søndag 31. januar 2021

Litteratur i januar: Sigrid Undset, Tom Wolfe m.m.

En måned har gått siden jeg begynte på mine litterære nyttårsforsetter, og jeg har ikke lest én kjedelig/meningsløs bok. Ikke at jeg har lest så mange, men det har jeg aldri hatt som mål. I desember begynte jeg å lese Sigrid Undset, og i januar fortsatte jeg med det. Først Gymnadenia, hvor jeg ble revet med av Peter Selmers liv i Kristiania og Trondhjem, deretter begynte jeg på første bok i Kristin Lavransdatter og ble bare enda mer revet med av Kristins liv. Jeg har fortsatt noen sider igjen av Kransen, og flere bøker av Undset ligger og venter rundt forbi. Jeg tror jeg er hekta. Tyder dette på at dette året blir et slags Sigrid Undset-år for meg? I så fall er det ikke meg i mot. 

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg leser veldig mange kvinnelige forfattere i forhold til mannlige, men i årets første måned har jeg faktisk lest flere menn enn kvinner, og ikke bare det, men jeg ble helt oppslukt av The Bonfire of the Vanities, som aller først minnet meg om en slags sympatisk Bret Easton Ellis, men så viste det seg at den var mye bedre enn som så, og enda den ble skrevet i 1987, fortsatt relevant og dagsaktuell. Jeg må lese mer Tom Wolfe! Tenk, en (for meg) ny mannlig forfatter jeg lot meg begeistre av! Det skjer ikke så ofte. 

I går skulle jeg egentlig sett teaterversjonen av Steinbecks Om mus og menn, men det ble avlyst for en stund siden, så da utsatte jeg også å lese romanen. Og apropos menn og kvinner, The Paris Review har en artikkelserie som heter Feminize Your Canon som er verdt å sjekke ut (og som neppe gjør det lettere for meg å lese flere mannlige forfattere). F. eks. kan du lese om Dorothy West og hvordan hennes romaner om middelklassen ikke ble sett på som "fargede nok". (For alle fargede skal jo liksom ha strevsomme liv, eller som Thulani Davis sa etter at The Wedding ble publisert: “The complexity of our universe is generally not reflected in the mainstream media, where blacks are usually viewed as working class, unemployed, troubled by pathologies. For me, all the pieces of the pie help give a more rounded view of our world.”)

Det må sies at selv om jeg ikke leste noe kjedelig/meningsløst denne måneden, så syntes jeg ikke nødvendigvis at alt var bra. Diktsamlingen Sangen i verkstedhallen var for så vidt interessant, men det ble for mye Mao og Stalin for meg. Tom Wolfe skrev i forordet til The Bonfire of the Vanities hvordan Zola beskrev gruvearbeidernes kår ved å skrive om hestene deres - hestene som blir født nede i gruva, som jobber uten å se lyset noen gang, blir blinde, lever hele livet sitt nede i gruva, og til slutt dør der nede. Asbjørn Eldens dikt er ikke slik, men er mer som kampspråk, og da blir det for propagandistisk til at det blir bra poesi. 

Klassekampen trykket et bilde av Barbara 
Comyns (som jeg aldri har sett før) 
i et essay om en bok om forlaget Virago.

En stabel bøker som jeg handlet fra 
feministbokhandelen Gullberg & Bostadløkken


En annen ting jeg oppdaget i januar, var at debutboka mi dukket opp i julekalenderpodcasten Det store i det små. Tittei!


PROSA
1. GYMNADENIA av Sigrid Undset
2. THE BONFIRE OF THE VANITIES av Tom Wolfe

POESI
3. SANGEN I VERKSTEDHALLEN av Asbjørn Elden

mandag 4. januar 2021

Kvinner og menn i desember (og i året som gikk)

I desember leste jeg sju kvinner og to menn. Eller 78 % kvinner og 22 % menn om du vil. 

La oss se hvordan det blir i forhold til statistikken for hele 2020: 

Antall bøker lest: 83
Antall bøker skrevet av kvinner: 61
Antall bøker skrevet av menn: 23

En av bøkene har både en kvinnelig og mannlig redaktør, og den er altså grunnen til summen av de to nederste tallene blir én mer enn antall bøker til sammen. Jeg trekker fra denne under utregningen av prosenter, så det går opp: 73,2 % av bøkene jeg leste i 2020 var skrevet av kvinner, mens 26,8 %. Det er faktisk litt bedre enn året før!

Noe bemerkelsesverdig som jeg la merke til under oppsummeringen av årets bøker, er at til tross for at jeg leste mange flere bøker av kvinnelige forfattere, er andelene kvinner og menn i de positive klassene i kåringen helt jevnt fordelt! Kan jeg tolke dette som at selv om jeg leser få bøker skrevet av mann, er til gjengjeld de jeg leser svært gode? En roman skrevet av en mann ble tross alt årets bok!

I år skal jeg som sagt bare lese bøker skrevet før år 2000. Kommer det til å påvirke trenden? Vi får se!


Utdrag fra The Poisonwood Bible av 
Barbara Kingsolver.


søndag 3. januar 2021

Litteratur i desember

Godt nytt år!

Det er alltid litt rart å dvele ved fjorårets anliggender når det er januar, men en oppsummering av foregående måneds lesning må til. I fjorårets siste måned leste jeg: 

SAKPROSA
1. PEPPERMØ av Malin Lindroth
2. THE SPELL OF THE SENSUOUS av David Abram 
3. THE NEXT GREAT IMMIGRATION av Sonia Shah 
4. TAUSE KILDERS TALE av Christine Myrvang 
5. BRAIDING SWEETGRASS av Robin Wall Kimmerer

PROSA
6. SISS OG UNN av Inger Bråtveit 
7. THE SECRET DIARY OF ADRIAN MOLE av Sue Townsend 
8. ELLEVE ÅR av Sigrid Undset 

POESI 
9. RENDANG av Will Harris

Jeg tjuvstartet på nyttårsforsettene, slettet applikasjoner på telefonen, bl.a. e-posten! Livet mitt har allerede bedret seg, og nå er jeg blitt hekta på Sigrid Undset?! Fullførte i dag en lengre anmeldelse av Tause kilders tale til neste nummer av tidsskriftet Gymnadenia, og holder for tiden på med romanen Gymnadenia. Elsket Elleve år. Elsker at jeg gjenkjenner meg selv i et barn som vokste opp Kristiania i slutten av det nittende århundre. Ikke er vi mennesker bare like fra sted til sted, men fra tid til tid. Kanskje er det opplagt, kanskje er det underlig at jeg lar meg overraske, det er jo ikke første gang. 

Ellers gjenstår statistikk for antall kvinner og menn lest i løpet av 2020. Følg med, jeg har oppdaget noe som muligens er sjokkerende?!


En stabel bøker jeg fikk 
til bursdagen. 


En bok jeg leste mens T sov oppå meg.

Bare noen fine tulipaner jeg fikk
da jeg fylte år.