Adventfjorden!

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles. 

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Litteratur i januar: Spikking og den moralske sirkelen

Januar har vært fin, jeg elsker vinter, så det er en lett sak. Tilbragte en uke i Songe for et skriveopphold, gikk på trettiårsfesten til Kolon forlag, tok portrettbilder til den nye boka (som nå er levert inn til språkvask), anmeldte en filosofibok, diskuterte skriving med skrivegruppa, hørte på en gøy  podcast-episode om sovjetisk sci-fi, gikk på skøyter og ski, red i snøen og deltok på helgekurs i spikking med Larvik Husflidlag. Ja, dere hørte riktig, jeg, som hatet sløyd, har nå fått spikking som hobby. 

I januar leste jeg ferdig en ganske gøy bok av irske Catriona Shine, som jeg hørte i samtale på en irsk litteraturfestival i høst, om et leilighetskompleks i Oslo som på mystisk vis forsvinner under føttene på beboerene, og likevel tenker flere av familiene bare på at de må bytte leiligheten med noen andre i komplekset så fort som mulig, før skadene blir altfor synlige, eller selge unna så fort som mulig, før skadene blir altfor lette å oppdage. Ekkelt. De beboerne kunne ha godt av å lese The Moral Circle av Jeff Sebo, hehe. Snart kommer en anmeldelse av den på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, så jeg skal ikke si så mye mer, annet enn at den fikk meg til å tenke annerledes om KI.

Ellers leste jeg Professor Andersens natt av Dag Solstad, og Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy, som jeg faktisk likte, bortsett fra den forsonende slutten som jeg er ambivalent til. Uansett en bok som var verdt min tid. I februar skal jeg lese Det godes suverenitet av Iris Murdoch. 

Utsikten fra arbeidsrommet i Songe.

Uferdig manus.

Hest er best!

SAKPROSA 
1. MOTHER MARY COMES TO ME av Arundhati Roy
2. THE MORAL CIRCLE av Jeff Sebo 

PROSA
3. PROFESSOR ANDERSENS NATT av Dag Solstad 
4. HABITAT av Catriona Shine

Bokfrokost cxxii

Mother Mary Comes to Me 
kaffe
granola, yoghurt og banan

Jeg er på skriveopphold på Sørlandet og leser Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy. Jeg tror jeg har lest én roman av henne tidligere, som jeg ikke var noe spesielt begeistret for. Lurte lenge på om jeg skulle lese denne eller ikke, jeg er glad jeg bestemte meg for det. 

Litteraturåret 2025

I 2025 leste jeg 85 bøker. Det er omtrent som det pleier å være. Nytt av året var at cirka halvparten av bøkene var skrevet av menn! Dermed klarte jeg alle lesemålene jeg satte meg for et år siden. Ikke verst. I år skal jeg lese ti nye bøker i serien Bøker som ble liggende, og dessuten lese og blogge om minst tolv bøker om Arktis, i anledning at min tredje roman, Adventfjorden, slippes til våren. 2025 var med andre ord et godt skriveår. Jeg håper det fortsetter i år. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Besøker
gruver. 

Utkast til en roman som kommer i april. 

Årets norske roman
Shit! Jeg leste ingen norske romaner som jeg virkelig lot meg begeistre av. Ikke en gang Carl Frode Tiller. 

Årets beste oversatte bok
Havet og giften av Shūsaku Endō. 
Bobler: Tarantell av Eduardo Halfon.

Årets debutant 
De jordbundna av Emma Kanckos, fordi jeg elsker tittelen (selvfølgelig) og tilbragte så mye tid med den da jeg oversatte deler av samlingen til tidsskriftet Mellom. 
Bobler: Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg. 

Skrivepulten i Berlin. 

Året vi oppdaget noen merkelige
vesener i dammen i hagen. Vi fant ut
at de var dronefluelarver. Spennende! 

Årets skuffelse 
Arendal av Karl Ove Knausgård. Elsker tittelen, men det er alt.

