fredag 31. mai 2019

Litteratur i mai

For første gang i mitt liv ble jeg invitert til Litteraturfestivalen i Lillehammer, men jeg kunne ikke dra siden jeg er høygravid. Jaja, jeg satser på å bli invitert igjen en annen gang.

Noen litteratur-relaterte ting som derimot skjedde:

- Jeg fulgte Viet Thanh Nguyens twitter-tråd i anledning 'Asian Pacific American Heritage Month', hvor han hver dag i mai anbefalte en Asia-amerikansk forfatter. En av anbefalingene var den grafiske romanen Shortcomings av Adrian Tomine, som jeg leste og likte, men enda bedre likte jeg Tomines Killing and Dying. Det er ikke en grafisk roman, men en grafisk novellesamling. Anbefalt sommerlesning!

- Kickstarterkampanjen til antologien An Invite to Eternity startet.

- Judith Kerr døde, og jeg kom på at jeg faktisk leste den søte The Tiger Who Came to Tea tidligere i år, uten å sette den på lista over bøker lest. Jeg må ha tenkt noe så teit som at barnebøker ikke telles, men hvorfor det, egentlig? The Tiger Who Came to Tea er jo kjempebra! Mye bedre enn mye litteratur for voksne. Derfor setter jeg den på lista nå.

- Jeg deltok på et arrangement med en MANNLIG forfatter! Det var et forfatterintervju med Robert Macfarlane i anledning utgivelsen av Underland. (Men det kan jeg heller fortelle mer om senere, når jeg teller opp månedens kvinne/mann-ratio).

- Jeg skrev et essay om cli-fi til BLAs neste nummer. Følg med (om det skulle være interessant)!


Tok en tur i Cambridges botaniske hage, hvor jeg
 avsluttet denne novellesamlingen. 

En dag satte vi oss ved elva Cam for å lese. 

De beste bøkene jeg leste i mai: Lost Objects, Hot Milk og Killing and Dying. 

Den mest opprørende boka jeg leste i mai: The Uninhabitable Earth. 

Den dårligste boka jeg leste i mai: The Birdwoman's Palate (som jeg sant skal sies begynte på en eller annen gang i fjor, men ikke leste ferdig før nå). Ikke les den. 

Den mest overvurderte/skuffende boka jeg leste i mai: American War. (Det kan jeg også fortelle mer om når jeg går gjennom kjønnsstatistikken for mai.)


PROSA
1. GOLD FAME CITRUS av Claire Vaye Watkins 
2. LOST OBJECTS av Marian Womack
3. AMERICAN WAR av Omar El Akkad
4. THE DREAMERS av Karen Thompson Walker
5. THE BIRDWOMAN'S PALATE av Laksmi Pamuntjak
6. THE CHANGELING av Joy Williams
7. THE TIGER WHO CAME TO TEA av Judith Kerr
8. HOT MILK av Deborah Levy

POESI
9. GJENTAGELSESTVANG av Joanna Rzadkowska

SAKPROSA
10. THE UNINHABITABLE EARTH av David Wallace-Wells
11. A BRIEF HISTORY OF INDONESIA av Tim Hannigan
12. THIRD CULTURE KIDS av Aon Raza Naqvi (red.)

GRAFISK FIKSJON
13. SHORTCOMINGS av Adrian Tomine
14. KILLING AND DYING av Adrian Tomine

onsdag 29. mai 2019

Skal det være et nett? Eller en kritisk lesning av din egen tekst?














I dag startet Kickstarter-kampanjen for An Invite to Eternity. Her kan du støtte boka og forlagets fremtidige bøker og få et nett, en kritisk lesning av din egen tekst, eller rett og slett et eksemplar av boka på kjøpet. (E-bok eller paperback, velg selv!) Mulighetene er mange, og ett pund er også et bidrag!

