torsdag 31. mai 2018

Litteratur i mai

Mai begynte i Göteborg. På toget på vei hjem leste jeg Junot Díaz' This Is How You Lose Her, og jeg elsket den. To dager etterpå ble Díaz busted i en #metoo-sak. Ugh. 

I mai oppdaget jeg Barbara Comyns. Jeg leste The Juniper Tree, og det er noe av det beste jeg har lest noensinne. Etter å ha lest den ville jeg bare lese MER. Det gjorde jeg også, men etter bok nummer tre innså jeg at jeg måtte legge Comyns vekk litt - ikke fordi jeg hadde ombestemt meg angående kvaliteten, men fordi jeg måtte lese til eksamen. Jeg skjønte nemlig fort at dersom jeg begynner på en roman av Comyns, slutter jeg ikke før jeg har lest den ferdig. 

På tampen leste jeg Francesca Lia Blocks The Thorn Necklace, en slags memoar og poetikk på en gang (speaking of which). I den var det også en liste over romaner som har betydd mye for Block, og da tenkte jeg: lurer på om hun har lest Barbara Comyns?

En eller annen dag, kanskje var det attende mai, var jeg fyllesyk og lå på verandaen og hørte David Sedaris lese novellen "Leopard" av Wells Tower. Det var fint.

Så døde Philip Roth og jeg måtte lese Philip Roth. 

Da eksamensperioden var over, dro jeg i bokhandelen og svidde av en tusenlapp på bøker (nei, mer!). Akter å bruke store deler av de kommende dagene på å lese romaner, før jeg drar til Svalbard. Nå som også leiligheten har blitt varm og det ikke lenger er noe sted å flykte fra varmen til, begynner jeg (nesten?) å se fram til litt arktisk vær. Jeg håper jeg ikke pakker irrasjonelt (å, det er så varmt, det er sikkert ikke så viktig med den buffen)

Men først er det altså noen dager igjen med denne østlandske tropevarmen. I kveld skal jeg i en trettiårsdag, og i helga skal jeg på båttur i Oslofjorden. Det blir bra.


Bading og lesing i Drøbak. 


PROSA
1. THE RULES DO NOT APPLY av Ariel Levy
2. BLUE NIGHTS av Joan Didion
3. WASTELAND av Francesca Lia Block
4. THIS IS HOW YOU LOSE HER av Junot Díaz
5. THE JUNIPER TREE av Barbara Comyns
6. HESTER SOM IKKE VIRKER av Hege Heieren
7. THE VET'S DAUGHTER av Barbara Comyns
8. SISTERS BY A RIVER av Barbara Comyns
9. DRONNING MAUD LAND av Line Madsen Simenstad
10. KLØR av Ida Frisch
11. I MARRIED A COMMUNIST av Philip Roth

POETIKK
12. HJEMLØSNHETEN av Terje Holtet Larsen
13. THE THORN NECKLACE av Francesca Lia Block

ESSAYS
14. MINIATYRLESNINGAR av Gunnhild Øyehaug

POESI
15. JONATHAN OG SAILOR J. av Jonathan August Lengali

tirsdag 29. mai 2018

Halvveis til en master

I går gikk jeg inn i eksamenslokalet fra solskinnet utenfor, da jeg gikk ut igjen regnet det. Jeg hadde allerede kommentert mange statistiske modeller før jeg snudde meg mot de store dørene inn til salen som stod åpne (det hadde vært problemer med varmen i salen under tidligere eksamener), og så at bakken utenfor var våt. I flere uker har det vært sol og sommer, jeg har vært og badet mange ganger. Til og med dagen før eksamen dro vi for å bade.

Dette var den siste eksamenen. Fra nå av er det bare masteroppgaven. Om én uke drar jeg til Svalbard. Da blir det lite bading. (Jeg løp ut i Adventfjorden forrige gang, dukket under og løp opp igjen. Det var helvetes kaldt.)

Etter eksamen gikk jeg hjem i duskregnet, det luktet så godt. Jeg hadde heldigvis tatt med meg en slags jakke i sekken. Jeg dro hjem, drakk øl, stekte torsk, kokte pasta og lagde både tomatsaus og pesto fra scratch mens jeg hørte på en podcast om Philip Roth. Jeg leser for tiden I Married a Communist, og det er vel det jeg har mest lyst til å gjøre i sommer: lese Philip Roth og bade. Men man kan som kjent ikke alltid gjøre det man har mest lyst til.

