Bøker om Arktis 1/12: Ultima Thule

Det er mars, og jeg har ikke (før nå) begynt på litteraturmålene jeg satte meg like ved årets begynnelse. Det vil si at jeg har lest i bøker om Arktis, men ikke skrevet noe om det her, slik jeg lovet. Imidlertid leste jeg tegneserieromanen Ultima Thule av Didrik Magnus-Andresen i helga, om gruveabeidere som havner i trøbbel etter at de sprenger seg inn i et underjordisk rom som tilhører en eldgammel, tapt sivilisasjon. Året er 1939. På kontorene til Store Norske jobber en geolog og en sekretær. Geologen er medlem i en hemmelig orden, den russiske geologen i Barentsburg likeså. Sekretæren, som har et godt øye til geologen, er møkkalei av at det ikke skjer noe på Svalbard. Hvor er et store arktiske eventyret hun lengter etter? Må hun ta til takke med å få slibrigheter slengt etter seg av arbeiderne i kantinen? Nei, selvfølgelig ikke. En gruppe tyskere kommer til Longyearbyen for å lete etter en utømmelig energikilde som allerede nevnte tapte sivilisasjon er kjent for. Høres noe av dette kjent ut? Ultima Thule er Indiana Jones på Svalbard. Det sies ikke, men først tenker jeg at det er tidlig mørketid på Svalbard når jeg leser, før snøen har lagt seg skikkelig, siden det snør, men likevel føles mørkt, men kanskje er det bare et resultat av at tegningene er i svart/hvitt? Kanskje er det egentlig litt senere på vinteren, siden våre helter kjører med hundespann til Barentsburg? Eller var det snø hele veien dit så tidlig på vinteren før, før global oppvarming? Jeg er usikker. 

Her får dere se Longyearbyen i mørke og snøfall: 

Men hei, så lyst det ble når vi kom oss til Barentsburg: 

Jeg tolker at det er så lyst i Barentsburg som at geologen & co øyner et håp der, siden det er den russiske geologen bor. Han er, som sagt, også med i den hemmelige ordenen og kan være til hjelp. Eller? Nei, for alt som foregår utendørs etter at vi kommer oss til Barentsburg er lyst, som om bare Longyearbyen ligger i mørke. Er det kanskje midten av mars? September? Eller er det ingen mening bak? 

Både dolkhaler og isbjørner er med, Svalbard kirke også. Ultima Thule er en ålreit utgivelse som fanger opp Longyearbyens atmosfære, men har, etter min mening, altfor mange slåss-scener. Slåssing er noe av det kjedeligste som finnes på film, og det er akkurat likedan her. Jeg kjøper heller ikke at Kolbein snakker høyt om hvorfor han tok de valgene han tok, det var rett og slett altfor inderlig. Jeg tror det ville vært bedre dersom følelsene hans heller ble visst via handling, eller at noen (leseren?) oppdager noe om ham som han selv ikke er klar over at han viser frem. Slutten åpner forøvrig for en fortsettelse, men etter et raskt Google-søk kan jeg ikke se at det finnes. Det kommer kanskje en gang i fremtiden? 

Litteratur i februar: Det beste og verste av Norge

Mye skigåing i februar, hurra! 

FAU har ordnet posebibliotek i
barnehagen. Fantastisk! 

Jeg leste nesten ingen bøker i februar, men det var tross alt både OL og deilig skiføre. En ekte, nydelig vinter ble det! Jeg kan leve lenge på det. 

Det er gått to måneder inn i året og jeg har ikke engang begynt på nyttårsplanene mine. De stjernekyndige ligger oppslått på nattbordet for ente måned på rad, det går trått, selv om det er en lettleselig bok. Alle karakterene er usympatiske, men det kan jo ikke være grunnen (jeg vil si de fleste i Havet og giften er usympatiske, men den boka er jo fantastisk). Jeg tror det kanskje er fordi romanen ikke får meg til å tro på drivkraften til noen av karakterene. Det fremstår for meg som helt urealistisk at de utholder en reise til nordområdene, hvor det er rått og kaldt og mørkt, med det som fremstår som bare vage motivasjoner.

Apropos nord, neste uke går min egen roman om Arktis til trykken. Etter påske er den å finne hos bokhandlerne. Ellers har jeg skrevet en anmeldelse av Jeff Sebos The Moral Circle på hjemmesidene til Forfatternes klimaaksjon. 

SAKPROSA 
1. LØGNEN av Kenneth Fossheim og Magnus Braaten 
2. DET BLÅØYDE RIKET. NORSKE TILLITSPATOLOGIER av Eva Joly og Nina Witoszek

Adventfjorden!

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles. 

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Litteratur i januar: Spikking og den moralske sirkelen

Januar har vært fin, jeg elsker vinter, så det er en lett sak. Tilbragte en uke i Songe for et skriveopphold, gikk på trettiårsfesten til Kolon forlag, tok portrettbilder til den nye boka (som nå er levert inn til språkvask), anmeldte en filosofibok, diskuterte skriving med skrivegruppa, hørte på en gøy  podcast-episode om sovjetisk sci-fi, gikk på skøyter og ski, red i snøen og deltok på helgekurs i spikking med Larvik Husflidlag. Ja, dere hørte riktig, jeg, som hatet sløyd, har nå fått spikking som hobby. 

I januar leste jeg ferdig en ganske gøy bok av irske Catriona Shine, som jeg hørte i samtale på en irsk litteraturfestival i høst, om et leilighetskompleks i Oslo som på mystisk vis forsvinner under føttene på beboerene, og likevel tenker flere av familiene bare på at de må bytte leiligheten med noen andre i komplekset så fort som mulig, før skadene blir altfor synlige, eller selge unna så fort som mulig, før skadene blir altfor lette å oppdage. Ekkelt. De beboerne kunne ha godt av å lese The Moral Circle av Jeff Sebo, hehe. Snart kommer en anmeldelse av den på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, så jeg skal ikke si så mye mer, annet enn at den fikk meg til å tenke annerledes om KI.

Ellers leste jeg Professor Andersens natt av Dag Solstad, og Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy, som jeg faktisk likte, bortsett fra den forsonende slutten som jeg er ambivalent til. Uansett en bok som var verdt min tid. I februar skal jeg lese Det godes suverenitet av Iris Murdoch. 

Utsikten fra arbeidsrommet i Songe.

Uferdig manus.

Hest er best!

SAKPROSA 
1. MOTHER MARY COMES TO ME av Arundhati Roy
2. THE MORAL CIRCLE av Jeff Sebo 

PROSA
3. PROFESSOR ANDERSENS NATT av Dag Solstad 
4. HABITAT av Catriona Shine

Bokfrokost cxxii

Mother Mary Comes to Me 
kaffe
granola, yoghurt og banan

Jeg er på skriveopphold på Sørlandet og leser Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy. Jeg tror jeg har lest én roman av henne tidligere, som jeg ikke var noe spesielt begeistret for. Lurte lenge på om jeg skulle lese denne eller ikke, jeg er glad jeg bestemte meg for det. 

Litteraturåret 2025

I 2025 leste jeg 85 bøker. Det er omtrent som det pleier å være. Nytt av året var at cirka halvparten av bøkene var skrevet av menn! Dermed klarte jeg alle lesemålene jeg satte meg for et år siden. Ikke verst. I år skal jeg lese ti nye bøker i serien Bøker som ble liggende, og dessuten lese og blogge om minst tolv bøker om Arktis, i anledning at min tredje roman, Adventfjorden, slippes til våren. 2025 var med andre ord et godt skriveår. Jeg håper det fortsetter i år. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Besøker
gruver. 

Utkast til en roman som kommer i april. 

Årets norske roman
Shit! Jeg leste ingen norske romaner som jeg virkelig lot meg begeistre av. Ikke en gang Carl Frode Tiller. 

Årets beste oversatte bok
Havet og giften av Shūsaku Endō. 
Bobler: Tarantell av Eduardo Halfon.

Årets debutant 
De jordbundna av Emma Kanckos, fordi jeg elsker tittelen (selvfølgelig) og tilbragte så mye tid med den da jeg oversatte deler av samlingen til tidsskriftet Mellom. 
Bobler: Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg. 

Skrivepulten i Berlin. 

Året vi oppdaget noen merkelige
vesener i dammen i hagen. Vi fant ut
at de var dronefluelarver. Spennende! 

Årets skuffelse 
Arendal av Karl Ove Knausgård. Elsker tittelen, men det er alt.

Årets novellesamling 
Antologien Furies av Sandi Toksvig (red.). Elsket den ikke, men den er verdt å nevne siden jeg brukte mye tid på å tenke over den. 

Liten fashionista spaserer i
Kensington Gardens, åsted for den mest
minneverdige novellen i antologien Furies.

Årets barnebok 
Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid.