Årets novellesamling 
Antologien Furies av Sandi Toksvig (red.). Elsket den ikke, men den er verdt å nevne siden jeg brukte mye tid på å tenke over den. 

Liten fashionista spaserer i
Kensington Gardens, åsted for den mest
minneverdige novellen i antologien Furies.

Årets barnebok 
Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid.

Årets dårligste bok

The Ice Museum av Joanna Kavenna. 
Boblere: Fars rygg av Niels Fredrik Dahl, De få utvalgte av Peter Høeg, Mørke. Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. 

Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 

Havet og giften av Shūsaku Endō. 

Boblere: Amongst Women av John McGahern, Tarantell av Eduardo Halfon. 

En artisjokkblomst jeg så i Yorkshire. 

Årets sakprosa
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

Boblere: Makt og vold av Hannah Arendt, The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, Having and Being Had av Eula Biss. 

Årets klassiker 
Døden i Venedig av Thomas Mann.

Årets pageturner 
Kick the Latch av Kathryn Scanlan. 

I år som i fjor hygget vi oss med
 stallarbeid. 

Årets poesibok
Vi er bønnene som Gud ber av Jon Ståle Ritland. 
Bobler: De jordbundna av Emma Kanckos. 

Årets oppdagelse
Tror dette er året jeg virkelig forstod hvor fint det er å delta i en skrivegruppe. 

Årets engelskspråklige 
My Brother av Jamaica Kincaid.
Boblere: Kick the Latch av Kathryn Scanlan, Orbital av Samantha Harvey, The Bookshop av Penelope Fitzgerald. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Farväl till Panic Beach av Sara Stridsberg. 
Bobler: Kometen kommer av Tove Jansson. 

Årets roman 
Havet og giften av Shūsaku Endō. For en roman, jeg anbefaler den til ALLE. 

Året endte med frost
og minusgrader likevel, hurra!

Bøker lest i desember: Is, og en komet

SAKPROSA
1. PYRAMIDEN av Kjartan Fløgstad
2. JEG ER IKKE MIN MORS DATTER av Julia F. Klausen 

FOLKLORE
3. SKRØMT OG SYNSKHET I NORD-NORGE av Roald Larsen 
4. MIKKEL av Tor Åge Bringsværd

PROSA
5. KOMETEN KOMMER av Tove Jansson
6. SMADRA av Brynjulf Jung Tjønn 

Godt nytt år! Jeg foretrekker å oppsummere ting som har vært når de faktisk er over, ikke et minutt før, så her kommer oppsummeringen av fjorårets siste måned før jeg går i gang med å kåre leseårets bøker. Det ville aldri falt meg inn å gjøre det før året faktisk var over. En vet aldri hva man finner på å lese på nyttårsaften. Selv leste jeg Hardråde av Tore Skeie, men jeg ble ikke ferdig. I timene før midnatt prioriterte jeg å lese om isvett på nettsidene til Redningsselskapet. I det hele tatt har jeg lest masse om is de siste dagene. Fyttikatta så gøy det er å være ute på isen. Det er nesten så jeg ikke har lyst til at det skal snø i morgen. 

Uansett, den aller beste boka jeg leste i desember var Kometen kommer. En gjenlesning. Burde jeg kanskje heller ha lest den som handler om vinteren i Mummidalen? Kanskje, hvis det ikke var for at kuldegradene kom til jul likevel. O, fryd! 

Jeg forstod med en gang hvilken kjeks
dette var. (Fra Jeg er ikke min mors datter.)