Strandliv i mai. 

onsdag 23. mai 2018

Philip Roth og Amerika






















I mars, april i år var kjæresten min og jeg på en roadtrip i California. På veien stoppet vi ved naturreservater, strender, airbnb-er og moteller. Et sted i ingensteds, nå kan jeg ikke lenger huske navnet, overnattet vi på et motell. Det var et typisk, amerikansk motell hvor man kjører bilen rett til døra, hadde det ikke vært for at vi fikk et rom i andre etasje. Vanligvis spiste vi frokost sammen, kjæresten min og jeg, men denne morgenen gikk jeg ned til resepsjonen før ham. Jeg hadde med lesebrettet, drakk kaffe fra plastkrus og spiste toast med smør og jelly, frokosten kunne sånn sett vært bedre, men det jeg leste kunne ikke det. Det jeg leste var de siste sidene av Philip Roths The Plot Against America. Om den unge Philip og den jødiske familien hans som drar på ferie til Washington D.C. fordi faren vil vise sønnene sine hvor fantastisk landet deres er, om den heroiske flyveren Charles Lindbergh som blir president i USA og som mener det beste for amerikanerne er å ikke blande seg inn i hva som skjer i Europa og la Hitler styre som han vil, om den tidligere nabogutten som er blitt forflyttet fra New Jersey til Kentucky sammen med sin mor fordi de er jøder som må integreres med resten av befolkningen, og som den unge Philip nekter å trøste når de er på telefonen med hverandre og det er opptøyer i Kentucky og moren til den tidligere nabogutten ikke er kommet hjem.

Da kjæresten min omsider kom ned til resepsjonen, hadde jeg lest romanen og var i gang med å lese om de historiske faktaene som fulgte etter, om den virkelige personen Charles Lindbergh, at barnet til han og kona faktisk ble kidnappet (i romanen er barnet borte fordi det vokser opp i Tyskland og oppdras som Hitlerjugend), at Franklin D. Roosevelt skal ha sagt at Lindbergh var en nazist, og en rekke andre historiske hendelser som romanen tok for seg, og jo mer jeg leste, jo mindre ble avstanden mellom fakta og fiksjon, slik at det jeg allerede hadde følt gjennom lesningen av romanen, et ubehag, ble løftet til et enda høyere nivå, til et enda sterkere ubehag, etter at jeg hadde avsluttet selve historien, den om unge Philip, men som fortsatte i det jeg leste om de historiske skikkelsene (som jo kan sies å være en del av romanen, det tok ikke slutt da jeg trodde det tok slutt), og til sist: en hel tale av Charles Lindbergh, en tale han holdt i virkeligheten, mens andre verdenskrig var godt i gang, og som det (etter å ha lest den i Roths roman) var mulig å høre klipp av, husker jeg rett, men som jeg ikke fikk gjort, siden kjæresten min kom for å spise frokost og vi kom i snakk med en annen av de boende på motellet, noen som hadde kjørt ned fra Seattle for å besøke datteren og barnebarna i California, etterfulgt av at vi selv måtte skyndte oss ut på veien igjen, siden vi skulle rekke å nå San Francisco til et visst tidspunkt.

Lydklippet fikk jeg aldri hørt på, men det gjør ikke noe. Romanen står, og vel så det. I The Plot Against America, før Charles Lindbergh blir valgt som president, tror folk at han aldri kommer til å bli valgt. Folk er overbeviste om at landsmenn og landskvinner ikke vil stemme på ham. Han er altfor kontroversiell. Likevel blir han valgt. Romanen ble utgitt i 2004, mer enn ti år før Trump ble valgt som president. Kanskje kunne man gjenkjenne andre presidentskap i romanen, dersom man leste romanen tidligere, ikke vet jeg, jeg leste den ikke før nylig, og da var det umulig å ikke tenke på nåtidens USA.

I morges våknet jeg til at kjæresten min ikke lå i senga, en dag med eksamen, og at Philip Roth er død. Uten å ha fått nobelprisen. Selv er det mye av Roth jeg ikke har lest. Foruten The Plot Against America, bare American Pastoral. Jeg har mye til gode, men det har allerede vært klart lenge at American Pastoral, som er bedre enn til og med The Plot Against America, står i sjela og hylla mi som en av de største romanene. Hvis jeg skulle ha skrevet en liste over de fem beste bøkene jeg har lest, ville American Pastoral uten tvil ha havnet på lista. Philip Roth er en av de virkelig store. Det er bare å si: tusen, tusen takk for litteraturen.

