mandag 23. november 2015

BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17.11.15

Nordmenn på prærien
Romaner om nybyggerlivet i Amerika finnes det allerede mange av, men Bror din på prærien er likevel en leseverdig roman om temaet. Samtidig som vi får lese om Eilert Knutsen som jobber seg fram i Amerika, får vi også lese om de som ble igjen i gamlelandet; om Eilerts familie hjemme på Vestlandet. I Amerika ligger mulighetene åpne, og mens Eilert får sin egen gård tidlig i livet, får hans far ikke kjøpt gården han har drevet hele livet før han er sytti og alle hans barn har dratt sine veier. Likevel blir ting bedre også i Norge, f.eks. dobler dagslønnen seg i løpet av årene romanen beskriver.

Slike detaljer er romanen fylt av, både når det gjelder nybyggerlivet og samfunnet i Norge i tiårene rundt 1900. Om det går an å si det om romaner, er det rett og slett et godt håndverk Hoem har gjort. Det er detaljene og det historiske bakteppet som først og fremst gjør denne romanen. Det er beskrivelsen av byer og samfunn som blir til som er det interessante, ikke så mye hvordan unge Eilert blir voksen i det nye landet, som, til tross for å inneha flere muligheter, krever like mye arbeid for å lykkes i som hjemme. Drivkraften til hovedpersonene er bejaende og flott, men beskriver nybyggere i Amerika slik en har lest om dem før. Intet nytt under solen; de er hardtarbeidende, lykkes til tross for vanskeligheter, gifter seg og får barn som siden kan drive gården videre. Noen av dem lurer på om de fortsatt kan stole på Gud, i disse «moderne tider», spesielt gjelder dette Gjertine, Eilerts tante, som han får bo hos når han kommer til Amerika. Når han ankommer Gjertine og Oles hjem, lider hun av «præriesyken». Eilert overtaler Ole til å la henne bli med på jakt, og det friskner henne til. Det er ute på jakt at tvilen hennes kommer fram, ute i det store øde. Hun tilhører en av de mest interessante personene i romanen.

Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.

tirsdag 3. november 2015

Ouroboros

På vei til Berlin leser jeg Om høsten av Knausgård. I den skriver han om tingene, hvert avsnitt er om en ting i verden. Solen, skumringen, vepsen, løvet, sengen, jorden, hermetikkboksene, en plastpose i havet, smerten, stillheten, trommer, manetene, gummistøvler. Han skriver til et barn som er på vei til verden, og han skriver: Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom? Ja, døren slå opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve. Og så videre, til sin ufødte datter: Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 

På flyet leser jeg om en ting til en annen. Jeg er på vei til en venn. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg traff henne, men det var kanskje i desember. Forrige gang jeg var i Berlin hadde jeg en kjæreste, vi bodde hos noen venner av oss med barn. Jeg hadde på forespørsel fra barnet høytopplesning. Da vi var kommet gjennom alle bøkene, ville han begynne på nytt igjen. Det var riktig hyggelig og jeg leste for ham med glede.

Den samme dagen som jeg drar til Berlin, får jeg øye på en mann jeg ikke har sett på lenge. Jeg ser ham femti meter unna, med ryggen til. Han har antagelig vært i det bygget jeg skal inn i. Jeg har hørt rykter om at han pleier å være der på dette tidspunktet, og jeg har derfor hatt en slags nervøsitet hver gang jeg drar til dette stedet på dette tidspunktet, som er uunngåelig. Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å være på dette stedet kvart over ti akkurat denne dagen i uka. Jeg pleier alltid å skyndte meg å låse sykkelen og forsvinne inn i det klasserommet jeg skal være i. Akkurat denne dagen kommer jeg sent nok til at jeg bare ser ryggen hans mens han er på vei vekk. Om jeg hadde syklet hjemmefra litt tidligere hadde vi antagelig truffet hverandre på trappen. Hva skulle vi sagt da, hvem liker å møte hverandre tilfeldig slik, ihvertfall ikke jeg.

Mens jeg leser skriver jeg i margen. Jeg skriver også på en av de blanke sidene, noe jeg kommer på mens jeg leser. Når flyet lander er jeg nesten gjennom boka, men ikke helt. Det er litt igjen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å fly, men bestemte meg for å gjøre det likevel. Min venn har bodd så mange steder etter at vi sluttet på videregående, men jeg har aldri besøkt henne før nå. Ikke besøkte jeg henne i Paris, ikke besøkte jeg henne i Skottland (jeg kan ikke huske hvilken by det var), ikke besøkte jeg henne i Amsterdam, ikke besøkte jeg henne i Stavanger. Noen steder har vi begge bodd, men aldri på samme tidspunkt. Jeg har muligens ikke besøkt henne før fordi jeg har vært så blakk. Jeg har muligens prioritert å reise sammen med noen jeg ikke lenger reiser med. Jeg har kanskje hatt livet fullt akkurat der hvor jeg var. Kanskje hadde jeg ikke noe behov for å treffe noen, det har også hendt. Jeg sier til meg selv at det var en illusjon, man trenger alltid noen, men akkurat da føltes det ikke slik. Jeg ville bare gå rundt alene. Hele tiden.

Jeg leser ferdig Om høsten en morgen min venn ikke har stått opp ennå. Jeg låner rommet til en som har dratt til Reykjavik, sengen er bare en madrass på gulvet, lakenene hvite. Jeg forteller min venn at mannen jeg traff i våres unnskyldte seg for sin madrass på gulvet, som om jeg var et menneske som ikke var vant til slikt. Min tidligere kjæreste og jeg sov i flere år på madrasser som lå rett på gulvet, også da vi bodde sammen. Jeg fortalte det til ham, men jeg vet ikke om han trodde noe på det. Han trodde jeg var bourgeois. Det er nå ikke så rart, sier min venn i Berlin. Men jeg har altså sovet på madrasser rett på gulvet før, sier jeg. Vi sitter i sengen hennes og drikker kirsebærøl. Vi skal snart dra og spise middag på en vegansk restaurant, treffe en amerikaner som er på rundtur i Europa mens hun er på utveksling i Italia. Hun har blitt frastjålet mobiltelefonen sin, har latt den ligge fritt i lommen. Det er ganske overraskende, vet hun ikke bedre, hun er tross alt fra New York. Hun spør hvorfor vi ville på denne restauranten, ingen av oss er veganere. Jeg sier at det er for miljøets skyld, grønnsaker er dessuten godt. 

Etterpå kjøper vi noen øl i en kiosk og drar til noen venner av min vert. Alle i Berlin ser ut til å bo i høye og luftige leiligheter, det er høyt opp til taket og kan noen ganger føles overveldende. Kjøkkenet er ferskenfarget, der sitter gjestene og røyker. Jeg forteller om mannen med madrassene på gulvet til min verts søster. Bortsett fra at jeg ikke forteller om madrassene, jeg forteller om andre ting. Fordelen med å ikke ha truffet noen på en stund, er at det er mye som har skjedd siden sist som man kan snakke om. Man gjentar ikke seg selv for de andre, bare for en selv.

Når jeg noen dager senere drar hjem fylles jeg ikke med vemod. Jeg vet ikke hvorfor det å reise hjem ved tidligere anledninger så ofte har gitt meg denne følelsen, for det er helt klart at mesteparten av det beste som har hendt meg her i livet har skjedd hjemme. 

---

(Tilbake i min egen leilighet, når jeg pakker ut, ser jeg at Knausgård har skrevet et avsnitt om løvet i Om høsten. Jeg tenker på min venn i Berlin som plukket opp blader mens vi gikk. Hun festet dem rundt lyspærene på en lysslynge og hang den på sengegavlen mot veggen. Hun var glad fordi hun hadde glemt at høsten kunne være så fin, hun hadde likesom oppdaget den på nytt. Jeg fikk også lyst til å lage en slik slynge, men antagelig ville det ikke være så mange blader igjen når jeg kom hjem. I forrige uke var vi i skogen og samlet inn moseprøver, vi måtte lete under bladene som hadde falt. Etter noen timer ute kjente jeg at jeg frøs på tærne i joggeskoene. Da jeg kom hjem tok jeg på meg raggsokker og satt med pledd over bena mens jeg spiste middag. Etterpå la jeg meg i senga for å sove litt og bli varm. Det er ikke alltid godt å si hva som kom først, kulden eller trøttheten, i dette tilfellet forsterket de hverandre. Ikke før jeg hadde sovet en times tid var det igjen mulig å gjøre noe fornuftig.)

mandag 2. november 2015

Bøkene jeg leste i oktober



1. Meg i bakgården til Bertolt Brecht og Helene Weigels hus i Berlin. Den grønne døra bak meg er til garasjen. Selv kommunister elsker å kjøre i sin egen bil. 2. Om høsten av Karl-Ove Knausgård. 


I oktober leste jeg bare bra bøker. Jeg leste min første bok fra Island som ikke var en saga. (Fin!) Jeg tenkte mye på slutten av Innsirkling-serien. (Antiklimaks!) Jeg var på Litteraturhuset og hørte Karl-Ove Knausgård i samtale med Ane Farsethås. Jeg var også på Kolon forlags 20 års-bursdag og så noen gode opplesninger og noen dårlige. Bakfull dro jeg til Berlin mens jeg leste Om høsten. (Reisen var kort.) I Berlin besøkte jeg Brecht-Haus, av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det forrige jeg var der. Det var skikkelig fint! 



PROSA

1. KLOKKEN OG SENGEN av Eline Lund Fjæren
2. HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst
3. INNSIRKLING 3 av Carl Frode Tiller
4. REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

SAKPROSA

5. OM HØSTEN av Karl-Ove Knausgård
6. BLÅSTRØMPER av Karen Thue og Victoria Wæthing