PS: Nevner igjen at jeg har med et bidrag i boka, i tilfelle det var uklart før. Dette er jo (en slags) reklame/selvpromotering?

lørdag 25. mai 2019

An Invite to Eternity

En av tingene jeg har holdt på med det siste halvåret her i England, har vært å skrive et bidrag til antologien An Invite to Eternity. Antologien er en samling prosatekster om merkelig/underlig (uncanny/strange) natur, redigert av forfatterne Marian Womack og Gary Budden. Mitt bidrag, med tittelen 'Snow, wind and diesel', handler om en forsker som har stukket av til Arktis. Det har vært ganske annerledes, men gøy, å skrive på engelsk og i en helt annen sjanger enn jeg vanligvis har skrevet i.* Antologien gis ut på Calque Press til høsten. Ville bare vise dere det fine omslaget, og si at jeg gleder meg! 


































Her er forresten de andre bidragsyterne: Helen Marshall (forord), Naomi Booth, Tiina Raevaara, Timothy J. Jarvis, Alexandra Manglis, DP Watt, Vida Cruz, Claire Dean, Regina Kanyu Wang, Malcolm Devlin, Gareth E. Rees, Usman T Malik, Camilla Grudova og Alberto Chimal.



*Ja, jeg er klar over at jeg skriver masse om natur, men til nå har det vært mer realistisk enn spekulativt. 

onsdag 15. mai 2019

I think the term ‘climate change fiction,’ as a descriptor of genre, will eventually fall out of use–much the same way we don’t tend to use the phrases ‘love fiction’ or ‘loss fiction’ to describe stories about foundational components of the human experience. The role of fiction in society is to wrestle with what it means to be human, and climate change is a deeply human thing. As such, I don’t think it imposes any new obligations on those who write about it, but rather indicts as delinquent those who don’t.
- Omar El Akkad

tirsdag 14. mai 2019

Ereocene

Det internasjonale naturpanelet, IPBES, slipper en rapport om tilstanden til verdens biologiske mangfold. I rapporten står det at går nedover med artsmangfoldet, en million arter kan dø ut i løpet kort tid. Habitatødeleggelse er den største trusselen mot mangfoldet; at vi mennesker stjeler arealer fra villmarken for å dyrke mat på den i stedet, at vi bygger veier slik at vi fragmenterer landskapet. Det er vanskelig for små dyr å passere en firefelts motorvei. For de aller minste er det til og med vanskelig å passere en grusvei i skogen. Hvorfor må de passere den? De må passere den for å finne mat, for å finne en make.

Rapporten forteller ikke om noe nytt. Biologene har visst det lenge, naturvernorganisasjonene har visst det lenge. Jeg meldte meg inn i en naturvernorganisasjon for flere år siden nettopp på grunn av dette. Ecocide. Jeg kunne ikke bare sitte og se på.

Vi har visst det lenge, men likevel skriver avisene om rapporten som om det den melder om er noe nytt. FN slår alarm, skriver de. På sosiale medier spør folk hva vi skal gjøre. Har de glemt Rio i 1992, Aichi-målene fra 2010? Har de glemt WWF-rapporten som kom ut for et par år siden, som fortalte at en tredjedel av verdens dyreliv har blitt borte i løpet av de siste førti årene? Har de glemt Elizabeth Kolberts The Sixth Extinction fra 2014, som fortalte om flaggermusene og froskene som blir rammet av sykdommer som spres rundt i vår globaliserte verden - folk reiser hit og dit, og med seg sprer de fremmede arter, patogener som flaggermusene og froskene ikke har fått noen sjanse til å utvikle motstandsdyktighet mot? Slike ting tar tid. Det er som du, når du blir født. Når du kommer har du ennå ikke utviklet immunforsvaret ditt helt. Det tar tid. Det er noe kroppen må lære seg.

Har de glemt Half-Earth fra 2016, hvor E. O. Wilson foreslo at vi i stedet for å kalle vår tidsalder Antropocen, heller burde kalle den Ereocene - ensomhetens tidsalder?

Oss og artene som ikke lenger finnes. Oss og de som en gang fantes, spøkelsene etter dem, gjenferdene på verdens zoologiske museer og herbarier.

I Half-Earth skrev Wilson også en nekrolog over alle verdens arter av elvemuslinger som ikke lenger finnes. Det var en lang liste av navn, etterfulgt av R.I.P. Hvil i fred.

De fantes milliarder av den over den hele nordlige halvkule før, men nå finnes den knapt lenger. Førti prosent av den europeiske bestanden av elvemuslinger finnes i Norge, men den er truet. Den trues av forsuring, regulering av vassdrag, avrenning fra landbruk. Mange steder har den forsvunnet.

Elvemuslingene er skikkelige gode på å filtrere vann. En enkelt elvemusling filtrerer omtrent femti liter vann i døgnet. Den holder elvene rene, og det er bra både for oss og de andre dyra som lever der. Laksen og ørreten for eksempel.

De er kanskje ikke like spennende å se på som de større dyra, de som går på fire bein og har flekker og store tenner, hale og poter (eller høver). Elvemuslingen går kanskje under det som pappaen din kaller 'kategori E': ganske kjedelige ting å se i naturen. (Kategori A inneholder hvaler. Rådyr befinner seg i kategori B eller C, alt ettersom hvor nærme de er, og i hvilket landskap.)

Det irriterer meg at mediene og miljøorganisasjonene skriver om rapporten som om det den melder er en overraskelse. Miljøorganisasjonene undergraver seg selv når de skriver om den på sosiale medier som om den er en sjokkerende nyhet. Hva er det de har holdt på med i alle disse årene, om det ikke er nettopp å arbeide for å beskytte artsmangfoldet? De gjorde det jo fordi situasjonen allerede var alvorlig, ikke fordi de ikke hadde noe bedre å gjøre. Når de skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, er det som om de ikke tar seg selv alvorlig, som om alt det de har arbeidet med bare har vært tull. Det er respektløst. Det gjør meg sint.

Når mediene skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, åpner det opp for en tilgivelse av myndighetene. Dette er jo noe nytt, noe som har tatt oss på senga, hvordan i alle dager skulle myndighetene vite at noe burde ha blitt gjort for lenge siden?

De bør ikke få tilgivelse. Jeg tilgir dem ikke.

mandag 6. mai 2019

Sjøfuglene

Jeg tisser i en plastbeholder før vi drar til jordmoren. For en gangs skyld husker jeg å gjøre det før vi kommer dit (det er første gang). Jordmoren sjekker urinen med noe som ligner papirremser. Hun dypper dem i urinen og ser på dem. Ingenting er galt. Så gir hun meg en plastbeholder til neste kontroll. En plastbeholder for hver gang. Det blir et titalls plastbeholdere. Jeg lurer på om de kastes like etterpå, like etter at jordmoren har sjekket urinen, eller om de gjenbrukes. Jeg følger aldri helt med på hva hun gjør med plastbeholderne etter at hun har helt ut urinen. Det hadde sikkert vært rart å si til henne at jeg kan tisse i den gamle beholderen neste gang, den samme beholderen hver gang. Jeg kunne vasket den mellom hver kontroll, men kanskje er det ikke nok, kanskje kan man ikke stole på at den blir vasket godt nok, og gammel urin blandes sammen med den nye og gir usikre resultater.

Jeg tenker også: Så teit. Så teit å tro at det har noe å si, at det betyr noe at jeg, en av verdens over syv milliarder mennesker, skulle gjøre noen forskjell ved å bruke noen færre plastbeholdere.

(Selv om Emily Dickinson skrev If I can stop one heart from breaking...)

Pappaen din mener at det ikke hjelper noe særlig at noen få mennesker gjør det de kan for å forbruke minst mulig plast når plast fortsatt er lovlig. At det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullsnett fremfor plastposer når de handler på butikken, at det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullspinner av papir i stedet for plast, at det ikke hjelper at noen få mennesker bestiller grønnsakene sine fra en lokal gård. Plast må bli forbudt fra øverste hold, bare slik blir det virkelig fart på alternativene.

