Litteratur i september: Anemoner og kupler, fabeldyr og solpønk

PROSA
1. MULTISPECIES CITIES: SOLARPUNK URBAN FUTURES av Christoph Rupprecht (red.)
2. SØSTRENE av Jonas Hassen Khemeri 
3. VERA av Sandra Lillebø 
4. GLASS AND GARDENS: SOLARPUNK SUMMERS av Sarena Ulibarri (red.) 
5. GLASS AND GARDENS: SOLARPUNK WINTERS av Sarena Ulibarri (red.) 
6. HVIS JEG VAR AGNES av Nikoline Riis Lindahl 

SAKPROSA
7. CROSSING THE WINE-DARK SEA av Emily Wilson 
8. OM KAMP, OM KJÆRLIGHET av Sumayo Jirde Cali 
9. JEG SKRIVER FOR Å BLI ET MENNESKE av Kjersti Annesdatter Skomsvold 

På jakt etter anemoner og sjøsnegler.

Interessant utdrag fra Vera av Sandra Lillebø. 

Noe som fikk meg til å tenke på
(omslaget til) Piranesi.

Tre av kuplene til Eden Project, som jeg for
første gang leste om i en bok om bevaringsbiologi
 da jeg studerte på universitetet. 

I går satt jeg på flyet hjem fra Cornwall og leste i Taushet av Shūsaku Endō, uten at jeg ble ferdig med den. Da vi kom hjem, hadde noen åpnet en bokpakke som var til meg og slengt innholdet på parkeringsplassen. Omslaget til Magnoliadamen var fuktig og bar merker etter jord og snegleslim. Det er kanskje litt i meste laget, selv for meg som egentlig setter pris på at bøker er slitt og brukt. 

I dag er det imidlertid søndag og jeg har lest tekster fra haugen av aviser som vi bar inn. Det som har interessert meg mest er KI-saken med Lars Fr. H. Svendsen. Jeg har lagt merke til at folk på sosiale medier understreker hvor god Svendsen er til å skrive, at han har skrevet mange bøker før Trump og filosofene som viser at skriving er noe han mestrer. Ok? Betyr det at det liksom er greit at han nå bruker KI til å skrive en bok for ham, fordi han jo har bevist før at det å skrive er noe han kan? Jeg har også sett beklagelsesteksten hans, hvor han skriver at han hadde dårlig tid og mange andre ting å gjøre på det tidspunktet boka ville være aktuell, og at han derfor valgte å bruke KI. Et utrolig rart argument, som om det finnes eksterne krefter utenfor forfatteren som krever at boka må bli til? Det er jo ingen bøker som må eksistere. Hvis det ikke finnes tid for boka å bli skrevet, så er den vel ikke liv laga? Det er vel ingen mystiske krefter som holder en pistol mot tinningen hans? (For øvrig er jeg veldig glad for at gode lesere som Gisle Selnes finnes.) 

Apropos prompts, som tidligere nevnt forsøkte jeg i september å komme til bunns i hva solpønk er. Foruten de tre antologiene jeg leste, med noveller av mer eller mindre kvalitet, hørte jeg meg gjennom hele to sesonger av podcasten Solarpunk Prompts. Jeg tror jeg kom et stykke nærmere. Det viktigste jeg forstod var kanskje at det ikke finnes noen bunn. Bortsett fra et skriveverksted må jeg i oktober imidlertid legge solpønk til siden, for jeg skal skrive et nytt utkast av Martyrene. 

Ellers i måneden som gikk overvar jeg en konsert med Knaugård og Glenn Kotche på Ultimafestivalen. Knaus leste fra Nattskolen på engelsk (eller The School of Night som den heter på det språket), noe som gjorde at jeg ble glad for at jeg kan lese ham på norsk. En annen litterær begivenhet var Søstrene av Jonas Hassen Khemiri. I begynnelsen av september leste jeg ferdig den utrolig gøye romanen på nesten syv hundre sider, men ikke en eneste gang føltes den for lang, hver side må være der. For et persongalleri, og for et spenn! Alt og alle er riktignok ikke med i teaterversjonen på Det Norske Teatret, men minst like fornøyelig var det! Jeg sier bare: Kjenn din besøkelsestid!

