyways, sist jeg løp Birken var for elleve år siden, og denne gangen løp jeg fjorten minutter fortere. Til min store glede fant jeg også ut at sluttiden var så god at jeg burde ha løpt i en raskere pulje. Ganske fornøyd med meg selv kunne jeg sette meg på toget til Oslo S med en ny bok (ikke en mann) og en podcast-episode av Dannet uten piano (ikke menn). I morgen reiser jeg til Berlin, og jeg skal nok både få løpt og lest litt der også.