Beskrivelse av ulike rom

En natt i slutten av mai beveger jeg meg rundt i en sveitservilla ute på Hvitsten i Vestby med en øl i hånden og et nett hengende fra den ene skulderen. Utenfor spilles det kontrabass og trommer ved siden av et bål, det er også noen som rapper. Et annet sted i hagen, på andre siden, nedenfor mot låven som er blitt en bar for anledningen (eller kanskje den alltid er det?), står det store griller hvor noen griller hjemmelagde burgere. Jeg er rastløs og beveger meg fra punkt til punkt, i villaen går jeg gjennom kjøkkenet. Det er stort og i fargen sjøgrønn, det er den fineste fargen jeg vet, og gulvet er av store fliser i sjakkmønster. På komfyren står to store kjeler med gryteretter, den ene med kjøtt i, den andre uten. Det er bare å forsyne seg. Jeg tenker at det er det fineste kjøkkenet jeg noensinne har vært i. Jeg tenker at det er det fineste huset jeg har vært i. Det er finere enn huset jeg prøvde å beskrive i en fortelling en gang, den handlet om to mennesker som bodde i verdens fineste hus. De visste ikke det, men jeg visste det. De tenkte ikke noe over det, det var det bare jeg som gjorde. Jeg husker ikke hva som skjedde med dem, kanskje rakk det aldri å skje noe fordi jeg brukte så lang tid på å beskrive huset og hagen at jeg mistet interessen for menneskene som bodde der. Kanskje var det for godt til å være sant at de bodde i verdens fineste hus, hva skulle jeg vite om det å bo i verdens fineste hus sammen med verdens beste venn?

For det var de også. Ihvertfall i begynnelsen. I et av forsøkene på å skrive dem ut fra at de bodde i verdens fineste hus, et forsøk jeg gjorde for omtrent år siden (fortellingens begynnelse, beskrivelsen av huset, er en tekst jeg har hatt liggende i flere år, jeg gjør stadig nye forsøk på å skrive om de to menneskene i dette huset), ble det vondt i mellom dem. I seg selv ikke noe spesielt, de kunne jo ikke akkurat være lykkelige, forbli lykkelige. Det som var så dumt var at jeg beskrev det som hendte med dem med en likegyldig kulde, det var som om de gav faen i at oppførte seg dårlig med hverandre, og det føltes ikke sant, for de skulle bry seg, de elsket jo hverandre. De skulle bli såret, de skulle bli lei seg, gråte, gjøre drastiske ting, men jeg fikk det ikke til. De brydde seg ikke om hverandre. Jeg måtte slette det jeg skrev, spole tilbake. Igjen var det bare to mennesker i verdens fineste hus. 

I beskrivelsen har det nettopp vært fest der. Det henger lanterner i trærne og på verandaen. Det er selvsagt en sveitservilla. Hagen er stor. Det er rotete der teksten begynner, det står åpne vinflasker på bordene på verandaen. De to menneskene sover med vinduene åpne. De hører postbilen kjøre rundt med post, barn som løper og roper og leker. Det er sommer, klart det er sommer. Fra det punktet like før de står opp, er fortellingen fryst fast. 

Det er kanskje ikke en fortelling, bare et bilde beskrevet med ord. 

En annen gang forsøkte jeg å flytte på dem. Det var ikke nødvendig å bo i et hus, det var mindre viktig. Det viktigste var det som skjedde mellom de to, det var før de ble verdens beste venner. Kanskje det ikke skulle skje heller. De gikk på Majorstuen mens han snakket om litteratur, han virket ganske ensporet. Hun ville snakke om andre ting. Men egentlig var ikke det så viktig heller, hva de snakket om. 

I Skam har jeg ofte lurt på hva Noora og William egentlig snakker om, når vi ikke ser hva de gjør. Hva er det de har til felles? Det er fullstendig urealistisk, tenkte jeg i begynnelsen. Men kanskje det ikke er så viktig. På Instagram følger jeg Elizabeth Wurtzel, hun skrev nylig at grunnen til at mennesker forblir ugifte er at de har så høye krav til den gode samtalen. Kanskje det ikke er så viktig. Når man har vært sammen lenge nok begynner man uansett bare å snakke om praktiske ting, spesielt hvis man får barn. Man utveksler strofer om hvem som skal handle til middag. Den interessante samtalen er ikke så viktig, skrev hun som er uteksaminert fra Harvard og har skrevet mange bestselgende bøker. Det skuffet meg at hun skrev det. Det skuffet meg at hun som skrev et av mine første møter med feminisme (selv om jeg som søttenåring tolket det som anti-feminisme) skrev om det å være ugift som om det var noe negativt, noe man bare er fordi man ikke ennå er så heldig å ha blitt gift. 

Så tenkte jeg på at jeg kanskje har forkastet henne for lenge siden, det er år og dag siden jeg leste henne sist. Forrige gang var en artikkel om Palestina og Israel, hun lente seg meget sterkt til den sistnevntes side. Men det er ikke så lenge siden jeg lånte bort en av bøkene hennes til en venn. Hun har sannsynligvis ikke lest den (ennå), hun som har så mye å gjøre. Jeg har ikke spurt. Forrige gang vi så hverandre var på en bursdagsfest i en hage, en annen hage. Det er et par uker siden allerede, tiden går så fort. Jeg drakk rødvin fra en turkopp, jeg tenkte av en eller annen grunn at man måtte ha med seg sine egne ting å spise og drikke av siden festen skulle være ute, selv om det var i en hage. Og der ligger den ennå, i et nett sammen med et palestinaskjerf som jeg også glemte. Jeg glemmer stadig vekk skjerf. Denne gangen glemte jeg det fordi jeg bare skulle hjem og hente noe. Men jeg dro ikke tilbake igjen, selv om det bare er syv minutter å gå. 

A skal komme med tingene mine en kveld. Hun skal sy favorittbuksene mine som har fått et hull bak. Det er mulig hun må sy på en lapp, men det gjør ikke noe. Heller det enn å kaste buksa. Det gjør ikke noe at det ser litt rart ut, den er god å gå i. En gang var den helt svart, nå er den grå. Jeg har hatt den i et par år. Jeg kjøpte den fordi jeg ikke lenger passet i noen av buksene jeg hadde. De hadde alle blitt for små. De hadde alle egentlig vært for små hele tiden, det var ikke meningen at jeg skulle passe inn i dem. Jeg har gitt nesten alle til Fretex eller lagt dem ut på byttemarked. Noen av dem har jeg beholdt, som et slags minne. De ligger i en pappeske nede i boden. De ligger der sammen med hesteutstyret, planker fra en køyeseng som ikke lenger er i bruk, sovepose og liggeunderlag, ting man har men sjeldent bruker. Ekstra stoler, de jeg nettopp har båret ned etter en fest som var for flere uker siden. De ble bare stående en stund.