I slutten av september

Det har vært høst i noe som føles som mer enn én måned allerede, men da jeg kom over denne høstlista hos Synne fikk jeg lyst til å svare likevel – i god, gammeldags bloggestil. 

Hva skal du gjøre denne høsten?
Skrive, lese og ri i høstværet. Tilbringe en uke i Cornwall. Se Whistlejacket i London. Løpe Nesodden på langs og Solidaritetsløp for Palestina. Gå enda mer på teater. Delta i en opplesning. Gå i svømmehallen. Se landskamp mellom Norge og Wales på Ullevaal stadion!

Hva er lyden av høst?
I dag, etter å ha vært på ridetur langs høstede jorder i går, tenker jeg at det må være lyden av gjess på himmelen, på vei sydover. 

Hva er lukta av høst?
Skogbunn og traktkantarell, den friske lufta som er der selv om gradestokken viser at det fortsatt er ganske varmt. 

Hva er følelsen av høst?
Følelsen av den nevnte friske lufta. 

En bok jeg gleder meg til å lese.

Hva pleier du å savne ved sommeren?
Savner sjeldent sommeren, for som oftest glir våren umerkelig over til den, og før jeg vet ordet av det har det allerede vært sankthans. Men det hender at jeg om sensommeren lengter tilbake til den tidligere sommeren. Jeg er uten tvil mer glad i juni enn juli. Juni har syriner og netter som bare blir lengre og lengre. Juli er full av forråtnelse og er altfor varm. 

Hva er smaken av høst?
Traktkantarell i pasta og pizza. Stekte maiskolber med smør og salt. Salat med chèvre, rødbeter, pærer, ristede valnøtter og honning. Pærekake, pærer på pizzaen, pærer i smoothie, pærer i alt, fordi jeg forsøker alt jeg kan å bruke så mye av frukten på treet i hagen som mulig. Og bålmat, selvfølgelig!

Hva skaffer du deg om høsten?
Bøker, som ellers i året. Ellers er jeg om høsten alltid på et loppemarked for barneutstyr og barneklær, så vi kan bruke minst mulig tid og penger på barnas garderober før til våren igjen. Forrige helg fikk jeg kjøpt brukte langrennstøvler til begge (og i garasjen ligger ski som jeg kjøpte på loppis i våres), så nå er det bare å glede seg!

Barna i et hav av grønnkål. 

Hva er det verste ved høsten?
Jeg kan ikke si at jeg synes det er spesielt gøy å oppdatere barnas garderober, slik at årstider og størrelser stemmer overens, selv om jeg er klar over at det er et privilegium å på nært hold observere hvordan to mennesker vokser til. 

Hva er det beste ved høsten?
Regnet, fargene, at det ikke er så varmt. Luften. At jeg ikke får så dårlig samvittighet for å være inne. Å gå ut i skogen og lete etter sopp. 

Hvilke sanger forbinder du med høsten?
Nå skulle jeg til å svare August av Taylor Swift, men august er strengt tatt sommer. Halloween-spillelista, da. Og alt med Agnes Obel. 

Hvilke høsttradisjoner har du?
Hver høst plukker vi mais og sanker vi grønnsaker på Haneborg Gård i Drøbak, og i skogen plukker vi sopp. Vi fyrer også opp bål igjen, etter at bålforbudet er over. Litt senere på høsten lager vi gresskarlykter til Halloween. 

Hva er det perfekte høstantrekket?
Gummistøvler og vindjakke, om jeg så skal i skogen og lete etter sopp eller gjøre stallarbeid. 