Årets dårligste bok

The Ice Museum av Joanna Kavenna. 
Boblere: Fars rygg av Niels Fredrik Dahl, De få utvalgte av Peter Høeg, Mørke. Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. 

Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 

Havet og giften av Shūsaku Endō. 

Boblere: Amongst Women av John McGahern, Tarantell av Eduardo Halfon. 

En artisjokkblomst jeg så i Yorkshire. 

Årets sakprosa
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

Boblere: Makt og vold av Hannah Arendt, The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, Having and Being Had av Eula Biss. 

Årets klassiker 
Døden i Venedig av Thomas Mann.

Årets pageturner 
Kick the Latch av Kathryn Scanlan. 

I år som i fjor hygget vi oss med
 stallarbeid. 

Årets poesibok
Vi er bønnene som Gud ber av Jon Ståle Ritland. 
Bobler: De jordbundna av Emma Kanckos. 

Årets oppdagelse
Tror dette er året jeg virkelig forstod hvor fint det er å delta i en skrivegruppe. 

Årets engelskspråklige 
My Brother av Jamaica Kincaid.
Boblere: Kick the Latch av Kathryn Scanlan, Orbital av Samantha Harvey, The Bookshop av Penelope Fitzgerald. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Farväl till Panic Beach av Sara Stridsberg. 
Bobler: Kometen kommer av Tove Jansson. 

Årets roman 
Havet og giften av Shūsaku Endō. For en roman, jeg anbefaler den til ALLE. 

Året endte med frost
og minusgrader likevel, hurra!

Bøker lest i desember: Is, og en komet

SAKPROSA
1. PYRAMIDEN av Kjartan Fløgstad
2. JEG ER IKKE MIN MORS DATTER av Julia F. Klausen 

FOLKLORE
3. SKRØMT OG SYNSKHET I NORD-NORGE av Roald Larsen 
4. MIKKEL av Tor Åge Bringsværd

PROSA
5. KOMETEN KOMMER av Tove Jansson
6. SMADRA av Brynjulf Jung Tjønn 

Godt nytt år! Jeg foretrekker å oppsummere ting som har vært når de faktisk er over, ikke et minutt før, så her kommer oppsummeringen av fjorårets siste måned før jeg går i gang med å kåre leseårets bøker. Det ville aldri falt meg inn å gjøre det før året faktisk var over. En vet aldri hva man finner på å lese på nyttårsaften. Selv leste jeg Hardråde av Tore Skeie, men jeg ble ikke ferdig. I timene før midnatt prioriterte jeg å lese om isvett på nettsidene til Redningsselskapet. I det hele tatt har jeg lest masse om is de siste dagene. Fyttikatta så gøy det er å være ute på isen. Det er nesten så jeg ikke har lyst til at det skal snø i morgen. 

Uansett, den aller beste boka jeg leste i desember var Kometen kommer. En gjenlesning. Burde jeg kanskje heller ha lest den som handler om vinteren i Mummidalen? Kanskje, hvis det ikke var for at kuldegradene kom til jul likevel. O, fryd! 

Jeg forstod med en gang hvilken kjeks
dette var. (Fra Jeg er ikke min mors datter.)

Mer mann i monitor 2.11

Jeg klarte det! Jeg leste ferdig Mikkel av Tor Åge Bringsværd i dag, og med det nådde jeg målet mitt om, i løpet av 2025, å lese førtifire bøker skrevet av menn. Yess! Noe bilde av den siste boka har jeg ikke, siden et mobilhotell nylig ble innført her hjemme, i god tid til det nye året. Imidlertid la jeg ut et bilde av boka tidligere i år. Jeg har altså brukt lang tid på å lese den, men grunnen til det er at boka er en samling fortellinger, myter og eventyr om rever fra hele verden, jeg får liksom nok av å lese en eller to fortellinger om gangen, hvis ikke de skal gli over i hverandre og ende opp med å bli noen få, vage fortellinger. I begynnelsen leste jeg høyt fra boka til barna mine, men jeg skjønte fort at de nok var for eldre mennesker. En av de siste fortellingene i boka, Revesøster, var en historie fra Sør-Korea, hvor det er tradisjon for at reveskikkelser er onde. En skikkelig grusom og blodig fortelling. Mikkel Rev er en helgen i forhold til revesøsteren. 

Gråbein har jeg også liggende, men jeg tror jeg skal vente litt før jeg går i gang med den. En ting jeg skal gjøre først, er å kåre årets bøker. Uansett, hurra for meg, jeg klarte det jeg satte meg i fore. Hva skal jeg gjøre neste år, mon tro?