Ereocene

Det internasjonale naturpanelet, IPBES, slipper en rapport om tilstanden til verdens biologiske mangfold. I rapporten står det at går nedover med artsmangfoldet, en million arter kan dø ut i løpet kort tid. Habitatødeleggelse er den største trusselen mot mangfoldet; at vi mennesker stjeler arealer fra villmarken for å dyrke mat på den i stedet, at vi bygger veier slik at vi fragmenterer landskapet. Det er vanskelig for små dyr å passere en firefelts motorvei. For de aller minste er det til og med vanskelig å passere en grusvei i skogen. Hvorfor må de passere den? De må passere den for å finne mat, for å finne en make.

Rapporten forteller ikke om noe nytt. Biologene har visst det lenge, naturvernorganisasjonene har visst det lenge. Jeg meldte meg inn i en naturvernorganisasjon for flere år siden nettopp på grunn av dette. Ecocide. Jeg kunne ikke bare sitte og se på.

Vi har visst det lenge, men likevel skriver avisene om rapporten som om det den melder om er noe nytt. FN slår alarm, skriver de. På sosiale medier spør folk hva vi skal gjøre. Har de glemt Rio i 1992, Aichi-målene fra 2010? Har de glemt WWF-rapporten som kom ut for et par år siden, som fortalte at en tredjedel av verdens dyreliv har blitt borte i løpet av de siste førti årene? Har de glemt Elizabeth Kolberts The Sixth Extinction fra 2014, som fortalte om flaggermusene og froskene som blir rammet av sykdommer som spres rundt i vår globaliserte verden - folk reiser hit og dit, og med seg sprer de fremmede arter, patogener som flaggermusene og froskene ikke har fått noen sjanse til å utvikle motstandsdyktighet mot? Slike ting tar tid. Det er som du, når du blir født. Når du kommer har du ennå ikke utviklet immunforsvaret ditt helt. Det tar tid. Det er noe kroppen må lære seg.

Har de glemt Half-Earth fra 2016, hvor E. O. Wilson foreslo at vi i stedet for å kalle vår tidsalder Antropocen, heller burde kalle den Ereocene - ensomhetens tidsalder?

Oss og artene som ikke lenger finnes. Oss og de som en gang fantes, spøkelsene etter dem, gjenferdene på verdens zoologiske museer og herbarier.

I Half-Earth skrev Wilson også en nekrolog over alle verdens arter av elvemuslinger som ikke lenger finnes. Det var en lang liste av navn, etterfulgt av R.I.P. Hvil i fred.

De fantes milliarder av den over den hele nordlige halvkule før, men nå finnes den knapt lenger. Førti prosent av den europeiske bestanden av elvemuslinger finnes i Norge, men den er truet. Den trues av forsuring, regulering av vassdrag, avrenning fra landbruk. Mange steder har den forsvunnet.

Elvemuslingene er skikkelige gode på å filtrere vann. En enkelt elvemusling filtrerer omtrent femti liter vann i døgnet. Den holder elvene rene, og det er bra både for oss og de andre dyra som lever der. Laksen og ørreten for eksempel.

De er kanskje ikke like spennende å se på som de større dyra, de som går på fire bein og har flekker og store tenner, hale og poter (eller høver). Elvemuslingen går kanskje under det som pappaen din kaller 'kategori E': ganske kjedelige ting å se i naturen. (Kategori A inneholder hvaler. Rådyr befinner seg i kategori B eller C, alt ettersom hvor nærme de er, og i hvilket landskap.)

Det irriterer meg at mediene og miljøorganisasjonene skriver om rapporten som om det den melder er en overraskelse. Miljøorganisasjonene undergraver seg selv når de skriver om den på sosiale medier som om den er en sjokkerende nyhet. Hva er det de har holdt på med i alle disse årene, om det ikke er nettopp å arbeide for å beskytte artsmangfoldet? De gjorde det jo fordi situasjonen allerede var alvorlig, ikke fordi de ikke hadde noe bedre å gjøre. Når de skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, er det som om de ikke tar seg selv alvorlig, som om alt det de har arbeidet med bare har vært tull. Det er respektløst. Det gjør meg sint.

Når mediene skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, åpner det opp for en tilgivelse av myndighetene. Dette er jo noe nytt, noe som har tatt oss på senga, hvordan i alle dager skulle myndighetene vite at noe burde ha blitt gjort for lenge siden?

De bør ikke få tilgivelse. Jeg tilgir dem ikke.