Snart nærmer de siste eksamenene seg, dersom man ikke teller med forsvaret av masteroppgaven, men det er noe annet. Når man har holdt på med en oppgave i et år, må man nesten ha noe å si om den etterpå. Snart nærmer de siste emne-eksamenene seg, så skal jeg aldri mer ha eksamen. Aldri si aldri, sier kjæresten. Det er sant, sier jeg. Det kom overraskende på meg at dagens forelesning i bioinformatikk var den siste forelesningen i bioinformatikk. Foreleseren snakket om funksjonell genomikk, det var gjenkjennelig, fordi vi hadde snakket om det samme i statistikken. Klyngeanalyser, varmekart og så videre, eller cluster analysis og heat maps, som det heter i statistikkforelesningene, som i motsetning til bioinformatikken foregår på engelsk. Men altså nå: foregikk.
Har det vært påske allerede, tenker jeg når jeg går tur med hundene etterpå, etter den siste forelesningen i bioinformatikk. Vi går på stien langs jernbanen, det vokser hvitveis på bakken. Akkurat der vi går vet jeg at det vokser multer om sommeren. Den sommeren jeg oppdaget det, gikk jeg på tur med en annen hund. Eierne var på bryllupsreise på Bali, hunden deres var hos oss. Siden den gang har paret fått to barn.
I år fyller jeg tretti, det er ikke mye i forhold til hvor lenge statistikken forteller meg at jeg skal leve. Men likevel, det er så mye som forekommer meg som i går.
Dagene bare fyker forbi.
Alla dessa dagar som kom och gikk, inte viste jag att de var livet, skrev Stig Johansson, men slik er det ikke for meg, for jeg vet. Dette her er livet mitt, og det kan forsvinne!, tenker jeg ofte minst en gang om dagen. Det kan svinne hen, noen kan dø, noe kan gå galt, jeg kan gjøre en feil som det ikke går an å leve med, alt kan glippe liksom når som helst - eller tenk om jeg ikke setter nok pris på det nå, og så blir jeg seksti og lengter tilbake. Eller, tenk om jeg lengter tilbake når jeg blir førti. Jeg prøver å huske hva jeg har lest at gamle mennesker svarer når de blir spurt om hva de skulle ha gjort annerledes, og jeg husker at de ofte svarer det samme, og så tenker jeg: ja, jeg skal høre på dere, jeg.
Nostalgi er det ikke. Ting må gjerne forandre seg, det er fint. Jeg vil bare ikke at de skal forandre seg uten at jeg var klar over hva det forandret seg fra (tror jeg).
Den ene dagen har man to hunder som ligger og slapper av; den ene på verandaen i sola, den andre i en stol inne i stua. Kjæresten sitter inne og ser på en fotballkamp, jeg sitter ute og drikker kaffe og leser. Det er en veldig fin roman jeg leser, noe av det beste jeg har lest. Jeg sluker den på en dag, men innimellom spiser vi middag og går på den lokale puben med hundene og tar en øl før solen går ned.
En annen dag tar man med hundene på middagsbesøk hos noen venner, hvor det blir spist brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, ramsløkssmør og salat av skvallerkål og marikåpe. Man lar hundene leke litt i hagen og tar en lang omvei hjem fordi været er så fint. Runden har jeg gått veldig mange ganger, også den langs jernbanesporet, men på den andre siden, der hvor det er en større grusvei. Der vokser det ingen multer.
Jeg plukket multene den sommeren jeg hadde hjertesorg. Det er tre år siden. Selv om tiden er en annen i dag, kan jeg fortsatt kjenne at det stikker i hjertet når jeg tenker på det.
I morgen er den siste forelesningen, det skal jeg heller ikke gå på mer. For aller siste gang skal jeg gå til universitetet og sette meg i en av forelesningssalene med notatbok og penn. Kanskje du holder en forelesning en gang, sier kjæresten min. Tja, sier jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar