Velkommen til lanseringsfest!

STED: BINGEN BOK, Storgata 36A (i Oslo, ja)
TID: Torsdag 21.5 kl. 18:30 (Dørene åpner 18:00)

“Svalbardi fundin” forteller islandske årbøker fra året 1194, fire dagers seilas unna, “nord i Havsbotn”. Like lenge tar det ikke for økologen Yngvild å komme seg til øyriket, hun reiser med passasjerfly. Hun ankommer våren på øyriket, rødsildren er i ferd med å blomstre, snart også svalbardvalmuen og polarflokken. Ærfuglene vralter langs veien, sledehundene bjeffer fra sine kennelbur. 

Fra forskningsstasjonens kontor er det utsikt til Adventfjorden, en åtte kilometer lang fjord, fire kilometer på det bredeste, en varm lomme i isødet, og det tettest befolkede området på øyriket jeg både elsker og hater. Polarmåker glir lydløst over sjøen, rødnebbternen ikke like så. Etter nesten åtte års tilblivelse kan jeg ønske velkommen til lanseringsfesten for romanen Adventfjorden!

Arrangementet vil finne sted i mai, ennå for tidlig til at blomstringen er i gang så langt nord, men fortvil ikke, vi skal være et annet sted, nemlig i den hyggelige feministiske bruktbokhandelen Bingen Bok i Storgata. Et steinkast unna Oslofjorden! Omgitt av kvinnelige forfattere, både døde og levende, blir det mingling, opplesning og en samtale mellom forfatter og redaktør. Det blir mulighet for både bokkjøp og noe godt i glasset, som ikke krever et eget klippekort for å få tak i (denne referansen tar du når du har lest boka).

Kom, kom!

Bøker om Arktis 5/12: Arktiske mysterier

Barna og jeg har lest Arktiske mysterier av Maria Philippa Rossi. Eller det vil si, eldstemann på snart sju år og jeg har lest boka, mens det ble litt for avansert for yngstemann på fire, som under lesningen stadig gikk til og fra, eller rett og slett sovnet. Riktignok av andre grunner enn hva som kunne finnes i det et annet familiemedlem sa forleden: "I'm fucking sick of the Arctic, it's insane how much research there is on the Arctic compared to other places." Bare så det er sagt, jeg parafraserer, og vedkommende har selv deltatt i et forskningsprosjekt om Arktis, riktignok av samfunnsvitenskapelig art, og ikke naturvitenskapelig, som jo er den delen av vitenskapen Arktiske mysterier først og fremst handler om. Her tildeles forskningsfelt hvert sitt kapittel, bygget opp rundt intervjuer med en forsker fra feltet. Et kapittel handler om geologi, et annet om is. I kapittelet om botanikk får vi høre om Hanna Resvoll-Holmsen, hurra for det! Hun har til og med fått sin egen tegning, av bokas illustratør Sara Boccaccini Meadows. Fint er det også at Svalbards flora er viet hele to sider med illustrasjoner, men når det er sagt må jeg si at det er utrolig mye hvitt i boka. Det er rett og slett bemerkelsesverdig mye flate hvor det ikke er noen ting, verken tegninger eller tekst. Jeg får den visuelle følelsen av å lese et skoleprosjekt hvor en elev forgjeves har forsøkt å fylle sidene, selv om innholdet jo er av et høyere nivå. Likevel føles noen av faktaboksene litt tilfeldige, som om de bare er i løs sammenheng med selve hovedteksten. I noen av boksene kommer forslag til forsøk barna kan gjøre selv hjemme, de er litt bedre. Jeg liker særlig forsøket med Snickers-baren for å illustrere hvordan en isbre fungerer i ulike temperaturer, og forsøket med to isbiter for å vise hvordan is smelter bare på overflaten, men boksen hvor man blir bedt om å google et visst dyreplankton for å se hvor romvesen-aktig det er, liker jeg ikke. Hvorfor ikke bare vise oss en tegning av dyret? Hvorfor må vi finne frem skjermen for å få vite det? Ellers et stort pluss for at Rossi skriver om folkeforskning i tillegg. Ja, du og jeg kan samle informasjon som kommer forskerne til gode. Vi kan alle bidra. For eksempel ved å melde inn om hvordan et jordskjelv føltes. 