tirsdag 22. mai 2018

Hellige dager, en avsporing

Jeg hørte på Bokstabelens episode om bøker som handler om å skrive og å lese her en dag mens jeg laget middag, og der snakket de blant annet om Per Pettersons essaysamling Månen over Porten. Den har jeg ikke lest, men en av podcastvertene nevnte at hun ikke syntes det var så veldig interessant når forfatterne begynner å skrive for mye om seg selv når det de egentlig skal er er å skrive om det å skrive og det å lese. Da tenkte jeg med en gang på Hjemløsheten, hvor opptatt Holtet Larsen er av et barndomsminne, som han stadig kommer tilbake til, uten at jeg forstår hvorfor, og hvor opptatt han er av at han har vokst opp på Oslo øst, uten at jeg ser at det skulle ha noen betydning for skrivingen. Espen Grønlie i nyeste nummer av BLA var ikke nådig: [...] Holtet Larsens bok fremstår ved endt lesning som ulidelig selvopptatt. Jeg får lyst til å bryte ut: Blir forfatterne mer selvopptatte nå, vil litteraturen dø! Jeg finner det nesten uutholdelig å høre om Holtet Larsens (manglende) ambisjoner i unge år, og hvordan han fant fram til litteraturen og dermed seg selv - eller noe i den duren.

Videre i podcasten tok de fram et sitat av Per Petterson, det gikk cirka slik: Man er ikke forfatter bare fordi man skriver. Med det ble det ment at man ikke er forfatter før det å skrive opptar så og så mye av livet, det er noe mer enn å bare skrive, det er (alt)oppslukende og viktig, det aller viktigste. Hvis det er det som er å være forfatter, må det jo være vanskelig å skrive om det å skrive uten å skrive om seg selv, ja, er det egentlig mulig? Fordi trangen til å skrive ligger sammenvevd med livet, som podcasten nevner senere når de snakker om kvinnelige forfattere, hva gjør forfatteren når alt hun vil er å skrive, men også er nødt til å ta vare på et barn og sosialisere seg med familien? Er det mulig å virkelig skrive hvis man får barn? Det minner meg om noe annet jeg leste nylig, i Gunnhild Øyehaugs Miniatyrlesningar: 19 tekstar om litteratur, hvor hun skriver om at verken Simone de Beauvoire eller Virginia Woolf hadde barn, ville de ha skrevet noe helt annet dersom de hadde fått det? Det kan man jo lure på. 


Men tilbake til saken: fordi trangen til å skrive er så tett sammenvevd med livet, må det jo være vanskelig å ikke også skrive noe om seg selv når man skriver om å skrive og å lese? Kanskje det heller handler om hvor mye, hvor mye av seg selv skal man gi når man skriver om skriving? For enkelte må jo trangen være så stor at den overskygger alt annet, jeg vet at det i hvert fall er slik for meg. En gang ble jeg dumpet av noen, hvor så vedkommende, som visste godt at jeg var et skrivende menneske, sa: I det minste kan du skrive om det. Jeg sa til ham at han ikke var verdt å skrive noe om (jeg ville ikke gi egoet hans den gleden), til tross for at jeg var sønderknust og hadde hjertesorg lenge. Og det samme til tross, som er hele poenget her, er at en liten bit av meg tenkte faktisk samtidig: ja, nå har jeg i hvert fall noe å skrive om. Han har rett i det. Nå vet jeg at det kanskje ikke handlet så mye om å ha noe å skrive om, men om å føle noe så sterkt at det blir umulig å ikke skrive. Jeg har nemlig også opplevd å ha god flyt i skrivingen når jeg har vært hodestups forelsket. 


Men slikt kan man jo ikke gå gjennom hele tiden, til stadigheter. Livet går stort sett ganske rolig for seg, og man skriver likevel. Hvordan og hva er det da som gjør at man skriver? 


I podcasten nevner de Marguerite Duras' Å skrive. Det er lenge siden jeg leste den, men jeg sparte på dette sitatet: Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 


Duras, altså. Deretter trykket jeg pause på podcasten siden middagen ble ferdig: eggnudler og grønnsaker i kokosmelk og rød karri, med peanøtter og lime. Jeg tok det vi hadde av grønnsaker i kjøleskapet, kjøpte ingenting nytt siden det var pinse. Vi hadde heldigvis paprika, gulrot, rødløk, hvitløk og løk liggende. Noen av dem halve, noen av dem enda mindre, paprikaen var det svært lite igjen av etter å ha spist varme rundstykker med ost og smør til lunsj hele pinsen gjennom. Jeg brukte store deler av helga på å ligge på verandaen og lese. Takk gud for helligdager og fred fra gressklipping. Tirsdag morgen var de i gang igjen.

Hvis vi en gang flytter til et hus med en hage, skal jeg la hagen bli en salig blanding av hageplanter og ville vekster, henge en hengekøye i et tre og tillate plass nok til et hagebord med stoler rund. Ellers: ingen plen. Et villnis skal det være, fullt av blomster og bier og andre insekter. En plen er et ødeland for insektene. En monokultur hvor bare én art trives. Og så den fordømte gressklippingen da, et sisyfosarbeid, en arv etter den franske adelen fra tider vi heldigvis ikke befinner oss i lenger. Hagen vår skal være like rotete som et essay, for så vidt fransk det også, kan man tenkes å si. Det bringer meg tilbake til Miniatyrlesningar, i et av essayene til Øyehaug minnes hun da hun studerte litteraturvitenskap, hun befant seg i auditorium A på Sydneshaugen skole, da en medstudent var forbanna på foreleseren for å ikke ha fått essayet sitt godkjent. Straks begynner jeg å lure på hvor auditorium A er, men til tross for to år vandrende i Sydneshaugen skoles ganger, kan jeg ikke huske hva som var auditorium A, dette auditorium A, hvor Øyehaugs medstudent argumenterer for at han har fulgt alle reglene for et essay. Han har fulgt alle reglene, og bør således få det godkjent. 

Å skrive et essay er som Duras sier. 

Jeg trodde jeg skulle skrive om Hjemløsheten, jeg hadde en slags plan om å skrive en liten snutt om alle bøkene jeg har lest denne måneden, mest for moro skyld, men nå vet ikke hvordan jeg finner tilbake. Jeg kan nevne at jeg satte pris på Holtet Larsens utbroderinger om Kurt Vonnegut, en forfatter jeg har likt svært godt de få gangene jeg har lest ham, og som jeg stadig tenker jeg bør lese mer av. Selv om jeg syntes sammenligningen av vonnegutianere, ibsenianere og bjørnsonianere blir litt merkelig, i og med at Ibsen og Bjørnson er nordmenn og følgelig har en mer naturlig plass i den litterære sfæren en som skriver på norsk har. Eller? 

Ikke at jeg forholder meg noe særlig til dem, jeg har andre skuldre å sette meg på. 

Jeg våknet opp tirsdag morgen, sakte, som alltid i mai, drakk kaffe og leste essay. Tenkte som alltid på hvor deilig den tilværelsen er og at en slags livets dagen derpå er overhengende, på en tid i livet hvor morgener ikke kommer til å være lange, når? Jeg husker det var noen som skrev til meg på Instagram en gang, det er mange år siden, at jeg skulle sette pris på det å kunne lese en roman om morgenen, for en dag kom det ikke lenger til å være sånn. Når? For det er mange år siden denne personen skrev det til meg og jeg gjør det fortsatt, spiser frokost og leser romaner om morgenen. Når skal det ikke være sånn lenger? 

mandag 21. mai 2018

Slutten av et semester

Da jeg studerte humaniora, kunne jeg alltid lese en eller annen roman som hadde noe å gjøre med det jeg leste på til eksamen. Ikke bare da jeg tok litterære fag, men også da jeg tok andre humanistiske fag, som f.eks. religionsvitenskap. For eksempel leste jeg Imre Kertész da jeg leste om jødedommen. Likeså leste jeg Barabbas av Pär Lagerkvist og Trekket mot nord av Tayeb Salih da jeg leste om henholdsvis kristendommen og islam. Jeg kunne lese romaner med god samvittighet. Det pleide å gå veldig bra. Etter at jeg begynte å studere naturvitenskap, var det ikke lenger så enkelt. Det jeg mener med enkelt, er ikke å si at humaniora er enklere, men at tilnærmingen er en annen, og at det å lese romaner gjør at faget blir lettere, mer levende, og at det er enklere for meg, nettopp fordi jeg elsker å lese. For meg er det ikke noe tungt å ta opp en roman og begynne på den. Jeg stod aldri utenfor studiene og følte jeg måtte dytte meg selv inn, trå over en grense mellom studiet og livet ellers, fordi det å lese rett og slett er noe jeg gjør hele tiden, å lese har vært en naturlig del av livet siden jeg var ganske liten.

Nå som jeg studerer naturvitenskap, er det noe annet. Det handler så mye om tekniske ting, for eksempel nå som jeg snart skal ha eksamen i bioinformatikk. Det finnes ikke noen romaner som kan hjelpe meg til å forstå bioinformatikk bedre. Jeg er rett og slett nødt til å få meg selv til å sette meg ned og lese til eksamen. Å øve på oppgaver i bioinformatikk og lære seg de ulike algoritmene er noe jeg må dytte meg selv til å gjøre, det er ikke noe som faller seg naturlig, noe som skjer av seg selv når man leser, nei, jeg må finne fram penn og papir og regne. Jeg må øve meg i programmering. Alle disse tingene liker jeg, men jeg liker det ikke så godt at jeg står opp og setter i gang umiddelbart, jeg må hele tiden tvinge meg selv til å sette i gang, noe jeg sjeldent gjør med lesing. Da begynner jeg bare med en gang, og jeg har problemer med å avslutte for å gjøre andre ting, jeg vil bare lese, det er så lett.

Jeg mener ikke å si at alt jeg leser er lett å lese. Jeg leser romaner som møter motstand. Det er bare så mye lettere å begynne, å forsøke.

Mannen jeg bor sammen med er langt inn i en doktoravhandling i samfunnsvitenskap. Han tenker på det han studerer hele tiden, legger det sjeldent helt vekk. Det faller ham naturlig å holde på med det han gjør, han holder rett og slett på med det som interesserer ham mest. Dagen lang, i helgene og i feriene. Det er altoppslukende. I studiene mine holder jeg ikke på med det som interesserer meg mest, derfor må jeg helle tiden trå inn og ut av dem. Det kan gå uker uten at jeg taster en eneste programmeringskode eller leser en eneste vitenskapelig artikkel om økologi eller genetikk. Den iherdige interessen jeg observerer at kjæresten min har for det han driver med, finner jeg ikke igjen i mine naturvitenskapelige studier, men jeg finner dem igjen i min interesse for litteratur. Det er en interesse som jeg aldri legger fra meg, det er det jeg holder på med dagen lang, i helgene og i feriene. Slutten av debutromanen min ble for eksempel skrevet bak en vifte på en kafé i Dong Hoi i Vietnam.

Det hender selvsagt at jeg må tvinge meg selv til å skrive. Det er en del av det. Men jeg tenker veldig ofte på det jeg skal skrive, det jeg vil skrive. Det er ikke noe jeg legger vekk på samme måte som jeg kan legge vekk studiene. Det kan gå dager uten at jeg tenker på masteroppgaven, men det går sjeldent en dag hvor jeg ikke tenker på det jeg skriver.

Noen ganger lurer jeg altså på om jeg studerer det jeg burde studere, når det er helt opplagt at det jeg virkelig lar meg oppslukes av er noe annet.

Altså, jeg elsker naturvitenskap, det er tosidig, og jeg bruker det når jeg skriver, svært mye av det, men når det ikke kan brukes, i hvert fall ikke med en gang og umiddelbart, lurer jeg i blant på hvorfor jeg prøver å lære meg det. Kanskje må jeg bare skjerpe meg. Kanskje er dette bare en måte å prokrastinere på, å si at det er mai og at jeg snart skal ta eksamen, men stort sett bruker dagene på å lese bøker og være ute. Jeg kan kanskje si at det er været som trekker meg ut, at jeg må gripe sjansen på sommer nå, siden jeg snart skal dra til Arktis. Det er en dårlig unnskyldning, jeg har rett og slett mistet hele interessen for å lese til eksamen. Det har vært en dalende interesse for å lese til eksamen for hvert semester som går, det føles som om jeg studerer langt på overtid. Innimellom har det vært enkelte emner som har interessert meg veldig, som jeg dykker ned i og oppslukes av, som for eksempel genetisk grunnlag for biodiversitet, jeg leste artikkel på artikkel om hveten og jordbrukets historie. På et bokbad for noen uker siden var det noen som kommenterte at de tre, fire, fem første sidene av debutromanen min handlet om nettopp landbruksrevolusjonen, og det var noe jeg selv ikke hadde tenkt på, gjorde den det? Det vil si, jeg visste jeg hadde skrevet om den, men at den fremstod som så markant at noen tok det opp på den måten, var noe jeg ble overrasket av, hadde jeg skrevet en roman om landbruket? Ja, det hadde jeg visst på et vis. Men det visste jeg ikke at jeg kom til å gjøre den høsten jeg leste om hvete, einkorn og durum.

Man vet liksom aldri, kanskje jeg en dag skriver en roman om en bioinformatiker.

tirsdag 15. mai 2018

Dager i mai, en fortsettelse

Vi hører på radio om morgenen. En morgen på hytta snakker fire menn om Jordan Peterson på P2, alle sammen liker de ham, selv om de ikke er enige i alt. Det ligger en bok av Peterson på nattbordet vårt hjemme, det er en (kvinnelig) venn som har lånt meg den, hun er begeistret, jeg er (selvsagt) meget skeptisk. Boka har ligget på nattbordet lenge, jeg har lest de to forordene, både forordet av forfatteren og av en som har lest Peterson og er begeistret. Jeg leste forordene, kjedet meg og tenkte ugh. En av mennene på radioen som er begeistret for Peterson forklarer det med at det er interessant at Peterson bruker de gamle bibelske mytene og tolker dem på nytt, han snakker om det som om det aldri er blitt gjort, som om mennesker i nyere tid aldri før har tolket historiene i det gamle testamentet på nytt og på nytt. Har han ikke lest skjønnlitteratur, tenker jeg. I litteraturen brukes det gamle på nytt og på nytt hele tiden. Ikke bare der, men i andre kunstformer også. Jeg kjenner jeg blir irritert av å høre disse mennene diskutere Peterson, hvorfor har ikke P2 også invitert en person som er kritisk?

Det høres ut som en reprise fra i fjor, antagelig er det det. Det er lørdag morgen, man sender kanskje ikke nye ting da. Senere går vi på tur, det er så varmt. Kjæresten min forteller om incels, sinna menn som ikke får seg noe og som skylder deres misere på kvinner. Jeg har kanskje bodd under en stein, for jeg har ikke hørt uttrykket før, men når vi kommer hjem er det som om jeg leser det overalt. Men ikke er det nytt for meg, selve kjernen. Jeg har lenge irritert meg over retorikken rundt enslige menn, og kvinner som venter altfor lenge med å få barn. At det liksom er kvinners skyld at så mange menn er enslige og miserable. At kvinner må gifte seg nedover, ikke hige etter menn med høy sosioøkonomisk status. At kvinner er altfor opptatt med å realisere seg selv og finne den perfekte mannen, men han finnes ikke, og så blir kvinnene for gamle til å få barn. At det er kvinnenes skyld at menn forblir enslige og befolkningsveksten daler. Kvinnenes skyld alt sammen. Kvinner gjør altfor mye slik som de har lyst til.

Det finnes knapt noe verre enn folk som skylder deres egen misere på andre. En gang hadde jeg to venner, venner av den situasjonsbetingede sorten, mennesker man er mye sammen med fordi situasjonen legger til rette for det, som stadig vekk la skylden på andre. De snakket alltid stygt om populære og pene jenter, som om det at de selv hadde liten suksess i kjærlighetslivet skyldes de andre, de pene jentene. Å, de var fulle av hat når de snakket om de pene jentene. En venn, en venn som er langt fra situasjonsbetinget, men en ekte, som også altså hadde disse to som to situasjonsbetingede venner, ble så dritlei av å høre på hatet deres at hun tok til motmæle og sa at de skulle skjerpe seg, slutte å snakke stygt om folk. Kanskje de skulle ta en liten titt på seg selv, de var ikke akkurat så fryktelig sjarmerende selv. Trodde de virkelig at alt handlet om hvordan man så ut? Hvordan kunne det gå dem hus forbi at disse pene jentene også kanskje var både mer sjarmerende, snillere og smartere enn de to, hvis de også kunne bli litt hyggeligere, så ville det kanskje gå bedre med dem også. De ble paffe av utbruddet, om de tok til seg det som ble sagt vet jeg ikke, våre veier skiltes ikke så lenge etterpå. Jeg traff dem i blant siden, våre veier møttes igjen, men kanskje ikke nå lenger. Den ene giftet seg med en amerikaner og flyttet til Florida. Den andre droppet ut av studiene da hun var nesten ferdig og flyttet tilbake til hjemstedet, et sted langt ute i periferien.

En annen morgen blir Siv Jensen intervjuet om det kommende reviderte statsbudsjettet. Hun sliter med å bevise at arbeidsplasser blir skapt av å senke skattene, og i løpet av intervjuet går hun fra å bli intervjuet som finansminister til å bli intervjuet som partileder. Det er noe Solveig Horne har sagt om innvandring og integrering, taler partiet med to tunger? De sier både det ene og det andre. Hvordan kan de gå inn for at barnefamilier lettere skal få opphold, når de samtidig sier at Oslo må slutte å ta i mot så mange innvandrere? Siv Jensen sier at dette må hver enkelt kommune få bestemme, men hvorfor snakker politikere på Stortinget om at Oslo må ta inn færre da, skal ikke kommunene få bestemme selv likevel? Noe må de altså snakke om før det reviderte statsbudsjettet legges frem. Deretter kommer nyhetene, de snakker om al-nakba, katastrofen, det er femtende mai, sytti år siden palestinerne ble fordrevet fra sitt land.

Utenfor siver luktene av våren inn, lyden av fuglene. Plutselig var det som om alt stod i flor, alle fargene, alt lyset. Jeg tenker på at jeg snart skal dra herfra, til et sted hvor det ikke finnes busker eller trær, et sted hvor alt er så goldt, for det meste stein, hav og is. Hvem ved sine fulle fem vil dit når det er her det skjer, alt livet her i forhold til der.

På Facebook ser jeg at folk poserer med masteroppgavene sine utenfor Urbygningen på universitetet, noen i bunad eller dress, andre i litt mer alminnelige klær. Noen skriver at nå står de altså der, uten å vite hva de skal gjøre med resten av livet. En annen lurer på om det er noen arbeidsgivere som trenger noen med hans kunnskap, han er ledig til ansettelse. Neste år er det jeg som skal levere, om alt går etter tidsskjemaet. I følge kjæresten min, som selv er veileder på flere masteroppgaver, går ting ofte ikke etter tidsskjemaet, uforutsette ting skjer hele tiden, feltarbeidet tar mer tid enn man tror, folk ber om forlengelse, de leverer inn et halvt år etter at de egentlig skulle ha levert, det gjorde han selv. Jeg tenker med gru på en slik forlengelse, jeg vil bare bli ferdig. Neste sommer vil jeg være ferdig med det hele.

På syttende mai skal det visstnok regne, men selv regnet er ikke verst på denne tiden av året. Det begynte å regne under en grillmiddag i forrige uke, vi løp inn i stua med alle tingene, heldigvis var vi alle nesten ferdige med å spise. Det var fortsatt varmt, selv om det begynte å regne, og det varte ikke lenge. Etterpå, på vei hjem, luktet det godt av våt jord.

I en roman jeg leser, leser jeg i begynnelsen av et kapittel om en elv som går forbi huset til barna romanen handler om. Hovedpersonen, som har samme navn som forfatteren, skriver at alle barn burde ha en elv rett ved siden av huset, og også voksne, for den saks skyld. Man kan høre innenfra når den har rent over sine bredder. Jeg tilbragte tre uker i Longyearbyen sommeren for to år siden, det rant en elv rett utenfor vinduet mitt nede ved Adventfjorden. Det hadde regnet mye på Spitsbergen før jeg kom, og jeg syntes elva var bråkete. Så bråkete at jeg lukket vinduet hver dag når jeg skulle sove, men selv da kunne jeg høre den. Så bråkete at når jeg nå skal til Longyearbyen igjen, har jeg sørget for at jeg ikke kommer til å bo i den samme bygningen. Jeg skal bo lenger oppe ved fjellene i stedet, ikke nede ved fjorden. Veien til og fra universitetet kommer til å bli lengre, tjuefem minutter lengre å gå, men det gjør ikke noe, jeg liker å gå for meg selv litt før dagens dont begynner, før man må forholde seg til folk.

Barna i romanen, Sisters by a River av Barbara Comyns, bor i England. Det er en fornøyelig roman, jeg ler høyt flere ganger under lesningen. Den både ligner og ikke ligner andre romaner av Comyns. Dette er den tredje romanen av Comyns jeg leser på ti dager, siden jeg leste henne for første gang for ti dager siden, The Juniper Tree, en roman som etterlot meg med begeistring og en lengsel etter å lese mer, mer av denne forfatteren. Hvor hadde hun vært i mitt liv tidligere? Barbara Comyns er som en blanding av Ian Banks, Claire-Louise Bennett, Helle Helle og Roald Dahl. The Juniper Tree er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Det var lenge siden jeg hadde hatt en slik følelse etter å ha lest noe, en slags følelse av å bli forelsket, av å bare ville lese mer. Det er lite beleilig at slikt skjer midt under eksamensperioden, men det var det også da jeg forelsket meg i mannen i mitt liv, midt i eksamensperioden, på samme årstid som denne, med alt det grønne sprunget ut og åpne vinduer og lys og fuglekvitter ute, sånt er det lite å gjøre med. Det er snart nøyaktig tre år siden jeg traff denne mannen for første gang og han ble med meg hjem.

