Litteratur i august: Salat og hestehover uten blomster

PROSA 
1. VÅKENETTER av Christine Nitter 
2. FORTÆLLINGER OM KONG ARTUR OG RIDDERNE AV DET RUNDE BORD av Sigrid Undset 

POESI 
3. INGENSTEDS NÆRMERE av Alice Miller (gjendiktet av Eirik S. Røkkum) 
4. ALIGHT av Fady Joudah

SAKPROSA
5. FAREWELL TO THE HORSE av Ulrich Raulff 

I august tok jeg turen til Møllebyen litteraturfestival i Moss for aller første gang. Det var fint og bra og interessant, med forfriskende lite persondyrking (som jeg synes det fort kan bli litt mye av under forfattersamtaler). Da jeg dro hjem var det med fem nye bøker i bagasjen, blant annet Fady Joudahs Alight, som inneholder det helt fantastiske diktet "Mimesis", som forøvrig er gjendiktet til norsk av Tone Hødnebø i antologien Tunga mi protesterer mot døden. Ellers ble jeg veldig nysgjerrig på å lese Ariana Reines og Ghayath Almahoun. 

Bokstabelen vokste og vokste, også andre bøker ble lagt til, blant annet en roman av Shūsaku Endō, og en bok om William Blake. Likevel leste jeg i august mest bøker som allerede har tilbragt en god stund på pulten, bl.a. Farewell to the Horse som jeg begynte på i fjor vår, men som jeg aldri kom helt inn i. Da jeg plukket den opp igjen nå, etter å ha brukt utrolig lang tid på de første hundre sidene, raste jeg gjennom de neste to hundre sidene (eller så) på bare noen dager. Det som jeg tidligere hadde oppfattet som rot, omfavnet jeg nå helhjertet. Jeg elsket at Raulff gikk fra det ene til det andre, at et menneske eller et kunstverk kunne bli beskrevet og lede til noe annet, uten at Raulff nødvendigvis kom tilbake til det. Boka sprang fremover i ekte montaignesk essayånd. Jeg fikk lyst til å se George Stubbs, og jeg fikk lyst til å se Francisco Goya. Ikke så lenge etter leste jeg forøvrig et intervju i Morgenbladet med kunstneren bak de hengende hestene på Oslo S, Einar Grinde, hvor han påstod at det var noe stakkarslig over hesten nå, i forhold til før, da de var bruksdyr. Han insinuerte at det var noe tapt ved hesten i dag, som om storhetstiden de før var en del av, var et gode for dem. Det er bare å lese Raulff, så skjønner man at det absolutt ikke var det. Farewell to the Horse er en bekmørk bok om hestens rolle i vår historie, og den beste jeg leste i måneden som gikk.

Leste et utdrag fra Adventfjorden på
 årets Hagelarm. 

Adventfjorden avbildet på Svalbard. Forøvrig er
 den anbefalt av Svalbard Museum! 

Morsomt utdrag fra Discovering the Folklore of Plants, 
en bok liten nok til å ha i veska på vei til forlagets høstfest. 

Bøker jeg tok med meg hjem fra Møllebyen litteraturfestival. 

Noen bøker som kom i postkassa. 

Lurer du på hva hestehoven driver med
 resten av sommeren, etter at den blomstret i
mars/april? Bladene gror som bare det,
 til de er store som hestehøver!

Et dikt jeg kom over, og som jeg likte. 

Veldig fin forside på Klassekampen
dagen etter Harald Vs død.

Den beste boka jeg leste i august. 

Bøker om Arktis 6/12: Våkenetter

Forleden leste jeg Våkenetter av Christine Nitter. Skildringene av landskapet i nord var nydelige og føltes nesten litt eksotiske for en søring som meg. Hovedpersonens far er lege og må transportere seg ved hjelp av et lite sjøfly når han skal på legebesøk fra øy til øy. Flyet styrer han selv, men når han trenger å bevege seg på veien må han ringe etter taxi, for han har ikke lappen. Det var likevel ikke før etterpå at det slo meg at romanen muligens skildret Arktis. Ikke alt i nord befinner seg innenfor polarsirkelen, og jeg kunne ikke huske noen spesifikke stedsnavn fra boka, bortsett fra Bergen, som er stedet hovedpersonen Agnes jobber, men det er ikke der hun bor og lever, hvor ektemannen og sønnen Jens befinner seg, de befinner seg et eller annet sted i nord. Da jeg googlet romanen stod det at det er fra Tromsø mannen til Agnes ringer for å fortelle at han er syk, og det er starten på alt, bokas premiss. Vi følger Agnes og mannen Eivind i hans siste måneder, samtidig som vi får episoder fra fortiden. De to har kjent hverandre lenge, siden de var naboer i barndommen og Eivinds mor holdt islandshester hjemme hos seg. Skildringen av forholdet deres er sårt, men også fint, jeg synes Nitter balanserer hovedpersonens følelser godt. Det blir ikke for mye av det ene eller det andre. Samtalene, særlig de mellom Agnes og Eivind, føltes ekte. Spesielt likte jeg samtalen om knipeøvelser, og den de har med han som skal snekre et jordmøbel til paret, altså en kiste. Et aber var at jeg følte at boka sluttet litt brått, at den kanskje kunne vært litt lengre? Samtidig kan jo bøker fort bli litt for lange, så det er en fare å ønske seg det også. Jeg gleder meg uansett til neste bok av forfatteren!

Litteratur i juli: I havet, ved havet, og på havets bunn

I år ble det sommerferie hjemme i Norge, det lengste vi dro var til en hytte i Eggedal. Det er digg å ikke reise så mye, dessuten er det så mye her jeg bor som jeg ennå ikke har sett, f.eks. gikk vi i dag på en sti vi ikke går så ofte, kanskje vi har gått den under helt andre årstider, for vi oppdaget rekke på rekke med bjørnebærbusker som jeg ikke tidligere visste om. Bærene var ikke helt modne ennå, men snart! Snart kommer vi tilbake, med tomme yoghurtspann. I det jeg har lest forholder det seg annerledes: jeg har vært på havets bunn, med teuthiser og korrigezer, i The Palace Beneath the Sea, en bok som (for å være ærlig) var en smule for lang; jeg har befunnet meg i et landskap besøkt av romvesener, i sonen; jeg har hengt med hekser som kan se inn i fremtiden og forvandle seg til kråkefugler; jeg har hengt i Dublin med to unge jenter (som lignet meg selv); jeg har vært i huset til Sylvia Plath og Ted Hughes; jeg har vært i Jaroslav, eller skal vi si: jeg har reist hjem fra Jaroslav, for mesteparten av Hardråde leste jeg faktisk i jula, men i juli leste jeg den altså ferdig. Jeg skjønner hvorfor den fikk så god kritikk, men jeg har kanskje fått nok middelalder på en stund? 

Ja, også var det jo VM, og det er gøy uansett hvor man er? Jeg tør å påstå: JA. For en sommer! Det har vært fotball, bading, bringebær & blåbær, solbær, sykling, iskrem, hester på sommerbeite. Det har vært boblebad i elver og turer i fjellet, sherpatrapper og quiz. I treet vokser små pærer seg større, og på verandaen har tomatplantene fått frukt. Snart har jeg deadline til et nytt romanutkast, så litt skriving har det også vært. I morra skal vi krabbefiske og gå langs kyststien! Noe jeg glemte å fortelle sist er at jeg i våres ble spurt om å delta i et lyddusj-prosjekt i Kristiansand, så nå kan man høre meg (og flere andre forfattere med tilknytning til byen) lese opp et brev til en fremmed i Wergelandsparken. Jeg har ikke vært der selv ennå, men tenkte å ta meg turen neste gang jeg er i byen. 

Det er fortsatt masse igjen av sommeren, og om et par uker skal jeg lese på Hagelarm. Det gleder jeg meg til!

PROSA 
1. THE DAFFODIL DAYS av Helen Bain 
2. ROADSIDE PICNIC av Arkady & Boris Strugatsky
3. NAVNENE av Florence Knapp 
4. THE LONELY GIRL av Edna O'Brien 
5. THE WITCH av Marie NDiaye 
6. THE PALACE BENEATH THE SEA av Lauren Wiesebron 

SAKPROSA 
7. HARDRÅDE av Tore Skeie 

POESI 
8. TUNGA MI PROTESTERER MOT DØDEN av Anna Kleiva og Bendik Vada (red.) 

S for sol, sommer og snegler. 

Fôrhest og sønn på sommerbeite. 

Hang ikke bare med hester, men også med
 kattungen Yorgos. 

En bok jeg leste med et av barna.

Adventfjorden!

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles. 

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Litteraturåret 2025

I 2025 leste jeg 85 bøker. Det er omtrent som det pleier å være. Nytt av året var at cirka halvparten av bøkene var skrevet av menn! Dermed klarte jeg alle lesemålene jeg satte meg for et år siden. Ikke verst. I år skal jeg lese ti nye bøker i serien Bøker som ble liggende, og dessuten lese og blogge om minst tolv bøker om Arktis, i anledning at min tredje roman, Adventfjorden, slippes til våren. 2025 var med andre ord et godt skriveår. Jeg håper det fortsetter i år. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Besøker
gruver. 

Utkast til en roman som kommer i april. 

Årets norske roman
Shit! Jeg leste ingen norske romaner som jeg virkelig lot meg begeistre av. Ikke en gang Carl Frode Tiller. 

Årets beste oversatte bok
Havet og giften av Shūsaku Endō. 
Bobler: Tarantell av Eduardo Halfon.

Årets debutant 
De jordbundna av Emma Kanckos, fordi jeg elsker tittelen (selvfølgelig) og tilbragte så mye tid med den da jeg oversatte deler av samlingen til tidsskriftet Mellom. 
Bobler: Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg. 

Skrivepulten i Berlin. 

Året vi oppdaget noen merkelige
vesener i dammen i hagen. Vi fant ut
at de var dronefluelarver. Spennende! 

Årets skuffelse 
Arendal av Karl Ove Knausgård. Elsker tittelen, men det er alt.

Årets novellesamling 
Antologien Furies av Sandi Toksvig (red.). Elsket den ikke, men den er verdt å nevne siden jeg brukte mye tid på å tenke over den. 

Liten fashionista spaserer i
Kensington Gardens, åsted for den mest
minneverdige novellen i antologien Furies.

Årets barnebok 
Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid.

Årets dårligste bok

The Ice Museum av Joanna Kavenna. 
Boblere: Fars rygg av Niels Fredrik Dahl, De få utvalgte av Peter Høeg, Mørke. Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. 

Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 

Havet og giften av Shūsaku Endō. 

Boblere: Amongst Women av John McGahern, Tarantell av Eduardo Halfon. 

En artisjokkblomst jeg så i Yorkshire. 

Årets sakprosa
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

Boblere: Makt og vold av Hannah Arendt, The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, Having and Being Had av Eula Biss. 

Årets klassiker 
Døden i Venedig av Thomas Mann.

Årets pageturner 
Kick the Latch av Kathryn Scanlan. 

I år som i fjor hygget vi oss med
 stallarbeid. 

Årets poesibok
Vi er bønnene som Gud ber av Jon Ståle Ritland. 
Bobler: De jordbundna av Emma Kanckos. 

Årets oppdagelse
Tror dette er året jeg virkelig forstod hvor fint det er å delta i en skrivegruppe. 

Årets engelskspråklige 
My Brother av Jamaica Kincaid.
Boblere: Kick the Latch av Kathryn Scanlan, Orbital av Samantha Harvey, The Bookshop av Penelope Fitzgerald. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Farväl till Panic Beach av Sara Stridsberg. 
Bobler: Kometen kommer av Tove Jansson. 