En ting jeg savner er fuglene. Det kunne godt vært mer av dem, men det er kanskje mer et ønske enn en kritikk. Kritikk kunne heller forskerne fått. Hendelsen hvor en isbjørnunge ble drept av en isbjørnhann her forleden, fordi isbjørnungens mor var for svak til å beskytte ungen etter å ha blitt bedøvet av forskerne, er jo ikke første gang en isbjørn har dødd etter forskernes inngripen. "Uheldig engangstilfelle", du liksom. Selv har jeg vært med på å plukke planter på Svalbard, i forsknings øyemed, noe som ellers ikke er lov. Jeg synes vi bør snakke litt mer om hva vi tillater forskere å gjøre, selv om det kanskje er vanskelig å gjøre det i en barnebok om forskning. Man vil jo ikke skremme barna bort fra vitenskapen, tross alt. Spørsmålet er: Klarer denne boka å lokke barn til forskning? Jeg vet ikke! Noen ganger leser vi ting som vi ikke umiddelbart tenker på og snakker om, men som vi kanskje husker til siden, og det gjelder vel barn også. Jeg må innrømme at barna mine ikke er spesielt interessert i Arktis, og at det var jeg som tok med denne boka hjem. Arktiske mysterier får et lunkent tja fra oss alle, tror jeg. 

Her forventet jeg en illustrasjon av en niskinflaske, men den
kom aldri. Jeg ble så forvirret av mangelen på en illustrasjon at
jeg begynte å lure på om målebegeret til høyre var en
niskinflaske, men det er det jo ikke. 

Her får jeg lyst til å pirke og si at vi også er dyr. Hilsen biolog

Her nevnes pinnebrød, men hvem spiser pinnebrød i
sommerferien, egentlig? Det er jo bålmat, og bål er
ikke lov om sommeren. 

Her følger en illustrasjon over maten som blir
nevnt på foregående side, men jeg ser
ikke noe pinnebrød? Det får meg til å
spekulere i om illustratøren ikke aner hva
pinnebrød er for noe. 

Dette her er jo helt pinlig unøyaktig i en bok om forskning.
Forfatteren skriver at 20 % av verdens landområder er dekket av permafrost, men vi skal se for oss hele jordkloden? Mesteparten av jordkloden er jo hav! Jeg skjønner ikke at noen ikke har påpekt dette før boka gikk i trykken. 

To sider med planter. 

Her ser dere et eksempel på hvor mye luft det
er på sidene. 

Tegning av Hanna Resvoll-Holmsen. Hun ser
betydelig blidere ut på tegningen enn hun gjorde
 på originalbildet, syes jeg. 

Litteratur i april: Våren tramper / med sølete støvler / på teppet i vinterens bestestue

Sitat fra Fædrelandsvennens anmeldelse av Adventfjorden,
hvor jeg forresten fikk terningskast fem!

En bok jeg leste ute i april. 

Et dikt fra Mosestille. Kjerringrokk av Kjersti Ericsson. 

Et bilde jeg tok av skrivepulten min på Verdens bokdag. 

I april ble Adventfjorden utgitt, og jeg følte at jeg endelig kan si at jeg har et forfatterskap. Ikke nok med det, så har april vært full av lesing og skriving. Å, jeg leste så mye fint og bra, og det var gøy, gøy, gøy å skrive. Ellers var jeg på mitt første årsmøte med Norsk Forfattersentrum, og jeg leste på et arrangement med Splittet Kjerne. 

I mai blir det lanseringsfest for Adventfjorden på Bingen bok, nærmere bestemt torsdag 21. mai, klokka 18. Velkommen! 

PROSA 
1. JEG VAR LENGE DØD av Karl Ove Knausgård
2. VINTER I SOKCHO av Elisa Shua 
3. A SORCERESS COMES TO CALL av T. Kingfisher 
4. HAMNET av Maggie O'Farrell
5. KAMMAKARGATAN av Therese Bohman

POESI 
6. ALKEKONGERIKET av Kjersti Ericsson 
7. MOSESTILLE. KJERRINGROKK av Kjersti Ericsson
8. ORD I ARKTIS av Lisbeth Espenes 

ESSAYS (?)
9. THE BOOK av Mary Ruefle 
10. MY PRIVATE PROPERTY av Mary Ruefle 

"Adventfjorden" har kommet fra trykken!