Vi hørte ikke på radio for tre år siden, han forstod ikke like mye norsk som nå. Nå snakker vi to språk om hverandre, og radioen står på nesten hver morgen, i vinduskarmen.

mandag 7. mai 2018

En mandag i mai

Snart nærmer de siste eksamenene seg, dersom man ikke teller med forsvaret av masteroppgaven, men det er noe annet. Når man har holdt på med en oppgave i et år, må man nesten ha noe å si om den etterpå. Snart nærmer de siste emne-eksamenene seg, så skal jeg aldri mer ha eksamen. Aldri si aldri, sier kjæresten. Det er sant, sier jeg. Det kom overraskende på meg at dagens forelesning i bioinformatikk var den siste forelesningen i bioinformatikk. Foreleseren snakket om funksjonell genomikk, det var gjenkjennelig, fordi vi hadde snakket om det samme i statistikken. Klyngeanalyser, varmekart og så videre, eller cluster analysis og heat maps, som det heter i statistikkforelesningene, som i motsetning til bioinformatikken foregår på engelsk. Men altså nå: foregikk.

Har det vært påske allerede, tenker jeg når jeg går tur med hundene etterpå, etter den siste forelesningen i bioinformatikk. Vi går på stien langs jernbanen, det vokser hvitveis på bakken. Akkurat der vi går vet jeg at det vokser multer om sommeren. Den sommeren jeg oppdaget det, gikk jeg på tur med en annen hund. Eierne var på bryllupsreise på Bali, hunden deres var hos oss. Siden den gang har paret fått to barn.

I år fyller jeg tretti, det er ikke mye i forhold til hvor lenge statistikken forteller meg at jeg skal leve. Men likevel, det er så mye som forekommer meg som i går.

Dagene bare fyker forbi.

Alla dessa dagar som kom och gikk, inte viste jag att de var livet, skrev Stig Johansson, men slik er det ikke for meg, for jeg vet. Dette her er livet mitt, og det kan forsvinne!, tenker jeg ofte minst en gang om dagen. Det kan svinne hen, noen kan dø, noe kan gå galt, jeg kan gjøre en feil som det ikke går an å leve med, alt kan glippe liksom når som helst - eller tenk om jeg ikke setter nok pris på det nå, og så blir jeg seksti og lengter tilbake. Eller, tenk om jeg lengter tilbake når jeg blir førti. Jeg prøver å huske hva jeg har lest at gamle mennesker svarer når de blir spurt om hva de skulle ha gjort annerledes, og jeg husker at de ofte svarer det samme, og så tenker jeg: ja, jeg skal høre på dere, jeg.

Nostalgi er det ikke. Ting må gjerne forandre seg, det er fint. Jeg vil bare ikke at de skal forandre seg uten at jeg var klar over hva det forandret seg fra (tror jeg).

Den ene dagen har man to hunder som ligger og slapper av; den ene på verandaen i sola, den andre i en stol inne i stua. Kjæresten sitter inne og ser på en fotballkamp, jeg sitter ute og drikker kaffe og leser. Det er en veldig fin roman jeg leser, noe av det beste jeg har lest. Jeg sluker den på en dag, men innimellom spiser vi middag og går på den lokale puben med hundene og tar en øl før solen går ned.

En annen dag tar man med hundene på middagsbesøk hos noen venner, hvor det blir spist brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, ramsløkssmør og salat av skvallerkål og marikåpe. Man lar hundene leke litt i hagen og tar en lang omvei hjem fordi været er så fint. Runden har jeg gått veldig mange ganger, også den langs jernbanesporet, men på den andre siden, der hvor det er en større grusvei. Der vokser det ingen multer.

Jeg plukket multene den sommeren jeg hadde hjertesorg. Det er tre år siden. Selv om tiden er en annen i dag, kan jeg fortsatt kjenne at det stikker i hjertet når jeg tenker på det.

I morgen er den siste forelesningen, det skal jeg heller ikke gå på mer. For aller siste gang skal jeg gå til universitetet og sette meg i en av forelesningssalene med notatbok og penn. Kanskje du holder en forelesning en gang, sier kjæresten min. Tja, sier jeg.