Mer mann i monitor 2.11

Jeg klarte det! Jeg leste ferdig Mikkel av Tor Åge Bringsværd i dag, og med det nådde jeg målet mitt om, i løpet av 2025, å lese førtifire bøker skrevet av menn. Yess! Noe bilde av den siste boka har jeg ikke, siden et mobilhotell nylig ble innført her hjemme, i god tid til det nye året. Imidlertid la jeg ut et bilde av boka tidligere i år. Jeg har altså brukt lang tid på å lese den, men grunnen til det er at boka er en samling fortellinger, myter og eventyr om rever fra hele verden, jeg får liksom nok av å lese en eller to fortellinger om gangen, hvis ikke de skal gli over i hverandre og ende opp med å bli noen få, vage fortellinger. I begynnelsen leste jeg høyt fra boka til barna mine, men jeg skjønte fort at de nok var for eldre mennesker. En av de siste fortellingene i boka, Revesøster, var en historie fra Sør-Korea, hvor det er tradisjon for at reveskikkelser er onde. En skikkelig grusom og blodig fortelling. Mikkel Rev er en helgen i forhold til revesøsteren. 

Gråbein har jeg også liggende, men jeg tror jeg skal vente litt før jeg går i gang med den. En ting jeg skal gjøre først, er å kåre årets bøker. Uansett, hurra for meg, jeg klarte det jeg satte meg i fore. Hva skal jeg gjøre neste år, mon tro? 

Mer mann i monitor 2.10

Her kommer jeg, i romjulen, for å si at jeg har lest Skrømt og synskhet i Nord-Norge av Roald Larsen, en samling spøkelseshistorier. Jeg må si jeg stusset en del over hvilke ord som fikk fotnoter og hvilke som ikke fikk det, f.eks. fikk ordene skur og ritual en fotnote, mens f.eks. ordet fembøringstida ikke får noen. Ordet joike får en fotnote, men ikke før slutten av boka, under en av de siste historiene, selv om joik har forekommet flere ganger tidligere. Noen stedsnavn og nordnorske uttrykk får forklaringer, andre ikke, uten at jeg forstår hvorfor noen får og andre ikke, utvalget virker helt arbitrært for meg. 

Det aller merkeligste er likevel historien "De mystiske soldatene på Engnesveien på Skjervøy", hvor en fyr opplever en merkelig hendelse som inkluderer skikkelser i militære klær. Etterpå forteller han om det til sin onkel, som er veldig opptatt av militærhistorie. Nevøen har et håp om å forstå mer av hva han har opplevd. De møtes på en kafé for å diskutere hendelsen, hvor det dukker opp et avsnitt om hvordan nevøen og onkelen foretrekker biffen sin, de foretrekker den på hver sin måte, en lang utlegning følger så om hvordan biffene skal stekes for å bli slik de to liker dem, bare sånn apropos ingenting, ingenting annet enn at de møtes på en kafé. Deretter fortsetter samtalen mellom de to slektningene. Veldig, veldig rart, og kanskje det jeg kommer til å huske best fra denne boka. Men var det kanskje ikke det jeg var ute etter da jeg plukket opp denne? Det ustriglete, rare, noen utenfor allfarvei? 

Mer mann i monitor 2.9

Stod opp i otta for å spise lussekatter og høre hvitkledde barn synge. Senere leste jeg ferdig Pyramiden av Kjartan Fløgstad, en liten bok om den nedlagte, russiske gruvebyen på Svalbard. Jeg lærte om Pachamama, at gruver og fjell i flere kulturer blir beskrevet som en kvinne og at det i Hollywood en stund var forbudt å fremstille tog inne gruveganger. Se her:

Jeg lærte også at dagåpning og innslag er to ord for det samme (den ytre delen av en gruve). Takk, Fløgstad, for jeg jobber med min egen Svalbard-bok og slet med å finne riktig ord. 

Hva mener Fløgstad med "industrialismens brutale møte med dei økologiske grensene for vekst"? Jeg ser nemlig bare business as usual.

Ja, men hvorfor ikke? To fluer i en smekk. 

Jeg stiller meg i tvil om hvorvidt nordmenn er mer bofaste enn f.eks. russere, bare for å ta et nærliggende eksempel. Og jeg tror ikke dette er ment som tøys heller, for Fløgstad bruker det som argument for hvorfor nordmenn, og ikke russere, synes det er viktig å ta vare på bygningene i Pyramiden. (Men jeg måtte sjekke, for det er jo mye tøys i denne boka også.)