fredag 31. august 2012

Bøkene jeg leste i august

Jeg leste ikke så mange færre bøker i august enn jeg gjorde i juli, selv om jeg i august begynte på studiene igjen. Jeg tror det henger sammen med et mellomrom der, en uke mellom sommerjobben og studiene som var helt tom; jeg hadde akkurat ankommet Bergen, men her hadde jeg ikke noe å gjøre (ennå). Og så var det utrolig fint vær i en hel uke og alt jeg gjorde var å sykle til parken og lese bøker og vente på penger. Jeg tror over halvparten av bøkene jeg leste denne måneden ble lest i løpet av den uka.

Her er et bilde over det nye arbeidshjørnet mitt. I fjor delte jeg skrivepult med kjæresten min, og det var katastrofe. Det var siste og eneste gang jeg deler pult med noen. Uansett, på bildet er også nesten alle bøkene jeg planlegger å lese i høst.

























PROSA

1. OG ALT SKAL VÆRE KJÆRLIGHET av Kristian Lundberg
2. EKSIL av Jakob Ejersbo
3. FILOSOFI PÅ KAMMERSET av Marquis de Sade
4. GRAND MAL av Linda Boström Knausgård
5. HVORDAN SKRIVE OM SEG SELV UTEN Å KRENKE DEM MAN HAR RUNDT SEG av Kristian Lundberg
6. NOKTURNER av Kazuo Ishiguro
7. PÅ HØYE HÆLER OVER GRØNLAND av Siri Østli
8. PIPPA LEES HEMMELIGE LIV av Rebecca Miller
9. SELVPORTRETT av Édouard Levé
10. TRAMPOLINELAND av Vidar Kvalshaug
11. TREKKET MOT NORD av Tayeb Salih
12. UTVIDELSE AF KAMPZONEN av Michel Houellebecq
13. UTRO av Håkan Östlundh
14. VILLE VEIER av Annie Proulx

POESI
15. KÅTE DIKT av Christian Refsum
16. VEIEN BLIR TIL MENS DU GÅR DEG VILL av Dag Evjenth

ANTOLOGI
17. BRØDTEKST - FORTELLINGER OM MAT av Mattis Øybo (red.)

SAKPROSA
18. VEST FOR EDEN av Sindre Kartvedt
19. ICH BIN EIN AMERIKANER av Herman Willis

--

DEN BESTE BOKA
Eksil av Jakob Ejersbo var minst like bra som sin forgjenger Liberty. Jeg synes Aschehoug burde få oversatt den tredje boka i trilogien også. Kom igjen a'! (Dvs. jeg kan godt lese på dansk, bare se, jeg leste jo Utvidelse af kampzonen på dansk), men oversettes den til norsk kan jeg låne den på biblioteket (gratis). Ellers er jeg fornøyd med at all norsk litteratur før 2000 legges ut på nett. Gratis pensum til lesebrettet! Hurra! Ok, men den beste boka denne måneden: det må bli novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx.

DEN KJIPESTE BOKA
Trampolineland av Vidar Kvalshaug synes jeg var dritkjedelig. Alle novellene gikk i ett. Og Utro av Håkan Östlundh var heller ikke noe særlig. Et dritkjedelig klisjéfylt utroskapsdrama. Godt gift kvinne får seg et forhold på si som tar henne med storm. Så finner hun siden ut at hun elsker jo egentlig han hun er gift med mest. De har jo bygget et liv sammen bla bla, og det er jo viktigste. Det er jo det som er kjærlighet, det traurige, uspennende, men stabile livsverket. Mulig det (javisst!), men det er jævlig kjedelig å lese om. Har lest hundre bøker som handler om det. Denne boka prøvde å lage en vri på dette standardplottet ved å plassere tredjeparten (som er politimann) i en drabantby utenfor Stockholm. Det gjorde det ikke noe mer spennende. Hvis man skal lese om en skitten drabantby i Sverige, les heller Jens Lapidus' Snabba cash. Der er det hardbaka narkodealere, ikke bare noen kids som bytter lommekniver for hundrelapper.

torsdag 30. august 2012

Det er logisk for meg

T ringer og spør om jeg er i Kristiansand mens jeg står og venter på en buss som skal ta meg til IKEA sånn at jeg kan kjøpe en kontorstol. Jeg sier jeg er i Bergen og har vært det i to uker. Hun sier at det er så vanskelig å følge med meg på siden jeg ikke har Facebook. Jeg sier at livet er mer spennende på den måten, og at hvis hun hadde visst at jeg var i Bergen og ikke i Kristiansand, så hadde hun neppe ringt meg. Hun sier at det er sant det, og siden jeg har henne på telefonen spør jeg hvordan det går med han hun har, eller kanskje hadde, noe på gang med. Hun forteller meg at det blir ikke noe, det står på stedet hvil. Hun forteller at hun skal møte ham i kveld. Hun forteller at hun skal på en date senere i uka, med en annen. Jeg har aldri vært på date, jeg forstår ikke greia, men jeg har heller aldri ønsket meg en kjæreste. Jeg levde hele livet uten å ønske meg en før jeg møtte han jeg er sammen med nå, som jeg ble sammen med uten å egentlig ønske meg en kjæreste. Det bare ble sånn. Jeg forstår at man setter seg mål og ønsker i verden, som f.eks. at man vil få en A på eksamen eller ta en doktorgrad, skrive en roman eller løpe maraton, men jeg forstår ikke at man setter seg som mål å finne seg en å leve sammen med. Som T. Det er ofte det som blir snakket om når jeg snakker med T. Det er hun som snakker om å ha mann, barn og hus med stakittgjerde rundt. Hun er også den som bor i hjembyen vår og alltid har bodd der.

Det er ofte sånn med folk jeg er venner med at jeg ikke har kontakt med dem i mange måneder, og så treffer dem. Det er ofte sånn at jeg, eller de, plutselig ringer en dag og spør om vi skal ta en øl. Selv med de beste av dem. Jeg har aldri vært særlig flink på å ringe dem som er langt unna og spørre om hvordan det går. Når jeg flytter på meg, så flytter hele jeg. Jeg glemmer bort dem og det jeg la fra meg bak. Jeg er helt til stede i her og nå. Enda verre har det blitt etter at jeg slettet meg fra Facebook.

Så du har slettet deg, er det det du har gjort, sa B. Hun hadde prøvd å tagge meg på et bilde. Jeg spurte hvilket bilde, og hun sa det var fra ukulelekonserten i sommer. Den, ja, sa jeg. Jeg hadde kommet litt sent, etter konserten. Da jeg kom hadde det blitt allsang i stedet. Jeg fikk en gul ukulele i hånda og følelsen av at jeg var med på noe gladkristent. Selv om det ikke var det, jeg har bare en generell avsmak for en sånn type fellesskapsfølelse. Den har mange navn. Folkehøyskole-ish. Sitte rundt bålet og synge mens en fyr sitter og spiller på kassegitar. Nå gjør vi noe sammen! Ja, nå har vi det koselig dere! Ugh. Jeg liker det ikke og synes som oftest at det er kleint og at det virker kunstig. Også denne gangen, der jeg satt med en gul ukulele i hånda og mest gledet meg til hele opplegget var ferdig sånn at vi kunne dra til I og drikke rødvin. Jeg lurer på om jeg så skeptisk ut på bildet. Antagelig, jeg klarer jo ikke å lyve.

Da jeg var på et seminar i det ene faget mitt her en dag, klarte jeg det ikke da heller. Jeg hadde skrevet meg opp på gruppe B fordi jeg hadde lyst til å fordype meg i emnene som nettopp den gruppa skulle presentere. Da seminarlederen spurte om vi kunne ta et annet emne enn det ene vi hadde, siden det var en annen gruppe som ikke kunne da og da, og trengte å gjøre det en annen dato, en dato som vi hadde, og de andre på gruppa mi sa at det ikke var noe problem, og da jeg ble spurt om det samme, er det greit?, sa også jeg: Ok, det er greit. Jeg sa Ok, det er greit selv om  det ikke var greit. Jeg hadde jo meldt meg på denne gruppa nettopp fordi jeg ville ha det emnet, ikke fordi gruppe A tilfeldigvis var full allerede. Jeg hadde gjort et bevisst valg. Seminarlederen kunne se at jeg ikke mente det jeg nettopp hadde sagt. Han sa at de skulle spørre en annen gruppe, og uansett var det jo ikke vårt problem. En av de andre på gruppa mi syntes jeg var vanskelig, men sånn er det blitt, jeg har blitt vanskelig. Ting er ikke bare greit lenger.

Jeg har også sluttet å komme med forklaringer på alt. Før måtte jeg alltid komme med en forklaring på hvorfor jeg gjorde sånn og sånn for at folk ikke skulle tro noe annet, at jeg var rar eller noe som gjorde sånn og sånn. Tenke sitt. Jeg måtte forsikre meg om at alt jeg gjorde var klart og logisk. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg bare rister det av meg, stuer det vekk, glemmer det. Det er ikke lenger viktig hva folk tror. Det er det samme for meg. De får bare synes at jeg er rar. Jeg synes ikke noe av det jeg gjør er rart, alt jeg gjør er logisk for meg.

32

I think I could turn and live with animals, they are so placid and
     self-contain'd,
I stand and look at them long and long. 

They do not sweat and whine about their condition,
They do not lie awake in the dark and weep for their sins,
They do not make me sick discussing their duty to God,
Not one is dissatisfied, not one is demented with the mania of owning
     things,
Not one kneels to another, nor to his kind that lived thousands of
     years ago,
Not one is respectable or unhappy over the whole earth.

So they show their relations to me and I accept them,

They bring me tokens of myself, they evince them plainly in their
     possession. 

I wonder where they get those tokens,
Did I pass that way huge times ago and negligently drop them?

- Utdrag fra 'Song of Myself' av Walt Whitman

tirsdag 28. august 2012

Instagram

























Jeg har endelig fått meg en smarttelefon. Har gått rundt med en Nokia som man kjøper for 299 på Clas Ohlson i flere år. Litt fordi jeg alltid enten mister telefonene mine, de blir ødelagte eller jeg blir frastjålet dem. Den jeg hadde nå hadde jeg ødelagt dekselet på ved å kaste den i bakken fordi jeg var så sint på kjæresten min. Dessuten valgte den selv hvilke anrop den ville motta og hvilke meldinger den ville sende. Nå har jeg imidlertid fått meg en iPhone, og med det også Instagram. Der heter jeg romvesen, akkurat som på Twitter. Følg meg gjerne! (Men jeg bare advarer dere, altså, jeg er veldig opptatt av mat. F.eks. bildet over er tatt av min nye presskanne.)

Bokfrokost li


























Vest for Eden av Sindre Kartvedt.
grønn te.
vann.
frokostblanding, banan og kulturmelk.

mandag 27. august 2012

Elvi burtanum fjorden
av Olav H. Hauge

Ho dett og dett
i dag som i går,
dett i berg
der berre ørn
fyk -- 
dett i eino,
dett tungt mot fjell
utan ljod,
utan song,
strævar og dett --
velt fram
or giljar og gjøttor,
bullar
i kvitskjegget,
stoggar
og heng --
dett 
i tidløyse,
dett 
i marebunden draum --
fær ikkje ord fram,
ikkje ljod...

søndag 26. august 2012

Snart drar vi til Amsterdam

Bildekilde. 

















Om noen uker drar jeg på firmatur til Amsterdam. Jeg har vært i Nederland før, men aldri i Amsterdam. Vi skal kjøre båt på kanalen og jeg skal se på kunst, det er det jeg vet. Jo, også vet jeg at de sykler en masse, og at det er mange indonesiske restauranter der, og det liker jeg. Så mye mer vet jeg ikke (jeg vet at de har coffee shops og Red Light District, men hva skal jeg med det?), og poenget mitt er: er det noen av leserne mine som vil gi oss noen tips? Vi er glad i museer og mat, spesielt kake. Og siden jeg er så opptatt av litteratur, kanskje noen har noen (skjønnlitterære) boktips relatert til byen?

lørdag 25. august 2012

Ungdomsskolen

[...]

Da jeg var enda yngre enn femten år, circa tretten-fjorten år, deltok jeg med et dikt på Ungdommens kulturmønstring. I stedenfor å bidra med diktet ved å lese det opp høyt på en scene, skrev jeg det heller pent på et rosa ark som jeg ramte inn. Det fikk stå på utstilling sammen med de som hadde malt og hva enn de gjorde, jeg gikk ikke på utstillingen selv for jeg var så redd for at noen skulle se meg der og komme på at de nettopp hadde lest diktet mitt og så kommentere det til meg. Jeg leverte det bare i skranken før mønstringen, og hentet det i skanken etter mønstringen. Likevel slapp jeg ikke unna. En litt tjukk fyr med rødt hår kom bort til meg på skolen og sa han hadde lest diktet mitt og at han syntes det var bra. Jeg vet ikke om jeg sa takk eller hva jeg gjorde. Selv så tidlig i livet som da, hadde jeg en paranoia for at alt det folk sier til meg egentlig er ironisk. Det er som om det er en grunnleggende skepsis hos meg. Kanskje trodde jeg at han drev gjøn med meg, eller så ble jeg så smigret at jeg ble helt rød i fjeset og flau. Ingen av delene var noe jeg ville oppleve.

Jeg husker den gangen norsklæreren skulle lese opp et eksempel på en stil som var noe å etterfølge for alle de andre, ja, dette var en stil alle i klassen burde få høre. Allerede ved de tre første ordene skjønte jeg at den var min. Hun sa aldri hvem som hadde skrevet den til klassen, men jeg ble likevel flau, for jeg var helt sikker på at alle kunne lese på kroppsråket mitt under høytopplesningen at det var min stil. Som om alle var levende detektorere, kroppsscannere. Og muligens hadde jeg delvis rett, for da det ble friminutt kom ei jente i klassen bort til meg og sa: Det var din stil, var det ikke? Så jeg var altså synlig! Det var altså synlig at det hadde vært min stil! Ja, sa jeg. Hun sa så at den var bra. Jeg var litt flau, men også i grunnen veldig stolt over det hele. Ikke bare hadde læreren lest teksten opp høyt i klassen, men hun hadde også villet ta en prat med meg, og det denne praten inneholdt, var at hun ville sende inn teksten til en nynorsk skrivekonkurranse (teksten var på nynorsk), om det var greit for meg. Og senere videreformidlet hun meg om et skrivekurs i Tvedestrand, og hun skulle gjerne melde meg på der hvis jeg ville det. Det ville jeg, og også ei annen jente i klassen som hadde seksere i alt og som jeg den dag i dag husker best som "jenta som var for dødsstraff", etter en opphetet samfunnsfagtime. Hun hadde nemlig ment at det var det eneste riktige. Jeg husker jeg syntes det var helt forkastelig.

Ingen av de jeg kjente på ungdomsskolen har jeg holdt kontakten med etter at jeg sluttet der. Da jeg begynte på videregående, begynte jeg på helt ny frisk. Derfor ble jeg overrasket da jeg i voksen alder gikk inn på en kaffebar og bestilte en cappucino og en scones, og det var hun som kom og serverte meg den mens hun sa: Værsågod, Kathleen! Jeg hadde forestilt meg at mitt navn skulle være borte vekk for de fleste av dem nå, men det var det altså ikke. Jeg besøkte denne kaffebaren flere ganger etter det, og det har vært hyggelig, og av og til har det hendt at jeg har lurt på om hun er for dødsstraff ennå, eller om det bare var noe en fjortenåring sa.

Bokfrokost l

























Og alt skal være kjærlighet av Kristian Lundberg.
et glass vann.
en oppkuttet mango; hver gang jeg spiser mango lurer jeg på hvordan jeg kan finne på å spise noe annet.

fredag 24. august 2012

Jeg vet ikke om jeg er redd for det

[...]

Ikke så lenge etter at jeg gjorde meg tanken om at taco ikke er mat man spiser alene, faktisk dagen etter, lagde to av dem jeg bor med taco til middag. De satt og spiste det mens de så på tv, jeg fulgte halvveis med, den andre halvparten av meg var rettet mot internett. Han ene begynte å fortelle om den gangen han nesten ble rana i USA, det var noe på tv som fikk han til å si det. Jeg spurte hvor da, og tenkte i hodet mitt at det sikkert var New York City, men nei, det var i Los Angeles. Det var bare nesten han ble rana, for politiet kom og dro fram en gunner. Jeg fortalte ikke om en venn av meg som faktisk ble rana for ikke så lenge siden. Det var ikke i USA, men like ved Sofienbergparken i Oslo. Dette var derimot noe jeg fortalte den gangen jeg trodde jeg skulle flytte til Oslo sammen med kjæresten min, til en leilighet i Trondheimsveien. Jeg brukte det som et argument for at vi burde skaffe oss en hund. Jeg har nemlig veldig lyst på en hund. Jeg har lyst til å gå på tur med en hund hver dag, og dra på fjellet hver helg med den. Jeg har nemlig ikke lyst på en liten byhund og gå i parken med, det jeg har lyst på er en stor huskyhund med stort territorie. En jeg er nødt til å være mye ute med, i skog og mark. Jeg snakker stadig vekk om den hunden, jeg forestiller meg at jeg snakker like mye om den hunden som noen kvinner snakker om barn (jeg har en venninne på min egen alder som, av alt i verden, ønsker seg mest en mann, barn og hus med stakittgjerde rundt), men innerst inne vet jeg jo at livssituasjonen ikke passer.

For det første bor jeg ikke lenger sammen med den mannen jeg maste om å ha en hund med. For det andre er jeg en omflakkende student, det vil si at jeg har ikke investert i min egen leilighet hvor jeg betaler såkalt "leie" til meg selv. Jeg leier rett og slett av noen andre, og der jeg bor er det ikke lov til å ha dyr. For det tredje vet jeg ikke en gang hva jeg gjør om et år. Antagelig flytter jeg igjen. Hvem vet hvor lenge en slik tilværelse kommer til å vare. Kanskje jeg tilogmed tar et semester i utlandet. Det er noe jeg har tenkt på at jeg kunne tenke meg. Og så videre. Jeg kan derfor ikke ha noen hund.

Min mamma synes nok dette er en lettelse. Hun er ikke så glad i hunder. Jeg tror kanskje hun er litt redd for dem, men det er kanskje ikke så rart siden hun og to av søsknene hennes en gang, da hun var liten,, ble jagd av en hund, og deretter fikk den tak i broren hennes. Jeg sier: heller hund enn å bli rana på gata, eventuelt voldtatt i et smug en sen natteskveld. Hvis jeg har en hund kommer jeg til å være helt trygg. Og det må vel også være en lettelse. Skulle jeg forresten finne på å telte på jernbanen i snøfyken, uten å legger merke til at det er skinner under meg på grunn av all snøen, kunne jeg også stole på at hunden ville vite at jeg gjorde noe som ikke var helt riktig. Det visste i hvertfall den første huskyhunden til Thor Heyerdahl, da han dro på tur ute i snøen med hunden sin som attenåring og det led opp mot snøstorm, i følge ham selv i boka I Adams fotspor. Hunden, med sin dyriske intuisjon, reddet dem begge fra den sikre død.

Og når jeg tenker på den kommer jeg på at i dag har Kon-Tiki-filmen premiere og jeg må gå og se den. Jeg lover å forholde meg til den med kritisk distanse, så mye pes som den har fått for å fremstille folk feil. Det er enkelt for meg å si som har lest mye om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki før. På tross av det har jeg likevel ikke vært på Kon-Tiki-museet på Bygdøy, i hvertfall ikke som jeg kan huske. Men jeg kan huske å ha sittet på et gjerde rett utenfor sammen med ei jente jeg nettopp hadde møtt. Vi satt der og ventet på at jeg skulle bli plukket opp. Vi hadde vært hjemme hos henne og snakket om André Bjerke, Edgar Allan Poe, Ringenes Herre, The Pixies, Nirvana, Alicia Keys og Quart-festivalen. Dét var det to femtenåringer var opptatt av. Etterpå satt vi altså utenfor Kon-Tiki-museet og dinglet med bena og ventet. Jeg holdt på Samlede verker av André Bjerke som jeg hadde fått låne av henne. De neste ukene leste jeg meg gjennom alle diktene hans. De jeg likte best skrev jeg ned for hånd i egne notatbøker. Noen av diktene har jeg lest så mange ganger at jeg kan dem utenatt. Senere begynte jeg på musikk-, dans- og dramalinjen på videregående, og i dramatimene hadde vi en gang en oppgave som var å lære seg et dikt og lese det høyt foran hele klassen. Da var valget enkelt, det falt på et dikt av André Bjerke. Jeg tror også dette er den eneste gangen jeg har lest opp et dikt høyt for publikum, enda jeg senere i livet har fått forespørsler om å lese opp mine egne dikt på ulike arrangementer. Jeg har alltid måtte svare nei fordi det aldri har passet, jeg har alltid hatt andre planer lagt på de datoene de ber om. Jeg håper det snart er noen som spør meg igjen, sånn at jeg ikke kan ha det på meg at jeg muligens er redd for det, for jeg er nemlig ikke redd for det. Jeg har gjort ting på scenen foran et publikum mange ganger, helt siden jeg var en liten unge. Jeg har spilt piano og jeg har sunget og jeg har spilt i amatørteater og jeg har spilt gitar og jeg har spilt trommer, men kanskje er det en annen ting å lese opp høyt sine egne tekster, og kanskje er jeg redd, ikke i mitt bevisste jeg, men i en underbevissthet som ikke kan gjøre om noen av planene mine slik at de passer.

torsdag 23. august 2012

Jeg vet ikke hvor, og jeg vet ikke når

[...]

Da hun som har flyttet hit og jeg hadde vært på visning, gikk vi inn på en kafé ved foten av fjellet for å drikke kaffe. Vi så straks at det var fullt der, alle sitteplassene var tatt. Det pleier alltid å være fullt der. Så så vi et kjent fjes. T. Jeg visste ikke at hun bodde i Bergen, men det gjorde hun. Hun flyttet hit i mai, sa hun. Hun presenterte oss for han hun satt med, jeg har allerede glemt navnet hans. Hun fortalte at hun skulle til Sør-Amerika, jeg hørte ikke hvor. Kan det ha vært Chile, eller Argentina? Det kan godt hende det var et helt annet land. Siden det var fullt i kaféen, gikk vi videre. Vi satte oss på en kafé lengre nede. Jeg bestilte en liten kaffe, hun en stor. Hun fortalte meg om en felles venninne av oss som hadde hatt brann i leiligheten under seg, så nå måtte de flytte. Det var nå nylig, jeg husker jeg leste om det gjennom Oslo-politiets twitterkonto. Vi begynte så å snakke om forsikringer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket om forsikringer med folk i det siste. Jeg lurer på om jeg må ha noen, men jeg eier jo ikke så mye, men mye nok til at jeg ikke vil miste det. For eksempel sykkelen min, eller pc-en. Jeg har også noen klær som er veldig dyre. Du eier mer enn man tror, er det en forsikringsreklame som sier. Jeg har lagt merke til at jeg eier mindre enn jeg tror. De tre siste årene har jeg drukket kaffe av en Bialetti espressokanne og spist salat fra helt tette Tupperware-bokser til lunsj. Jeg har også silt ris og kokt pasta i en sil og skjært grønnsaker med en god kniv og kokt vann på en vannkoker. Alle disse tingene har jeg plutselig ikke lenger etter at han jeg bodde sammen med og jeg har flyttet fra hverandre. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal lage kaffen min, om jeg skal skaffe meg en presskanne eller en espressokanne. Jeg vet ikke en gang hvor man kjøper sånne ting. Jeg vet ikke hvor man kjøper Tupperware-bokser, og må jeg egentlig ha det, kan jeg ikke bare kjøpe en hvilkensomhelst plastboks? Eller vil salatdressingen da renne ut i ryggsekken min?

En av dagene kjøpte jeg en pose rosinboller for tyve kroner og levde på den en hel dag. Det eneste andre jeg spiste var et eple og en halv avokado med salt og pepper på. Hadde vi bodd sammen ennå, hadde det aldri skjedd. Da hadde vi spist ordentlig middag. Da måtte jeg ha spist ordentlig middag. En middag med grønnsaker og pasta eller ris. Kanskje kunne vi ha spist taco. Taco er ikke noe man spiser alene, jeg har i hvertfall aldri spist taco alene, muligens rester, men jeg har ikke åpnet en boks med mais for å ta litt av den alene, eller kuttet salat og paprika og agurk og lagt det i skåler for meg selv. Jeg har likevel kjøpt inn lefser, tacosaus og hermetikkbokser med mais, for en dag får jeg besøk, vet bare ikke helt når.
Know then thyself, presume not God to scan,
The proper study of mankind is man.
- Alexander Pope

onsdag 22. august 2012

Gamle bekjente

[...] 

I morgen kan jeg ikke en gang ha kulturmelk til frokosten. Det er ikke mer igjen. Jeg får spise knekkebrød med peanøttsmør eller brunost. Brunosten min er helt herpa, jeg bruker feil ostehøvel, jeg må kjøpe en høvel som er til ost og ikke vanlig ost. Jeg prøvde å se etter en i en butikk en dag, men der var alle kjøkkentingene borte. Det var ribbet for billige kjøkkengreier. Derimot hadde de flere handlevogner fulle av makrell i tomat på tilbud. Jeg kjøpte det i stedet, mens jeg ventet på en venninne som akkurat har flyttet hit. Hun har flyttet hit, men ikke til noe hjem ennå. Jeg ble med henne på visning. Soveommet i leiligheten var større enn mitt. Han som bodde der kalte det likevel lite. Han minte meg om en jeg kjente før, i holdningen og i stilen, måten han tok seg i håret på. Kanskje alle som har sånn sveis tar seg selv i håret på den måten. Han jeg kjente en gang har jeg ikke møtt på mange år. Sist jeg møtte ham var på gaten i Oslo. Jeg sa nei til å bli med å ta en øl. Jeg ville ikke. Ikke fordi jeg ikke likte han, men jeg visste ikke hva jeg skulle si, hva jeg måtte komme til å si, så jeg gikk videre, satte meg på en kafé i vinterkulden og drakk kaffe og leste i =Oslo i stedet. Det er mange år siden, jeg lurer på hva han gjør nå, kanskje gjør han det samme som før, det gjetter jeg på. Kanskje er jeg forutinntatt, kanskje han driver med noe helt annet, noe mer "fornuftig".

Jeg har en venninne jeg heller ikke har truffet på en stund som jeg skal møte igjen snart. Jeg har ikke truffet henne på snart to år, det var høsten totusenogti, men vi har hatt korrespondanse gjennom telefonen. To år høres lenge ut, men jeg synes ikke tiden har gått sakte. Ikke bor vi langt unna hverandre heller, det er ikke snakk om land langt vekk fra hverandre. Det har bare aldri passet seg. Jeg kjenner jeg gleder meg til å treffe henne igjen, høre på alt hun har å si (hun har alltid masse å si). Hun forteller alltid noe morsomt, hun får meg alltid til å le. En gang i tiden pleide vi å sitte sammen og snakke til de tidlige morgentimer. Eller vi så på filmer til like sent. Hver dag. Avbrutt av sigaretter under et tak. Hun røykte alltid Marlboro gull. Egentlig røyka hun ikke, men hun gjorde det likevel. Jeg vet ikke om hun røyker nå lenger.

