torsdag 25. desember 2008

Noen meninger om dikt

Jeg skjønner meg ikke på dikt. Jeg vet jeg nettopp postet et, men jevnt over skjønner jeg meg ikke på det. André Bjerke er fint. Hvorfor det? Fordi jeg forstår hva han prøver å si, i motsetning til så mange andre poeter? Jeg har ikke noe til overs for analyse av litterære verk, men analyse av dikt er garantert det verste. Jiisuz kraist, så mange sammensurringer av ord kan jo tolkes på hvilkensomhelst måte man vil. Det blir som horoskop for dem som så gjerne vil tro på det. "I dag skal du treffe en gammel kjenning", "Å, joda, jeg hørte på en plate jeg ikke har hørt på på ti år, og da var jeg dødsforelska i vokalisten altså!" Eller som å se filmen Nummer 23 og plutselig se tallet 23 overalt etterpå. "Øøøy, jeg har bursdag 20.12.1988, hvis jeg plusser 2+0+1+2+1+9+8+8 er det lik 31, og hvis jeg svitsjer på dem, sånn at det blir 13 og plusser på 10, så blir det 23!!!!!!!".

Jeg skjønner ikke hva som gjør et dikt bra eller hva som gjør det dårlig. Jeg kan ikke fordra de greiene til Shakespeare, og å lese lange epos i diktform - nei takk! Derimot elsker jeg mange av poetene i musikkbransjen. Men jeg skjønner jo ikke alt der heller, og hvis jeg forstår ting som noe, forstår jeg det ut av mine forutsetninger. Det kan hende de mente noe annet. Uansett, det er de store ord og det pompøse jeg ikke liker, tror jeg.

Av og til når jeg venter på noen nede i byen og jeg er litt tidlig ute, går jeg opp i diktavdelinga og leser tilfeldige dikt (enten det eller så leser jeg en novelle i Francesca Lia Blocks Drager på Manhattan. Jeg tror jeg har lest alle novellene fem ganger hver - minst). Jeg synes jeg leser tull hele tiden. Jeg vil heller at tiden skal gå litt fortere sånn at jeg slipper å lese dem.

Unnskyld, kall meg lavkulturell, men det hjelper meg ikke til å like flere dikt.

PS: Apropos, her er et av mine yndlingsdikt (ja, jeg sa jo ikke jeg mislikte alt):


If I Can Stop One Heart From Breaking
av Emily Dickinson

If I can stop one heart from breaking,
I shall not live in vain;
If I can ease one life the aching,
Or cool one pain,
Or help one fainting robin
Unto his nest again,
I shall not live in vain.

onsdag 24. desember 2008

Tegneseriekonkurranse


Jeg er med i denne tegneseriekonkurransen og tenkte derfor at jeg i den anledning skulle tegne en tegneserie av meg selv, men jeg er visst altfor utålmodig til sånt. Jeg liker å tegne (av og til), men å tegne meg selv med samme klær og samme bakgrunn om igjen i flere ruter gikk ikke. Det ble for langvarig og for kjedelig. Så dere får nøye dere med et selvportrett (jeg har ikke så mye hårspray i håret i virkeligheten. Ikke emoluggen heller), en hest (hallo, jeg elsker jo hester!) og Jesper Pusekatten.

Mjau.

Foruten Jesper Pusekatten og en hest burde jeg ha tegnet dette inn på selvportrettet: Matusalemrom (verdens beste rom! Nei, verdens beste alkoholholdige drikk!), stabler med Rocky-tegneserier (jeg er verken særlig kred eller sær på tegneseriefronten), bøker (sammen med hesten! Hva blir det? Lesehest! Høhø. Nei, herregud, så teit jeg er), skrivesaker (data, skrivemaskin, notatbøker, papir og blyant? Whatever, bare jeg får skrive), trolig også mobiltelefonen hvis det skulle vært et ærlig selvportrett, og jeg skulle egentlig ha sittet i en svær seng (dobbel med hvite laken) på et kjøkken fylt av de dyreste matoljer (jeg ønsket meg det til bursdagen min nå nylig, og fikk det!), all verdens krydder, veganerkokebøker, nøtter av alle sorter, lønnesirup, spinat og brokkoli (yndlingsgrønnsakene mine!), tonnevis av avocaodo og fancy kjøkkenutstyr. Ja, for kjøkken (og soverom) er de beste stedene i et hus, til tross for at jeg er den verste kløna jeg vet om. Litt sånn som Donald faktisk, men det gjør ingenting, for til tross av å være gjeldsslave, klønete, ofte arbeidsløs og ulykkesfugl, har han det jo ganske greit likevel. Og siden vi har så mye til felles, burde jeg også få en tegneserie om meg. :)

Skriveøvelser #4


Romjul

Jeg sitter på en av kaféene i sentrum og drikker kaffe med Morten (endelig! Jeg har ikke truffet ham siden i mai). Han forteller om hvordan det er å bo der i Paris (han flyttet dit i sommer) og jeg skulle ønske jeg også bodde der. Istedet bor jeg i dette hølet hvor alle kjenner alle, jeg kan ikke gjemme meg bort, jeg kan ikke gå på kaféer og spise croissanter uten at jeg møter noen jeg kjenner. Det er spesielt irriterende nå i jula hvor gamle kjente som ikke lenger bor her er hjemme til jul. "Å, hei, hvordan går det? Ja, hva driver du med for tiden?", og jeg må dikte opp noe fordi jeg er lei av å si at jeg jobber i en bokbutikk, for det har jeg allerede sagt i tre juler, og at jeg bor i en leilighet på feil kant av byen. Morten snakker og om studiet sitt, han går på en fotoskole, og selv om jeg er glad på hans vegne, dør jeg litt inni meg fordi han er på vei mot noe, mens jeg fortsatt er her og ikke en gang vet hva jeg vil. Hvis jeg hadde vært fornøyd med det, hadde det ikke gjort meg noe, jeg kjenner flere folk som er fornøyd med å bo her og sånt, men jeg har en konstant følelse av at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Det er derfor jeg aldri får møblert leilighetene jeg bor i før jeg flytter inn i en ny en. Jeg gjør det aldri fordi jeg vil være klar til å flytte meg med en gang om det skulle dukke opp noe annet.

Jeg nikker og smiler og later som jeg hører godt etter på hva Morten har gjort på skolen (og jeg må komme og se på noe av det han har fotografert, sier han), men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Tankene mine er et annet sted og jeg ser mer på ham enn jeg hører. Jeg legger merke til at han kaster litt på hodet hver gang panneluggen faller over øynene hans - jeg hadde helt glemt det. Ubevisst strekker jeg hånda mi etter røykpakken min på bordet, og han spør "Skal du ha en?" og rekker sin røykpakke til meg før jeg selv rekker å ta notis av at min pakke er tom. Jeg ser på han og det er som tiden står stille i noen deler av et sekund (det føles lengre!) før jeg sier "Ja, takk!" og fisker ut en røyk av pakken han rekker meg.

"Det kommer nok", sier Morten bare når jeg har fortalt at jeg ikke vet ennå hva jeg skal (det var jeg som sa hva jeg holdt på med for tiden - uten at han spurte meg først). Servitøren dukker opp ved bordet vårt og spør om vi skal ha noe mer og jeg bestiller en kaffe latte med hasselnøttsirup, mens Morten bare skal ha påfyll av kaffen, men jeg angrer i det hun går sin vei og det er for sent å rope etter henne der hun (og den blonde hestehalen hennes) spretter inn i kaféen (Morten og jeg sitter ute selv om det er desember, og vi fryser ikke, det er som om våren kom med en gang solen snudde), jeg vil be om en meny for jeg er sulten. Jeg pleier sjeldent å spise ute, jeg har ikke råd til det, men jeg synes det er hyggelig å sitter her med Morten og jeg vil nødig dra hjem allerede for å spise.

Jeg spør ham når han skal tilbake til Paris, kanskje han vil være med på nyttårsfesten til Silje, men han sier at han skal tilbake til Paris før det, faktisk sier han at han skal hjem til Paris. "Å", sier jeg, "Ja, da så" og det kommer en meldingslyd på mobiltelefonen hans som ligger på bordet. Han tar den opp og begynner å lese. Jeg ser ut på gaten og ser folk gå og gå, jeg synes ikke folk ser mindre stresset ut nå i romjula enn før. Kanskje de har fått gavekort de vil bruke opp, kanskje de skal bytte noe de fikk som de enten absolutt ikke vil ha eller i noe de vil ha mer.

Han legger fra seg mobiltelefonen på bordet igjen og tar seg en ny røyk. Jeg snur ansiktet vekk fra gaten og ser på han. "Nyttårsaften i Paris, så gøy", sier jeg og nikker, jeg vet ikke hva annet jeg skal si.

tirsdag 23. desember 2008

I anledning solsnu som var på søndag


På jorden et sted

av André Bjerke


Tro ikke frosten
som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det
på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket
når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det
på jorden et sted
soloppgang.

torsdag 18. desember 2008

Et lite innlegg om livet (hvor jeg ikke klarer å ytre de ord det rettmessig fortjener)

Hallo, alle lesere (men mest dere som liker det jeg skriver og er innom fast), jeg har fått et lite snev av prestasjonsangst (mest pga. dere som liker det jeg skriver og er innom fast). Det, kombinert med selvsensur, kunne jo vært grunnen til at jeg har vært så slapp med bloggen nå i det siste. MEN nei, mest av alt er det fordi: om ikke alle hjerter gleder seg, så gjør ihvertfall mitt det, og det gjør at jeg ikke klarer å sette meg ned å skrive. Jeg har rett og slett ikke konsentrasjon nok. Jeg tenker på andre ting! Eller, jeg tenker ikke så mye, jeg bare flyter rundt i den verden som er min og synes at alt er godt og fint (det mangler bare at det begynner å regne glitter) og jeg er sikker på at når enda tyve år har gått (jeg fyller tyve på lørdag) at jeg kommer til å se tilbake på tenårene og tenke "Tenårene, ja... Ikke hadde jeg jobb, ikke hadde jeg studiekompetanse i boks, ikke tok jeg ansvar for noen ting, og sist, men ikke minst: maken til urealistiske drømmer! Men akk og å, så deilig likevel. Den som kunne være nitten år igjen!".

mandag 15. desember 2008

Fremmede mennesker

Dette er innlegg nr. 100 og jeg tenkte det skulle dreie seg om det stedet hvor jeg oftest legger merke til andre mennesker. Nemlig på busstopp og på bussen.

Senest i går, da jeg ventet på bussen selvfølgelig, så jeg ei jente som var dødspen. Hun var så pen at jeg ble helt paff. Kanskje var hun så pen fordi hun hadde lagt sminken sin så fin som sminkørene backstage på moteshow gjør det, det er godt mulig det, men uansett så spiller det ingen rolle hva som gjør noen pene, for ser man pen ut er man jo pen (selv om det finnes dem som riktignok blir mindre pene når de åpner kjeften). Hun her var nemlig så pen at jeg måtte smugtitte, men det er jo ikke så lett når man står rett ved siden av noen som sitter og man ikke kjenner dem.


Sist jeg ble helt paff over noen jeg så var på togstasjonen i København i august. Midt oppi ståheien med null penger og en forsvunnet lommebok, gikk jeg rundt og lette etter en australier (nei, ikke hvilkensomhelst, det var en vi hadde blitt kjent med) mens Sofia satt ved en utleid datamaskin med internett og prøvde å fikse ting, så jeg pluteselig enda ei dødspen en. Hun hadde akkurat det håret jeg alltid har ønsket at jeg hadde (noe alá Jane Birkin på yngre dager), akkurat de svarte støvlettene jeg skulle ønske jeg hadde (jeg har dem nå), akkurat de klærne som passet henne (det var egentlig ikke så veldig spesielt, men de bare så spesielle ut på henne), en holdning og måte å gå på som sikkert ville virket bare arrogant og stygt på andre, akkurat passe slank og høy, og mens hun jeg så i går var pen på en type russisk modell-måte så var hun her i København penere enn selveste Jane Birkin (ja, hun er på min fem på topp-liste over peneste damer noensinne)! Jeg ble nesten litt forelsket der og da (eller kanskje jeg er det litt ennå, for hun har jo tydeligvis svidd seg fast i hjernen min).

Av og til lurer jeg på hva disse menneskene hadde tenkt om jeg sa til dem at de var så utrolig pene. Er de vant til å høre det, kanskje? Eller tenk om de ikke vet det selv, kanskje de tilogmed går rundt og ønsker at de hadde sett annerledes ut (tror jeg egentlig faen meg ikke på) og hadde blitt kjempeglade hvis noen sa det til dem?

Off-topic, jeg vet. Jeg skulle jo skrive om folk jeg ser på busstopp og på bussen. Jeg legger ikke bare merke til pene folk, altså. Jeg legger merke til andre også. Jeg tenker ofte på hvor folk er på vei til og hva de skal (når jeg tar M1 - Sørlandsparken skjønner jeg jo etterhvert som bussen kjører forbi Hånes at de fleste skal svi av penger de neste timene). Skal de besøke noen de gleder seg til å se etter en stressa dag på skolen? Hva har de i handleposen, er det til middagen når de kommer hjem? Skal de spise sammen med noen? Alene? Er det mandag kan jeg for eksempel lure på om de til tross for det klarte å gjøre dagen fin likevel (jeg er ram på det)? Eller skal de bare se på TV i kveld? Pleier de å ta bussen eller tar de bussen akkurat i dag fordi bilen er på verkstedet?

Ofte hender det og at jeg kjenner folk igjen, folk jeg bare har sett på bussen. Å, det er hun, tenker jeg, hun som kjeftet på bussjåføren sist uke fordi han begynte å kjøre før hun hadde satt på bremsene på barnevogna. Å, eller han som stinker så jævlig fra håret (han kan umulig vite hva en dusj er) at folk flytter seg når han setter seg i nærheten av dem. Han tar bussen ned til byen fra samme busstopp som meg når jeg er på vei hjemmefra. Han kommer nesten alltid løpende til bussen, enten med en sportsbag eller en skinnbag. Han har grønn jakke, jeg tror det er cordfløyel.

På bussen i dag satt to kjempesøte unger foran meg (jeg hater jo egentlig barn, jeg har jo vært det selv og vet hva de driver med, men jeg har tydeligvis ikke et hjerte av is heller), den minste pelte seg litt i nesa, men han var så søt likevel, han hadde trillrunde, brune øyne, og da vi kom til byen holdt de på å gå ut av bussen, men mora, som gikk i hijab og var kjempetynn, spurte bussjåføren om ikke bussen kjørte videre, joda, den gjorde det, så de ble i bussen, og nå skjønner jeg ikke noe av hva jeg prøver å si ved å fortelle dette. Jeg la ihvertfall merke til det.

En annen jeg la merke til for ca. en måneds tid siden var ei jente som kikket på bussplanen og ropte til vennene sine. Jeg husker hvordan hun så ut og at hun hadde på seg en knæsjgul jakke (eller var det hettegenser?), men det som var så spesielt var at hun hadde en dødsrå stemme.

Da jeg ventet på bussen hjem i dag sa hun som satt på busstoppet fra før av at jeg kunne sette meg ned på benken, det var ikke vått altså, og at boken hun holdt på å lese i en gang hadde kostet 2,25 kr, så den måtte være kjempegammel, og så plutselig i et kvarter sitter jeg og venter på bussen mens vi har en hyggelig samtale om hvor teit NAV er, at rullings er stygt (selv om hun røyker det selv, men bare fordi det er billig), hvor i byen man kan kjøpe bra bruktbøker, om katter og grevlinger og piggsvin og hun gratulerer meg på forskudd fordi jeg har bursdag på lørdag, og jeg legger merke til at jeg faktisk ikke er skeptisk (jeg er som nordmenn flest, jeg synes som regel at fremmede som plutselig snakker til meg må være sprø), men bare synes det er hyggelig (i motsetning til sist gang jeg hadde vært ute på byen og var ca. 150 meter fra hjemme da en full fyr plutselig løper over veien, prater med meg og begynner å gå samme vei som meg og jeg tenker Æææh, dette var jo ikke den veien han gikk mot i sted, jeg må si noe og sier "Du, jeg bor sammen med noen", og han snur på rappen, ja, på femøringen, og jeg får gå i fred hjem mens jeg tenker Herregud, hva er det enkelte folk tror, tror de at de kan få være med meg hjem bare fordi jeg er en jente som går alene hjem fra byen midt på natten?).

Et sted jeg også legger merke til folk på er i køen i dagligvarebutikken. Jeg ser på hva de foran meg legger på rullebåndet og maker up livet til vedkommende bare utifra hva de handler - helt til det er min tur til å betale for røyk, øl og Sørlandschips. Men det emnet får jeg utbrodere om en annen gang.

søndag 14. desember 2008

Hallo, Paranoia

Jeg ser at jeg egentlig ikke har skrevet noen særlig personlige innlegg i det siste. Jeg fikk plutselig noia over at folk skal få vite too much. Hvorfor det? Det bor jo en fryktelig oppmerksomhetshore inni meg. Hun har riktignok tonet seg en god del ned siden den gangen hun spilte luftgitar på bordene i kantina på videregående og satt i et halvt døgn i kø inne på et Thon-hotell for å få drite seg ut foran Idol-dommerne (jeg kom til køen rett fra en hard natt, hadde grorudpalme på hodet, cowboyboots og en t-skjorte med en kjærlighetserklæring til en fyr jeg slettes ikke likte, nynnet en Crazy Frog-sang mens jeg danset fugledansen, og da jeg hadde blitt dømt nord og ned dro jeg av meg cardiganen, snudde meg og synliggjorde teksten "FUCK OFF" på baksiden av t-skjorta). Nå har jeg istedet begynt å skrive igjen, men man må jo ikke være oppmerksomhetssyk for å gjøre det. Når man skriver med fullt navn så er man kanskje litt det. Det kan jo være litt skummelt, synes sikkert noen, men det er ikke det jeg ikke liker. Det jeg ikke liker er at... jeg vet ikke helt. Kanskje det at folk skal tro de kjenner meg bedre enn de egentlig gjør (en gang holdt jeg på å dø av at en jeg akkurat hadde truffet sa at han kunne se på meg at jeg var sånn og sånn, som stemte såpass passe (verken for mye eller for lite) at jeg ble helt frika ut, men så viste det seg at han hadde snakka med vår felles kompis, den slasken). At folk som kjenner meg godt skal få vite ting om meg her på bloggen FØR jeg har fortalt dem det selv. Det har sikkert skjedd et par ganger, men jeg fant ut at jeg ikke liker det. Stort sett har det vel vært uviktige ting, men... tenk om jeg ikke tenker meg om en gang! Hm. Jeg er faktisk mer bekymret for det enn at potensielle arbeidsgivere skulle finne denne bloggen.

Fra nå av skal jeg bli mystisk.

lørdag 13. desember 2008

Trivia om peanøtten som du kanskje får bruk for (men bare kanskje) når du deltar i en spørrekonkurranse og er på vei til å vinne to millioner kroner

Har du noen gang lurt på hvordan peanøtter vokser? Det har jeg og her er svaret: Planten vokser opp av jorda og når peanøttknoppene begynner å komme på grenene, blir grenene så lange at planta stikker dem ned i jorda hvor peanøttknoppene får fortsette å vokse - derifra ordet "jordnøtt" på veldig mange andre språk. Og hvis du trodde at en peanøtt er en nøtt i den biologiske termen, så er det ikke det. Det er mer en bønne, faktisk. Akkurat som at bananen egentlig er et bær. Mm-hm. En ting til: mesteparten av peanøtter som dyrkes i verden blir til peanøttsmør og peanøttolje.

torsdag 11. desember 2008

Nathan Sawaya

... har lagd bl.a. disse skulpturene av det fortsatt geniale leketøyet Lego-klosser. Se mer her, eller rett og slett gå fra pc-en og lek selv (det gjør jeg)!




mandag 8. desember 2008

Kjære julenisse

Jeg er i mot julegaver og vi feirer uansett ikke jul hjemme hos oss, så du får ikke noen ønskeliste av meg. Jeg har derimot bursdag fire dager før julaften, så jeg kan fortsatt følge hva som er hipt i bloggverdenen. Dette ønsker jeg meg:

-abonnement på Morgenbladet, Illustrert Vitenskap, Aftenposten og hm, kanskje Klassekampen
-blekkbånd til skrivemaskinen
-boka Taler som forandret verden
-en pc jeg kan putte i veska eller en pc som er større, men bedre å skrive på (jeg vet ikke ennå, men certainly ikke en Mac)
-en leilighet i København, Berlin og/eller Tokyo (hvis du gir meg en bungalow i LA i stedet blir jeg ikke sur altså)
-skarpe killer-kjøkkenkniver (nei, egentlig ikke, jeg sparer det ønsket til jeg gifter meg - for det eneste formål å få masse fine kjøkkenting og skille meg rett etterpå)
-kaktus-te

søndag 7. desember 2008

Bare en liten notis om bloggverdenen

Jeg har lagt merke til at den store delen av "synsebloggere" (som jeg kaller dem) klager over at motebloggerne er uoriginale og at alle er prikk like hverandre. Jaha? Så det er uoriginalt at "alle" bloggene i den kategorien poster bilder av seg selv med den samme fuskepelsjakka kjøpt på H&M alle sammen, mens det er schjeeeempeoriginalt når "alle" synsebloggerne skriver lange innlegg om Mads Larsens uttalelser om forbud mot sexkjøp (hvor de alle som én er enige i at vedkommende er en dust) - på likt?

Jeg får lyst til å si "skjerp dere."

I <3 skrivemaskinen

I går svitsja jeg rundt på tv-en, og guess what? Jeg svitsja gjennom to filmer hvor skrivemaskiner hadde en sentral rolle, ihvertfall i de scenene jeg så. Det var ett eller annet med noen forfattere i gamle dager.

Litt senere så jeg Broken Flowers og der var skrivemaskinens rolle sentral gjennom hele filmen.


Også akkurat nå som jeg har fått låne en skrivemaskin og fått skrevet en masse på den. Dette må jo være et tegn (på hva vet jeg ikke). Litt sånn som i Final Destination, som jeg også så nå i helgen, bare at det ikke er noen døden-relaterte hensikter. Btw orket jeg ikke å se hele filmen denne gangen heller. Sist jeg så den var jeg liten og syntes den var dritskummel og det var derfor jeg ikke så slutten. Jeg måtte bare gi meg. Det var helt skrekkelig! Denne gangen gadd jeg ikke mer fordi den var så jævla kjedelig. Herregud så kjedelig.

lørdag 6. desember 2008

Bokhylla mi


Dette er den beskjedne bokhylla mi. Som den boknerden jeg er, eier jeg selvfølgelig flere bøker enn dette, men de ligger på mitt gamle pikerom (som nå bare er min søster sitt). Eller, jo, jeg eier flere bøker enn dette, men ikke så mange egentlig. Biblioteket finnes jo av en grunn (når jeg ikke gjør sånt i stedet).

Uansett, jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om disse bøkene. Vi begynner fra venstre mot høyre.

Edie: American Girl av Jean Stein. Rett og slett en biografi av Edie Sedgwick, ei av musene til Andy Warhol. Kanskje hun er et stilikon, kanskje mange synes hun er så jævla pen og fantastisk (jeg synes ikke hun var noe særlig pen), men inntrykket jeg fikk av henne etter å ha lest boka var at hun bare var ei bortskjemt rikmannsunge som egentlig ikke gjorde noenting annet enn å posere for kamera hundre ganger om dagen og ta dop. Litt sånn som Cory Kennedy. En gang var det en på forumet på thefashionspot.com som skrev det, og da ble alle dritsure. Det gikk da ikke ann å sammenligne ikonet Edie Sedgwick med trashhipster Cory Kennedy!

Rubicon av Agnar Mykle. Denne boken er egentlig ikke min, jeg fant den i en annen bokhylle hjemme. Agnar Mykle er en av mine norske favorittforfattere, men jeg likte de to andre bøkene om Ask bedre. Kanskje den egentlig ikke handler om Ask en gang.

I'm with the band: Confessions of a groupie av Pamela Des Barres. Denne boka er selvfølgelig fra den tiden av mitt liv hvor jeg skulle ønske jeg levde på 70-tallet og sånn som i filmen Almost Famous. Pamela Des Barres (som forøvrig var prikklik Victoria Winge på sine yngre dager ) røper at hun har stått i med både det ene og det andre av stygge, men akk så talentfulle rockestjerner (les: Jimmy Page og Mick Jagger bl.a.) og at hun selv spilte inn plate med sitt band - produsert av avholdsmannen Frank Zappa.

Og jammen meg ligger det ikke en del DVD-er imellom bøkene på hylla også. For det neste er Twin Peaks - Season One. Sykeste tv-serien noensinne. Noe av det jeg digger mest med David Lynch. Aller siste episode av hele serien ble sett i fjor sommer, mens Sofia og jeg spiste kirsebærpai (hvor vi hadde plukket kirsebærene fra et tre i Posebyen) og drakk damn good coffee.

Neste bok er More. Now. Again. av Elizabeth Wurtzel, og den har jeg nevnt før.

Parfymen av Patrick Süskind. Den var en av tingene jeg fikk i en svær kasse med ting da jeg fylte atten, sammen med bl.a. en XXXXL t-skjorte med påskriften "Bilen gjør deg feit" og rytmeegg (hehehehehehe). De fleste vet sikkert hva den handler om fra før av. Jeg har sett filmen også, men boka var mye bedre. Og syk. Herregud så syk.

Les Miserablés Volume 1 og 2 av Victor Hugo. Jeg kjøpte dem for 2£ eller noe i London romjulen 2006 og har ikke lest dem ennå. Kanskje fordi jeg ikke orker å lese Victor Hugo på engelsk. Forresten, jeg elsker Hugos Ringeren i Notre Dame. Det hører forresten med at jeg tilfeldigvis leste den rett før vi dro til Paris og gikk rundt i Notre Dame etter å ha stått lenge i kø mens det regnet, hvilket førte til at jeg alt jeg så av Brüssel dagen etterpå var toppen av høye hus og bygninger fordi jeg fikk spysyka og måtte ligge på den bakerste seteraden i minbussen.

The Goddess Guide av Gisele Scanlon. En bok jeg kjøpte i en liten bokbutikk (som faktisk var en bokbutikk) i Kirkwall på Orknøyene i våres, mest fordi jeg ble dødsforelska i bling-blinglayouten og fløyelsomslaget. Konseptet med boka virket ved første gjennomkikk utrolig kult, men tilbake over Norsdjøen og trygt i land i Bergen igjen, fant jeg ut at Helene hadde rett hele tiden: at den bare var crappy og tilogmed hadde REKLAME inni.

Deretter kommer to DVD-er igjen: Den sorte hingsten og Top Romace. Alle vet at jeg kan se på hester som løper på en strand hvor havet lyser azurblått i bakgrunnen ganske lenge før jeg blir lei, men i den førstnevnte filmen altså, så er det ikke det en gang. Den er bare kjedelig. Man ser rett og slett for lite til hesten og det skjer ingenting. Ingenting. Sistnevnte film har jeg ikke sett ennå. Deretter følger en rosa bok: en av mine utallige skrivebøker, bortsett fra at i akkurat denne skriver jeg ikke så mye, jeg klipper og limer nemlig diverse ting inn i den.

Vegan Freak: Being Vegan in a Non-Vegan World av Bob og Jenna Torres. Den kjøpte jeg ikke lenge etter at jeg ble veganer og her fant jeg ut hva 'bone char' er for noe. Jeg er forøvrig sterkt uenig med forfatterne i at det er riktig å gi vegansk mat til katta si. Katter ha kjøtt.

Skinny Bitch in the Kitch av Rory Freedman og Kim Barnouin. Den har jeg nevnt før, og den er dødsteit. Det går ikke ann å lage noen av oppskriftene i den med mindre man bor i USA.

Violet & Claire av Francesca Lia Block. Det er en av yndlingsbøkene mine. Punktum.

Flere filmer: Me and You and Everyone We Know. En av mine favorittfilmer, en film jeg kan se om og om og om igjen uten å gå lei. Før soloppgang er langt fra så verst den heller, og ved siden av den igjen ligger boksen med de tre gamle Indiana Jones-filmene.

Victoria av Knut Hamsun. Den første boken av Hamsun jeg leste, etter først å ha lest et utdrag av den i norskboka. Jeg synes den er fiiin.

Skinny Bitch av Rory Freedman og Kim Barnouin. En propagandeveganerbok som ble bestselger etter at Victoria Beckham ble fotografert med den i hånda utenfor en bokbutikk. Too bad for alle de tusenvis som kjøpte den pga. det, at folk som var der senere sa at hun faktisk ikke kjøpte boka. Hun tok den bare opp og så på den.

Så kommer en brukt ordliste fra Lexi som jeg fikk av EA, etterfulgt av enda en bruktbok jeg ble kjempeglad for å finne fordi jeg leeeenge hadde hatt så lyst til å lese den (de hadde den ikke på biblioteket): Jomfrudød av Jeffrey Eugenides, bedre kjent som The Virgin Suicides (ja, den norske tittelen høres utrolig teit ut). Jeg digga Eugenides fra før av pga. Middlesex, og jeg digger han bare enda mer nå etter å ha lest denne.

Enda en film: Freaks fra 1932 hvor skuespillerne var splitter levende, ekte "freaks". Fascinerende fortsatt, synes jeg. Syk slutt på filmen btw. Ikke ekkelt-syk eller noe, bare syk. Jeg tror jeg hoppet i taket da jeg endelig fikk tak i den på den store HMV-storen i London. Gabba gabba hey!

Etterfølges av DVD-boksen med alle Brødrene Dahl-seriene (vi benket oss foran TV-en da det jeg var liten for å se på Brødrene Dahl, og det var dritskummelt), En langvarig forlovelse av Sébastien Japrisot (som jeg ikke har lest ennå, heller ikke sett filmen), The Bitch Rules av Elizabeth Wurtzel (som jeg mest kjøpte bare fordi jeg digger dama) og Pedro Almodóvars Dårlig oppdragelse.

Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl. Det var ikke så lenge siden jeg leste denne boken, som jeg fikk i velkomstgave til Bokklubben (som reklamerer med velkomstgavekort på 750kr - hurra! Inntil du finner ut at man bare kan bruke det på et lite utvalg av bøkene deres - hvor folkelige, "Bokklubbvenn" Anne B. Ragdes bøker dominerer halvparten-, og attpåtil kan du bare velge tre av dem, resten av gavekortet må du bruke på DVD-er og dingsebomser. Bøker er tydeligvis upopulært, det ser man ut i fra de fleste bokbutikker også). Spennende bok, men litt irriterende med alle parantesene som dukker opp imellom annenhver setning.

Apropos Bokklubben, Sex and the City-filmen på hylla kommer også derfra.

Goat Girls av den stadig eminente Francesca Lia Block. To-i-én: Goat Girls er fellesnavnet på de to bøkene Witch Baby og Cherokee Bat and the Goat Guys i Weetzie Bat-serien. De er fin-fine. En bok som derimot ikke er så fin, er den neste på hylla: No one belongs here more than you av Miranda July. Til tross for at July har lagd en av verdens beste filmer (nevnt tidligere i innlegget og her), synes jeg ikke denne novellesamlinga er noe særlig til tess. Eller så er det jeg som ikke skjønner noe. Etter den kommer enda en skrivebok, lyseblå, den hører sammen med den rosa, men jeg skriver faktisk i denne. Ja, det er faktisk dagboka mi. Siste boka er første del av Bob Dylans memoarer. Jeg begynte å lese i den for lenge siden, men kom meg aldri noe særlig langt og endte med å legge den fra meg. Til slutt ser dere at det ligger en haug med DVD-er der (under My Little Pony-en) som jeg har lånt, og jeg skal gi deg dem tilbake, EA.

Pandaer er emo, men akkurat denne er mest


fredag 5. desember 2008

Skriveøvelser #3

Regnbue

-Jeg synes kanskje du burde tenke over det, sier hun der hun sitter bak bordet med papirer og mapper foran seg og jeg lurer på hvordan hun kan tro at hun kjenner meg bedre enn jeg gjør selv. Jeg forklarte alt til ei annen dame for noen uker siden (de lignet på hverandre), hun nikket og hmm-et og sa hun forstod meg, men jeg skjønte det etterpå at hun ikke gjorde det, hun bare lot som. Jeg synes av og til folk er så vanskelige, hvorfor later de som så mye? Kunne hun ikke bare si til meg at hun ikke trodde på meg, at hun syntes jeg var en skikkelig dramaqueen og at det var helt unødvendig av meg å komme tilbake? Jeg vet at det må ha vært noe sånt hun tenkte, for jeg er flink til å lyve samtidig som jeg ber om å bli trodd på. Jeg kan liksom aldri bestemme meg for om jeg vil forsvinne ut av tankene til folk eller om jeg vil være i midten av alles oppmerksomhet. Jeg løy og jeg var ærlig, men alt hun trodde på var løgnen, så jeg gikk aldri tilbake. Istedet bestemte jeg meg for å klare meg videre på egenhånd likevel, men jeg klarte ikke det heller og jeg falt og trengte en håndstrekning, nei, mer enn det, jeg var jo helt borte en liten stund før jeg havnet her.

-Jeg har tenkt over det før, svarer jeg og ser ned på skoene mine, hvite tøysko som har blitt grå av skitt og våte fordi jeg har gått ute i de små dammene og de ikke har rukket å tørke før jeg havnet på dette besøket. Jeg gnir skoene mot hverandre som en sjenert skolepike, mens jeg tenker på at jeg helst vil slippe å velge selv. Jeg skulle ønske noen andre kunne ta valgene for meg.

-Hva bestemte du deg for da?, spør hun meg og jeg sier at jeg har snakket med den andre damen et par ganger, men at jeg ikke ville snakke med henne mer etter det for jeg følte at hun bare nikket og smilte og skrev setninger på papirer til meg som om jeg var et lite barn. Fortsatt ser jeg ned på skoene mine, og jeg skjelver littegranne, for jeg føler at alt kan komme i reprise, damene likner jo tross alt på hverandre, og det har jeg ikke lyst til. Jeg skulle ønske jeg kunne spole fort frem, jeg vil bare hjem nå, hjem og legge meg under dyna på rommet mitt og ikke stå opp før ihvertfall i morgen. Men det er ikke sånn det foregår, jeg er såvidt til stede når hun nikker og sier jaha før hun tar en pause fra pratingen, likevel kjenner jeg at jeg blir klam på hendene og jeg ser opp på henne og venter på hva hun skal si nå. Det tar en evighet, og hadde dette vært en annen gang, et annet sted hadde jeg kanskje sagt noe mer fordi jeg hater slik stillhet, men denne gangen klarte jeg ikke å si noe, jeg tenkte plutselig på den lyseblå silkekjolen som hang på veggen min før, den jeg hadde kastet nå fordi jeg i et øyeblikk syntes den var stygg, og det var tull, selvfølgelig var den ikke det, jeg hadde jo latt den henge på veggen nettopp fordi den var så fin, det var den fineste kjolen min. Men da jeg skjønte hva jeg hadde gjort og skulle ut og hente den hadde jeg ikke funnet den igjen og nå hadde jeg ingen lyseblå silkekjole mer.

-Hører du etter, Lilli?, hører jeg henne si, og hun høres streng ut, - Tenkte du på noe annet?
Jeg vet ikke hva jeg skal svare, jeg tenkte jo på noe annet, hun har rett, men jeg kan jo ikke svare det. Jeg mumler at nei, jeg hører etter, men hun tester meg og jeg kan ikke svare på hva det var hun nettopp sa. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vil bare gå, og det er nettopp det jeg gjør. Jeg reiser meg opp, jeg sier at jeg vet faktisk ikke hva jeg vil, at jeg ikke vet noen ting og at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få vite det i morgen heller. Og når jeg kommer ut og tråkker med skoene på asfalten, ser jeg opp på himmelen før jeg går hjem.

torsdag 4. desember 2008

Skrivemaskin, alkohol og flaue ting

Ofte når jeg drikker og er for meg selv (type stå i køen til dass) får jeg mange tanker og idéer om hva jeg kan skrive, men når jeg setter meg ved pc-en dagen etterpå tenker jeg bare: "Nei" eller det kan hende jeg prøver, men ikke får det til. Kanskje fordi jeg hadde den følelsen/tanken fordi det nettopp var alkohol i systemet og når jeg er edru dagen etter klarer jeg ikke å samle dem igjen så det høres like bra ut som det gjorde i hodet mitt kvelden før. Eller det kan være at jeg var mer påvirket enn jeg trodde jeg var og at alt jeg tenkte rett og slett bare var vrøvl. Men akkurat der og da, når jeg tenker de tankene og idéene, tror jeg at jeg har kommet på noe veldig interessant/kreativt/morsomt/osv og jeg gleder meg til å begynne å skrive på det dagen etter.

Det er ikke så lenge siden jeg startet denne bloggen og tilbragte uker alene på hytta for å skrive - etter en laaaaang tid uten å skrive noe særlig annet enn dagbok (men også det bare i perioder). Jeg hadde ikke skrevet noe skikkelig på årevis, tror jeg. Poenget er hva jeg sa om det tidligere i år (mye tidligere): "Det er fordi jeg bare drikker at jeg ikke får skrevet noe". Unnskyld meg selv, men jeg må fortelle deg, februar/mars/april 2008-Kathleen, at du var ganske dum. Jeg blir flau over deg og din jævla arroganse.

For det første: du drakk ikke så mye, og for det andre: jeg drikker mye mer nå etter at jeg flytta tilbake til Kristiansand, og det er var jo da jeg begynte å skrive igjen også. Kanskje idéer jeg får med promille i blodet ikke er noe å spare på, men det skal være sikkert og visst at mye av det jeg gjør, ser og hører i lystige lag ofte gir meg idéer i ettertid (idéer jeg har fått bruk for og satt på papiret).

Jeg vet at jeg ofte på dagen derpå-er er ganske ukapabel til å gjøre særlig fornuftige ting, bortsett fra det å skrive. Jeg kan godt skrive dagen derpå, jeg gjør det svært ofte faktisk. Så der har vi enda en grunn til å eliminere den tåpelige påstanden. Og enda en fact: det var faktisk en del ganger i fjor at jeg kom inn på rommet mitt etter en fest/tur på byen og satte meg ned for å skrive. Jeg kan ikke påstå at det ble noe særlig, selv om noe av det var ganske morsomt å lese dagen derpå, men noe var også bare stygt og fælt. Jeg har alt sammen ennå, jeg sletter ikke noe, jeg kaster ikke noe, jeg bare venter til det skal ha gått så mye tid siden at jeg kan ta det opp igjen uten å bli flau. Og det tar tid. Først er det nemlig greit, så blir man flau over det, og en laaaaaang stund etterpå kommer det til at man ikke lenger er flau, men tenker "Å, det var lenge siden, jeg hadde aldri skrevet noe sånt nå". (Det gjelder ganske mye annet også når jeg tenker meg om...)

I dag har jeg fått låne med meg hjem en gammel skrivemaskin, og så fort jeg får tak i nye båndtinggreier til den (jeg husker ikke hva det heter) skal jeg prøve å skrive fine ting på den. Kanskje blir det sånn at siden jeg ikke kan rette på ting etter å ha skrevet noe, at jeg tenker mer over hver eneste setning, ja, hvert eneste ord jeg skriver på den? Sånn at det blir bra-bra? Kanskje? Vi får se.

onsdag 3. desember 2008

Hindringer

Akkurat nå når jeg bestemte meg for å gjøre morsomme ting med kameraet mitt, viser det seg at minnekortet inni er 'locked' og bare så dere vet det, det var ikke det sist gang jeg brukte det. Jeg vil fjerne bildene der, jeg har dem på pc-en allerede og jeg vil ta nye bilder! Jeg har prøvd å fjerne skrivebeskyttelsen, men det går ikke. Hvorfor skal ting være så vanskelig, jeg hadde dødsmange kreative idéer akkurat NÅ.

Ikke rekker jeg å skrive søknadsfortelling til Aschehougs forfatterskole heller, for den skal sendes med posten innen fristen på fredag. Jeg kunne skrevet noe i kveld, men jeg har mer lyst til å se Rockettothesky på Challa, og jeg har jo ikke lyst til å gå på sånn skolekursting heller, det er mest for øvelsens skyld at jeg tenkte på å gjøre det.

Vel, jeg får heller gjøre noe annet da (aka lage mat. I dag skal jeg lage en avocadosuppe til middag, men først må jeg finne ut hvordan jeg skal veganisere den).

PS: Gjett hva jeg prøvde på mandag? En kullsyremaskin!!!

Skriveøvelser #2


Pause

Hun, jenta med den svære blå anorakken og bootsene, stod under det grønne busskuret (det var dekket av grafitti, så helt grønt var det jo ikke) i nesten tre kvarter mens det duskregnet. Det stod ingen andre der, for bussen hadde nettopp kjørt og det var søndag og lenge til neste buss. Hun stod ikke der fordi hun ikke hadde rukket den og heller ikke fordi det regnte (det var vår og ganske varmt, hun hadde lett tålt det). Hun visste faktisk ikke hvorfor.

Hun hadde sovet for lenge i dag. Hun hadde drømt og våknet med panikk og hurtig hjertebank og var lettet da hun våknet, men det varte ikke lenge før hun begynte å lure på det samme igjen. Kom det til å bli en bra dag eller en dårlig? Dagen før var en av de gode. Ja, god og god, det var ihvertfall det beste hun kunne få til. Det var rart det der, hun trodde at alt kom til å bli helt fantastisk, men det hadde blitt ganske mange ulemper også. Hun hadde tenkt at det kom til å bli verdt det, men nå som hun allerede hadde alt dette drittet hadde hun ikke så mye valg lenger.

Hadde hun ikke trukket opp en ny sigarett rett etter hver gang hun var ferdig med den forrige (det var nesten så hun ikke trengte noen lighter, hun kunne bare tenne den neste sigaretten med den hun allerede røyket på), hadde hun kanskje kjent at det luktet friskt av våt jord, gress og asfalt. Det var rolig rundt henne, ikke noe ordentlig støy. Kanskje noen fuglelyder av og til. Hun la ikke noen særlig notis av lydene rundt seg før hun hørte at det klikket og klakket i asfalten. Da så hun ut av busskuret, det var noen som red på en hest. En ganske liten hest var det, litt hvit, men mest grå.

Hun gikk inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet (noen hadde skrevet setningen "Ma er sulten" med bokstavmagnetene på døren). Hun var egentlig ikke noe sulten, hun bare gjorde det av vane. Kikket på hva som var der før hun lukket den og satte seg ved spisebordet og så ut av vinduet. Det var sol ute, kanskje hun skulle gå seg en tur. Det var mindre risikabelt på en søndag, bare hun ikke gikk for langt, men det var lite sannsynlig at hun kom til å gå langt i dag. Hun kjente seg slapp, hun kom ikke til å orke det, så hun kunne trygt gå en tur. Det kom til å bli en kort en.

Klikk-klakklydene av hestesko mot asfalt forsvant sakte, men sikkert, og det ble stille igjen. Hun trakk glidelåsen på anorakken høyere opp (sånn at hun ikke skulle kjenne luft mot halsen lenger) og så på klokken. Hun bestemte seg for å gå hjem igjen.

fredag 28. november 2008

Å lære

Jeg lærer lite av lærere, tavleundervisning, pugg og ja, skolen generelt. Jeg er ikke særlig glad i skolen: for mye mas, stress, unødvendigheter jeg ikke lærer noenting av og ting jeg har lært som er skikkelig unyttig og uinteressant, for ikke å snakke om det jeg lærte bare fordi jeg ville ha bra karakterer, men som nå har gått helt i glemmeboka (ofte allerede uka etterpå), for mye waste of time og for mange... idioter.

Men jeg liker å lære altså. Jeg har lært masse av alle bøkene jeg har lest, selv om 99% av dem (vedder jeg på) har vært skjønnlitteratur, aviser, av å snakke med mennesker, tegneserier (jeg drar med jevne mellomrom denne setninga "Jeg vet det, for jeg leste det i Donald da jeg var liten"), av å erfare ting selv, filmer, av å reise, av å høre, se, smake, føle, lukte, av å diskutere og for ikke å snakke om min store kjærlighet Internettet. Jeg vet forresten svært godt at man skal være kritisk, men det skal man faen meg være mot skolen også.

Jeg har f.eks. hørt om skoler som bruker informasjonsheftene fra Opplysningskontoret om kjøtt og Opplysningskontoret om egg og hvitt kjøtt i heimkunnskapen. Selv har jeg alltid hatet heimkunnskap. Jeg var skikkelig nerd og digga matte og naturfag, mens jeg hatet heimkunnskap, sløyd og gym verre enn pesten. Jeg kunne tilogmed ligge i senga kvelden før og grue meg til skolen neste dag. Jeg hatet å skjære i kjøtt og fisk, jeg hatet å bli tvunget til å spise mat (spesielt siden jeg generelt ikke var noe særlig fan av mat da jeg var liten), jeg hatet den innesperrede luften i sløydsalen og kvelningsfornemmelsen av trepartikler i lungene, jeg hatet å skifte i gymgarderoben og dusje og være naken foran fjorten andre jenter, jeg hatet å komme i nærkontakt med folk under ballspill og andre ting man bedriver med i gymmen, jeg hatet å alltid bli valgt sist fordi jeg var en rævva gymelev.

Ikke at jeg fulgte så mye bedre med i de andre fagene heller. Jeg ble ofte så oppgitt over at de andre spurte og gravde når svarene og løsningene var så jævla lette og opplagte. Så jeg gadd ikke følge med i timene lenger, jeg bare satt og jobbet for meg selv, og det var fryd og gammen og jeg var flink. Så jeg ble vant med det, helt til... bang, 10.klasse, plutselig var det noe jeg ikke skjønte, jeg kunne ikke finne ut av det selv, hva skulle jeg gjøre da? Begynne å følge med? Men det var ikke så lett, det var lenge siden jeg hadde gjort det sist og jeg klarte ikke å konsentrere meg. Jeg så heller ut av vinduet og dagdrømte. Og sånn har det vel vært siden da. Bortsett fra at jeg ikke går på skolen lenger. Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller. Jeg har lyst til å lære fordi det er gøy, ikke fordi det gir meg ditt og datt av papirer og grader jeg kan briefe med.

torsdag 27. november 2008

Åja, sånn tagg

Jeg har blitt tagget. Jeg tror at mange av mine faste lesere ikke er så into bloggekulturen, så, altså, det går ut på at man blir "utfordret" av en annen blogger. Jeg har blitt det før en gang, men da var oppgaven umulig. Denne gangen er oppgaven overkommelig, og ps: forresten, jeg ble tagget av Snakkebobla.


Regler:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.


Hmm...

1. Jeg eier knapt noen sokker uten hull i (men det gjør egentlig ingenting, for jeg foretrekker å gå barbent).

2. Jeg er über-pasifist og klarer ikke en gang å klapse til mygg. Alle kryp jeg finner innendørs havner i god behold ut i naturen.

3. Jeg liker lyden av by, tog (også når de tuter), gamle skrivemaskiner, spraybokser, strekkodemaskinene på Norli og når man åpner en boksøl.

4. Jeg hater å dusje fordi det er så stress etter at man er ferdig i dusjen og må ut av den og det er kaldt og jævelig, jeg må bestemme meg for hva jeg skal ha på meg, men før jeg kan ta på klærne må jeg vente på at deodoranten skal tørke og å smøre body lotion er pisskjedelig. (PS: Jeg gjør det likevel.)

5. Jeg kjøper av og til sånn sitron i en sånn gul flaske som ser ut som en sitron og drikker det fordi det er godt.


6. Jeg vet jeg har sagt jeg leser alt mulig, men jeg gjør faktisk ikke det. Jeg leser ikke krim (jeg leser Peter Øvig Knudsens Blenkingegadebanden - Den skjulte cellen nå, men det telles ikke, for det har skjedd på ordentlig. Og det er politisk).

Og hvem skal jeg "utfordre" videre? Tja, alle som føler for det.

onsdag 26. november 2008

Litteratur(bedre)vitere

Nå har jeg bare en eksamen igjen, yess. Jeg hadde muntlig eksamen engelsk i går og var så heldig at jeg fikk om presidentvalget i US & A og om novellen Hills Like White Elephants av Ernest Hemingway, som jeg kunne utenatt fordi jeg leste den, skrev referat og søkte opp analyser av den på det store nettet så sent som dagen før. Du skjønner, jeg gidder ikke å analysere selv. Brent barn skyr ilden. På videregående, i norskfaget riktignok, analyserte jeg en novelle og fikk en toer fordi læreren mente at forfatteren mente ihvertfall ikke det og det jeg hadde tolket. Says who? Kjente hun forfatteren kanskje? Kjennner noen analytikere i det hele tatt forfatterene de claimer å ha tolket riktig om? Jeg synes det er utrolig arrogant at de tror de vet hva forfatteren mener og har enerett på det. For det er forfatteren som er Gud i sin egen bok.

Nåja, hele norskfaget er jo på trynet. Hvor bra karakterer man får kommer helt ann på læreren. Noen gir deg femmer (med pluss) og leser teksten din for hele klassen, mens en annen lærer drar deg ned i møkka og gir deg en svak treer på akkurat samme stil (been there, done that).

Noen ganger skulle jeg ønske det var realfag som var min vei i livet, hvor fint og enkelt hadde det ikke vært å vite at når noe er feil, så er det fordi det er feil, og motsatt. No need to discuss.

tirsdag 25. november 2008

I <3 araberhester

fin hest

I <3 vakuum


vakuum
subst. n vakuum () ['ʋɑːkʉm]
1 lufttomt rom; rom med undertrykk
2 tomrom
-
Vakuum (latin vacuus, «tom») er i fysikken definert som «tomt rom», dvs. rom med fravær av materie og stråling. I realiteten finnes tre forskjellige vakuumbegreper. Det første er i følge naturfilosofien en ideel tilstand med fullstendig fravær av alt stoff, men denne tilstanden finnes ikke på ordentlig. Det motsatte av vakuum kalles plenum og finnes heller ikke på ordentlig. Det andre begrepet er delvis vakuum: lav konsentrasjon av stoff (dvs. få partikler pr. voulm). Det er dette som vanligvis menes med vakuum i fysikken og er det som er så fascinerende (se på bildet!). Det tredje og siste vakuumbegrepet har noe med kvantemekanikken å gjøre, og det skjønner jeg ikke noen ting av.

Vakuum er noe av det mest fascinerende som finnes (sammen med bl.a. dette), og her har jeg nevnt det tidligere.

lørdag 22. november 2008

Skriveøvelser # 1


Akkurat nå

Hun setter seg ned på det neste nederste trinnet på trappen og knytter av seg de røde tøyskoene hun alltid knytter med dobbelknute (slik hun har gjort siden hun var barn, det var så irriterende når de løste seg opp når hun var ute og lekte), og selv om hun har gjort det ørten ganger før og sikkert kunne gjort det i blinde, ser hun på lissene mens hun gjør det, og hun har ikke tenkt til å vike blikket før begge lissene er løsnet.

Han står med ryggen lent mot den dusblå veggen og ser ned på henne. Det lysebrune håret hennes er bustete etter sykkelturen opp dit, det var visst mye vind også, og kinnene hennes er røde og hun ser veldig fin ut, tenker han og legger armene i kors og de er stille, verken han eller hun sier noe. Hun har lagt fra seg skinnbaggen sin på gulvet ved siden av føttene sine og flappen over har åpnet seg litt slik at han ser at hun har med seg den store skriveboken sin, den grønne, den som hun ikke skriver i, hun bare tegner og han skjønner ikke at hun ikke bare kan kjøpe en bok med blanke ark og han har spurt henne om det en gang, men hun svarte at det bare gikk ikke, hun måtte tegne i en skrivebok med linjer og marger.

Hun lurer på om han ser på henne eller ikke (og hun har ikke noe i mot det hvis han gjør det, det er bare fint), men hun retter ikke blikket sitt oppover for å finne ut av det, hun må knytte av seg skoene først, og nå er de knyttet opp og hun reiser seg opp fra trappetrinnet og møter blikket hans og smiler og lener den ene armen mot veggen for å ikke miste balansen når hun skal dra av seg skoene, før hun ser ned igjen mens hun drar av skoen på den ene foten ved hjelp av den andre foten. Han tenker på hvordan han i går tenkte det var noe han skulle si til henne, og at han planla at det skulle skje , men han skjønner at det ikke er like lett å gjøre det som å tenke det (han skulle ønske han hadde mer guts), men gjør det noe, han kan jo si det senere, det haster jo ikke, hun har jo ikke tenkt til å dra sin vei med en gang, nå som hun akkurat har tatt av seg skoene.

torsdag 20. november 2008

Jeg vil ikke! (Men jeg må)

Eksamen er noe piss (selv om jeg i går da jeg hadde 3SK-eksamen kom opp i akkurat det emnet jeg hadde pugget ekstra godt på og tilogmed lagd koder i hodet mitt til). Jeg tørr ikke tenke på hvor jævelig livet mitt kommer til å bli når jeg blir student. Jeg kommer til å

1. miste interessen for hele studiet (rett og slett fordi krav ødelegger alt som er fint her i verden)

2. måtte leve på pasta og tomatsaus (o, skrekk og gru! Hvordan skal jeg, som den veganergourméen jeg er, overleve? :-O )

3. oppbygge meg et gigalån på noe jeg egentlig ikke synes er verdt det

4. sannsynligvis måtte bo sammen med folk (det er vel og greit, men tenk om de ikke liker nachspiel? Tenk om de ikke liker musikken min? Tenk om de er avholds? Eller tenk om jeg må bo med bare jenter?!)

5. gå på studentbuler (nei)

6. ende opp med venner som bare går på studentarrangement!!! Tenk om jeg gjør det? Tenk om! Tenk!

7. være surrounded av flinke mennesker/mennesker med type ambisjoner jeg aldri kommer til å ha

8. vite at jeg også kommer til å være stum når jeg 20+++ og med alsksens bachelorgrader eller hva faen alt det der heter får spørsmålet "Men hva skal du bli?" (og det kommer til å svi litt i hjertet fordi jeg visste jo hva jeg skulle bli da jeg var nitten, men det kan jeg jo ikke svare, for da kommer folk til å si "Men er det noen vits med denne utdannelsen da?" og jeg blir enda mer stum fordi de har helt rett)

mandag 17. november 2008

Geek baklengs

Ok, 3SK-boka mi nevner keeger under underkapittelet Tenåringer - Identitet. ""Du er det du ser ut som du er." Noen er punkere, noen er keeger?". Hva er keeger, lurte jeg på da? Jeg googla det opp, så jeg vet det nå, men hallo, er det et vanlig ord å bruke eller er jeg bare altfor gammel til å lese en vgs-bok?

Jeg som alltid har kalt dem for lampeskjermer!

søndag 16. november 2008

Vi kan jo ta en kaffe...

I går var jeg ute på byen. På en lørdagskveld. Hva er så rart med det? De fleste går jo ut da. Det er jo helt normalt. Men jeg, jeg har fått høre fra flere forskjellige hold "Hæ, var du ute på en lørdag?".

Det har seg slik at jeg og en god del av min nærmeste venne- og bekjentskapskrets her i Kristiansand faktisk synes det er helt greit, ja, mer enn greit, å gå ut på mandager (hvem er det som bestemmer at mandager skal være kjipe?), tirsdager (vinkveld!), onsdager (helgen har begynt!), torsdager (har generelt sett alltid vært den beste dagen å gå ut. Helt siden jeg var 18 og alltid var på TrashPop og to-for-en-øl på Bevvah) og tilogmed søndager (ikke noe vits i å sitte og vente på mandagen). Jeg foretrekker best å gå ut de dagene, det er jo på de dagene det er gøyest å gå ut.

Lørdager (og fredager sånn delvis) er den dagen "de andre" går ut. De folka som sparer seg hele uka til å gå ut på byen på lørdag. De gleder seg, har forberedt seg og kjøpt inn drikke til vorspiel, de staser seg opp og går ut på byen. Siden de ikke drikker så ofte skeier de helt ut på lørdagskvelden. De blir driiiitings. Hele byen er full av gutter som blir fornærma over den minste lille bemerkning og skal slåss, jenter i lite klær som griner og er fjollete og menn som har masse penger, men lite hår og begynnende måne og troen på at de har dametekke. Å få tak i en øl tar evig lang tid fordi jeg først må bane meg i vei gjennom menneskemengden, og ut fra 7-Eleven strekker det seg en kø til helt ut på gata hvor han med Volcom-genseren spyr på fortauet og hvor det ligger noen stilletthæler som jenta med de opprevne nylonstrømpebuksene (og det er ikke snakk om at katta klorte de opp) la fra seg fordi hun innså at hun egentlig ikke klarte å gå i dem. For ikke å snakke om taxi-køen (som egentlig ikke plager meg så ofte siden jeg bare bor et kvarters gange fra sentrum. Hmm...selv om jeg sjeldent går hjem til meg selv etterpå, hvem er det jeg prøver å lure, jeg havner alltid på nachspiel og det gjør ikke så mye å gå når man er full og sammen med folk og har nok sigaretter igjen i pakken)!

Lørdagskvelder ute på byen får meg til å føle meg stygg og bomsete. At jeg så sjeldent forbereder meg på at jeg skal ut sees på klærne mine. De er som oftest ikke noe finere enn hva jeg pleier å gå med til hverdags. Det forklarer hvorfor jeg (som ellers er en ganske dyktig luremus) ikke får påspandert drikke på lørdager.

Dessuten, å forberede seg til å gå ut på byen ender alltid med at kvelden blir en skuffelse. Det blir ikke så gøy når man har skyhøye forventninger. Når det at det skal være gøy blir et must. De gangene jeg har hatt det aller gøyest ute er de gangene hvor jeg har tenkt at jeg bare skal ha meg én øl og gå hjem, ja, kanskje ikke det en gang, men bare en kaffe.

PS: Men fredag var jeg hjemme og Dirty Sexy Money er fra nå av min nye favoritt TV-serie (og du må si navnet på serien høyt).

fredag 14. november 2008

Snart eksamen

I fjor på denne tiden hadde jeg kun én privatisteksamen: nyere historie. I år har jeg fire: engelsk skriftlig, engelsk muntlig, sosialkunnskap og gym. Hvordan kan det ha seg at jeg i år allerede er ferdig med å lese gympensum (for lengst!), har fryktelig lite igjen av engelsken og akkurat nå kan velge å skrive i bloggen istedet for å lese sosialkunnskap uten dårlig samvittighet fordi jeg bare har tre siden igjen av boken, når jeg i fjor ikke en gang var ferdig med nyere historie- pensum da jeg troppet opp på Bergen Maritime vgs? Attpåtil ble jeg trukket opp i kapittelet om jødene i Tyskland under 2.verdenskrig, et emne vi hadde masse om på psykologi- og samfunnslina på folkehøyskolen akkurat da og ønskekapittelet til flere som skulle ha samme eksamen som meg (De: "Hva kom du opp i?", jeg: "Jødene under 2.verdenskrig", de: "Faen! Men bra for deg da"). Likevel fikk jeg en under middels god karakter, ja, en riktig skammelig en. Det hører forresten med at dagen etter dro vi på klassetur til Polen og noen dager senere gikk jeg rundt i Auschwitz. Hallo, ALLE kan jo noe om jødene. Vi blir jo foret om informasjon om dem og 2.verdenskrig fra første dag på (ungdoms)skolen, og det popper opp ny litteratur om 2.verdenskrig heeeeeeele tiden (når skal det ta slutt? Er det mer vi trenger å vite nå? Get over it! Det har faktisk skjedd annen jævelskap i verden også, og det skjer ting ).

Hæ, hva mente jeg med det? Sier jeg at jeg burde fått 6'er? Er det det jeg mener? Samme det. Tilbake til det jeg rotet meg vekk fra: det har gått forbausende fort og lett å lese meg opp på disse fagene, men jeg vet jeg ikke har hatt eksamen ennå, så det er kanskje litt tidlig å bedømme. Kanskje disse fagene har interessert meg mer (med unntak av gym, jeg kan fortsatt ikke reglene på minst to lagspill som ikke er kanonball eller stikkball)? Vi får se hva eksamensresultatene blir.

Apropos skole så har jeg begynt å se meg rundt etter studier og steder jeg vil studere videre i. Om jeg vil eller ikke vil, så må jeg studere uansett. Jeg er tvunget til å opparbeide meg et større studielån fordi jeg ser det som den eneste muligheten til å komme meg noen vei uten jobb (for det får jeg tydeligvis ikke). Jeg ser for meg skrekkscenarioet at jeg sikkert blir arbeidsløs etter tre års utdanning også, men jeg slipper ihvertfall å tenke på det nå. Jeg lar 24-år gamle Kathleen deale med det. Kanskje hun blir nødt til å studere i det uendelige fordi hun aldri får seg jobb, men det er ikke mitt problem.

torsdag 13. november 2008

Velferdsstaten meg her og der

Om mindre enn én uke har jeg eksamen i 3SK - Sosialkunnskap. Jeg har akkurat blitt ferdig med kapittelet "Menneskerettigheter og velferdsstat", og det er både interessant og veldig relevant for meg akkurat nå.

Jeg har f.eks. rett på tilfredsstillende levestandard, sier boken. Sosial og økonomisk trygghet er en viktig betingelse for å kunne realisere sin frihet. Det har jeg jo på en måte akkurat nå, men det er ikke idéelt. Jeg låner penger og bor hos foreldrene mine. Jeg vil ikke ha det sånn, det var ikke det jeg hadde planlagt. Jeg må alltid tenke på hvordan jeg skal finansiere neste det og det, små og store ting.

Noen sider videre sier boka at jeg har rett på arbeid. Retten til arbeid er et av de bærende prinsipper i den norske velferdsstaten. Jeg leser at om jeg likevel ikke skulle få jobb, så er jeg sikret gjennom trygdeytelser eller sosiale ytelser. Det vet jeg, det var det jeg prøvde på i går (jeg har tenkt til å gå dit igjen btw).

Forresten står jeg i fare for å bli stigmatisert som arbeidsledig, altså at jeg til slutt gir opp og virkelig tror at jeg ikke er kapabel til å jobbe. Jeg merker jo at jeg har blitt slappere med jobbsøknadene. Det er ikke gøy å få nei, nei, nei i det uendelige.

Videre, under underkapittelet "Kritikk og kriser i velferdsstaten", må jeg si meg enig med høyresiden i at velferdsbyråkratiet er vanskelig. Byråkratiinnslaget i den norske velferdsstaten er faktisk det relativt høyeste innenfor hele OECD-området. (Men nå ja, jeg tviler på at den private sektoren er noe særlig bedre. Har høyresiden tenkt på det?)

Venstresiden har også sin kritikk. I følge den marxistiske kritikken blir velferdsstaten en "oppsamlingsplass" for alle de som får problemer i forhold til kravene i arbeidslivet. At velferdsstaten er en måte å la kapitalismen "få lov" til å styre og stelle som den vil. Utstøtinger og utestengning i det kapitalistiske system legitimeres. (Nå beveger jeg meg riktignok bort fra at jeg først begynte å skrive om mine egne erfaring med systemet, men dette var så interessant at jeg måtte nevne det. Det stod veldig lite om denne kritikken i boken, så jeg må finne noe annet stoff om dette.)

Til sist vil jeg bare si at det tilogmed stod bittelitt om unge "dropouts" i boka. Årsakene til at vi nettopp er det, er mange og sammensatte, og dette er noen av momentene som blir trukket fram:
arbeidslivet er tøffere og har omfattende omstillinger
svekkelse av de sosiale normene knyttet til kravet om å være aktiv deltager i lønnet arbeid (øh nei? Det er en grunn til at jeg dikter opp at jeg er testpilot for NASA eller forfattermillionær med egen toppleilighet når folk spør "Hva driver du med?")
relativt liten økonomisk forskjell mellom trygd og lønn (ja, men det er vel flere enn meg som synes at det å fortjene pengene gjennom arbeid føles bedre?)
mange mennesker med ulike typer lidelser, både fysiske og psykiske

Ja, jeg vet ikke, jeg. Jeg tror jeg forteller forskjellige ting hver gang jeg skal forklare folk hvorfor jeg ikke har studiekompetanse ennå, og det er ikke det at jeg lyver og finner opp ting, nei, det er det at det er så mange forskjellige grunner. Jeg bare velger meg ut den ene grunnen jeg tror passer best å fortelle akkurat den personen.

onsdag 12. november 2008

Mitt første møte med NAV

Jeg (og en random fyr til) kommer gående opp mot NAV-kontoret (som er et sted jeg allerede bare har utsatt og utsatt å gå til, med det resultat at jeg har pådratt meg et stadig voksende lån), avdeling Ung-Etat for dem mellom 18-24 år kl.11.54, og blir i døren jagd ut igjen fordi de "ikke åpner før kl.12 akkurat i dag". Klokken blir 12, jeg går inn døra og ser meg forvirret rundt før ei dame spør om hun kan hjelpe meg med noe og jeg sier at jeg ikke har noen sjanse til å betale første avdrag av studielånet (som er i februar) fordi jeg ikke har noen jobb. Damen sier så "Du har ikke vurdert å skaffe deg jobb da?". Jeg blir så paff av frekkheten og jeg føler meg så nedverdiget (jeg har jo ikke lyst til å være der) at jeg ikke rekker å svare før hun fortsetter å fortelle meg om nettstedene nav.no og finn.no (som om alle timene jeg brukte på disse sidene siden juli aldri har eksistert) og gir meg en liste over alle bemanningsbyråene i Kristiansand (jeg har vært innom halvparten allerede). Før jeg rekker å si at hun er ei jævla hore (nei, jeg er altfor høflig, jeg hadde aldri sagt det uansett, men jeg skulle ønske jeg hadde gjort det), kommer det en annen fyr og tar tak i henne og vips er jeg ikke lenger et aktuelt menneske å hjelpe, så jeg går ut av bygget og hadde ikke jeg hatt de folka jeg har rundt meg som jeg faktisk har, så hadde jeg kl.12.06 i dag gått rett til heroinsprøyte og prostitusjon.

mandag 10. november 2008

Leketøysbutikker for voksne

Jeg vet jeg har sagt at jeg hater shopping, butikker og kjøpesentre. Likevel var jeg der allerede på selve åpningsdagen da det nye kjøpesenteret Sandens åpnet i Kvadraturen forrige torsdag (det ligner forresten veldig på et av de i Bergen). Jeg skulle anskaffe meg en vinterjakke, min helt egne vinterjakke, for jeg var så lei av å alltid måtte spørre Kamilla om å få låne hennes jakker hver gang jeg skulle ut (over halvparten av alt jeg ifører meg ol. er ikke mitt eget).

Men altså, i dag, fyllesyk fyllesyk fyllesyk etter en veldig hyggelig søndagskveld tilbragt ute på røykeområdet på På Hjørnet fordi jeg ble kasta ut av selve lokalet av 17-årige Vilde Elise (jeg fikk lov til å drikke opp ølen først da) fordi hun vet så godt at jeg er under tyve og akkurat den kvelden var det stappet av folk der som skulle se Bare Egil Band spille på Akustisk Søndag (men jeg var aldri alene et sekund der ute, og jeg fikk lov til å drikke nok av øl der), virra jeg rundt på Sandens igjen. Sammen med EA og Sofia. Vi var bl.a. på Clas Ohlson, og det er her vi kommer til det jeg prøver å si. Clas Ohlson er et av unntakene. Det er en særdeles moro butikk å gå rundt i! De har bl.a. vakuumpakkede svamper (jeg fant dem etter at Sofia og jeg hadde vært i ekspedisjonen og spurt hele to ansatte om de hadde ettellerannet produkt i butikken som hadde noe med vakuum å gjøre. Et av de mest fascinerende fenomen i verden!), kullsyremaskiner (hvis jeg hadde eid den, hadde jeg bare drukket vann med kullsyre resten av mitt liv), pengescannere, små dampmaskiner (men EA sa man blir lei av dem etterhvert), selvlysende kulebanebyggesett for barn (og sånne som meg) og voltmetere (naturfag var jo yndlingsfaget mitt i alle år)!

Og for ikke å snakke om TeknikMagasinet som har slagordet "Meningen med livet" og forteller oss på forsiden av katalogen, som jeg fikk bladd litt i ved kjøkkenbordet hos Sofia i dag morges (strengt tatt var det vel ettermiddag), at de "ikke har det jeg trenger, men det jeg har lyst på", og det har de helt rett i (jeg vet jeg skrev dette, men ingen regler uten unntak, eller, nei, forresten: regler er til for å brytes)! Hvem har ikke lyst på en flaskerakett som i følge produktbeskrivelsen deres "flyr som bare h..., så ikke prøv deg på oppskyting innendørs", et radiostyrt helikopter eller en ball som spretter i vannet!?!?!? Det som er synd bare, er at butikken ikke er sånn at man kan gå rundt og kikke (og prøve), man må spørre etter tingene i disken.


Jeg må forresten nevne at Biltema også er feeed, og at i følge deres katalog har de minst to ting som har noe med vakuum å gjøre. Ååå!

PS: Nå har jeg akkurat søkt på jobb hos TeknikMagasinet som julehjelp. Den er perfekt for meg (og jeg håper noen jobbgivere for en gangs skyld er enige). Jeg kom forresten på at jeg glemte å grabbe med meg en av katalogene deres. Det må jeg gjøre i morgen, sammen med det jeg egentlig hadde planlagt å gjøre i dag: gå på NAV og be dem fryse studielånet mitt som har gått på 6,5 % rente siden juli uten at jeg har visst det fordi jeg er så meg og ikke så i postkassen hos lånekassen.no før noen dager siden. Æsj.

søndag 9. november 2008

Rablerier om drømmer

I natt drømte jeg at jeg skulle tvangsstues inn på psykiatrisk avdeling, og jeg var faktisk ganske fornøyd innerst inne for da slapp jeg å gjøre noe. Jeg kunne bare være der og gjøre ingenting og slippe å tenke og forholde meg til folk jeg ikke ville ha noe å gjøre med. Så jeg fulgte villig med da vi først skulle dra dit, men vi hadde trøbbel med å finne frem fordi de alltid byttet plass. Det endte med at det var jeg som måtte ringe rundt og spørre, jeg som måtte se på kartet, jeg som måtte skaffe transport, jeg som måtte finne riktig buss og betale for den, jeg som måtte dra med meg de andre som var så fryktelig vimsete og ukonsekvente, jeg som måtte skaffe mat til de andre når de var sultne. Det eneste de andre gjorde mens jeg ordnet alt, var å ringe til alle de folka jeg helst ikke ville ha noe å gjøre med og ba dem komme så jeg kunne forklare alt - og det var ikke noe særlig stas, og jeg syntes at alle var noen jævla ubrukelige suppehuer og jeg fant endelig frem til den psykiatriske avdelingen på egenhånd og fant ut at også der var de noen suppehuer alle sammen, for de skjønte ingenting.

Og jeg fatter ikke at jeg skriver dette. Jeg leste en gang et kåseri om hvor plagsomt det er når folk skal fortelle drømmene sine, som sjeldent har noe poeng i seg eller noensomhelst form for interessante elementer for noen andre enn han/hun som har drømt selve drømmen. Nå ja, jeg husker jeg var delvis enig, for jeg har faktisk hørt drømmer jeg synes er morsomme. De har vel vært det fordi jeg eller noen jeg kjenner (bortsett fra drømmeren) var med i drømmen.

Det er jo litt interessant med drømmer da, selv om jeg er skeptiker og syntes det var drøyt da vi hadde om drømmetydning i psykologi-timene på folkehøyskolen. For tullete, syntes jeg, for lite 2+2=4 og vitenskapelig korrekt (av og til lurer jeg på hva jeg gjorde på en psykologi-linje, jeg synes det ble litt for mye synsing og for lite håndfaste fakta). En gang skulle vi sette oss i mindre grupper og snakke om drømmene våre. Min lille gruppe på fire gikk inn på rommet til Marit og la oss for å sove i stedet.

En gang drømte jeg noe som føltes så sterkt og virkelig at jeg gikk rundt og tenkte på det i mange dager, og det er en lang stund siden. Selv ca. et år etterpå husket jeg den kjempegodt og brukte den tilogmed i boka mi.

Da jeg var i midten av tenårene drømte jeg at jeg våknet opp i sykehussenger og at folk var kjempebekymret og sa at jeg hadde prøvd å ta selvmord, og der lå jeg og husket det ikke i det hele tatt. Tok jeg piller? Kutta jeg meg? Prøvde jeg å henge meg? Hoppet jeg fra en bro? Anyways, makabert, men jeg drømte det faktisk en del ganger.

Det er godt jeg ikke lenger tror på det jeg trodde på da jeg var liten, liten: at drømte man en drøm flere ganger, kom det til å skje i virkeligheten også.

En ting til jeg trodde på da jeg var liten var at man kunne velge hva man ville drømme om hvis man puttet relaterte ting under hodeputen. Både søstera mi og jeg trodde på dette, og hun påstår at en gang da hun la en Scar-figur (onde onkelen i Løvenes Konge) under hodeputen fikk hun mareritt. Hun skulle aldri gjøre det igjen.

Også så jeg på barne-tv en gang at det var noen jenter i et program der (jeg tror det var svensk) som dro ut og plukka blomster før leggetid og la dem under hovedputen. Det skulle visstnok få dem til å drømme om han de skulle gifte seg med, og jeg husker jeg tenkte "Hvorfor gidder de å få greie på det, da blir det jo kjedelig!".

Jeg husker en drøm jeg hadde som ikke hadde noen spesiell handling, det skjedde ikke noe spesielt. Det var bare det at den var så estetisk fin, og hvis jeg hadde kunnet male skulle jeg malt den, men jeg hater å male, det er noe av det verste jeg vet. Men hva med lyd? Vi drømmer vel ikke i andre "medier" enn bilder, gjør vi? Likevel tenkte jeg da jeg hørte CocoRosies Candyland for første gang, at hvis drømmene mine hadde hatt lyd, hadde de hørt sånn ut.

lørdag 8. november 2008

Nyheter om boka

Det føles litt ut som om det er søndag i dag. Trolig skyldes det at jeg allerede har vært på fylla to dager på rad (det har blitt så billig med fylla i det siste - jeg blir jo høylydt etter to halvlitere, full etter fire).

Men, å, jeg har noe veldig viktig å fortelle! Agenten min har ringt til Aschehoug og spurt hvor det har blitt av tilbakemeldinga på boka, som jeg skulle hatt for uker siden, og damen på telefonen sa at de holdt på å vurdere den ennå og at hun ikke visste hvorfor den tok så lang tid, og at hun skulle finne ut av det og ringe tilbake. Og det er fint, for boken min er ikke av det lengste slaget å lese, så det må jo bety at de bruker lang tid på den for å finne ut om den er noe eller ikke. De forkaster meg ikke med en gang og sier den er noe dritt, nei, de vet ikke, rett og slett. Håper jeg.

Jeg har og funnet ny tittel til boka. Den er bedre, og jeg hadde ihvertfall tatt opp en bok som het det. Selv om jeg ikke er helt sikker på den heller.

Og jeg fikk lyst til å se over boka mi igjen, men etter å ha lest litt måtte jeg bare stoppe fordi jeg plutselig ble så redd for at jeg skulle komme til å hate det og tenke "Nei, hvorfor i helvete har jeg sendt dette til forlag?" og skrinlegge hele prosjektet. For det har skjedd så mange ganger at jeg har synes at noe jeg har skrevet er bra, for så å hate det noen måneder etterpå og tenke "Fy faen, Kathleen, dette er noe møkk!". Også blir jeg flau på mine egne vegne over at jeg kunne skrive noe sånt. Sånn er det tilogmed med enkelte tidligere blogginnlegg innpå her også. Jeg kommer sikkert til å synes at dette blogginnlegget er teit om noen måneder. Men jeg antar det er litt bra at det er sånn også, for jeg tenker jo alltid at jeg skal bli bedre for hver neste gang jeg skriver, og selv om det kanskje ikke merkes på hver neste tekst, så er det jo motivasjon for å skrive mer.

Men nå må jeg ta meg en dusj og starte dagen ordentlig, så mye som klokken 16:51. Til unnskyldning kom jeg ikke hjem fra nachspiel før kl.7 i dag morges.

torsdag 6. november 2008

onsdag 5. november 2008

En av mine onsdager

Jeg har nettopp brukt en og en halv time på å se på nyheter. Jeg tenkte nemlig "Jeg letter på rævva når nyhetene er ferdig", men det jeg ikke skjønte før en og en halv time var at det var nyhetskanalen jeg så på. Det forklarte jo hvorfor jeg syntes jeg hadde sett det meste fra før av (og kanskje litt fordi ca. 90% av alle nyheter handler om Barack Obama).

Faen i helvete, jeg hadde rett! Jeg er syk igjen. Og nå kan folk drite i å si at det er fordi jeg er så mye ute, for jeg har vært skikkelig måteholden med alkoholen de siste ukene. Konsumet er nærmest halvert (eller, det vet jeg jo egentlig ikke, for jeg holder ikke regnskap).

Nå, det må høres ut som jeg klager masse, men det er ikke meningen. Jeg er faktisk glad og fornøyd og har det kjempefint! Bl.a. fordi det er så fint å spise laaang frokost sammen med EA, fordi jeg har hyggelige og gøye planer going on og fordi Sofia kommer hjem i morgen!

tirsdag 4. november 2008

Trenger vs. vil ha

Jeg er av den mening at man bare burde kjøpe det man trenger, og ikke det man bare vil ha. Kjedelig, sier noen. Fornuftig, sier andre.

En gang (jeg trodde) jeg var ulykkelig avstandsforelsket, men egentlig bare var dødsteit og naiv, sa jeg "Jeg trenger han!" Ei venninne svarte da: "Du skal ikke trenge noen, du skal ville ha noen!" Jeg er helt enig nå. Det er helt motsatt når det gjelder mennesker enn ting.

Å trenge noen vitner jo om at man ikke er et helt menneske uten det mennesket man trenger. Man er uselvstendig og avhengig. Needy. Det er nesten sykelig. Litt sånn som Elizabeth Wurtzel i Prozac Nation. Hva skal man gjøre hvis den andre blir borte? Ikke vil ha deg mer? Det høres fryktelig usunt ut.

Å ville ha noen betyr at du er deg og den andre er en annen. Man er seg selv, fri, man kan leve alene og uavhengig, men man vil helst ha den andre. Det er selvfølgelig ikke like fint som å leve med den man vil ha, men det går greit liksom, man fungerer. Kjedelig, sier noen. Fornuftig, sier andre. Jeg synes det høres mye finere ut å ville ha noen enn å trenge noen.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg hørte på Maria Mena-sanger på toget i går. Hvis hun virkelig er sånn som i tekstene sine, må hun være skikkelig needy!

søndag 2. november 2008

Litt av helga

Her i Trondheim har jeg slettes ikke blakket meg på fylla, men på å ta bussen. En busstur koster nemlig så mye som 30kr! Ellers har Julie og jeg nerdet oss på Vitensenteret (gøygøygøy), spist de beste falaflene ever (hjemmelagde, fra scratch), sett Baader-Meinhof (se den!) og Fatso (grei nok) på den store kinodagen, og jeg har -på mirkuløst vis- fått et smil fra den stinkende samboeren til Julie. Men han sa ikke 'hei' til meg da. Han sier visst sånt svært sjeldent.

PS: Man begynner å bli voksen når det eneste man har å gi til Halloween-unger på døren en fredagskveld er tre IFA-pastiller, Extra sweetmint-tyggis og klementiner man finner ved siden av sigarettene og vannflaska i veska.

tirsdag 28. oktober 2008

Kristiansand - Trondheim

Grytidlig førstkommende torsdag morgen setter jeg meg på toget til Trondheim, hvor jeg ankommer over 12 timer og 3 togbytter senere. "At du gidder", tenker noen, "hvorfor ikke fly?". Jeg kan være så edel og si at jeg gjør det for miljøets skyld. Noen ganger er det det jeg sier til folk, men det er ikke sannheten. Ikke først og fremst. Greit nok at det er billig også (-Men til Trondheim da?, -Hundreognittini kroner, -Men til Stavanger da? -Jo, det koster ógså hundreognittini kroner.), men det er ikke det heller.

Jeg liker nemlig selve reisen. Å sitte 12 timer på buss eller tog gjør meg slettes ingenting. Jeg elsker det faktisk! Det er så digg å bare sitte der med god matpakke (mine matpakker er fantastiske, om jeg må få si det selv), lesetoff i forskjellige vanskelighetsgrader (blader og bøker), skrive ting (brev, dagbok, whatevvs), høre på musikk, tenke, ikke tenke, bare se ut. Jeg slapper av når jeg reiser med buss eller tog. Også blir jeg ekstra glad når jeg endelig er kommet frem.

Tidssparingen av å reise med fly fatter jeg alldeles ikke. Den veier ikke opp for hvor stressende flyplasser er. Jeg blir helt gal av flyplasser. Innsjekking og køer. Nivået på hvor stressende det er overgår selv kjøpesentre. Masse støy. Og man er jo ikke fremme når du hopper av flyet heller. Først må du vente på bagasjen, deretter drasse den med ut. Da er det enten å avtale med noen som kan hente deg, ta taxi eller ta bussen.

Og nei, det er ikke noen kamuflasjeforklaring på at jeg egentlig er dødsredd for å fly, for det er jeg ikke. Jeg synes take-off er riktig så gøy. Tivoli-gøy.

Å, og en jævla kjip ting til med å fly: propper i ørene. Det er vooondt!

lørdag 25. oktober 2008

"Hvor gammel er du egentlig?"

I går innså jeg at jeg -i en alder av 19 år- har blitt så gammel at det ikke er noe kult å se eldre ut lenger. Jeg skulle inn på et utested-hvis-navn-jeg-ikke-vil-nevne-fordi-det-er-så-flaut og treffe Vilde. Til tross for min veldig voksne ankledning (helt svart, ikke gother) ble jeg spurt om legg. Jeg tror det kan ha noe med at jeg stod utenfor en stund med mobilen og så fryktelig ukomfortabel ut, noe som er naturlig når man er på et sted man ikke hører hjemme (ja, Harveys Sportsbar for faen, I said it).

Uansett, jeg viste vakten legget mitt, og han sa jeg ikke var gammel nok, for det var 20-årsgrense. Greit nok, ikke noe big loss. Så var det en fyr ved siden av som sa: "HÆ? Er ikke DU gammel nok??? Hvor gammel er du egentlig?". Jeg svarte: "Nitten", og da sa han: "Nitten??? Seriøst? Du ser jo ut som du er GODT over tjue!".

Uæææææh, det hadde vært fett å høre da jeg var seksten, men jeg vil ikke se ut som jeg er "GODT over tjue" (som jeg selvfølgelig tolket som Hva? Ser jeg ut som jeg er tretti? Neineineineineinei.) nå som jeg er nitten-snart-tjue.

torsdag 23. oktober 2008

Hjelp til hukommelsen

I går lå jeg slengt i senga og hørte på Regina Spektor. Plutselig tenkte jeg på høsten for to år siden. Det er sånn med masse musikk, jeg begynner å tenke på hendelser på den tiden jeg pleide å høre på de og de sangene. Man trenger nesten ikke noe dagbok da.

Jeg tenkte på da jeg var i Bergen med Sofia i høstferien 2006 og vi ikke var særlig glad i hverandre på bussturen hjem og iPoden min døde midt i en Regina Spektor-sang før vi ankom Stavanger (til info: det er nesten 5 timer igjen fra Stavanger til Kristiansand). Og selvfølgelig tenkte jeg på Bergen i seg selv. En ganske kortvarig forelskelse. Jeg har jo bodd der nå. Ikke misforstå meg, jeg likte Bergen. Jeg liker Bergen ennå, men jeg trenger ikke bo der igjen.

Nå er København neste. Jeg må bare finne ut av studier. Jeg har lyst til å bo der hvor syklene eier trafikken og man passer på seg selv (ikke loven). Også er det så koselig og fint der - og større! Dessuten synes jeg dansk er fint, i motsetning til hva de fleste andre nordmenn synes.

Det var egentlig ikke byer jeg skulle skrive om nå. Jeg skulle skrive om sanger. Albumet til Fiona Apple som har det sykt laaaaaaange navnet When the pawn hits the conflicts he thinks like a king / What he knows throws the blows when he goes to the fight / And he'll win the whole thing before he enters the ring / There's no body to batter when your mind is your might / So when you go solo, you hold your own hand / And remember that depth is the greatest of heights / And if you know where you stand, then you know where to land / And if you fall it won't matter, cuz you'll know that you're right får meg til å tenke på da Sofia og jeg ble kjent. Noen Gang of Four-sanger får meg til å tenke på tequilashots jeg ikke drikker lenger (rart med tanke på at jeg var THE Tequila Queen og kunne ta knekken på helflasker uten å få så mye som et snev av skallebank dagen derpå) og da jeg ble 18 år og ødela en lyspære på Challa. Manu Chao får meg til å tenke på da vi kjørte rundt i hvite vans med dumme portugisere sommeren 2006. Ja, det var faktisk i Portugal, og det er en av de gøyeste feriene jeg noensinne har vært med på. Keane, faktisk, minner meg om sommeren da jeg var 15 og var på Quart for første gang i mitt liv, selv om jeg faktisk ikke så Keane som spilte der det året. Det var sommeren før jeg begynte på vgs, og jeg var dritlei meg for at jeg ikke kom inn på linja jeg hadde som førstevalg, men siden jeg stod som nr.1 på ventelista, kom jeg inn to dager etter skolestart likevel. Beaten til Queens' Another One Bites the Dust får meg til å tenke på i fjor sommer. Beiruts album The Flying Club Cup kommer for alltid til å minne meg om peisstua på Fana Folkehøyskole og at folk ble utvist fra skolen grunnet alkohol på skolens område og den gangen jeg var på Hulen og så 1990s, et helt annet band. Jokke & Valentinerne bør du helst ikke sette på, for det får meg til å tenke på kjipe folk, men ok da, også litt om et veldig hyggelig vors i Oslo hvor jeg reiv ned hele medisinskapet og senere hoppet inn vinduet på Spasibar fordi jeg hadde dritet meg ut for vakten (Vakt: "Ja, når er du født da?" Jeg, veldig skråsikker: "1968!" Vakt: "Ok, du slipper ikke inn" Jeg: "Å. Nei! Jeg mente 1986! Nitten-ÅTTI-seks!!! Du skjønner, jeg tenker bare på sex hele tiden, det var derfor jeg sa nitten-SEKSti-åtte først!"). Også har vi alle de veldig veldig veldig flaue bandene jeg hørte på da jeg gikk på ungdomsskolen som jeg ikke tørr å nevne ennå fordi jeg faktisk fortsatt er tenåring. 2 months to go. Nesten.

Jeg holder forresten en knapp på at M.I.A.s Jimmy kommer til å få meg til å tenke på sommeren 2008 - selv om jeg for lengst har blitt gammel og grå.