Litteratur i august: Salat og hestehover uten blomster

PROSA 
1. VÅKENETTER av Christine Nitter 
2. FORTÆLLINGER OM KONG ARTUR OG RIDDERNE AV DET RUNDE BORD av Sigrid Undset 

POESI 
3. INGENSTEDS NÆRMERE av Alice Miller (gjendiktet av Eirik S. Røkkum) 
4. ALIGHT av Fady Joudah

SAKPROSA
5. FAREWELL TO THE HORSE av Ulrich Raulff 

I august tok jeg turen til Møllebyen litteraturfestival i Moss for aller første gang. Det var fint og bra og interessant, med forfriskende lite persondyrking (som jeg synes det fort kan bli litt mye av under forfattersamtaler). Da jeg dro hjem var det med fem nye bøker i bagasjen, blant annet Fady Joudahs Alight, som inneholder det helt fantastiske diktet "Mimesis", som forøvrig er gjendiktet til norsk av Tone Hødnebø i antologien Tunga mi protesterer mot døden. Ellers ble jeg veldig nysgjerrig på å lese Ariana Reines og Ghayath Almahoun. 

Bokstabelen vokste og vokste, også andre bøker ble lagt til, blant annet en roman av Shūsaku Endō, og en bok om William Blake. Likevel leste jeg i august mest bøker som allerede har tilbragt en god stund på pulten, bl.a. Farewell to the Horse som jeg begynte på i fjor vår, men som jeg aldri kom helt inn i. Da jeg plukket den opp igjen nå, etter å ha brukt utrolig lang tid på de første hundre sidene, raste jeg gjennom de neste to hundre sidene (eller så) på bare noen dager. Det som jeg tidligere hadde oppfattet som rot, omfavnet jeg nå helhjertet. Jeg elsket at Raulff gikk fra det ene til det andre, at et menneske eller et kunstverk kunne bli beskrevet og lede til noe annet, uten at Raulff nødvendigvis kom tilbake til det. Boka sprang fremover i ekte montaignesk essayånd. Jeg fikk lyst til å se George Stubbs, og jeg fikk lyst til å se Francisco Goya. Ikke så lenge etter leste jeg forøvrig et intervju i Morgenbladet med kunstneren bak de hengende hestene på Oslo S, Einar Grinde, hvor han påstod at det var noe stakkarslig over hesten nå, i forhold til før, da de var bruksdyr. Han insinuerte at det var noe tapt ved hesten i dag, som om storhetstiden de før var en del av, var et gode for dem. Det er bare å lese Raulff, så skjønner man at det absolutt ikke var det. Farewell to the Horse er en bekmørk bok om hestens rolle i vår historie, og den beste jeg leste i måneden som gikk.

Leste et utdrag fra Adventfjorden på
 årets Hagelarm. 

Adventfjorden avbildet på Svalbard. Forøvrig er
 den anbefalt av Svalbard Museum! 

Morsomt utdrag fra Discovering the Folklore of Plants, 
en bok liten nok til å ha i veska på vei til forlagets høstfest. 

Bøker jeg tok med meg hjem fra Møllebyen litteraturfestival. 

Noen bøker som kom i postkassa. 

Lurer du på hva hestehoven driver med
 resten av sommeren, etter at den blomstret i
mars/april? Bladene gror som bare det,
 til de er store som hestehøver!

Et dikt jeg kom over, og som jeg likte. 

Veldig fin forside på Klassekampen
dagen etter Harald Vs død.

Den beste boka jeg leste i august. 

Bøker om Arktis 6/12: Våkenetter

Forleden leste jeg Våkenetter av Christine Nitter. Skildringene av landskapet i nord var nydelige og føltes nesten litt eksotiske for en søring som meg. Hovedpersonens far er lege og må transportere seg ved hjelp av et lite sjøfly når han skal på legebesøk fra øy til øy. Flyet styrer han selv, men når han trenger å bevege seg på veien må han ringe etter taxi, for han har ikke lappen. Det var likevel ikke før etterpå at det slo meg at romanen muligens skildret Arktis. Ikke alt i nord befinner seg innenfor polarsirkelen, og jeg kunne ikke huske noen spesifikke stedsnavn fra boka, bortsett fra Bergen, som er stedet hovedpersonen Agnes jobber, men det er ikke der hun bor og lever, hvor ektemannen og sønnen Jens befinner seg, de befinner seg et eller annet sted i nord. Da jeg googlet romanen stod det at det er fra Tromsø mannen til Agnes ringer for å fortelle at han er syk, og det er starten på alt, bokas premiss. Vi følger Agnes og mannen Eivind i hans siste måneder, samtidig som vi får episoder fra fortiden. De to har kjent hverandre lenge, siden de var naboer i barndommen og Eivinds mor holdt islandshester hjemme hos seg. Skildringen av forholdet deres er sårt, men også fint, jeg synes Nitter balanserer hovedpersonens følelser godt. Det blir ikke for mye av det ene eller det andre. Samtalene, særlig de mellom Agnes og Eivind, føltes ekte. Spesielt likte jeg samtalen om knipeøvelser, og den de har med han som skal snekre et jordmøbel til paret, altså en kiste. Et aber var at jeg følte at boka sluttet litt brått, at den kanskje kunne vært litt lengre? Samtidig kan jo bøker fort bli litt for lange, så det er en fare å ønske seg det også. Jeg gleder meg uansett til neste bok av forfatteren!

Litteratur i juli: I havet, ved havet, og på havets bunn

I år ble det sommerferie hjemme i Norge, det lengste vi dro var til en hytte i Eggedal. Det er digg å ikke reise så mye, dessuten er det så mye her jeg bor som jeg ennå ikke har sett, f.eks. gikk vi i dag på en sti vi ikke går så ofte, kanskje vi har gått den under helt andre årstider, for vi oppdaget rekke på rekke med bjørnebærbusker som jeg ikke tidligere visste om. Bærene var ikke helt modne ennå, men snart! Snart kommer vi tilbake, med tomme yoghurtspann. I det jeg har lest forholder det seg annerledes: jeg har vært på havets bunn, med teuthiser og korrigezer, i The Palace Beneath the Sea, en bok som (for å være ærlig) var en smule for lang; jeg har befunnet meg i et landskap besøkt av romvesener, i sonen; jeg har hengt med hekser som kan se inn i fremtiden og forvandle seg til kråkefugler; jeg har hengt i Dublin med to unge jenter (som lignet meg selv); jeg har vært i huset til Sylvia Plath og Ted Hughes; jeg har vært i Jaroslav, eller skal vi si: jeg har reist hjem fra Jaroslav, for mesteparten av Hardråde leste jeg faktisk i jula, men i juli leste jeg den altså ferdig. Jeg skjønner hvorfor den fikk så god kritikk, men jeg har kanskje fått nok middelalder på en stund? 

Ja, også var det jo VM, og det er gøy uansett hvor man er? Jeg tør å påstå: JA. For en sommer! Det har vært fotball, bading, bringebær & blåbær, solbær, sykling, iskrem, hester på sommerbeite. Det har vært boblebad i elver og turer i fjellet, sherpatrapper og quiz. I treet vokser små pærer seg større, og på verandaen har tomatplantene fått frukt. Snart har jeg deadline til et nytt romanutkast, så litt skriving har det også vært. I morra skal vi krabbefiske og gå langs kyststien! Noe jeg glemte å fortelle sist er at jeg i våres ble spurt om å delta i et lyddusj-prosjekt i Kristiansand, så nå kan man høre meg (og flere andre forfattere med tilknytning til byen) lese opp et brev til en fremmed i Wergelandsparken. Jeg har ikke vært der selv ennå, men tenkte å ta meg turen neste gang jeg er i byen. 

Det er fortsatt masse igjen av sommeren, og om et par uker skal jeg lese på Hagelarm. Det gleder jeg meg til!

PROSA 
1. THE DAFFODIL DAYS av Helen Bain 
2. ROADSIDE PICNIC av Arkady & Boris Strugatsky
3. NAVNENE av Florence Knapp 
4. THE LONELY GIRL av Edna O'Brien 
5. THE WITCH av Marie NDiaye 
6. THE PALACE BENEATH THE SEA av Lauren Wiesebron 

SAKPROSA 
7. HARDRÅDE av Tore Skeie 

POESI 
8. TUNGA MI PROTESTERER MOT DØDEN av Anna Kleiva og Bendik Vada (red.) 

