torsdag 31. august 2017

Bøker lest i august

Boktips!


PROSA 
1. OM DYR OG SYN av Tormod Haugland
3. SWING TIME av Zadie Smith
4. THE IDIOT av Elif Batuman
5. DEN DUNKLE DOTTERA av Elena Ferrante
6. DEN SOM SER av Herbjørg Wassmo

SAKPROSA
7. MEN ARE FROM MARS, WOMEN ARE FROM VENUS av John Gray
8. SKJÆREBOKA av Magne Husby og Jørn Bøhmer Olsen
9. HJERNEN ER STJERNEN av Kaja Nordengen
10. LEARNING TO DIE IN THE ANTHROPOCENE av Roy Scranton
11. HOW DOGS WORK av Raymond Coppinger og Mark Feinstein

ANNET 
12. DET BLE EN ROTTE! av Maia K. Siverts
13. GOING HUNGRY av Kate M. Taylor (red.) 


Denne måneden har jeg lest ferdig noen halvleste bøker på Kindle-en, bøker jeg begynte på for lenge siden uten å bli ferdig, anmeldt fire og lest noe bare for moro skyld. (Fant Men are from Mars, Women are from Venus i kjelleren hos foreldrene mine, kunne ikke la være å lese denne populærkulturelle klassikeren.) Den kjipeste boka jeg leste var essaysamlingen Going Hungry, noe jeg lasta ned da jeg hadde en kronikk om spiseforstyrrelser og litteratur i Klassekampen tidligere i år, men aldri gjorde meg ferdig med. Den falt rett ned i romantiseringsfella og var like dårlig som jeg trodde den skulle være. Den beste boka var The Idiot av Elif Batuman, Den dunkle dottera av Ferrante og Skjæreboka. Skjæreboka var en fin bok om en fin fugl. Hver dag ser jeg den, men likevel var det så mye jeg ikke visste om den. 

Nå er det snart høst og neste uke begynner semesteret. I en alder av tjueåtte har jeg endelig begynt på en master. Bedre sent enn aldri! Til gjengjeld har jeg allerede funnet en veileder og så smått begynt å planlegge masteroppgaven. Nå er det nesten så jeg ikke kan komme fort nok i gang. Men bokhøst blir det vel likevel. 

onsdag 23. august 2017

Helt alminnelige dager

Går tur med hunden en formiddag og hører en motorsag i det fjerne. Vi løper litt, jogger litt; om vi går eller stopper er ikke så farlig. Vi stopper for å spise bringebær når vi ser dem, både hunden og jeg. Det er fint vær, vi løper i skogen, i hogstfeltet og på grusen, på broa over jernbanen, bak en rekke hus og på asfalten. Vi løper forbi noen skateramper i skolegården til en ungdomsskole. Det sitter to gutter under den ene rampen. På idrettsbanen er det massevis av folk. Det er forbudt for hunder å være på idrettsbanen. Ved siden av den igjen er det to tennisbaner som tilhører Ås tennisklubb. Deretter kommer dagligvarebutikken, den som er nærmest oss. P går ofte dit når han skal lufte hunden, selv om vi ikke nødvendigvis trenger noe der og da. Han må han et formål med det å gå, kan ikke bare gå for å gå. Jeg går hele tiden, går for å gå. Jeg tar med hunden til hogstfeltet oppe ved skogen, det som nå har blitt et beite. For ikke så lenge siden så jeg at det hadde kommet griser og kyr der, men bare om kvelden. Jeg vet ikke hvor de er på dagtid, kanskje inne i skogen, skjult. Kanskje de ikke liker sol, som trollene. Grisene grynter og ligger i gjørma. Det hender vi kaller hunden for piggy fordi hun i blant lager en gryntelyd og spiser alt som detter ned på gulvet. Kanskje er hun også (i blant) litt på den feite siden.

I nærheten av grisene og kyrne er det et jorde fullt av kløver. Det ser ut som et hav av kløver. En gang i våres gikk vi forbi om kvelden, før plantene hadde fått blomster. Hunden begynte å bjeffe ut mot jordet, der stod det et stort dyr. Jeg tittet ikke så lenge, for hunden bjeffet og jeg tok henne med meg, vekk fra dyret som skulle få stå på jordet i fred. Jeg tror det var en elg. Det så ikke ut som den brydde seg, men fortsatte med sitt på jordet.

Det hender hunden og jeg går veldig langt. Da går vi i skogen og forbi en stor bekk som hunden bader i, hun kan ikke gå forbi noe som er vått uten å hoppe ut i det. Hun er jo faktisk en vannhund, trent til å fange skutte fugler, og disse fuglene kan jo hende havner i vannet. Det er også grunnen til at hun har et mykt bitt, hun biter ikke hardt, for hun er avlet til å hente fugler uten å bite dem i stykker. Det er veldig interessant at alle hunderasene er så forskjellige, det tenkte jeg ikke så mye på før jeg selv fikk en hund i hus.

På ettermiddagene jobber jeg. Jeg sykler eller går. I pausene eller når ingen har noe de lurer på, leser jeg en bok om hunder skrevet av to professorer i etologi. Noen ting vet jeg fra før av, andre ting er helt nytt. Jeg minnes da jeg begynte å studere biologi, det var i august for tre år siden. En av dagene satt vi på et jorde ikke så langt unna det jordet hunden og jeg går forbi på de lange turene. Der satt vi og observerte sauenes adferd i flere timer. På forhånd hadde det virket så spennende, men sauene gjorde ikke noe spesielt interessant. De spiste, gikk, la seg ned, sov litt. Da var det mye morsommere med geitene og killingene, de gjorde ting hele tiden, hoppet og spratt. En av de siste dagene i august hadde vi en presentasjon om sauene og adferden deres oppe i et drivhus. Vi hang opp en plakat med grafer og bilder av sauer, snakket i vei om hva de gjorde. Hva gjorde de mest? Nei, de lå stort sett og sov.

Etter jobb drar jeg hjem. På veien stikker jeg innom butikken og handler inn til dagens middag. En dag handler jeg inn til en suppe med bønner og linser, tomater og fetaost, hvitvinseddik og olivenolje. Det blir en god suppe.

På kvelden går hunden og jeg på tur igjen. Vi går i en sirkel, gjennom den videregående skolen, forbi stasjonen, på den siden hvor togene fra Oslo kommer og går videre til Østfold, langs jernbanen og opp et boligfelt forbi en åker, oppover. Foran oss går et ungt kjærestepar, de går nok på videregående. Jeg vet ikke om skolen er begynt ennå, kanskje den ikke har det. Universitetet er i gang, det er der jeg jobber, men selv har ikke noen av emnene jeg har meldt meg opp i begynt ennå. Det er ennå to uker til de starter. Jeg gruer og gleder meg. Gruer meg mest fordi jeg er så usikker på om emnene jeg har meldt meg opp til er de riktige. Arbeidsmengden. Høsten er så kort, men det går sikkert bra. Det gikk bra i fjor, men man kan aldri vite hva som skjer, det kan alltid skje noe man ikke forventet.

Hunden og jeg går gjennom boligfeltet, så forbi åkeren med kløver og skogen (hver på sin side). Turen er ikke så lang. Det begynner å bli mørkt ganske tidlig. En annen dag løper vi og jeg kan kjenne den skarpe luften, den som betyr at det snart er høst.

onsdag 16. august 2017

FRI VILJE av Helga Hjorth

Opprinnelig publisert hos Fædrelandsvennen 15. august 2017. 

---
Da Vigdis Hjorth gav ut fjorårets kritikerroste Arv og miljø, blusset debatten om virkelighetslitteratur opp igjen for ente gang. Vigdis Hjorth ble kritisert for å bruke virkelige hendelser i sin roman som kunne sette virkelige personer i dårlig lys. Selv anmeldte jeg Arv og miljø uten å ta hensyn til nærheten romanen angivelig har til virkeligheten. Jeg leste den rett og slett som en roman, noe den ble publisert som, det er teksten i seg selv som er av betydning, ikke alt annet. Fri vilje av Helga Hjorth, Vigdis Hjorths søster, er angivelig også en roman, men det er umulig å ikke også se på den som en kommentar til Arv og miljø, og følgelig kan den ikke leses for seg selv. Helga Hjorth, som den advokaten hun er, har med denne romanen på en måte skrevet et forsvarsskrift for familien sin. I boken er de samme hendelsene som i Arv og miljø, bare sett fra en annen persons ståsted. Dette gjør at min tidligere lesning av Arv og miljø som en roman for seg selv må revurderes. Ironisk nok er det Helga Hjorths roman og forsvarsskrift som gjør at jeg nå ser på Arv og miljø som noe tilknyttet virkeligheten. Om Helga Hjorth ikke hadde skrevet denne, kunne Arv og miljø fint fortsette å være bare en roman.

Fri vilje handler om en familie som opplever at en av dens familiemedlemmer, forfatteren Vera Lind, skriver en roman om dem. Dette liker de ikke, og romanens jeg-person Nina Lind bestemmer seg for å skrive sin versjon av de samme hendelsene. Nina Lind går på skrivekurs og ender opp med å skrive en annen roman om den samme familien. Helga Hjorth skriver helt greit. Sett i relasjon med Arv og miljø tenker jeg at det en trist roman, her brettes en familie som har gått i oppløsning ut foran hele det lesende Norge. Hvis Nina Lind (og Helga Hjorth) har den formening at romaner leses opp mot forfatterens virkelige situasjon, er det ikke rart at hun tror det hjelper å skrive en roman som en motreaksjon. Det hun glemmer er at romaner ikke nødvendigvis leses slik.

Virkelighetslitteratur er et begrep jeg ikke klarer å akseptere som noe adskilt fra annen litteratur. Vigdis Hjorth/Vera Lind er langt i fra den eneste forfatteren som skriver romaner som ligger tett opptil forfatterens eget liv. Man kan nevne de opplagte, som for eksempel Knausgård, men også de som ikke fullt så eksplisitt skriver om ting de selv har opplevd bruker jo sine egen liv i forfatterskapet. Ingen forfattere skriver jo ut fra ingenting, alle har levd et liv. Spørsmålet er nok heller i hvor stor grad man blander virkelige hendelser med diktning. Jeg vil påstå at de fleste (gode) forfattere gjør som Vigdis Hjorth/Vera Lind, i mer eller mindre grad. Kritikken mot Vigdis Hjorth/Vera Lind baserer seg på et misforhold mellom virkelige hendelser og diktning. Det noen synes å mene, inkludert Nina Lind/Helga Hjorth, er at det rett og slett er for mye av det første i forhold til det siste. Denne kritikken får Vigdis Hjorth/Vera Lind til tross for at hun selv har sagt at boken om familien er en roman. En roman bør tas som en roman, ikke som en påstand som må motbevises. Gang på gang i Fri vilje stiller Nina Lind spørsmål ved dette, hun lurer på hvordan det er mulig og kritiserer både anmeldere og redaktører for hvordan de så lett kan avfeie familiens bekymringer ved å si at boken er en roman. Det tyder på at Nina Lind mangler en forståelse for hva en roman er, og kommer til uttrykk i hennes sammenligninger av litteratur og jus, hvor hun setter dem opp mot hverandre og tydelig plasserer jussen over. Jussen er mer rettferdig synes Nina Lind å mene, der får man høre alles versjoner. Dette premisset er feil, for litteratur er noe annet. Litteratur handler ikke om å stille noen til veggs. Noe annet Nina Lind også tar feil av, er at hun tror at det lesende mennesket ikke selv er i stand til å forstå at en persons beskrivelser av en hendelse er denne personens beskrivelse av hendelsen. Nina Lind ser ut til å tro at lesende mennesker tar én persons beskrivelser som det eneste sanne, men leseren er i stand til å forstå dette selv. Dessuten vil god litteratur få frem dette. Arv og miljø fremstilte ikke søstrene til hovedpersonen som umulige og dårlige mennesker, tvert i mot, man kunne godt forstå uenighetene og spenningen mellom alle søsknene i familien, hvorfor de skrev, sa og gjorde som de skrev, sa og gjorde, selv om romanen ble skrevet i jeg-person. Empatien lå ikke bare for jeg-personen, men for alle. Dette kan ikke sies om Fri vilje, hvor Vera Lind beskrives nokså ensformig, det er vanskelig å få sympati for henne, og dermed også for hovedpersonen og de andre karakterene. At det er trist å lese den, henger mer sammen med hvorfor boken er utgitt, romanens rolle som forsvarsskrift og dens relasjon til Arv og miljø enn romanen i seg selv. 

mandag 14. august 2017

Økologi

























Kom inn på to ulike mastere, men jeg har bestemt meg for å ikke ta noen av dem. Først lurte jeg på hvilken jeg skulle ta av de to, før jeg etter mye om men skjønte at jeg ikke ville gå på noen av dem. At noen av grunnene for at jeg hadde søkt på dem kanskje ikke kom fra hjertet. Jeg har tenkt og tenkt og tenkt og undersøkt. Nei, tenkte jeg. Jeg hater laboratoriearbeid, har ikke grønne fingre, er en kløne som er helt ubrukelig til praktisk arbeid, og jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor mye nitrogen domestisert rødkløver kan produsere.

Så, jeg meldte meg opp i programfagene til masterstudiet i økologi og snek meg inn på informasjonsmøtet deres i dag. Nå har jeg bestemt meg. Å holde på med noe annet enn økologi under Antropocen føles helt meningsløst for meg. Jeg kan ikke gjøre noe med den sjette masseutryddelsen, men jeg kan i hvert fall være med å bevitne og dokumentere den. Det er trist å tenke på at artene dør ut i stor hastighet, men det er enda tristere at det skal skje uten at folk bryr seg.

Det er en ganske trist beskjeftigelse, men sånn er nå verden. Når man først vet, kan man ikke kvitte seg med det.

(Dessuten er jeg ganske god i statistikk. Ikke bare er jeg mye bedre i statistikk enn i laboratoriearbeid/dyrking, men jeg liker det også. Det hjelper jo også litt.)

torsdag 10. august 2017

Vindusvask

I tre år har jeg bodd i Ås, i den samme leiligheten, i en bygning som tidligere var et aldershjem, før kommunen bygget et nytt ett et annet sted. Da jeg flyttet hit var det grus på veien nede ved jordet, etter at jeg hadde bodd her i nesten ett år ble veien asfaltert. Jeg hadde vært ute og reist, i Øst-Europa, og da jeg kom hjem var det plutselig asfaltert. Jeg trillet trillekofferten på asfalt, det gikk lett. På jordet vokste en sort plante som skulle ble dyrefôr, men jeg husker ikke hvilken. Tre år etter at jeg flyttet hit vokser det raps der. I vår var hele jordet knallgult, nå har plantene kvittet seg med blomstene og bærer frukt. Som perler på rad ligger rapsfrøene i skulpen.

Halvannet år etter det igjen begynte kommunen å grave på veien, asfalten de hadde lagt i forveien ble brutt opp, det var noe med vannrørene de skulle ordne. All den nye asfalten, og nå dette store hullet på veien. Vi måtte gå rundt hele bygget for å komme oss hjem, hele bygningen var omringet av gravemaskiner i flere måneder.

Det hender jeg går på veien og forbikjørende tilbyr skyss. Når det høljregner, når jeg har med en stor koffert eller når jeg går med tunge bæreposer og en virrende hund. I blant legger hunden seg ned midt på veien for å rulle seg, eller for å si at hun ikke vil hjem. Jeg vil ikke hjem nå. Når vi er på denne veien er vi nesten hjemme.