Bøker om Arktis 4/12: Ord i Arktis

Ord i Arktis av Lisbeth Espenes er, ifølge forlaget, ikke en diktsamling om Arktis, men en samling dikt skrevet i Arktis. Jeg tenkte likevel at den egnet seg for min lille serie "Bøker om Arktis", tittelen nærmest ber om å bli lest som en bok om Arktis. (Når det er sagt trenger ikke ordet "Arktis" i seg selv å generere en slik lesning, bare tenk på romanen Kärlekens Antarktis av Sara Stridsberg, som ikke handler om Antarktis, i hvert fall ikke bokstavelig talt.) De fleste av diktene er riktignok stedløse, men innimellom dukker det opp dikt som henviser til steder i Arktis, bl.a. et dikt som heter "Skyen over Svalbard", som jeg synes er pussig, det er sjeldent én sky på himmelen, og i hvert fall ikke over hele Svalbard, vel? Videre kan jeg si at deler av diktet går slik: "Fjellene kveler meg / Menneskene kveler meg / Som skyen over himmelen / Vil jeg sveve av sted". Veldig plumpt og klisjéaktig, som stort sett hele samlingen er. I et annet dikt forekommer beskrivelsen "store høyder og dype daler". Som om ikke det er nok, inneholder samlingen to corona-dikt, som begge bekrefter min påstand om at alt som noensinne er skrevet om corona er gørrkjedelig. Det eneste fiktive jeg kommer på, hvor tilbakeblikk på corona ikke har vært kjedelig, er tv-serien The Pitt, men selv der eksisterer corona bare i korte flashbacks, og jeg tror at det er mer enn nok. Var det mer, ville det vært kjedelig. 

Litteratur i mars: Foredrag og folk som forsvinner

Påska er over, jeg leste Jeg var lenge død og hvor mye mer påskestemning kan man få av en bok som ikke er en krim? Eller, var det kanskje en krim? Dette kan jeg bare diskutere med folk som har lest boka, for jeg vil ikke røpe hva som skjer. Om selve ferien kan jeg si at jeg hørte kattugle og at det ble opptil flere middager spist ved bål. Om mars måned kan jeg si at den ble svært produktiv på skrivefronten. Jeg tenkte mye på både I Who Have Never Known Men og Madness, Rack and Honey. Jeg var på konsert med Jenny Hval på Vega, forrige gang jeg så henne var hun rockettothesky, det må være omtrent tjue år siden? Forøvrig er det verdt å nevne at hun har skrevet en roman som jeg leste på omtrent samme tid og som jeg fortsatt tenker på iblant, nemlig Perlebryggeriet. (Selv var jeg temmelig laber i min kritikk den gang, lite visste jeg at romanens bryggeri skulle feste seg på netthinnen.)

Nå er det april, hestehoven har sprunget ut for lengst, og Adventfjorden er straks å finne i bokhandelen. 

PROSA
1. I WHO HAVE NEVER KNOWN MEN av Jacqueline Harpman
2. DE STJERNEKYNDIGE av Vetle Lid Larssen
3. JEG HAR DET IKKE I MEG Å BLI KLASSEKONTAKT av Caroline K. Palonen
4. SANNINGSBERGET av Therese Bohman

SAKPROSA 
5. MADNESS, RACK AND HONEY av Mary Ruefle 

TEGNESERIE
6. ULTIMA THULE av Didrik Magnus-Andresen 

Et morsomt utdrag om Arktis fra Madness, Rack and Honey.

Teksten jeg skrev om Jeff Sebos The Moral Circle kom på
trykk i Klassekampen. 

Bøker om Arktis 3/12: Alkekongeriket

I vinter, for et par måneder siden, kom jeg over det litterære tidsskriftet Polarlit. Polarlit oppstod i 2023 og er intet annet enn Svalbards eget litteraturmagasin. Med stor interesse scrollet jeg nedover hjemmesidene deres og fant et par dikt av Kjersti Ericsson. Det viste seg at diktene, om havhest og ismåke, var hentet fra diktsamlingen Alkekongeriket som ble utgitt i 1997. Til min store glede fant jeg samlingen i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket. Jeg liker hvordan Ericsson beskriver Svalbard først og fremst via de levende, hvordan omgivelsene kommer til syne i relasjon til dem fremfor å stå alene. Jeg liker også hvor tydelig det er at diktets jeg er fremmed i det høy-arktiske landskapet, fordi hun eller han stadig drar de arktiske skapningene inn mot noe kjent, et skjærereir for eksempel, som i det følgende diktet, og at i det skjærereiret kommer inn i diktet, er det ikke lenger de små plantene under vinterdekket som fremstår som det eksepsjonelle, men nettopp skjærereiret; i det siste linje leses er det skjærereiret som føles malplassert. Det som først fremsto som kjent, er nå det fremmede. 

I neste dikt sees enda en sammenligning av arter på Svalbard og på fastlandet, riktignok synes jeg diktet er mer banalt enn det foregående. Jeg liker det ikke like godt, men synes likevel tror godt om alle var en treffende beskrivelse av svalbardreinen. 

Følgende dikt vil jeg beskrive som barnlig og lekent, likevel ser jeg for meg mye mer enn bare en dukkende sel. Jeg tenker på det enorme landskapet, hvor smått alt som lever er i de enorme massene av hav og fjell; ved første øyekast ser Svalbard ut som et ødeland, men ser man nøyere etter finnes det liv!  Kanskje ikke så veldig mye, men ikke ikke-eksisterende, det finnes!

Videre et dikt om den arktiske dagen, som er et av mine favoritter fra samlingen. Jeg liker sammenblandingen av sola og barnet, at hun er både sola og det vanskjøttede barnet. 

Her kommer et eksempel på hvordan Svalbard, eller skal vi si samfunnet i Longyearbyen mer spesifikt, beskrives via objekter, både sko og planker. Jeg liker spesielt den andre delen, hvor plankene som en gang var levende trær, kommer til orde. 

Forøvrig var diktsamlingen delt i tre deler, hvor bare den andre delen handlet om Svalbard, men likevel syntes en rød tråd å binde delene sammen, manifestert i fugler og planer. I dette diktet fra samlingens siste del, gror valmuene frodig, i kontrast til valmuene fra det første diktet, samtidig som jeg-et tematiserer diktningen. Fant hun det samme stoffet, med samme skimmer, i nord? 

Bøker om Arktis 2/12: De stjernekyndige

Etter flere måneder på nattbordet har jeg endelig klart å lese meg gjennom Vetle Lid Larssens De stjernekyndige, en over fem hundre sider lang gørrkjedelig roman om en liten gjeng vitenskapsmenn som reiser fra København til Vardø for å bygge et observatorium, slik at de kan se Venuspassasjen i 1769, en bragd som de håper skal plassere dem på den vitenskapelige stjernehimmelen. Ja, de skal bli like berømte som Kopernikus & co. Målet er like klart som dagen, likevel klarer jeg ikke å forstå hvorfor mennene lider seg gjennom en reise nordover. Romanen er livløs og uengasjerende. En av vitenskapsmennene er botaniker, men hans blikk på plantene fremstår som maskinell. Han virker veldig lite interessert i plantene til å være en som så gjerne vil virke som vitenskapsmann, og kanskje er det litt av meningen, siden boka flere ganger kverner om hvor bra det er å være en god toer når man ikke kan være en ener, så mye at tankene mine går til Johan Harstads Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet?, en bok som også kjedet meg innmari og som var altfor lang og altfor tydelig skrevet av en mann, på den måten jeg hater at en bok er tydelig skrevet av en mann, det har kanskje noe med tingene som ikke beskrives, kvinnene som føles som pappfigurer, uten at jeg kan si at mennene i romanen var spesielt dype, de heller, det var de samme følelsene som dukket opp igjen og igjen, irritasjon, ærgjerrighet og sjalusi, det var omtrent ikke noe ved dem annet enn de tre nevnte modusene, bare et kort blaff av forsoning på slutten, som jeg heller ikke fant særlig troverdig. De reiser til Vardø, men i realiteten kunne de ha vært hvor som helst, for jeg klarte ikke å se for meg det skiftende landskapet, ei heller landskapet de kom til og ble værende i til Venus hadde passert. Jeg falt helt ut under beskrivelsen av hvalrossjakten, det var så kjedelig. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fremstilt som så spesielt å plukke en reinrose og gi den til sin kollega, er ikke reinrose en ganske vanlig plante både i fjellet og i nord? Tar jeg feil? Det var vel ikke meningen at det bare skulle være en søt gest fra en konkurrent til en annen? Det ville i så fall være helt urealistisk, så mye de ellers hatet hverandre, Borchgrevink og ungareren. 

Styr unna, med andre ord.