S for sol, sommer og snegler. 

Fôrhest og sønn på sommerbeite. 

Hang ikke bare med hester, men også med
 kattungen Yorgos. 

En bok jeg leste med et av barna.

Adventfjorden!

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles. 

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Litteraturåret 2025

I 2025 leste jeg 85 bøker. Det er omtrent som det pleier å være. Nytt av året var at cirka halvparten av bøkene var skrevet av menn! Dermed klarte jeg alle lesemålene jeg satte meg for et år siden. Ikke verst. I år skal jeg lese ti nye bøker i serien Bøker som ble liggende, og dessuten lese og blogge om minst tolv bøker om Arktis, i anledning at min tredje roman, Adventfjorden, slippes til våren. 2025 var med andre ord et godt skriveår. Jeg håper det fortsetter i år. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Besøker
gruver. 

Utkast til en roman som kommer i april. 

Årets norske roman
Shit! Jeg leste ingen norske romaner som jeg virkelig lot meg begeistre av. Ikke en gang Carl Frode Tiller. 

Årets beste oversatte bok
Havet og giften av Shūsaku Endō. 
Bobler: Tarantell av Eduardo Halfon.

Årets debutant 
De jordbundna av Emma Kanckos, fordi jeg elsker tittelen (selvfølgelig) og tilbragte så mye tid med den da jeg oversatte deler av samlingen til tidsskriftet Mellom. 
Bobler: Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg. 

Skrivepulten i Berlin. 

Året vi oppdaget noen merkelige
vesener i dammen i hagen. Vi fant ut
at de var dronefluelarver. Spennende! 

Årets skuffelse 
Arendal av Karl Ove Knausgård. Elsker tittelen, men det er alt.

Årets novellesamling 
Antologien Furies av Sandi Toksvig (red.). Elsket den ikke, men den er verdt å nevne siden jeg brukte mye tid på å tenke over den. 

Liten fashionista spaserer i
Kensington Gardens, åsted for den mest
minneverdige novellen i antologien Furies.

Årets barnebok 
Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid.

Årets dårligste bok

The Ice Museum av Joanna Kavenna. 
Boblere: Fars rygg av Niels Fredrik Dahl, De få utvalgte av Peter Høeg, Mørke. Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. 

Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 

Havet og giften av Shūsaku Endō. 

Boblere: Amongst Women av John McGahern, Tarantell av Eduardo Halfon. 

En artisjokkblomst jeg så i Yorkshire. 

Årets sakprosa
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

Boblere: Makt og vold av Hannah Arendt, The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, Having and Being Had av Eula Biss. 

Årets klassiker 
Døden i Venedig av Thomas Mann.

Årets pageturner 
Kick the Latch av Kathryn Scanlan. 

I år som i fjor hygget vi oss med
 stallarbeid. 

Årets poesibok
Vi er bønnene som Gud ber av Jon Ståle Ritland. 
Bobler: De jordbundna av Emma Kanckos. 

Årets oppdagelse
Tror dette er året jeg virkelig forstod hvor fint det er å delta i en skrivegruppe. 

Årets engelskspråklige 
My Brother av Jamaica Kincaid.
Boblere: Kick the Latch av Kathryn Scanlan, Orbital av Samantha Harvey, The Bookshop av Penelope Fitzgerald. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Farväl till Panic Beach av Sara Stridsberg. 
Bobler: Kometen kommer av Tove Jansson. 

Årets roman 
Havet og giften av Shūsaku Endō. For en roman, jeg anbefaler den til ALLE. 

Året endte med frost
og minusgrader likevel, hurra!