Han mistet en sigarett i toalettet her en dag. Han okket seg over det, før jeg hørte at han tisset ned i skåla og deretter skylte ned.

Der drepte du en sjøfugl, sa jeg til pappaen din da han kom ut i stua igjen og jeg så for meg en død måke med magen full av plast. En svartbak eller en gråmåke eller en krykkje. Hettemåke, dvergmåke, sildemåke, eller fiskemåke. Det er mange forskjellige.

Folk flest bryr seg ikke så veldig mye om måker. De er ikke spesielt vakre, snarere tvert i mot. Noen synes de ser skumle ut, at de har onde øyne, og så skriker de og graver i søpla. I byene drar de søppelposer ut av overfylte søppelkasser som ikke er lukket ordentlig. På leting etter noe å spise, river de plastposene i stykker og drar innholdet ut over hele byen. Det kan sees grytidlig om morgenene, søppel strødd ut overalt på asfalten, på brosteinene. Da vet man at måkene har vært på ferde. Om sommeren sirkler måkene over kebabsjappene om nettene, når byen er i ferd med å stenge. De venter på at noen fulle mennesker skal miste nattmaten sin på bakken. En falafelrull med hvitløksdressing, en bakt potet, et pappbeger med pommes fries som noen bare har spist halvparten av.

I blant snapper de mat rett ut av hendene på folk. Boller, croissanter. (Eller pain au chocolates, som pappaen din er glad i.)

Måkene etterlater seg drit på hustakene og møblene i hagene og på uteserveringene. Fugledritt. Hvit gugg som størkner.

De hekker for nære, sier menneskene. Vi har forandret landskapet, og blir irriterte når dyrene tilpasser seg det nye landskapet. Kan de ikke bare holde seg unna, sier menneskene. Noen skyter måkene fordi de er irriterende.

En død lundefugl får nok mer sympati. De er søte. Karismatiske, med sine fargerike nebb. De er sjarmerende, der de klønete letter fra havoverflaten, som om det å fly egentlig ikke helt er deres greie, og det er det ikke heller. Egenskaper som er bra å ha når man flyr, er ikke gode egenskaper å ha når man dykker. De er kanskje bedre på å dykke enn å fly. De dykker ned i havet etter mat; småfisk, muslinger, krepsdyr. I havet forveksler de maten med plast, og så spiser de plasten i stedet. Spiser de nok plast, dør de. Det er ingen næring i plast, men den fyller magen og lurer fuglen til å tro at den er mett. Eller så setter fuglene seg fast i plasten, eller plasten setter seg fast på dem, rundt halsen på en ungfugl som ennå ikke er ferdig utvokst. Så vokser fuglen, mens plastbiten rund halsen blir strammere og strammere, helt til fuglen kveles.

(Jeg har hørt at barn i livmoren kan få navlestrengen tvinnet rundt dem slik at de kveles. Når du beveger deg mye, er jeg ikke bare glad for å kjenne at du lever, men jeg er også bekymret for at du skal sirkle rundt for mye og få strengen tvinnet rundt deg. Tenk om!)

Det er mange grunner til at bestandene med sjøfugl minker. Lundefugler som måker. Ikke bare skadeskyting og plast, men også varmere hav og påfølgende forandringer i matfatet, makrellen som blir mangfoldig og spiser alle de mindre dyrene, slik at ingenting blir igjen til sjøfuglene.

Jeg kan ikke forestille meg en sommer uten måkeskrik. Det er liksom lyden av sommer: måker, saltvann, jordbær og vannmelon, klissete fingre. Selv om de i blant er irriterende. Selv om de i blant nærmer seg når vi sitter ute og spiser reker med spiralloff, dill, majones og sitroner. Jeg vet jeg kommer til å savne dem når de blir borte. Når du blir eldre, er det kanskje slik somrene blir. Helt stille.