Årets roman 
Havet og giften av Shūsaku Endō. For en roman, jeg anbefaler den til ALLE. 

Året endte med frost
og minusgrader likevel, hurra!

Litteratur i oktober: En psykopat, et museum av is og en irsk litteraturfestival

SAKPROSA
1. EN SANN SVIR! av Dag Solstad 
2. HJERTEFORELDRE av John M. Gottman
3. DET JEG VET OM KVINNER PÅ HESTER av Pernille Stensgaard 
4. THE ICE MUSEUM av Joanna Kavenna 

PROSA 
5. SPOR av Louise Erdrich 
6. OF MICE AND MEN av John Steinbeck 
7. PIRANESI av Susanna Clarke 
8. HAVET OG GIFTEN av Shūsaku Endō 
9. ADVENT av Gunnar Gunnarsson

POESI 
10. DET TRENGER IKKE VÆRE SÅ FINT FOR MIN DEL av Stian Johansen
11. ELEMENTENE av Morten Claussen 
12. DJUP REDSLE. DJUP RO av Karl Seglem 

Oktober ble en bra lesemåned. Avslutta alle streamingtjenester, kanskje det var en del av grunnen? Oktober begynte i hvert fall på hyttetur i Svelvik, hvor jeg leste Havet og giften, uten tvil månedens litterære høydepunkt, selv om jeg var sterkt uenig i mye av det oversetteren Magne Tørring skrev om skam i etterordet. Jeg er ikke så sikker på om skillet mellom ytre og indre skam er så skarpt som Tørring later til å mene. Hvis det var det, ville det da vært så mange selvmord i Japan? Jeg tenkte ikke på Dr. Toda som resultatet av en kultur med sterk kollektiv skam, men rett og slett at han var en vaskekte psykopat. Tenker jeg det fordi jeg er en vestlig leser? Jeg tror ikke det (men jeg kan selvfølgelig ta feil). Uansett, for en roman, med så mange ulike innganger til hvordan ondskap oppstår, noen utrolig banale, andre ikke. Hvis du skal lese én bok resten av året, les den. 

Ellers leste jeg flere bøker om hester, En sann svir! og Det jeg vet om kvinner på hester. Likte begge to på hver sin måte. Sistnevnte kjente jeg meg mye igjen i. Førstnevnte ikke så mye, faktisk veldig lite gjenkjennelse; jeg har, til tross for hesteinteressen, aldri interessert meg noe særlig for travsport. Likevel var det en interessant (og spesiell) leseopplevelse, umiskjennelig Solstad. Jeg deltok på irsk litteraturfestival i bruktbokhandelen Prismatic pages, hvorfra jeg dro hjem med et eksemplar av Habitat av Catriona Shine som jeg gleder meg til å lese. Shines tanker om hva et hus er og ikke er gav gjenklang i meg. Dessuten gøy at en engelskspråklig forfatter har skrevet om mennesker en boligblokk i Oslo. 

På en annen side ble jeg så irritert over Joanna Kavennas beskrivelser av Norge i The Ice Museum at jeg måtte skrive et par setninger om det på Goodreads. Jeg har aldri skrevet noe der før, og er i grunnen ikke noe særlig aktiv, men når jeg først var der for å lese om hva andre syntes om The Ice Museum, var ikke veien kort til å si i fra. Jeg leste en kommentar om at Kavennas fascinasjonen for Arktis og Thule i grunnen virket mest teoretisk, når hun først dro til de arktiske strøkene virket det mest som om hun ikke ville være der, og den beskrivelsen er jeg hundre prosent enig i. I tillegg var hun bemerkelsesverdig dømmende i beskrivelsene sine av folk og fe.

Likevel var det ikke så galt at det ikke var godt for noe, jeg kom på en idé til en nye lese-serie, nå som jeg har avslutta en annen (for denne gang), og i tillegg, til våren, kommer med en roman om Svalbard: Neste år skal jeg lese minst tolv bøker om eller med handling lagt til Arktis, og skrive om dem. Jeg har en liten liste over potensielle bøker, men tips tas i mot! Mer om dette prosjektet senere. Først er det allehelgensaften og medlemsmøte med Forfatterforeningen. Jeg skal være spøkelse. 