Litteratur i oktober: En psykopat, et museum av is og en irsk litteraturfestival

SAKPROSA
1. EN SANN SVIR! av Dag Solstad 
2. HJERTEFORELDRE av John M. Gottman
3. DET JEG VET OM KVINNER PÅ HESTER av Pernille Stensgaard 
4. THE ICE MUSEUM av Joanna Kavenna 

PROSA 
5. SPOR av Louise Erdrich 
6. OF MICE AND MEN av John Steinbeck 
7. PIRANESI av Susanna Clarke 
8. HAVET OG GIFTEN av Shūsaku Endō 
9. ADVENT av Gunnar Gunnarsson

POESI 
10. DET TRENGER IKKE VÆRE SÅ FINT FOR MIN DEL av Stian Johansen
11. ELEMENTENE av Morten Claussen 
12. DJUP REDSLE. DJUP RO av Karl Seglem 

Oktober ble en bra lesemåned. Avslutta alle streamingtjenester, kanskje det var en del av grunnen? Oktober begynte i hvert fall på hyttetur i Svelvik, hvor jeg leste Havet og giften, uten tvil månedens litterære høydepunkt, selv om jeg var sterkt uenig i mye av det oversetteren Magne Tørring skrev om skam i etterordet. Jeg er ikke så sikker på om skillet mellom ytre og indre skam er så skarpt som Tørring later til å mene. Hvis det var det, ville det da vært så mange selvmord i Japan? Jeg tenkte ikke på Dr. Toda som resultatet av en kultur med sterk kollektiv skam, men rett og slett at han var en vaskekte psykopat. Tenker jeg det fordi jeg er en vestlig leser? Jeg tror ikke det (men jeg kan selvfølgelig ta feil). Uansett, for en roman, med så mange ulike innganger til hvordan ondskap oppstår, noen utrolig banale, andre ikke. Hvis du skal lese én bok resten av året, les den. 

Ellers leste jeg flere bøker om hester, En sann svir! og Det jeg vet om kvinner på hester. Likte begge to på hver sin måte. Sistnevnte kjente jeg meg mye igjen i. Førstnevnte ikke så mye, faktisk veldig lite gjenkjennelse; jeg har, til tross for hesteinteressen, aldri interessert meg noe særlig for travsport. Likevel var det en interessant (og spesiell) leseopplevelse, umiskjennelig Solstad. Jeg deltok på irsk litteraturfestival i bruktbokhandelen Prismatic pages, hvorfra jeg dro hjem med et eksemplar av Habitat av Catriona Shine som jeg gleder meg til å lese. Shines tanker om hva et hus er og ikke er gav gjenklang i meg. Dessuten gøy at en engelskspråklig forfatter har skrevet om mennesker en boligblokk i Oslo. 

På en annen side ble jeg så irritert over Joanna Kavennas beskrivelser av Norge i The Ice Museum at jeg måtte skrive et par setninger om det på Goodreads. Jeg har aldri skrevet noe der før, og er i grunnen ikke noe særlig aktiv, men når jeg først var der for å lese om hva andre syntes om The Ice Museum, var ikke veien kort til å si i fra. Jeg leste en kommentar om at Kavennas fascinasjonen for Arktis og Thule i grunnen virket mest teoretisk, når hun først dro til de arktiske strøkene virket det mest som om hun ikke ville være der, og den beskrivelsen er jeg hundre prosent enig i. I tillegg var hun bemerkelsesverdig dømmende i beskrivelsene sine av folk og fe.

Likevel var det ikke så galt at det ikke var godt for noe, jeg kom på en idé til en nye lese-serie, nå som jeg har avslutta en annen (for denne gang), og i tillegg, til våren, kommer med en roman om Svalbard: Neste år skal jeg lese minst tolv bøker om eller med handling lagt til Arktis, og skrive om dem. Jeg har en liten liste over potensielle bøker, men tips tas i mot! Mer om dette prosjektet senere. Først er det allehelgensaften og medlemsmøte med Forfatterforeningen. Jeg skal være spøkelse. 

God halloween!

Boka i vinduskarmen er Mikkel av Tor Åge Bringsværd. 

Morsomt sitat fra En sann svir!

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Ser på barna som
rutsjer ned pukk. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser, del to: Ser på barna som
 hopper i høy. 

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

Bokfrokost cxx

kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 

Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon

De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy.