torsdag 30. juni 2016

Bøkene jeg leste i juni (var bare skjønnlitteratur)






PROSA

1. JEG GIDDER IKKE LEVE UTEN DEG av Christelle Ravneberget
2. REDD BARNA av Tiril Broch Aakre
3. VERDENS BESTE BYGD av Arto Paasilinna
4. HISTORIE OM ET EKTESKAP av Geir Gulliksen
5. ENESTE av Silje Aanes Fagerlund
6. JUST KIDS av Patti Smith
7. RASTLØS av Kenneth Moe


Det er ikke lenge siden semesteret sluttet, bare for en uke siden leverte vi det siste. En rapport om vegetasjonen i Vardåsen, en ås i Ås. Det første jeg gjorde etterpå var å sykle på butikken og kjøpe øl. Jeg leste Patti Smith og det nyeste nummeret til Norsk Ornitologisk Forenings medlemsblad om hverandre, til jeg fikk besøk. Om morgenen diskuterte vi Zapffe før jeg satte meg på toget til Kristiansand og leste Christopher Hitchens bok om Clinton, som jeg ikke rakk å bli ferdig med, og glemte da jeg dro derfra igjen. (Det diskuteres mye Clinton for tiden.)

Det blir neppe den store lesesommeren skjønnlitterært sett. Snart drar jeg til Svalbard for å ta et kurs ved UNIS. Listen over akademiske tekster som skal leses før jeg setter meg på flyet nordover er lang. Allerede første dagen skal jeg presentere rosefamilien. Det er der jordbær, epler, bringebær og pærer hører til. Og reinrose, som det er masse av på Svalbard. Jeg gleder meg helt vilt! Jeg har drømt om å dra til Svalbard i godt over et tiår. Nå skal jeg ikke bare dra dit, men gjøre noe spesielt også. Jeg skal lære å håndtere rifle, se fugler - masse fugler! Jeg har tilogmed kjøpt meg en jegerjakke sånn at fuglene ikke skal se meg.

Geir Gulliksen skrev den beste boka jeg leste denne måneden. Han har også skrevet en diktsamling om mennesker og fugler, Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Jeg burde kanskje lese den.



DEN BESTE BOKA
Historie om et ekteskap. Det er noe svært intens ved romanene til Gulliksen. Om jeg ikke alltid føler med menneskene i dem, er jeg ihvertfall oppslukt.

DEN KJIPESTE BOKA
Redd barna. Jeg fikk med meg at det var en del ståhei rundt denne, den vant en pris og skulle visst være en meget god roman. Bøyd over en pappeske med bøker utenfor en bokhandel på Oslo S en formiddag jeg ventet på toget hjem, fant jeg denne. Ti kroner, det var så billig at jeg kjøpte den, enda jeg har oppdaget appen eBokBib, hvor man kan låne norske bøker og lese dem på smarttelefonen (eller nettbrett, men det har ikke jeg). Litt plagsomt og smått i lengden, men funker ok med tynne romaner, noe Redd barna er. Men ja, altså, romanen i seg selv er ganske intetsigende. Langt i fra det store, det rørende som jeg forestilte meg at den skulle være. Ikke at den var dårlig heller, langt i fra. Bare tam, platt. Tørr?

tirsdag 28. juni 2016

EN KJEMPE BEGRAVD av Kazuo Ishiguro

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 21. juni 2016. 

Fantasyroman fra et fiktivt England

Det er med stor forventning jeg begynner på En kjempe begravd. Etter å ha lest den briljante Gå aldri fra meg (2006) ønsker jeg meg enda en roman fra Ishiguro med den samme mystiske stemningen og de merkelige omgivelsene, følelsen av at noe skurrer og den ugne følelsen av at noe er veldig, veldig galt. Videre: At lag på lag skrelles av i løpet av romanen, til man til slutt kommer til et sted hvor det ikke nødvendigvis befinner seg en sannhet, men det er ihvertfall ikke noe mer som skjules. 

I førstningen er det nesten slik. I denne semi-fiktive verdenen som romanen utspiller seg i, ligger det en mystisk tåke over landskapet. Stedet er England i middelalderen, med drager, riddere og referanser til sagnet om Arthur.