Sist jeg snakket med henne var hun ute og handla bokhylle med moren sin. Jeg fikk ikke med meg om bokhylla var til henne selv, men kanskje det. Hun liker å lese, selv om hun leser sakte. En gang jeg dro til Oslo og visste jeg skulle møte henne, tok jeg med en bok til henne, Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Jeg lurer på om hun har lest den.

Ved et spisebord

[...]

Middagen min bestod av stekt sopp, vårløk, hvitløk og tomat, krydret i oregano, salt og pepper, med pasta. Disse tre krydrene er foreløpig de eneste krydrene jeg har. De står der i skapet sammen med en boks peanøttsmør som snart er tom, frokostblanding, bananer og en pose løk. Det tar tid å bygge opp et matskap, nesten på samme måte som en bra garderobe. Man har ikke nok penger til å løpe ut og kjøpe alt på en gang. Akkurat som jeg mangler en oljejakke, så mangler jeg også basilikum. Likeså et par skinnboots og et lager med kokosmelk på hermetikkbokser. Det pleide vi alltid å ha liggende der jeg bodde før. Har man ris, kokosmelk, rosiner og et karrikrydder, kan man få et måltid som er en av mine favoritter. Alle disse fire ingrediensene er ting man har stående, perfekt for en dag man ikke lenger har penger i lommeboka eller på en søndag eller når man ikke gidder gå ut og handle. Foreløpig liker jeg å handle, jeg liker å gå i butikken og se på matvarer; i går kikket jeg lenge på kryddere før jeg bestemte meg for å kjøpe oregano. Jeg kunne ikke kjøpe altfor mange kryddere, det ville blitt for tungt, jeg hadde allerede for mye i sekken og på bagasjebrettet på sykkelen.

Det er ikke alltid jeg liker å handle på butikken, noen ganger synes jeg det er kjedelig. Det kommer i perioder. Noen ting er alltid kjedelig å handle, det er de tingene man kjøper igjen og igjen, som kulturmelk, bananer og visse frokostblandinger. Av og til har man så mange penger at man kan velge en dyrere frokostblanding enn til vanlig, men som oftest er det ikke slik. I så fall velger jeg gjerne en med tørkede blåbær i, ellers ser jeg mye på det som heter 'granola', men jeg er litt redd for den for det er sukker i den, og sukker passer seg ikke til frokost. Det blir derfor bare en kornblanding med rosiner og tørkede bananer.

Av og til kjøper jeg også en bøtte med tyrkisk yoghurt, for det er noe av det beste jeg vet, men ikke for ofte, for de varer ikke så lenge, de bøttene, har jeg en i kjøleskapet spiser jeg den opp så fort. Til frokost, lunsj og kvelds, med bær og frukt. Av og til forsvinner frukten altfor fort også, det var en dag jeg ble sittende og knaske en pakke lilla druer mens jeg skrev en tekst, og så plutselig så jeg på pakken, og den var nesten tom. Jeg hadde jo nettopp kjøpt den! Jeg tenkte, nå får jeg vondt i magen og husket på den gangen jeg fikk veldig vondt i magen fordi jeg spiste en hel pakke med druer, som jeg tror er 500 gram hvis jeg ikke husker feil, men jeg fikk ikke vondt i magen denne gangen. Jeg har derimot vondt i kneet, det er som om det store blåmerket på låret som jeg fikk etter et fall med sykkelen sist uke, ligger der på låret og suger til seg energi fra resten av benet, i kombinasjon med at jeg løp halvmaraton for ti dager siden og altfor tidlig etter det tok meg en tur opp Stoltzentrappene, opp til Sandvikskleiven, hvor jeg sendte en SMS til btsprek om at nå hadde jeg nådd Sandvikskleiven. I tillegg har jeg ikke gått av sykkelen en eneste oppoverbakke her i Bergen, og det er jo ganske tøft, for de er jo overalt. Jeg lurer på når benet skal slutte å føles ut som jeg ikke har sovet på flere døgn. Jeg lurer på om jeg skal jogge for å liksom pushe det i gang, eller om jeg skal la være å gjøre så mye fysisk aktivitet sånn at jeg kan la det hvile, jeg klarer ikke å bestemme meg. Det var derfor jeg spratt opp Stoltzekleiven selv om benet ikke var helt leget etter halvmaratonen, jeg tenkte nå er det på tide at det blir friskt. Jeg tok feil. Men noe annet fikk jeg bekreftet, og det er at jeg fikk masse energi av turen, før jeg tok den var jeg helt ør i hodet og slapp i kroppen, det var nemlig på en dag hvor jeg ikke hadde drukket kaffe og heller ikke hadde råd til det. Jeg må med andre ord begynne å mosjonere hver morgen før jeg begynner med noe annet, i stedet for å drikke kaffe. Det ville vært det logiske.

Men jeg synes det tar så lang tid å dusje! Det er ikke alltid jeg vil det om morgenen, selv om jeg er et A-mennesker og ikke synes at det er stress å gjøre noe så tidlig om morgenen. Jeg vil bare gjøre noe annet enn å dusje. Jeg liker å bruke lang tid på frokosten, ikke fordi den er stor og tar lang tid å spise i seg selv, men jeg gjør det gjerne sakte, og så leser jeg. For tiden holder jeg på med Jakob Ejersbos Eksil, andre del av hans Afrika-trilogi.Til vanlig med en kopp te eller kaffe til, men det har jeg ikke akkurat nå, verken vannkoker eller en Bialetti, eller bør jeg ha en presskanne, det er jeg ikke helt sikker på. Malt kaffe eller teblader her jeg heller ikke, bare en tesil jeg kjøpte for ti kroner.

tirsdag 21. august 2012

Engangskamera: Kristiansand, Tvedestrand og Stavanger

Hadde ikke bare engangskamera med rundt i Lillehammer og Bergen, men også i Kristiansand, Tvedestrand og Stavanger.


Softis med strøssel.
karl

Sommerkveldssol i Vestre Strandgate i Kristiansand.
fint



Fest på Mølla på Grim i Kristiansand.
helene

På bruktbutikken. 
hemmelig

På Kanonmuséet/Møvig fort i Kristiansand.
flekkr

Dette bilde er ikke fra en sommernatt, men fra jula 2010. Man kan formelig nesten se sprengkulda i dette bildet. 
dynamight

Fra samme fest som bilde ovenfor, men her sitter vi tydeligvis under en varmelampe. 
bjørne

Tidlig vår/sen vinter 2011, på Tangen i Kristiansand. 
tangen

Kaffe og eplekake med krem på Museumskaféen på Sørlandets Kunstmuseum den samme vinteren/våren som over. Nå finnes ikke Museumskaféen lenger. I stedet finnes Mean Bean der, og de serverer sykt god americano.
krem

Platesalg i Stavanger våren 2011. 
salg

I Stavanger har de hus i pastellfarger.
lilla

I Stavanger har de båter med helikopterplattformer. 
j

I Tvedestrand har de en vei ved navn Måneveien. 
før

Bokantikvariat i bokbyen Tvedestrand.
brukt

Tirsdag mens vi venter

[...]

Og det var nettopp det jeg sa da hun ene noen dager senere skrev at hun satt på kafé Opera, hvis det var sånn at jeg var i byen og kjedet meg. Det var mandag og jeg kjedet meg ikke. Jeg kjeder meg faktisk aldri. Verden er så stor og jeg for liten til at det går ann å kjede seg. Denne dagen brukte jeg på å handle inn pensum. Jeg fant en grå handlekurv og stappet bøker oppi den mens jeg hadde mobilen i den andre hånden og regnte ut hva det kom til å koste meg, jeg var nemlig redd jeg ikke ville komme til å ha nok.

Det viste seg at jeg hadde nok til pensum i to av fagene mine. Det tredje faget hadde jeg ikke nok til. Jeg får kjøpe det siden, tenkte jeg. Deretter gikk jeg for å lese litt på pensumet. Jeg leste om puritanerne som dro til det som senere skulle bli USA. De stiftet de første skolene og det første universitetet. De var veldig boklige. Det var fordi de var så opptatt av én bok.

Så kjøpte jeg en haug med togbilletter. Det gjør jeg visst én gang i halvåret. Den første skal jeg bruke allerede neste uke.

På butikken kjøpte jeg en sjokoladeis fordi jeg hadde tenkt på det i mange dager at jeg hadde lyst på en is, selv om det ikke var det mest passende været til is, ville noen tenkt, men jeg, jeg synes all vær er passende til is. Så syklet jeg hjem med bøkene stødig på bagasjebrettet og laget middag mens alle snakket i telefonene sine. Jeg også.

mandag 20. august 2012

Mandag mens du venter

[...]