God halloween!

Boka i vinduskarmen er Mikkel av Tor Åge Bringsværd. 

Morsomt sitat fra En sann svir!

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Ser på barna som
rutsjer ned pukk. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser, del to: Ser på barna som
 hopper i høy. 

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

Bokfrokost cxx

kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 

Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon

De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

Bøker lest i mars: Gjentagelser og en lanseringsfest

PROSA
1. GJENTAGELSEN av Vigdis Hjorth 
2. VI ER IKKE HER FOR Å HA DET MORSOMT av Nina Lykke 
3. GOD MORGON, MIDNATT av Jean Rhys 

POESI 
4. VARMERE, NÆRERE, ÅPNERE, BREIERE av Kristian Bergquist 

SAKPROSA 
5. MOTHER HUNGER av Kelly McDaniel 

Tenk at dette finnes til salgs: Førsteutgave av Undsets eneste
diktsamling, med en dedikasjon til Undsets mor, fra Undset selv.
Dessverre blir det litt for dyrt for meg. 

Signerte bøker på lanseringsfesten. 

I mars så jeg Helle Helle på Litteraturhuset, jeg diskuterte Nina Lykke med bokklubben, De jordbundne fikk én god og én dårlig anmeldelse, jeg anbefalte Bohman til Framtidas lesere, og romanen hadde sin lanseringsfest på Cappelens Forslag. 

Den beste boka jeg leste var Gjentagelsen, og her forklarer anmelder Elise Winterthun ypperlig hvorfor. Selv brukte jeg deler av påsken til å anmelde God morgon, midnatt for Tidsskriftet Mellom. Det kan jeg fortelle mer om senere. En annen ting som hendte i påska var at jeg ble kastet av en våryr hest, og siden har jeg hatt vondt i ryggen. Jeg vet ikke om de to har noen sammenheng, eller om jeg bare kjenner på alderdommen. Nå er det april, og snart, følge værmeldingen, snør det igjen. 

Noe Jon Fosse sa, en stabel av mannlige forfattere og sakprosa (Litteratur i desember)

Tok flere bilder av snø enn bøker i desember. 

Snø!

Hadde en del rideturer i snøen i desember! 

Jeg elsker svaret Jon Fosse
gir journalisten her. (Journalisten er forøvrig
 en ung student ved navn Tore Renberg.) 

I desember har jeg ridd masse i snøen, akt med barna, lagd snømenn og snølykter, dratt Erlend på akebrett gjennom en snøfylt skog, og jeg har tilogmed rukket å stå på ski! Riktignok bare en liten tur i skogen baki her, sent på kvelden, i mørket, men likevel. Det er litt av en vinter vi er i. Vi brukte opp en hell pall med ved før desember kom i gang, og og neste uke skal det bli 22 minusgrader. Til dette har jeg bare å si: For en nydelig vinter! Helt vidunderlig og trolsk er den! Er en av verdens fineste lyder den knirkingen snøen lager når man tråkker på den? Jeg tror det. 

Til tross for snøværet fikk jeg lest litt også. Det ble en del sakprosa, og det som gjorde sterkest inntrykk var antagelig Et liv i redningsvest. Det beste jeg leste av prosa var en novellesamling av en debutant, Slemme jenter. Håper vi får lese mer av Goksøyr (muligens en roman?). 

Til bursdagen min fikk jeg en haug bøker av mannlige forfattere, fra en mann som vet godt at jeg nesten bare leser kvinner og at jeg de siste årene rett og slett har slitt med å få opp antallet mannlige forfattere. En veldig gøy gave, selv om jeg måtte påpeke at jeg faktisk har lest og likt både Thomas Mann og Marcel Proust, Knut Hamsun og Gabriel García Marquez. Anyways, gaven inspirerte til et nyttårsforsett: Neste år skal jeg lese minst 44 bøker skrevet av menn, for det vil være omtrent halvparten dersom jeg leser like mange bøker neste år som i år (88). Vi får se hvordan det går. Dette skal jeg lage en egen post om hver måned. Foreløpig er jeg allerede godt i gang med Lucky Jim av Kingsley Amis. 

Godt nyttår så lenge!

 

SAKPROSA
1. MUSLIMENES MUHAMMAD - OG ALLES ANDRE av Jakob Skovgaard-Petersen 
2. MIN SKAM av Nadia Ansar 
3. HANNA RESVOLL-HOLMSEN - NATUR BEVART I BILDER av Nasjonalbiblioteket 
4. ET LIV I REDNINGSVEST av Sumaya Jirde Ali
5. BOMARBEID av Anne-Katrin Hagen 
6. THE EMOTIONAL CRAFT OF FICTION av Donald Maass

PROSA 
7. GJESTENE av Agnes Ravatn
8. SLEMME JENTER av Monica Goksøyr 
9. DISKOMUS PÅ VENTEVÆRELSET av Kamilla Danielsen 

POESI 
10. ET BITTE LITE HJERTE av Ninni Nyhus

Den evige vinteren (Litteratur i mars)

Prøvde å finne et bokbilde fra mars, men
 jeg fant bare bilder av hester og barn. 

Baby E spiller minigolf i Algarve. 

 

PROSA 
1. THREE ROOMS av Jo Hamya
2. HVIS DETTE VAR EN FILM av Teuta Dibrani 
3. THE BREEDING PIG av Celin Ringseth

SAKPROSA 
4. CANNIBAL CAPITALISM av Nancy Fraser

Mars startet i solskinnet i Algarve, og jeg tenkte at da vi kom hjem igjen, ville det snart være vår hjemme, men nei. I det minste er det blitt lyst! Endelig er det lys på utebanen når vi rir på ettermiddagen, hurra! Og snart er det påske og jeg skal skrive. Etter tre måneder med arbeidsstipend fra Forfatterforbundet begynner det å nemlig å nærme seg en roman. Kanskje er det også derfor jeg ikke har lest så mye, og følgende er det heller ikke så mye å skrive hjem om, men jeg kan forsøke å oppsummere: Three Rooms fikk meg til å miste nattesøvnen fordi jeg ble besatt av å lese om Grenfell Tower. Cannibal Capitalism sier det opplagte om verdens tilstand (det er kanskje noen som trenger å høre det, men de plukker neppe opp en bok skrevet av en Marx-ekspert). For andre måned på rad leste jeg bare bøker av kvinnelige forfattere.

I påska aner jeg ikke hva jeg skal lese, annet enn et par selvhjelpsbøker (!) i bokappen. Kanskje ender jeg opp med å bare lese det, hvem vet. Jeg skal i hvert fall både på stranda og i skogen, på bakeri og bibliotek. Det blir bra, og vår blir det bok til slutt.

"Sometimes I thought the war was just a dreary myth -- to save electricity, perhaps." (Litteratur i januar)

Utdrag fra A Touch of Mistletoe. 

Tobie og Beauty. 

PROSA
1. SOMMERTID av Hilde Rød-Larsen
2. A TOUCH OF MISTLETOE av Barbara Comyns 
3. ALT DET LYSE OG ALT DET MØRKE av Brynjulf Jung Tjønn
4. TERRITORY OF LIGHT av Yuko Tsushima
5. CHINA IRONS EVENTYR av Gabriela Cabezón Cámara
6. BOKEN OM TILIA av Silje Aanes Fagerlund

POESI 
7. PROFETEN av Kahlil Gibran 

SAKPROSA
8. ROOMS OF THEIR OWN av Alex Johnson

Jeg kom over et dikt kalt "Om barn" på Facebook, en gammel kjenning hadde postet det på veggen sin, hun skrev hun hadde lest det opp i konfirmasjonen sin, og jeg syntes det var så fint at jeg straks leste det igjen, og enda en gang, og lånte boken teksten var et utdrag fra, Profeten av Kahlil Gibran. Boka har stadig dukket opp på radaren min, men jeg har aldri giddet å undersøke den nærmere eller tenkt på å lese den før nå. Jeg skjønte etterhvert at diktet var svært kjent; i en artikkel som dukket opp da jeg søkte etter diktet og forfatteren, ble det til og med beskrevet som banalt og svulstig, men det endret ikke noe på hva jeg syntes om det. Jeg synes ikke jeg har lest noe som beskriver barn bedre enn det diktet. Kanskje er det banalt og svulstig, men jeg syntes det var så fint likevel. Boka var forøvrig nydelig, med flere vers jeg leste om igjen. Jeg fant også ut at Ole Paus og Ketil Bjørnstad har laget en hel plate hvor boka er lest inn med musikk til, som jeg har hørt på flere ganger allerede. Velkommen etter, liksom. 

Den beste romanen jeg leste i januar, var imidlertid Territory of Light. Boka er kort, og består av tolv kapitler. Hvert kapittel ble originalt publisert hvert for seg, i et tidsskrift, måned for måned i løpet av et år. Jeg ble fanget av den fine prosaen, og drevet fremover av uventede vendinger, en undring over hvordan det skulle gå med hovedpersonen og den tre år gamle datteren hennes i den nye leiligheten. Romanen fanger det komplekse ved morsrollen. En gang hadde jeg og hun jeg bodde med, to fosterkatter boende hos oss. De to fosterkattene var mor og datter, men datteren var blitt så gammel at verken moren eller datteren trengte hverandre lenger. Mens datteren føk rundt, mer eller mindre likegyldig til morens misbilligelse, var moren synlig lei av datteren. Moren hveste og viste tydelig forakt hver gang datteren var i nærheten. Det gjaldt å finne et hjem til i hvert fall én av dem så fort som mulig, slik at de skulle slippe å gå oppi hverandre lenger. Jeg tenkte mye på de to kattene da jeg leste Territory of Light, selv om moren helt klart elsker, og er i stand til å ta vare på, datteren etter at ektemannen har bestemt seg for å forlate dem. 

Helt tilfeldig ble det til at jeg leste flere bøker om mennesker med barn som blir forlatt av en partner. I A Touch of Mistletoe blir hovedpersonen Vicky forlatt av ektemannen etter at en bombe smadrer huset deres. Han klarer rett og slett ikke å leve livet som før lenger, og reiser sin kos til Amerika. I Boken om Tilia blir hovedpersonen forlatt av kjæresten like etter at hun blir gravid, men hun bestemmer seg for å få barnet likevel, det er ingenting som kan endre på det. Alt det lyse og alt det mørke handler om Vibeke som vokser opp med faren sin, som så forlater henne, slik at hun må tilbringe resten av barndommen hos sin tante, og når hun selv får et barn, som tenåring, må hun til slutt gi barnet fra seg fordi hun selv ikke er i stand til å ta vare på det. I China Irons eventyr, føder tenåringsjenta China Irons to barn før hun rømmer over pampasen med hunden Stjærne og skotske Liz. Selv er hun foreldreløs. Og i Sommertid handler det om et middelaldrende ektepar med knuter på tråden, han er nettopp blitt pensjonist og det er mange år siden han forlot kone og barn til fordel for den yngre kvinnen han nå er gift med, som for lengst er passert femti. Forøvrig en nokså kjedelig bok, som jeg ærlig må innrømme at jeg bare plukket opp i påvente om at biblioteket skulle få inn Diamantkvelder. 

Den observante leser har kanskje allerede lagt merke til det imponerende antallet mannlige forfattere jeg har lest denne måneden, hele tre stykker. Klapp på skulderen til meg! Fortsette det slik, vil jeg kanskje oppnå en 50/50-fordeling når året er over. Eller, hvem er det jeg forsøker å lure. Jeg er midt i Keiseren av Potugalia, og nå vil jeg bare lese Selma Lagerlöf resten av året.