Tåken får menneskene til å glemme minnene sine. Et gammelt, britisk ektepar er romanens hovedpersoner, eller skal vi heller si at den mannlige delen av dette ekteparet er det, i og med at den kvinnelige delen ikke gjør så mye mer enn å bli oppvartet og passet på. Til at kjærlighet er en så stor tematikk i denne romanen, er det ganske skuffende at den ene delen av paret inntar en så passiv rolle, selv om det må sies at forholdet mellom de to er rørende. Interessen for hva som har skjedd mellom de to dabber av etterhvert som romanen går, sammen med den mystiske stemningen. Leseren får vite mer og mer, skallene skrelles av, men effekten i denne romanen er ikke like stor som i Gå aldri fra meg.

Det som skjules og avsløres i En kjempe begravd er muligens stort nok til å potensielt gi den samme ubehagelige følelsen som i Gå aldri fra meg, men Ishiguro klarer ikke å fremstille det slik. Avsløringene om hovedpersonene helt på slutten er uoriginal og føles en smule banale, samtidig som at problemstillingen som forsøkes løftet opp fra enkeltpersonene og ut til menneskene en masse ikke virker særlig viktig.

Gå aldri fra meg hadde rett og slett en nerve som En kjempe begravd ikke har, selv om denne romanen for all del er en god fortelling som er spennende nok.

torsdag 2. juni 2016

Vaksinasjonskontoret

Småløper til vaksinasjonskontoret en varm, varm junimorgen. Jeg er for sent ute, det var noe jeg kom på at jeg måtte gjøre før jeg dro ut, overføre penger fra en konto til en annen, glemte at jeg var blitt blakk. Småløper i en sommerkjole, når fram fem minutter før, det er bare jeg som er altfor redd for å komme for sent.

På vaksinasjonskontoret sier jeg til legen at jeg skal til Svalbard, men der får man ikke bruk for vaksiner. Nei, bare pass deg for polarrevene, de kan ha rabies, sier legen. Det er bare polarrevene på Svalbard som har det, polarrevene på fastlands-Norge har det ikke (eller fjellrev som vi ofte heller kaller dem når de er på fastlandet, men det er samme art, Vulpes lagopus, en av Norges fire hundedyr). De skal ha kommet til Svalbard på isflak fra Russland. Jeg ser det for meg og lurer på om det bare er et spørsmål om tid før fjellreven på fastlands-Norge også får rabies. 

Legen husker at jeg ikke liker sprøyter (det er en del av en større fobi, blodfobien) og stryker meg trøstende på overarmen, ber meg puste godt og spør om jeg vil ha vann, men det går bedre denne gangen enn forrige gang. Kaldsvetter bare litt. Etterpå snakker vi litt om vaksiner før hun lar meg gå. Her sitter jeg og snakker om alt dette til deg, det er ikke sikkert du er interessert, sier legen. Joda, man kan aldri vite for mye, sier jeg. Hun husker kanskje ikke at jeg er biologstudent. Det er ganske lenge siden jeg var der sist, snart et halvt år. Tiden bare flyr. 

En kveld drar jeg på fest i en hage. Jeg forsøker mer enn en gang før jeg får det til. Første gang snur jeg når jeg ankommer hagen, jeg tør ikke, jeg har prøvd å ringe E flere ganger, men får ikke tak i henne. Hvis noen ser at jeg snur sier jeg bare at jeg glemte noe hjemme. Det er ikke så langt hjem, bare fem minutter å gå. Når jeg kommer hjem drikker jeg en øl. Så prøver jeg igjen. Denne gangen går jeg inn i hagen, med hjertebank, tenk om jeg ikke finner noen jeg kjenner, tenk om de jeg kjenner som sa de skulle hit av en eller annen grunn ikke er her, tenk om de er her, men jeg ikke finner dem. Jeg kaldsvetter på hendene. Jeg har på meg tøysko denne gangen, i fjor på samme fest hadde jeg på meg gummistøvler og jeg ankom sammen med to venner, det var mye mindre skummelt. 

Jeg finner E og K under trærne, de sitter ved et langbord. Det er noen andre som sitter der også, det er en mann der som jeg ikke har snakket med siden i fjor, siden jeg gråt og han dro avgårde med toget. Jeg har sett ham, gående på campus mens jeg har vært langt borte. Sist så jeg ham passere utenfor mens jeg satt inne på lesesalen og tittet ut, han gikk i den jakka han alltid går i, og sekken som jeg tror er dama hans sin. En blå Fjällräven-sekk. Ikke i den mørkeste blåfargen, heller ikke den lyseste. Den blåfargen midt i mellom, den som jeg synes er finest. Min Fjällräven-sekk er knallgrønn og jeg går ikke lenger med den så ofte, den er ofte altfor liten og ikke like behagelig som den alminnelige Bergans-sekken. Den sistnevnte sitter mye bedre på. 

Det var på den samme festen i fjor vi ble kjent. Jeg syntes han var en dust. Vi stod ved siden av hverandre på en konsert. Bandet stod under en presenning og spilte cover-sanger. Ei i klassen min sang. Jeg drakk min siste øl, skulle bare være her og ta en øl, dra hjem og legge meg, være opplagt til å lese til eksamen, men stemninga var så god at vennene mine ville hjem og hente mer å drikke. Vi gjør det, sa jeg. Enig. Lets go somewhere more private, foreslo han etter at vi hadde delt en røyk. Ok, sa jeg. Jeg blir her, sa jeg til vennene mine. Kan dere ta med ølen min, den ligger i øverste hylle i hjørneskapet. Ølbokser med isbjørner på. Vi satte oss et annet sted, litt lengre unna konserten. Vi snakket om bøker. Jeg hilste på bofellene hans, som jeg siden ble så flau over å se. Jeg blir alltid flau over å se dem, der er jeg, hun som ble sykt forelska og deretter dumpa. De bor ikke lenger sammen. Han har flyttet inn med dama. De har fått seg en hund. En liten golden retriever-valp. 

Vi snakker ikke med hverandre på festen ett år etterpå. Han har garantert sett meg. Han vet at jeg garantert har sett ham. Men det kan være det samme. Jeg har ikke lyst til å snakke med ham, han er blitt en kuriositet, noe som er langt bak, enda det bare er et år siden. Jeg har blitt forelsket i en annen i mellomtiden. Det er en verre sak. Han er en dust han også, men ikke mindre nydelig av den grunn. (Det samme gjaldt den forrige.) Han var med meg hjem den samme dagen jeg var på vaksinekontoret den første gangen. Da var turen til Tanzania ennå ikke avlyst. Jeg hadde et plaster på skulderen. Jeg hadde fått instrukser om hva jeg ikke burde gjøre i Tanzania. Ikke drikk vann som du ikke vet kommer fra en forseglet plastflaske. Det var sikkert noe annet også, men jeg kan ikke huske det. Nå skal jeg ikke lenger sydover, men nordover. Det er også noe hjertet mitt har lengtet etter, mye lengre enn jeg har lengtet etter afrikanske savanner, akasietrær og savannekråker. 

I bilen på vei til fugletaksering snakker vi om TV-serier. Vi kan ikke unngå å snakke om Skam. Jeg sier alltid at jeg kjenner meg så godt igjen. A er overrasket over at jeg liker det så godt, det hadde hun ikke trodd, at det var drama og romantikk jeg brydde meg om. Men også fremstilling av vennskap og det å være ung, sier jeg. Dessuten er Skam en feministisk serie. Livet til jenter beskrives realistisk. Det gjør vondt i hjertet mitt når William sier til Noora at han drar til London, bare sånn uten videre. Det gjør vondt i brystet når han setter seg inn i bilen og kjører. For flyet går om en time. Han har ikke tatt seg bryet med å gi Noora tid. Noora får bare fem lusne minutter på gata når han uansett er på vei til flyplassen. I fjor fikk jeg en halvtime på en utekafé mens han var på vei til toget. Jeg kom rett fra et feltkurs i botanikk. Jeg hadde bagen min med, en sovepose. Jeg hadde på meg marius-genser og hele hodet var fylt av systematikk. Jeg fikk en halvtime, det var såvidt han hadde tid. Men han kom ikke tilbake. Han hoppet ikke av toget. William ber vennen sin om å rygge bilen tilbake. Han kommer tilbake til Noora som ringer til Eva og sier at han har dratt. Han har dratt. I det lille øyeblikket før han kommer tilbake skjønner hun ikke hva som har skjedd. Plutselig er det bare ikke noe mer. 

Jeg husker jeg lå og sov på sofaen for å få tiden til å gå når han ikke var der. Jeg leste en roman som jeg nesten har glemt. Jeg hadde den på leselista mi, men jeg hadde ikke summet meg til å lese den før han snakket om den. Leser du den fordi jeg snakket om den, sa han en dag ute på verandaen min, da var den mye tommere enn den er nå, nå er den fylt av planter og en hylle og stativer med klær til tørk. Det er varmere nå enn da jeg var på feltkurs i fjor og vi sendte meldinger til hverandre. Jeg sendte bilder av biller og en gjedde som vi hadde fisket i garn. Jeg svarte nei. Nei, nei, den var på leselista mi uansett

Etter eksamen i økologi har klassen en avslutningssammenkomst. Det er veldig mange som ikke er der. K og jeg har hver vår dunk med vin. Etterpå sykler noen av oss til en fest i en annen hage. Det er satt opp et partytelt. Folk spiller fele og jeg lirer bare av meg spydigheter til han jeg prøver å komme over, uten å vite det. Det er ikke før dager etterpå at N sier det. Du var rett og slett slem, sier hun. Var jeg?, sier jeg. Kanskje, når jeg tenker meg om. Jeg tror du blir sånn når du er såret, sier hun. Det er kanskje vanskelig. Hun har kanskje rett. Hun har sannsynligvis rett. Du er kanskje ikke helt ferdig med han ennå, sier hun. Hun har nok rett. Jeg trodde det var over, men det er ikke over. Jeg vil at det skal være over, men jeg må kanskje vente litt til. På en festival på en gård er han der og det slår meg at jeg fortsatt synes han er nydelig. Jeg drikker litt for mange øl og sier så mye teit at jeg er flau i dagevis etterpå, før jeg skjønner at jeg har vært altfor hard mot meg selv. De fleste merket det nok ikke.

Når jeg kommer hjem fra vaksinasjonskontoret denne gangen setter jeg meg på verandaen med en bok. Jeg skal anmelde den, helst i dag, jeg må lese den ferdig. Jeg lager meg kaffe, drikker en kopp, men sovner likevel i sola på verandagulvet. Jeg våkner ikke før N kommer hjem og setter seg ute med en sen lunsj. Hjelp, sier jeg. Kjolen føles klam og det er enda et par kapitler igjen. 

Bøkene jeg leste i mai: Litteraturvitere, japanere og biologer




PROSA
1. DEN JAPANSKE ELSKEREN av Isabel Allende
2. SPRÅKETS SYVENDE FUNKSJON av Laurent Binet
3. EN KJEMPE BEGRAVD av Kazuo Ishiguro
4. DEN SJUENDE DAGEN av Yu Hua

SAKPROSA
5. ON HUMAN NATURE av Edward O. Wilson
6. UDØDELIGHETENS HISTORIE av Dag Øistein Endsjø
7. WHY WE RUN. A NATURAL HISTORY av Bernd Heinrich
8. THE SELFISH GENE av Richard Dawkins


I mai leste jeg 50/50 prosa og sakprosa. Og det meste jeg leste var (veldig) bra. Det var også ganske variert. Jeg har bl.a. lest om gener (og hatt eksamen i genetikk), om løping (og løpt mange, mange mil), franske litteraturvitere og klassesamfunnet i Kina. Jeg har tilogmed lest fantasy!

Snart er det sommerferie, men den kommer ikke til å være lang. Jeg skal ta et sommerkurs i arktisk flora og fauna på Svalbard. Jeg har ikke tenkt så mye på hva jeg skal lese i sommer, bortsett fra at jeg håper på å få lest Eneste av Silje Aanes Fagerlund, Om våren av Knausgård og mensen-antologien til Gyldendal. Resten tar jeg som det kommer.



DEN KJIPESTE BOKA
Den japanske elskeren. Slike bøker går det tretten på dusinet av.

DEN BESTE BOKA
Språkets syvende funksjon er noe av det beste og morsomste jeg har lest på lenge. Det er en krimroman som utspiller seg blant fransk akademia anno 1980. Lættis for litteraturvitere.

I tillegg var Den sjuende dagen meget god og svært rørende; The Selfish Gene en klassiker (med rette) jeg burde ha lest for lenge siden, og Why We Run en interessant og fiffig bok om dyr som beveger seg fort og langt.