Jeg skrev tilbake umiddelbart.

Jeg spurte om han hadde fått seg jobb. Jeg spurte hva han hadde gjort i ferien. Han hadde vært i Italia og i Nederland skrev han tilbake. Jeg skrev jeg skulle til Nederland snart, til Amsterdam. Der har jeg aldri vært før. Jeg tenkte så på da jeg satt og drakk kaffe med noen venninner forleden. Da jeg fortalte dem at jeg skulle til Amsterdam snart, snakka de selvfølgelig om pot. Jeg sa jeg ikke var opptatt av det, jeg skulle se på Rembrandt. De rynket på nesa, de to venninnene. Jeg lurer av og til på hvordan jeg klarte å bli venner med dem, vi har ingenting til felles. De synes zumba er veldig gøy, jeg hater det. Vi dro på det sammen en gang, det var jeg som ble med dem. Det ble med den gangen, jeg hata det. Det verste var musikken. Jeg liker heller ikke musikken de setter på når jeg er på vorspiel hos dem. Rockepop. Jeg sier ikke noe, for de liker det jo, det er ingen grunn til å være gledesdreper, det er uansett to mot en. Billedlig. Jeg mener selvfølgelig alle de andre mot en, som er meg.

Jeg sa jeg skulle skrive en eksamen på nynorsk, og hun ene rynka på pannen. Jeg sa jeg skulle på et foredrag om den nye nynorskrettskrivingen pga. det. Deretter rynka hun andre på nesa. Hvorfor det?, nærmest spyttet hun ut. Hvorfor i helvete skulle jeg det? Jeg visste ikke hva jeg skulle si, selv om jeg visste hvorfor. Jeg vil jo skrive ordentlig på eksamen, jeg tar skolen ganske seriøst. Jeg tar i grunnen språket seriøst. Alt dette kunne jeg ikke si til dem, det ville vært som å snakke et ukjent språk.

Av og til orker jeg ikke å gå og drikke kaffe med dem. Jeg setter meg heller på lesesalen. Der finner jeg dem aldri.

søndag 19. august 2012

Søndag mens jeg venter

Jeg går ned i kafeen som ligger under bakkeplan fordi den minner meg om en kafé i København, fordi regnet her også minner meg om den gangen vi var i København og satte oss på den kaféen; vi gikk og kjøpte to americanos, så gikk vi opp trappen ut i bakgården og satte oss under noen parasoller. Det var litt vått på stolene, men det gjorde ikke noe, for det var varmt og kom sikkert til å tørke snart. Vi røykte noen sigaretter da kaffen kom, det lå kjeks ved siden av kaffen, tror jeg. Jeg tror jeg kan huske det fordi jeg husker at vi var på denne kaféen, vi var der ikke mange ganger, kanskje to ganger, vi var i byen lenge og var oftere på den bokkafeen f.eks. eller en kafé rett rundt hjørnet, der drakk vi øl og jeg husker mye av det som skjedde på alle disse stedene som vi var så mye på, men likevel husker jeg også denne kaféen, under bakken. Jeg husker stemningen. Vi skulle snart dra. Jeg hadde på den svarte ullkjolen. Det var grått ute, det regnte jo. Det regnte i dag også, da jeg gikk forbi denne kaféen, kanskje var det derfor jeg kom til å tenke på en annen tid; jeg ble stående bak et tysk par og se på menyen. Det var ganske billig, det de serverte, men jeg var ikke sikker på om det var noe jeg ville ha. Jeg gikk videre noen meter, så stoppet jeg opp og gikk tilbake. Jeg gikk ned steintrappen, inn i kaféen, de spilte indisk strengemusikk. Bakgrunnsmusikk. Det var stearinlys på bordene, jeg følte dette ble litt for ... tja, jeg vet ikke, spirituelt-ish, for nært. Stolene og bordene der inne var av tre, malt hvite. Jeg gikk bort til disken og sa jeg skulle ha en kaffe, og en av de, sa jeg og pekte på bakverkene som lå på en gjennomsiktig tallerken på disken. Mannen bak disken spurte om jeg ville ha smør og syltetøy, og det ville jeg jo, jeg ville ha bringebærsyltetøy, ja, takk. Jeg satte meg ved et bord og kikket inn i bokhyllene. Det gjorde vi på den kaféen i København også, jeg husker en bok med grønt omslag, tror det var en bok med forskjellige ting man kunne gjøre, forskjellige praktiske ting, to sider per ting. Men den så vi en annen gang vi var der, ikke den gangen vi drakk americanos, men den gangen vi drakk kakao, det er også en dag det må ha regnet, ja, det regnet ofte der. Jeg kjenner en som klager over at det regner i Bergen hele tiden, men likevel er så glad i København og der regner det jo også hele tiden, eller vel, kanskje ikke hele tiden, men i hvertfall hver dag. Og så er det så klamt, klærne bare klistrer seg til kroppen, og hvis de ikke gjør det, så tenker man man burde hatt mer klær fordi det plutselig blir så kaldt, været der svinger sånn, man vet aldri.

Jeg ble sittende og lese i en bok. Jeg begynte på en ny en, jeg lånte den dagen før. En novellesamling. Jeg leste tre noveller mens jeg drakk kaffe og spiste scones (bakverket viste seg å være det) med bringebærsyltetøy og smør. Sconesen smuldret veldig, jeg måtte være forsiktig sånn at det ikke skulle gå i oppløsning. De var det man kaller lune. Etterhvert skiftet noen musikken. Til noe mer jazzete, men fortsatt bakgrunnsmusikk. Siden gikk jeg ut på gaten igjen, det hadde sluttet å regne, det var antydning til sol og jeg gikk rundt, ruslet, og satte meg ned på en benk i en park hvor jeg leste resten av novellsamlingen mens jeg røykte en sigarett. Deretter så jeg på klokken og gikk hjem. Jeg la novellesamlingen i den haugen av bøker som jeg har lest og som jeg må levere tilbake til biblioteket, og så tenkte jeg på at selv om jeg nettopp hadde lest den, så hadde jeg helt glemt hva den handlet om. Bare en masse mennesker i et nabolag som snakket med hverandre. En masse ingenting. Jeg tenkte at forfatteren som jeg følger på Twitter alltid er så krass mot alt og alle, og så skriver han denne boka som er kjempedårlig og fortjener en masse krassing mot seg selv for å ha skrevet en så middelmådig bok, og kommer på at jeg leste jo en anmeldelse av nevnte bok, og den var ganske ok. Kanskje ok som i middelmådig.

Så hendte det at noen jeg ikke har snakket med på mange måneder, men som jeg tenkte på her en dag, hadde sendt meg en e-post. Det var merkelige greier, og jeg ble glad. Jeg skrev tilbake umiddelbart. 

Edith Whartons landsted

Jeg har ikke lest Edith Wharton, men jeg har lest om henne. Det har jeg gjort i Vogue-artikkelen The Custom of the Country: Vogue Re-creates Edith Wharton's Artistic Arcadia. I motsetning til sin venn Henry James, var Edith Wharton en rik forfatter. Hun brukte noen av pengene sine på et landsted i Lenox, Massachusetts. Der hang hun ut med Theodore Roosevelt, Henry James, diplomater og kunstnere og jeg vet ikke hva av elitefolk. Dette har altså Vogue, rettere sagt Annie Leibovitz, prøvd å gjenskape i denne artikkelen.

Og det er med bildene det begynner å bli interessant (det var i hvertfall det som fikk meg til å klikke meg inn på saken): Det er nemlig ingen ringere enn (verdens vakreste kvinne) Natalia Vodianova som portretterer Edith Wharton og forfatteren Jeffrey Eugenides som portretterer Henry James. I tillegg dukker også Jonathan Safran Foer opp på et av bildene, som Edith Whartons arkitektvenn Ogden Codman Jr. Andre å nevne er Elijah Wood som sjåføren, og kunstneren Nate Lowman som skulptøren Daniel Chester French, som hadde studio ikke så langt fra Whartons landsted. Måtte bare vise det. Også liker jeg bildene veldig godt! Resten kan dere se her.






lørdag 18. august 2012

Jeg prøver å svare livet

Denne spørsmålsgreia har jeg tatt fra bloggen Labyrinthine.
park
 berlin
DU

Hvilken hendelse i livet ditt har styrket deg mest som person?
Det halve året jeg var arbeidsledig. Jeg har nemlig tenkt til å aldri havne i den situasjonen igjen. Jeg unner ikke noen å være arbeidsledige, det er deprimerende og helt jævlig. Jeg skjønner godt at ledighet er roten til alt ondt.

Hvilken egenskap liker du minst hos deg selv?
Det er heller mangelen på egenskaper som plager meg, f.eks. egenskapen å konversere. Jeg er virkelig, virkelig dårlig på å snakke med folk jeg ikke kjenner godt. Jo, også er jeg helt ukapabel til å lyve. Jeg må alltid si sannheten (når jeg blir spurt). Det høres kanskje ut som en god egenskap, men det er det ikke. Mange ting bør man holde kjeft om; noen ganger er det best å dra en hvit løgn for å skåne andre. Det hender jeg også misliker meg selv når jeg i ren fråtseri spiser altfor mye. I tillegg er jeg utålmodig. Jeg er så utålmodig at jeg ikke venter på noen. Ender ofte opp med å gå og gjøre ting alene fordi jeg ikke gadd å vente. Virkelig, noe av det verste jeg vet er når folk sløser med andres tid.

Hva får deg oftest til å gråte?
Aviser. Både innenriks og utenriks.

Hva ler du av?

Jeg vet ikke. Det slår meg nå at det er sjeldent at jeg ler. Jeg ler av og til når jeg er glad, eller når noen forteller om noe morsomt som har skjedd. Jeg ler kanskje mest sammen med kjæresten min.
lol
hengeløye
Tror du på noe?
Nei.

Når er du ordentlig redd?
Når folk som burde ha tatt telefonen, ikke tar den over gjentatte ganger, og jeg begynner å sjekke nettavisene.

Hvilket låt skulle vært soundtracket til ditt liv?
'Hard Believer' av First Aid Kit.

OM


Om du fikk spise og drikke bare fem greier resten av ditt liv, hva ville du valgt da?
Skogsbær, sjømat, brød, kaffe og grønn te.

Om du fikk en overnaturlig kraft eller kunnskap, hva skulle du velge?
Jeg ville likt å fly.

Om du var en matrett, en farge og et klesplagg, hva skulle du være da?
Tror jeg hadde vært en wok med ris som tilbehør, arktisblå og et par svarte jeans. Hvis spørsmålet er hva jeg helst ville vært, så hadde det blitt en lakserett, marineblå og en kjole fra Karl Lagerfeldt.

Om du skulle være en foreleser, hva skulle du forelese i?
Litteratur. 
ville
hest
Om du fikk velge helt fritt, hva skulle være utsikten fra leiligheten din?
Havet. Og gjett hva, det er nettopp det utsikten fra leiligheten min er!

Om du var kjendis på turné, hva skulle du ønske å ha backstage?
Flasker med Moët & Chandon, femten år gammel Matusalem-rom, og fat med bær og oppkuttet tropisk frukt.

Om du fikk spise middag med hvem du ville i hele verden, hvem skulle du velge da??jo

Camille Paglia og Elizabeth Wurtzel. Favoritt(anti-)feministene mine.
kjole
f
Om du fikk gå tilbake i tid, hvor skulle du dra?
Det ville vesten i Amerika rundt 1850. (Og da skulle jeg helst vært gutt, eventuelt kledd meg ut som en gutt.)

7

Komponer en salat med sju ingredienser:
Avocado, tomater, pinjekjerner, spinat, sennepsdressing, sesamfrø, salat.

Nevn syv greier som utgjør en fantastisk sommerdag:
ok
Sykkel, utholdelig varme, havet, en bra bok, bra mennesker, øl og en nordisk sommernatt i vente. Vent, hvor ble det av sjømat?!
vår
ute
Hva er dine syv favorittplagg?
Løpetightsene (men det betyr ikke at jeg går i dem hele tiden, bare når jeg løper); alle mine svarte jeans; et par svarte, stramme bomullsbukser med glidelås; turskoene; alle mine blå skjorter; et par svarte ballerina-ish flats i skinn (men de er mye bedre og finere enn den average ballerinaskoen); og hvite, lave Converse.

Om du fikk syv tusen å bruke i en og samme butikk, hvilken butikk skulle du bruke de i?
Löplabbet. Jeg trenger nye joggesko (ett par til å løpe ute med og ett til å løpe inne med), og som de blir slitt ut kunne jeg med fordel kjøpt flere par. Og noen treningstights.

Om jeg sier sju, hva tenker du på da?
Syvende far i huset.

LIVET


Hva gjør du helst på dager du er syk?
Spiser sjokoladekjeks, leser tegneserier og ser på TV-serier i senga.

Hvilke egenskap liker du minst hos andre?
Unnasluntring, likegyldighet, kunnskapsløshet som viser seg i dumme fordommer og ytringer, latskap og grådighet.

Hva synes du de fleste mennesker skulle trenge mer av?
Nysgjerrighet.
kaffe

Favorittid på døgnet?
Morgen og tidlig formiddag.

Hvordan vil du leve når du blir gammel?
Jeg håper at helsa er god og at jeg fortsatt går turer i skog, mark og fjell flere ganger i uka. Helst til den dagen jeg dør.

Ditt drømmescenario akkurat nå?
Skulle ønske jeg befant meg på en ranch i Wyoming eller Texas og skulle til å sale på hesten min (en mustang eller en pinto American Quarter horse) for å ri ut på prærien og samle kveg.

fredag 17. august 2012

VILLE VEIER av Annie Proulx

Jeg vandret rundt på måfå på biblioteket da jeg så denne boken. Navnet Annie Proulx virket kjent, men jeg kunne ikke komme på fra hvor, og dessuten tiltrakk omslaget meg, et bilde av en bilvei i ørkenen som bare går og går, som forsvinner et sted i horisonten, hvor det også ligger noen fjell som man aldri kommer til, og over den er himmelen klar blå, du har aldri sett den så blå før, et landskap som gjorde dypt inntrykk på meg den ene gangen i mitt liv jeg reiste gjennom det. Under tittelen leste jeg dessuten undertittelen Nye historier fra Wyoming, og på omslaget leste jeg: «Annie Proulx er en mester i å skildre Amerika utenfor byene, utenfor mainstream. Hun viste det i novellesamlingen Brokeback-fjellet, og viser det igjen i Ville veier, med nye historier fra Wyoming.» Aha, det er der jeg har navnet hennes fra, det er hun som har skrevet novellen filmen Brokeback Mountain er basert på. Og Amerika utenfor byene, det vil jeg gjerne lese om. For jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest om vellykkede amerikanske middelklassefamilier fra New York, østkysten generelt eller Midwest den siste tiden. Sikkert er at det har vært mange. Å lese Ville veier (Bad Dirt på originalspråket) var et befriende avbrekk. Ville veier handler om trailer trash, rancheiere, cowboyer, indianere, bartendere, viltvoktere, trailersjåfører og svorne republikanere med gevær under armen. Ville veier handler om high school drop outs som tar seg småjobber og flytter inn i bobiler og får fire unger før de er tjue; om rancheiere som får det til (jeg begynner med en gang å tenke på Bush og en dokumentar jeg en gang så hvor han gikk rundt på ranchen sin i cowboyhatt og støvler, eller muligens det var i filmen W) og rancheiere som ikke får det til; om indianere som flykter langt fra et alkoholisert liv i reservatene; om fraskilte menn som gror skjegg og henger ved bardisken; om viltvoktere som ikke er nådige mot noen som skyter et dyr for mye; om folk som sliter for livets opphold; om gleden av å kjøre rundt i dette golde landskapet; og om sand og døende kveg.

Det er et tøft landskap, det er beinhardt, det går ikke bra med alle, det går bra for noen; jeg har lyst til å bruke ordet realisme, samtidig skjer det underfundige ting, ting som ikke er særlig realistisk i det hele tatt, som f.eks. historien om hun som ønsker seg en grevlingkåpe. Det skjer også svært overraskende ting; jeg skal ikke røpe noe, men det har noe med et kveg på ville (av)veier å gjøre, og så skjer det fæle ting som beskrives på en nøktern måte, som om det bare var noe som måtte skje, hadde vi lesere forventet noe annet, kanskje? Jeg tror ikke det var en eneste novelle jeg ikke likte, men jeg vil gjerne trekke fram 'Dominoeffekten', 'Hva slags møbler ville Jesus valgt?' og 'Mann kryper fram fra trærne.' Ja, det er sant, helt fri for middelklasseamerikanere fra østkysten er denne boka ikke, sistnevnte novelle handler faktisk om et newyorker-par som bestemmer seg for å flytte til Wyoming, til livet i vest. Livene deres blir naturlig nok helt annerledes etter det.

Wyomings prærie. Kilde: nationalgeopgraphic.com

Annie Proulx hopper fra generasjon til generasjon, og mange av personene møter vi flere ganger. Noen av hovedpersonene dukker opp som bipersoner i andre noveller senere, og motsatt. Og alle sammen husker jeg. Jeg tenker ikke «Hvem var nå det igjen», jeg husker hvem de er, alle sammen. Spesielt Deb Sipple,
spesielt han.

Da jeg bare hadde én novelle igjen av boka, gikk jeg for å spise lunsj med en venninne. Hun kunne fortelle om en annen venninne, en felles venninne av oss begge, som snart skulle dra til USA for å treffe en fyr, ja, de hadde noe på gang, en amerikaner, og jeg spurte hvorhen da. Hun kunne ikke svare på det, det var i en by hun ikke kunne huske navnet på, men det var stress å komme seg dit, det var ikke bare
å sette seg på et fly. Og jeg sa: å, jeg vil også dra til USA, jeg vil bo i en campingbil i Texas og jobbe på en ranch! Hvorpå hun ristet på hodet, hva skal man med det. Jeg mente selvsagt ikke evigvarende, jeg hadde sikkert blitt lei, det hadde sikkert blitt et kulturkrasj uten like, om ikke med en gang, så etterhvert; noen tøffing er jeg heller ikke, og i et avsnitt i en av novellene i Ville veier beskriver Annie Proulx hvordan han som har et bibliotek hjemme blir sett på, ja, ikke at de ikke liker han, men at det er så fremmed for dem at noen kan ha en hylle med bøker hjemme hos seg, hvordan i helvete har han dessuten fått tak i alle disse bøkene? Og de setter jo pris på den ene boka som kommer fra samlingen, den som bartenderen går for å finne for å få slutt på alle spørsmålene om et visst emne som florerer i baren under et veddemål, et veddemål som jeg faktisk ikke husker hvem som vinner, men nå er det jo ikke det som er det viktigste, det er det veddemålet i seg selv som er. Og det er også livene til menneskene i Ville veier, det er det som skjer på veien dit de kommer fram som er det viktigste, hva som skjer senere kan Annie Proulx finne på å bare nevne i to setninger, som om: å, det er så lenge til, det trenger vi ikke bry oss om nå. Selv om de runger der, de få setningene, nesten som en slags skjebne. 

torsdag 16. august 2012

I teorien er jeg interessert i alt, men ikke i praksis. 
- Édourd Levé

onsdag 15. august 2012

Sommerrapport 5



Den siste sommerrapporten hadde jeg tenkt til å skrive på toget til Bergen, på vei til et nytt studieår, men så ble pc-en min infisert med virus, og uansett var det et tog uten internett. Jeg ble i stedet sittende med Sexual Personae: Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson av Camilla Paglia i stedet. Overhørte turistene foran meg også, alle sammen kunne fransk, spansk og italiensk virket det som. Av og til forstod de ikke hverandre, og da måtte de ty til engelsk.

Apropos engelsk, så leder det til noe av det jeg har gjort den siste sommerferietiden: jeg så nemlig på OL! Jeg så på OL i sprangridning da England vant sitt aller første lag-gull noensinne i denne sporten. Jeg trodde England hadde vunnet det sykt mange ganger før, hestesportnasjon som de der, men neida. Og apropos sport, så løp jeg Sommerløpet (halvmaraton) på lørdag. I dag er det onsdag og jeg kjenner det i leggene ennå. Da de ikke gjorde vondt lenger, klarte jeg selvfølgelig å tryne på sykkelen, så nå har jeg vondt i låret i stedet.

Andre ting jeg har gjort: drukket grønnkålsmoothie (som er mye bedre enn det høres ut som!) og spist av salatbaren på Tilstede (de har en skikkelig fin takterrasse), spist min første biff på mange år (jeg ble kjøtteter igjen i mai) og fjernet virus fra pc-en min helt på egenhånd! Jeg føler meg sykt smart (selv om det sikkert er veldig lett, egentlig). Jeg føler i hvertfall en stor lettelse! Jeg trodde et øyeblikk at jeg måtte begynne på studiene igjen UTEN pc. O, skrekk og gru!

(Nå skulle jeg til å skrive jaja, nå er høsten i gang og bla bla, for en fin sommer, det skjedde mye, om ikke alltid moro, så interessant eller innbringende, men det hadde blitt feil, for her i Bergen er det sykt varmt og jeg må bare ligge på gresset hele dagen og drikke iskaffe og lese i en bok. Akkurat nå holder jeg på med novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx og skulle ønske jeg var i USA hver gang jeg ser på coveret).

mandag 13. august 2012

Jeg har aldri angret på at jeg har reist alene, men det har hendt at jeg har angret på at jeg har reist sammen med noen. 
- Édouard Levé

søndag 12. august 2012

Slipp deg løs! Slipp alt! Mist alt! Ta avstand. Ta til havs. Ta bokstaven. Hør: intet er funnet. Intet er mistet. Alt er å finne. Gå, fly, svøm, storm frem, sus nedover, far gjennom, elsk det ukjente, elsk det usikre, elsk det som ennå ikke er sett, elsk ingen, det du er, det du blir, forlat deg selv, befri deg fra gamle løgner, våg det du ikke våger, det er der du føler nytelse, lag aldri ditt her av annet enn et der, og fryd deg, fryd deg over redselen, vær der du er redd for å gå, kast deg frem, det er riktig vei.
-Hélène Cixous

lørdag 11. august 2012

BRØDTEKST av Mattis Øybø (red.)




















I sommer har jeg mer eller mindre sporadisk lest i en bok som heter Brødtekst. Jeg fant den tilfeldigvis i mine foreldres bokhyller en gang i våres, og den fanget naturligvis min interesse, så glad i mat og litteratur som jeg er. Brødtekst er nemlig en samling med tekster om mat, av kjente og mindre kjente forfattere. Noen av tekstene hadde jeg lest før, som odene til Pablo Neruda, Bjørnebos beskrivelse av fiskesuppe og italiensk mat, plommediktet til William Carlos Williams (som jeg gjerne leser igjen og igjen, på originalspråket riktignok), Roald Dahls krimnovelle 'Dypfryst' og Arne Garborgs kåseri 'Hanna Winsnes's kogebog' som jeg skrev om i en semesteroppgave om essaysjangeren nå i våres. Andre tekster var helt nye for meg, som f.eks. Jan Erik Volds dikt 'Tale til loffen' og Odd Børretzens 'En gang skulle jeg ha skrevet et dikt om Hanna Winsnes.' Begge deler likte jeg svært godt, apropos poesi, så hadde jeg lest Bjørneboes 'Sjøsnegler og stekte reker' før, men ikke diktet 'Om steder på jorden og mat jeg liker', et dikt som fikk meg til å ville dra til Italia og sitte i kveldssolen med en vinflaske og noen modne, ferske pærer. Og jeg er ikke en gang særlig begeistret for verken pærer eller Italia!

Noe jeg imidlertid er begeistret for, uten først å ha lest noe, er hamburgere. Jeg har vært hekta på hamburgere siden mai. Jeg våknet en dag og sa til min kjæreste (det var det første jeg sa): Jeg har så lyst på hamburger. Da hadde jeg ikke spist det på flere år. Vi kunne ikke annet enn å lage oss burgere. En vegetarianervenninne av meg spurte meg noen uker siden om jeg ikke kunne spise veggisburger. Det er ikke det samme, sa jeg, for det har jeg gjort og likevel våknet jeg opp og hadde lyst på hamburger. Jeg har spist mange veggisburgere de siste årene, en hamburger er noe helt annet. Da jeg fikk min første lønn fra sommerjobben tok jeg med kjæresten min og Ena for å spise byens beste burger i Ravnedalen, den er kjent for å være det. Generalens spesial heter den og foruten selve hamburgeren, som de lager selv på restauranten, innholder retten sopp og urtedressing, jeg er ikke sikker på hva det er, men det er en veldig god smak av noe, det må være en urt. Egentlig serveres den med bacon på, men jeg ba om å få uten for jeg liker ikke bacon. Pommes fries fikk vi også til. Etter middagen spiste jeg jordbæris fra Hennig-Olsen mens vi gikk opp til Baneheia for å bade. Jeg sier til alle som ikke vet at det ikke er jordbærsyltetøy i jordbærisene til Hennig-Olsen, men faktisk rørte jordbær. Det visste ikke jeg før noen fortalte meg det i sommer. Det forklarte jo hele saken, hvorfor de har så god jordbæris. 

Uansett, det jeg skulle si nå var at det er en tekst av Roland Barthes i Brødtekst. 'Biff og pommes fries' heter den.

Ja, jeg vet selvføleglig at biff er noe annet enn hamburger. Og biff og franskmenn får meg til å tenke på bernaise-saus. Jeg hadde en venninne som hadde bodd i Amsterdam en liten stund, og når hun var i Norge og vi var ute på byen og skulle kjøpe pommes fries mellom byens stengetid og nachspiel, hadde hun alltid bernaise-saus på pommes frien (det var noe folk i Amsterdam pleide å gjøre). Jeg prøvde meg på det selv i ettertid, fordi jeg tenkte på henne, hadde et minne om en sånn kveld ute og fikk det for meg at jeg hadde likt bernaise-saus på pommes frien, men der husket jeg feil. Jeg liker rett og slett ikke bernaise-saus i det hele tatt. Jeg har også laget mengder av den på jobben i sommer, de spiser den til entrecôten, er ikke det en slags biff? Jeg vet ikke, jeg vet svært lite om kjøtt, jeg har ikke vært en kjøttspiser på mange år, og da jeg var det sist, var jeg ikke opptatt av mat (jeg ble ikke opptatt av mat før jeg ble veganer, det fulgte liksom med) og visste derfor ingenting om slikt.

Jeg skriver forresten denne teksten mett på hjemmelagde burgere med salat fra hagen som tilbehør og et glass med bringebærsaft fra Askim frukt- og bærpresseri. Jeg har også drukket kaffe.

Jeg savner en tekst om kaffe i denne samlingen, men det er kanskje nok av bøker som hyller kaffe. Ikke like mange som hyller løkpai, som Paul Auster gjør i teksten 'Løkpai', hvor han skriver om det året han og en kjæreste passet på en vingård i Frankrike og ikke hadde penger til å kjøpe mat, eller ålgryte, som Pablo Neruda hyller i en av odene. Apropos franskmenn, jeg er ikke ferdig med dem, så er også Karen Blixens 'Babettes gjestebud' å finne i samlingen, og den var delvis kjent for meg. Jeg har lest utdrag av den flere ganger, men aldri lest hele. Ikke før nå. Da jeg hadde lest den måtte jeg gå tilbake og lese enkeltpassasjer av den på nytt. Jeg liker denne novellen svært godt. Ja, 'Babettes gjestebud' er en av de beste leseopplevelsene jeg har hatt i sommer.

En tekst til jeg vil nevne er Johan Borgens 'Hvetebrødsdager.' Jeg tror ikke jeg har lest noe av Johan Borgen før, men dette var en fin introduksjon. Jeg tror i hvertfall det, jeg vet i hvertfall at jeg likte denne teksten om det merkelige ekteparet veldig godt. Tore Renbergs 'En julefortelling' gav meg en fornemmelse av angst, jeg kjenner nemlig også på det at jeg bare spise hele tiden. Jeg er redd for å bli tjukk, men jeg elsker mat. Egentlig burde jeg ha vært mye tjukkere enn jeg er, jeg spiser nemlig mye. Kanskje det går greit fordi jeg er så høy. Jeg er glad jeg er høy og det der, så kan jeg spise mer. Tenk om jeg var en liten kvinne, da kunne jeg ikke spist så mye heller, da ville jeg i hvertfall ha vært tjukk.

Hjelp. Det er så irriterende med mennesker som klager over at de er tjukke. De kan bare gjøre noe med det, sant, slutte å spise så mye, begynne å mosjonere. Det er lett å si. Av og til kan ikke jeg slutte å spise heller. Kjøper jeg f.eks. en pose med Sørlandschips og sitter for meg selv (med den og en film), så spiser jeg jo hele. Selv om jeg kanskje ble mett av den da halvparten var over. Men posen er der, er der og nærmest ber om å spises. Og jeg har jo fortsatt lyst på det, på en måte. Selv om jeg er mett av det. Det er litt av problemet til hovedpersonen i 'En julefortelling.' Så ikke alle tekstene er hyllester til maten, men ser på maten som et problem, og i Kafkas novelle 'En sultekunstner' handler det jo om å avstå helt og totalt fra mat. Det er på den motsatte siden av skalaen. Men det er ingen tekster om folk med spiseforstyrrelser i denne samlingen, kanskje fordi det er skrevet lite bra (som også er skjønnlitterært) om det.

Det hører forresten med at denne boken ble kastet vegg i mellom under en frokost her en dag. En part hadde spist frokost for lenge siden og satt og drakk kaffe. Den andre parten hadde ennå ikke spist frokost, men var  på vei til å innta et måltid bestående av to brødskiver med gräddost, litt mutt fordi den andre parten hadde brukt opp den siste bananen og all den skumma kulturmelken som var igjen til sin frokost, og tom mage gjør folk i denne nevnte husholdning svært irritable. Kaffeflekker har boka også fått, men det må ha vært av min skjødesløshet når det gjelder å ta vare på bøker. Det er kaffeflekker på sikkert halvparten av bøkene mine. Jeg tar ikke et øre for å tørke opp kaffeflekker på bord med den boka som befinner seg nærmest. Det er ikke snakk om å gå og hente papir. Skal jeg gidde å gå ut av forelesningssalen for å hente papir på det nærmeste toalettet? Nei. Jeg har mer lyst til å sjekke ut den nye artikkelen om Weetzie Bat på rookiemag.com (jajaja, guilty pleasure), eller hva redaksjonen i The Paris Review svarer på spørsmål fra leserne (jeg sendte et spørsmål til dem for noen uker siden, men de har ikke svart! jeg skrev sikkert på veldig dårlig engelsk, så de trodde sikkert jeg var en white trash american som egentlig ikke leser bøker. Jeg skulle signa med 'greetings from foreigner'), eller lese bloggen til Flamme Forlag eller, siden vi snakker om mat og litteratur, bloggen Paper and Salt som er en blogg hvor kvinnen bak det heler finner oppskrifter fra litteraturen og lager dem selv. Jeg skulle likt å spise mye av maten i Francesca Lia Blocks bøker. Raw food og angel hair pasta i Hollywood. Jeg lurer forresten på om noen av leserne mine har noen heite litteraturtips angående det: skjønnlitteratur om mat, som når man leser det får en til å få vann i munnen?

tirsdag 7. august 2012

Jeg sier snart må jeg kjøpe togbilletten

Jeg har ikke lest alle bøkene jeg ville lese, jeg har ikke handlet rundtsykker og avocado og ligget i parken slik vi gjorde før, en tidligere sommer, denne har foregått i ræserfart; jeg har stått på en veranda og snakket med en venninne og det føltes som fem minutter, men var i realiteten to timer; jeg skulle ta en tur med rutebåten over til en øy, men det regnte den dagen, og en annen dag syklet jeg i stedet; jeg har badet i ferskvann og saltvann og blitt trukket til isdisken inne på Kiwi som en magnet mot en annen, jeg har hørt på jubelen til jenter som ser på sport mens jeg har drukket rødvin, en flaske jeg åpnet, men ikke fikk drukket opp, for før den var over måtte vi gå; jeg har ventet på en fortauskant mens jeg har lest Michel Houellebecq, men ikke lenge nok til at den jeg ventet på rakk å komme, jeg dro videre før det, vi måtte ringes senere for å nå hverandre; hvor er tålmodigheten?, jeg har ikke sendt opp seilflyet, for det har blåst sånn, og en dag skulle vi på museum, men noen våknet så sent og da noen våknet, skulle noen ha frokost nede i byen, så vi rakk aldri å dra dit, nå er utstillingen tatt bort; jeg har ikke skrevet noe noen har fått lese, jeg brukte flere uker på å svare på et brev; jeg har kommet for sent hjem til å spise middag (vi har lagd middag på vårt eget kjøkken fire ganger); vi lå en time ved sjøen, jeg sovnet, da jeg våknet føltes det som om vi hadde vært der et øyeblikk, bortsett fra at jeg var litt ør i hodet, det bevitner en lengre tid; jeg skulle gjerne sagt mer, jeg skulle gjerne sovet lengre om morgenen oftere, jeg skulle gjerne ligget i gresset en dag til; hver gang jeg drar fra tenker jeg at jeg ikke var der lenge nok; jeg sier nei til overtid, jeg har ikke tid, penger er ikke alt; ta sykkelen, så slipper du å gå, sier noen til meg når jeg skal på butikken og kjøpe sigaretter og pære-is; jeg sykler fra en konsert (i skogen) til en annen (på en takterrasse); jeg venter utålmodig på vaskemaskinen, på at den skal bli ferdig; jeg sier snart må jeg kjøpe togbilletten, før den blir for dyr, men det er for sent, den har blitt dyr (jeg må kjøpe den likevel); nå er det gått to måneder siden vi dro, nå drar vi snart igjen, vi har vært her i to måneder, han har ikke malt verandaen (det har aldri vært tre dager med sol på rad); jeg har ikke drukket all hylleblomstsaften i kjøleskapet; jeg har ikke vært på den økologiske kaféen og spist lørdagsbrunsj, jeg har ikke vært på raw food-restauranten og spist rå middag og drukket smoothie, men jeg har spist mange burgere; jeg har min siste dag på jobb på torsdag, etter det må jeg levere kortet tilbake; jeg har ikke reist noe sted; jeg har ikke bestilt et nytt mobiltelefonabbonnement, selv om det er en måned siden jeg sa jeg skulle det; vi har tre Barbapapafigurer oppå skapet på kjøkkenet og mange kinderegg i magen; vi har glemt å tømme søpla denne gangen også; jeg vet ikke hva jeg skal ha med når jeg drar, jeg lurer på om jeg kommer til å finne en skrivepult på Fretex, det er viktigst av alt, viktigere en seng; jeg lurer på om jeg kan få tak i en japansk sovematte, jeg vil heller ha det enn en seng; jeg har valgt tre emner til det kommende semesteret, ett for mye, jeg lurer på om jeg kommer til å få det til, et av dem er på et annet fakultet enn det jeg regner som mitt; jeg vet når vi sees igjen; plutselig er det ikke flere penger på kontantkortet og jeg må vente på at andre ringer meg, jeg kan ikke nå ut; jeg har sett halvparten av alle filmene vi har satt på, avbrutt av trøtthet; jeg har pusset tannbørsten i stykker, men ikke tenkt på å kjøpe en ny; jeg har spist mange nektariner mens jeg har sittet på bussen og tenkt eller lest; jeg har fortsatt flere kasser med bøker å bli kvitt, har solgt tre og gitt bort tre, to av dem havnet på et gavebord sammen med en flaske malibu, den ble borte etterhvert; jeg var redd du skulle bli borte; jeg hørte på biene på verandaen, var av og til redd og gikk inn, andre ganger dumdristig og da ble jeg sittende i en av de hvite plaststolene.