Jeg vasker vinduene i leiligheten en dag i august, P har tatt med seg hunden på jobb, det er ingen som maser om å dra på tur. Ingen som trekker meg fra vinduene. Det er bare å gjøre det, vaske dem. Jeg har kjøpt nal og mikrofiberklut. Nå skal jeg endelig vaske vinduene. Det er noe jeg har tenkt på å gjøre i flere somre, jeg har bodd i denne leiligheten i tre år og jeg har aldri vasket vinduene. Jeg har brukt mer tid på å lese om hvordan man vasker vinduer enn jeg bruker på å gjøre det. Det går fort, er ikke så vanskelig, de blir rene nesten med en gang. Trikset er å bruke nalen riktig slik at det ikke blir striper med størknet vann og vaskemiddel på vinduet, og å bruke kaldt vann og Zalo, man trenger ikke bruke salmiakk. Mikrofiberkluten fungerer bedre når vannet ikke er så varmt. Kanskje er det fordi jeg har undersøkt så mye om hvordan man vasker vinduene at det går så fort, i løpet av mindre enn en halvtime er de skinnende rene, det er som om lyset inn i stua er sterkere, klarere. Det er ikke en gang mye sol ute. Etterpå er jeg meget fornøyd og skjønner ikke at jeg ikke bare har gjort det før. Det er fordi jeg har grudd meg. Grudd meg for å vaske vinduene og bli frustrert over at de ikke blir ordentlig rene, jeg vet jo hvordan vann kan oppføre seg på blanke overflater. En gang kritiserte M meg for min vask av speilet på badet. Han kom hjem med en sprayflaske vaskemiddel beregnet for glass og speil og sa at nå kunne det bli ordentlig rent. Som om speilet hadde vært skittent i all den tid før han flyttet inn, som om det aldri hadde vært rent og her kom han med løsningen. Det var ikke skittent fordi jeg vasket det feil, det var skittent fordi det var lenge siden det hadde blitt vasket. Det er bare å vaske det, sa jeg.

Aller først bodde jeg sammen med N. Vi bodde sammen i over to år. I blant hadde vi lengre besøk av hunder og katter, en gang sågar en kanin. Det var noen som hadde funnet den og levert den på jobben til N. Hun jobbet på en dyreklinikk. Før det jobbet hun på en gård med hjemløse hunder og katter. Det hendte noen av hundene var hjemme hos oss. Da jeg traff P for første gang var det en amerikansk bokser boende hos oss. Det hendte den spratt opp i senga mi. Det var før P fikk seg hund selv. Tikka het bokseren og likte ikke menn så godt.

Etter at N flyttet ut, flyttet M inn. Vi kom aldri noe særlig godt overens, det var lite å snakke om. Vi hadde ingenting til felles. Han bodde ikke i leiligheten så lenge. Etterpå flyttet P og hunden hans inn, og da kjente jeg meg fri.

Det aller første semesteret syklet jeg hver eneste torsdag til Vestby for å ri. Jeg syklet i vær og vind, i regn og mørke. Jeg hadde på meg refleksvest og hadde blinkende lys på sykkelen, men det var likevel skummelt på veien noen steder. Noen steder bjeffet det hunder, det var før jeg selv ble vant til hund, og jeg ble redd, redd for at hundene skulle løpe løs og være sinte. Halvveis hjem stoppet jeg på Kiwi og kjøpte brus fordi jeg var så sliten og tørst. Solo, alltid solo, noe med sukker i. Jeg kjøpte bananer og cottage cheese som jeg festet på setet bak. Det var ikke plass i ryggsekken, den var fylt av ridesko og ridehjelm, ridehansker og chaps. Det er ikke helt sant at jeg syklet hver eneste gang, det hendte en gang i blant at jeg lånte den lille bilen til O. Det var da hun bodde i en studentbolig, senere flyttet hun til et kollektiv i et hus med rader av ripsbusker i hagen en fem minutters spasertur unna. Året før hun flyttet dit, bodde A der. Da grillet vi i hagen og spiste middager sammen minst én gang i uka, etterpå ble det liksom slutt på det, det var ikke lenger så ofte. Det var greit for meg, det var liksom så mye annet som hendte. Jeg ble valgt som nestleder i et studentlag, det var en del å gjøre, møter å delta på. Vi laget bålkveld oppe på Frydenhaug, bak universitetet. Første gang jeg var på Frydenhaug var i fadderuka da jeg begynte å studere på universitetet, da var det mørkt og jeg klarte nesten ikke å finne veien tilbake, før jeg fant noen og vi slo følge til bebyggelsen.

Da jeg begynte på universitet fikk jeg ikke utdelt noen fadder. Ingen ringte meg, jeg dukket bare opp utenfor Parkgården en lørdag morgen. Fadderne fra instituttet mitt var kledd i lilla T-skjorter, som frakken til Hemulen. Senere pleide jeg å dra til Parkgården for å være hjelpelærer. Det semesteret stod jeg opp før syv hver eneste torsdag morgen, løp en mil, dusjet og spiste frokost før jeg syklet avgårde til Parkgården for å være hjelpelærer. Det var den høsten jeg hadde en vag hjertesorg, den hadde vært verst om sommeren, så hadde den glidd over i noe som ikke var like overveldende, men fortsatt hengende. Det hang der lenge, jeg kjente det gjorde vondt i brystet ved påminnelser. Det hendte nemlig jeg så objektet for min hjertesorg utenfor Parkgården. To semestre senere stakk jeg jevnlig innom Parkgården på vei hjem fra Husdyrfagbygget i ens ærend nettopp for å treffe P, for at vi skulle ta følge hjem, han hadde kontor der. Tiden gikk så fort, alle dagene jeg var på forelesninger, banket på døra i Parkgården, gikk hjem og lagde middag sammen. Før jeg visste ordet av det hadde jeg en bachelorgrad. Som om det hele skjedde i et knips.

En sommer bodde det en helt annen i leiligheten, han bodde der i tre måneder mens N var dratt til Sør-Amerika for å gjøre feltarbeid. Jeg så ikke så mye til ham, for jeg var selv på feltkurs og var på Svalbard i ukevis. Da jeg såvidt hadde kommet hjem til trærne og nettene, dro jeg nordover igjen med toget. Det skjedde noe hele tiden den sommeren, ikke som denne, det er derfor jeg har kunnet vaske vinduer. Men jeg har fortsatt ikke ryddet på verandaen, og noen kompostbinge har jeg ikke laget. (Jeg tror jeg dropper den kompostbingen.)

En dag får jeg en melding. Jeg har fått utdelt en fadder. I tre år har jeg bodd på Ås, og ikke før nå fikk jeg en fadder. Det er selvsagt fordi jeg skal begynne på et masterstudium, jeg er ny, hva vet systemet om at jeg har vært her før? At jeg har vært her lenge og at så mye har skjedd. Jeg har vært i nesten alle bygningene på campus. Jeg har gått rundt og fått dårlig samvittighet av å se alle på lesesalen, jeg har tenkt: Der sitter de alle på lesesalen og er effektive hver eneste dag, mens jeg går hjem for jeg er sulten. Det er så kort å dra hjem, hvorfor ikke? Til tross, stadig den dårlige samvittigheten for at jeg ikke gjør nok. Likevel gikk det bra.

Hjemme snakker vi om hva vi skal gjøre etterpå. Hvor skal vi bo, hvor skal vi jobbe? To år går fortere enn tre. Før vi vet ordet av det har vi en ny grad hver. Jeg er litt bekymret, men bare litt. Jeg har vært arbeidsledig før, det er ganske jævlig.

Rapsen vokser utenfor, jeg lurer på når den skal høstes, om det ikke er hvilken som helst dag nå. En dag hører jeg enten lyden av maskinene, eller så vil jordet være tomt når jeg kommer hjem etter å ha vært borte. Etterpå vil det være høst. Jeg gleder meg til fargene på trærne og den skarpe luften, regnet og å være inne, om hverandre. Samtidig er det vemodig at tiden går så fort. Vent litt da, tiden. Det er ikke noe å gjøre med det. Kanskje kommer vinteren etterpå, og frosten i bakken. Da kan vi gå på jordet. Kommer snøen kan jeg stå på ski på jordet, deretter inn i skogen under grantrærne.