søndag 29. mai 2016

Beskrivelse av ulike rom

En natt i slutten av mai beveger jeg meg rundt i en sveitservilla ute på Hvitsten i Vestby med en øl i hånden og et nett hengende fra den ene skulderen. Utenfor spilles det kontrabass og trommer ved siden av et bål, det er også noen som rapper. Et annet sted i hagen, på andre siden, nedenfor mot låven som er blitt en bar for anledningen (eller kanskje den alltid er det?), står det store griller hvor noen griller hjemmelagde burgere. Jeg er rastløs og beveger meg fra punkt til punkt, i villaen går jeg gjennom kjøkkenet. Det er stort og i fargen sjøgrønn, det er den fineste fargen jeg vet, og gulvet er av store fliser i sjakkmønster. På komfyren står to store kjeler med gryteretter, den ene med kjøtt i, den andre uten. Det er bare å forsyne seg. Jeg tenker at det er det fineste kjøkkenet jeg noensinne har vært i. Jeg tenker at det er det fineste huset jeg har vært i. Det er finere enn huset jeg prøvde å beskrive i en fortelling en gang, den handlet om to mennesker som bodde i verdens fineste hus. De visste ikke det, men jeg visste det. De tenkte ikke noe over det, det var det bare jeg som gjorde. Jeg husker ikke hva som skjedde med dem, kanskje rakk det aldri å skje noe fordi jeg brukte så lang tid på å beskrive huset og hagen at jeg mistet interessen for menneskene som bodde der. Kanskje var det for godt til å være sant at de bodde i verdens fineste hus, hva skulle jeg vite om det å bo i verdens fineste hus sammen med verdens beste venn?

For det var de også. Ihvertfall i begynnelsen. I et av forsøkene på å skrive dem ut fra at de bodde i verdens fineste hus, et forsøk jeg gjorde for omtrent år siden (fortellingens begynnelse, beskrivelsen av huset, er en tekst jeg har hatt liggende i flere år, jeg gjør stadig nye forsøk på å skrive om de to menneskene i dette huset), ble det vondt i mellom dem. I seg selv ikke noe spesielt, de kunne jo ikke akkurat være lykkelige, forbli lykkelige. Det som var så dumt var at jeg beskrev det som hendte med dem med en likegyldig kulde, det var som om de gav faen i at oppførte seg dårlig med hverandre, og det føltes ikke sant, for de skulle bry seg, de elsket jo hverandre. De skulle bli såret, de skulle bli lei seg, gråte, gjøre drastiske ting, men jeg fikk det ikke til. De brydde seg ikke om hverandre. Jeg måtte slette det jeg skrev, spole tilbake. Igjen var det bare to mennesker i verdens fineste hus. 

I beskrivelsen har det nettopp vært fest der. Det henger lanterner i trærne og på verandaen. Det er selvsagt en sveitservilla. Hagen er stor. Det er rotete der teksten begynner, det står åpne vinflasker på bordene på verandaen. De to menneskene sover med vinduene åpne. De hører postbilen kjøre rundt med post, barn som løper og roper og leker. Det er sommer, klart det er sommer. Fra det punktet like før de står opp, er fortellingen fryst fast. 

Det er kanskje ikke en fortelling, bare et bilde beskrevet med ord. 

En annen gang forsøkte jeg å flytte på dem. Det var ikke nødvendig å bo i et hus, det var mindre viktig. Det viktigste var det som skjedde mellom de to, det var før de ble verdens beste venner. Kanskje det ikke skulle skje heller. De gikk på Majorstuen mens han snakket om litteratur, han virket ganske ensporet. Hun ville snakke om andre ting. Men egentlig var ikke det så viktig heller, hva de snakket om. 

I Skam har jeg ofte lurt på hva Noora og William egentlig snakker om, når vi ikke ser hva de gjør. Hva er det de har til felles? Det er fullstendig urealistisk, tenkte jeg i begynnelsen. Men kanskje det ikke er så viktig. På Instagram følger jeg Elizabeth Wurtzel, hun skrev nylig at grunnen til at mennesker forblir ugifte er at de har så høye krav til den gode samtalen. Kanskje det ikke er så viktig. Når man har vært sammen lenge nok begynner man uansett bare å snakke om praktiske ting, spesielt hvis man får barn. Man utveksler strofer om hvem som skal handle til middag. Den interessante samtalen er ikke så viktig, skrev hun som er uteksaminert fra Harvard og har skrevet mange bestselgende bøker. Det skuffet meg at hun skrev det. Det skuffet meg at hun som skrev et av mine første møter med feminisme (selv om jeg som søttenåring tolket det som anti-feminisme) skrev om det å være ugift som om det var noe negativt, noe man bare er fordi man ikke ennå er så heldig å ha blitt gift. 

Så tenkte jeg på at jeg kanskje har forkastet henne for lenge siden, det er år og dag siden jeg leste henne sist. Forrige gang var en artikkel om Palestina og Israel, hun lente seg meget sterkt til den sistnevntes side. Men det er ikke så lenge siden jeg lånte bort en av bøkene hennes til en venn. Hun har sannsynligvis ikke lest den (ennå), hun som har så mye å gjøre. Jeg har ikke spurt. Forrige gang vi så hverandre var på en bursdagsfest i en hage, en annen hage. Det er et par uker siden allerede, tiden går så fort. Jeg drakk rødvin fra en turkopp, jeg tenkte av en eller annen grunn at man måtte ha med seg sine egne ting å spise og drikke av siden festen skulle være ute, selv om det var i en hage. Og der ligger den ennå, i et nett sammen med et palestinaskjerf som jeg også glemte. Jeg glemmer stadig vekk skjerf. Denne gangen glemte jeg det fordi jeg bare skulle hjem og hente noe. Men jeg dro ikke tilbake igjen, selv om det bare er syv minutter å gå. 

A skal komme med tingene mine en kveld. Hun skal sy favorittbuksene mine som har fått et hull bak. Det er mulig hun må sy på en lapp, men det gjør ikke noe. Heller det enn å kaste buksa. Det gjør ikke noe at det ser litt rart ut, den er god å gå i. En gang var den helt svart, nå er den grå. Jeg har hatt den i et par år. Jeg kjøpte den fordi jeg ikke lenger passet i noen av buksene jeg hadde. De hadde alle blitt for små. De hadde alle egentlig vært for små hele tiden, det var ikke meningen at jeg skulle passe inn i dem. Jeg har gitt nesten alle til Fretex eller lagt dem ut på byttemarked. Noen av dem har jeg beholdt, som et slags minne. De ligger i en pappeske nede i boden. De ligger der sammen med hesteutstyret, planker fra en køyeseng som ikke lenger er i bruk, sovepose og liggeunderlag, ting man har men sjeldent bruker. Ekstra stoler, de jeg nettopp har båret ned etter en fest som var for flere uker siden. De ble bare stående en stund. 

onsdag 25. mai 2016

Det finnes tolkere overalt. Alle snakker sitt eget språk, selv om de kan litt av den andres språk. Tolkerens mange knep er et vidåpent felt, og han glemmer ikke sine egne interesser. 
- Derrida

torsdag 19. mai 2016

Før jeg visste ordet av det var eksamen over

Drar hjem fra kollokvie på pinseaften, litt for sent til å kjøpe jordbær på butikken. Jeg har sagt at jeg skal ha det med til 17.mai-frokost, nå blir det bare rundstykker og prosecco, ingen jordbær. Mel av ulike sorter har jeg masse av. Jeg skynder meg å bake rundstykkene kvelden før, mens jeg drikker en øl og er i tvil om det å dra på bursdagsfest så nær eksamen er et riktig valg. Jeg var tross alt på hagefest dagen før der igjen. Jeg veier for og i mot flere ganger. Noen ganger klikker hodet hvis man skal lese på det samme om og om igjen. Det er sant, hvis man leser for mye, kan man faktisk gjøre vondt verre. Bli så lei at man begynner å gi faen, bli slapp med nøyaktighetene. På en annen side burde jeg stryke bunadsskjorta. R har gitt meg et tips om å bruke rettetanga. Det gjør jeg i morgen når jeg våkner, tenker jeg, men selvsagt skjer det ikke, jeg våkner altfor sent og prøver halvhjertet å rette kragen før jeg bare må ta på den krølla bunadsskjorta. Jeg håper mamma ikke ser det på bildene på Facebook, hvis hun ser at jeg har krølla bunadsskjorte kommer hun til å gi meg et strykejern, og hva skal jeg med en ting som bare brukes én gang i året? (Bortsett fra bunadsskjorta.) Jeg stryker aldri skjortene mine. Men kanskje jeg burde det, hadde det ikke sett litt finere ut? Noen av dem blir rette og fine av å henge i klesskapet. Den store, blå for eksempel. Men den begynner å få hull. Det samme gjør favorittbuksene mine. Hver gang de er nyvasket sjekker jeg hullene bak, kan jeg gå med buksene en omgang til uten å risikere at det sprekker opp i buksebaken? Skal jeg kanskje ta på en lang bluse eller genser, i tilfelle det skjer? Kan jeg ikke bare ta på meg en svart truse, så løser det seg, den vil gå i ett med buksa dersom buksa ryker. Jeg skulle kanskje ha sydd dem, men jeg kan ikke sy. Her kaller jeg meg miljøverner, men sy klær kan jeg ikke.

Fortvil ikke! Nå kan man sende avgårde selv ødelagte klær til Fretex. De er altså ikke ute etter klær lenger, men tekstiler. De gjør dem om til tepper som flyktninger får. 

Jeg skulle likevel ha klart å sy. 

Ok, neste år skal jeg stryke bunadsskjorta. Neste år skal jeg gjøre klar bunaden før morgenen, istedenfor å fly frem og tilbake og få panikk over at jeg ikke finner sølvet. (Jeg hadde gjemt dem godt, også for min egen hukommelse.) 

Det er bare det at det er så mange vitenskapelige artikler å lese, så mange hypoteser å holde oversikt over, så mange mennesker å snakke med og så mange gressplener å tilbringe sommerlige kvelder på. 

Dagen etter eksamen tilbringer jeg hele ettermiddagen med å lese vitenskapelige artikler om biodiversitet og habitatfragmentering, inntullet i et teppe fordi det er så kaldt. Ute regner det. Det har vært så fint i det siste, i dag er det over. Jeg prøver å rydde i kjøleskapet, spiser en salat til middag som består av alle rester som er i kjøleskapet; den blir ikke så veldig god, men jeg spiser den likevel. Jeg leser nesten et helt kapittel av en bok jeg skal skrive om, drikker lakris-te for å varme meg, så kaldt er det. Jeg blir kald av å spise middag. Det er som om kroppen må bruke energi på å fordøye, drit i varmen. Jeg vet ikke om det er sånn, men det føles slik. Kanskje jeg burde begynne å spise flere varme middager. Flere pastaretter med kremet saus, sopp, rista valnøtter og parmesan. Mer husmannskost. Fiskekaker og poteter og kokte grønnsaker. Kanskje. Hvis jeg vil. (Vil jeg det?)

onsdag 11. mai 2016

Mini-sommer og eksamen





Etter dagens eksamen i genetikk stakk jeg innom butikken for å kjøpe en pose og en pistasje-is. Det var så deilig vær at jeg ikke riktig ennå ville dra hjem og begynne å lese til neste eksamen. Istedet gikk jeg en lang tur mens jeg kikket etter brennesle. (Derfor posen.) Etter dagens tur klør det på føttene og beina etter å ha stått i buskas med kortbukser, jeg har blitt solbrent og det føles som sommer. Frokostene inntas på verandaen og livet er generelt ganske ålreit!* Velsmakende brenneslesuppe til middag ble det óg!




*Selv om telefonselgeren som ringte meg tidligere i dag spurte meg Er du så heldig at du betaler telefonabonnement for deg selv og en familie, eller betaler du bare for deg selv? Folk er jammen meg frekke. Jeg betaler for meg selv, og mitt liv som singel og barnløs med middels dyrt mobiltelefonabonnement er livet akkurat slik jeg vil ha det, ellers takk! 

mandag 9. mai 2016

DEN STORE RUMPEFEIDEN av Marta Breen og Jenny Jordahl


Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tirsdag 3.5.2016.

Den store rumpefeiden har Marta Breen sammen med illustratør Jenny Jordahl skrevet en svært fornøyelig bok om «medias bakside». I boken er utklipp fra media med forfatternes sarkastiske kommentarer, tegninger og tekster. Selv om man får lyst til å le når man leser boka, blir man også oppgitt. Oppgitt av hvor fiksert media og samfunn er i kropp, kropp, kropp – og av hvordan folk misforstår hva feminisme handler om. For eksempel er det en litt lengre tekst (relativt sett, ingen tekster i Den store rumpefeiden er spesielt lange), som handler om menn som proklamerer at de «elsker kvinner» som tar en av misforståelsene på kornet. Selv om det sikkert er en velmenende kommentar, er det akkurat slike kommentarer og generaliseringer av kvinner vi ikke vil ha. Kvinner er individer som menn er individer, ikke en masse av noe å elske. Det er så opplagt, men menn er dessverre ganske gode på å ytre slikt – spesielt på kvinnedagen. Man kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet. Det samme gjelder om trenden hvor kvinner proklamerer at de er stolte over kroppen sin – uansett hvordan den ser ut. Ærlig talt, hva er det å være stolt over? Det er bare en kropp, alle har det. Det er synd at folk er nødt til å se for seg den samme situasjonen, bare med menn i stedet, for å skjønne hvor dumt det er. Tenk dere det, menn som går ut i media og roper ut hvor stolte de er av kroppen sin!

Breen er god på å sette fingeren på fenomener i media. Ting man kanskje ikke har tenkt så mye over tidligere blir opplagt - og latterlige. Jeg leser boka altfor fort og tar meg selv i å ønske at den var lengre. Mer av disse vittige kommentarene! Mer av de morsomme tegningene til Jordahl! Hvis man fortsatt tror feminister bare er «sinte og sure kjerringer» etter å ha lest Den store rumpefeiden, er det nok heller bare en selv som er sint og sur.

Likevel må jeg påpeke at deler av boka kan være kjedelig for de som følger Breen og Jordahl  i sosiale medier eller pleier å lese Breens kronikker i avisen hun skriver fast i, for det er en del gjenbruk av tekster, tweets og tegninger. Men for de som ikke gjør det, er det bare å kose seg!

torsdag 5. mai 2016

Tre og fem år senere (en prokrastinasjon)

For snart tre år siden skrev jeg denne "lørdagslista" i Tallin. Da var jeg nettopp ferdig med en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Nå befinner jeg meg i Ås og leser til eksamen i genetikk. Ja, også prokrastinerer jeg. Ikke fra å lese genetikk, for det digger jeg. Det jeg prokrastinerer meg fra er å finne en tekst som jeg kan lese høyt på et kulturarrangement i kveld. Det har jeg ikke gjort på årevis, og jeg må innrømme at jeg ikke er helt komfortabel. Jeg leter gjennom tekster for å finne noe som passer seg, for jeg fikk ikke skrevet noe for anledningen. Jeg leter bl.a. på bloggen, men det slår meg at mange av tekstene handler om temaer som jeg ikke føler meg komfortabel med å stå og snakke om foran et publikum. Jeg er best gjennom skrift. På en annen side: Hva hadde livet vært om alt skulle vært komfortabelt hele tiden? Ingenting blir jo lettere av å gjemme seg. Men inntil jeg finner ut hva jeg skal lese, her er det som har forandret seg på tre år:

Hvordan ser skrivebordet ditt ut? come on

Det er svart og fullt av fargeblyanter etter å ha tegnet fugler hele semesteret, samt foundationpuddersøl. Det er notatbøker fulle av krysningstabeler av ulike genotyper. Det er halvtomme kaffekopper, tomme sjokoladepapir, et innrammet bilde av mitt livs kjærlighet. Stabler av bøker som jeg ennå ikke har lest. Bøker jeg har lest. En kalkulator. Håndkrem. Utsikt til trær og fugler, jeg følger med på dem hver dag. I det siste har det vært mest besøk av rødstrupe og gråtrost (foruten skjærene - selvsagt). 

Et bilde av deg akkurat nå, med webkamera!

Det tristeste som har hendt i år?
At Regjeringen har gitt tillatelse til dumping av gruveavfall i Førdefjorden. 
Det beste som skjedde i fjor?
For første gang siden jeg slo opp med min ekskjæreste (som jeg var sammen med i fem år og som jeg bodde sammen med ), ble jeg forelska igjen. Selv om det tok slutt, var det veldig hyggelig og gøy så lenge det varte. 
Siste tre sms:
En melding fra en venninne som er nostalgisk i Syden, mamma som forteller meg at jeg er på trykk i lokalavisa, og en venn som har funnet mobilladeren min etter et vorspiel. 
Current obsession:
Løping. Fyttikatta så gøy det er for tiden. Jeg spretter opp hver eneste morgen for å løpe. Det er nesten så jeg må legge bånd på meg for å ikke løpe for mye. (Jeg har hatt beinhinnebetennelse - og det skal jeg ikke ha igjen.)
Musikk: 
90-talls hits. 
ramsey
TV-serie: 
SKAM! Er helt hekta. 
Klær:
Løpeskoa.
banansk
Mat:
Råkostsalat - hver dag må jeg ha den revne gulrota. 
En jobb du aldri kan ha:
Sykepleier. Jeg takler ikke blod og jeg er altfor slem.
En ting du misliker med andre:
Når andre tror de har fasiten på alt. (Eller i det hele tatt at folk tror det finnes en fasit.)
En dårlig side med deg selv:
Jeg klarer fortsatt ikke å lyve for å være høflig. Dessuten er jeg sosialt klein.
En matrett du har lyst på akkurat nå:
Ingenting, jeg har nettopp spist middag. 
Planer for helgen?
Fortsette å lese til genetikkeksamen, løpe et par mil og kanskje ta et bad i Drøbak. 


Her er det som har forandret seg på fem år, siden jeg skrev denne:

Noe som gjorde deg glad i går?
Jeg ble tilbudt jobb, jeg fikk et kompliment for løpeteknikken, spiste is i sola, så vipe og ble spurt om legg på Meny da jeg kjøpte én luksusøl. Det var en bra dag!

Humør akkurat nå?
Fornøyd.

Hva gjorde du klokka åtte i dag tidlig?
Jeg var på løpetur.  

Hva gjorde du for femten minutter siden?

Regnet ut noe på kalkulatoren. 

Hva ser du om du ser til høyre?
Labfrakken som henger på veggen. Og en pose med diverse frø.

Hva gjør deg glad akkurat nå?
Mange ting. Det er så mange gøye planer denne sommeren. Og fremover til det. 

Hva slags vær er det hos deg akkurat nå?
Opphold, og ganske varmt. Til helgen skal vi bade!

Hva var det siste du spiste?
Salat med laks, tapenade, pinjekjerner og soltørka tomater. 

Beste issmak?
Lakris!

Det siste du kjøpte?
En flaske av Mikrobryggeriets Citra Wit og en pose lakrissjokoladekuler. 

Sover du tungt?
Jeg har ingen problemer med å sove, men ingen problemer med å våkne heller. 

Har du mareritt?
Sjeldent. 

Hvor mange puter sover du med?
To oppå hverandre - siden de er så tynne. Men jeg gjør det bare fordi jeg har dem. Jeg kan godt sove uten. 

Snorker du?
Nei. 

Favorittsnop?
Lakris og vaniljeyoghurtnøtter. 

Hva lengter du mest etter akkurat nå?
Enda en løpetur. 

Hva er viktigst for deg?
Naturen. Over alt og over alle.

søndag 1. mai 2016

Bøkene jeg leste i april

Jeg fatter ikke hvordan tiden kan gå så fort, nå er det mai igjen allerede. Ikke har jeg lest noe særlig, men det jeg har lest har vært fantastisk. Sjefsbiolog Edward O. Wilsons Half-Earth: Our Planet's Fight for Life er noe av det beste jeg har lest. Jeg skulle ønske alle ville lese den. Her argumenterer Wilson for at halvparten av jorden skal være fri for mennesker, og han skriver om alvoret ved at vi er så mange og tar så mye plass - på bekostning av de andre. 


Hvis noen i et sekund tror elvemuslinger er uviktige, kan de lese her. (Men nå mener jo både Wilson og jeg at alle arter har livets rett - uavhengig om de er viktige for oss eller ikke.)

SAKPROSA
1. HALF-EARTH: OUR PLANET'S FIGHT FOR LIFE av Edward O. Wilson
2. SPISELIG: EN FORTELLING OM MATEN OG MENNESKET av Birger Svihus