fredag 24. august 2018

Sosiale medier (Landslide)

Tråkket rundt i skoene uten sokker hele dagen, helt fra jeg tok dem på om morgenen, gikk en runde i nabolaget med hundene, lengre enn jeg hadde tenkt fordi jeg smatt inn på en annen vei enn den planlagte da jeg fikk øye på to andre hunder, gjør alltid det hvis jeg kan. Den ene bjeffer sånn når hun ser andre hunder, jeg blir så flau. Jeg gjør alt for å unngå at det skjer, smetter inn sideveier, smetter inn små stier i skogen, kanskje til og med inn i skogen der hvor det ikke er noen sti. Vi smetter inn på en annen vei enn jeg hadde tenkt, det blir en lengre tur enn planlagt.

Jeg gikk til universitetet, i skoene uten sokker. Forbi jorder og fotballbaner. Jeg skulle gi fra meg en bok, selge den. Adjø, Biogeography: An Ecological and Evolutionary Approach. Lykke til, sa jeg, til den unge mannen som skulle ta det samme emnet som jeg selv tok for to år siden, et av de beste emnene. Etterpå gikk jeg til toget, ble sittende med en bok (om borgerlønn) på perrongen. Leste ut boka i løpet av togturen. Like før toget kjørte inn på Oslo S, leste jeg den siste siden: takksigelser. La boka i nettet, gikk ut i byen, hørte på musikk, gikk i bokhandelen, gikk til forlaget, spiste lunsj, var i et møte, alt sammen i skoene uten sokker. På toget hjem var jeg rastløs, irritert over det som føles som en sky inni hodet mitt, som om det er helt tett inni der, jeg vet ikke hva det kommer av. Den var ikke der før. Som om alt jeg leser, alt jeg hører, lærer, ser bare skimtes såvidt, som om jeg bare får tak i overflaten av tingene, og at tankene jeg tenker bare så vidt tenkes før de glipper, alt kommer og går så fort. Hjemme igjen tok jeg hundene med ut. Vi gikk i skogen. Jeg traff såvidt kjæresten min i døra før han skulle på en sommerfest med kollegene sine, jeg tok av meg skoene og hadde fått gnagsår ved storetåa, jeg sa til ham at jeg følte at jeg hadde blitt dum. Hjernen er så tåkete, sa jeg. Han skjønte ikke hva jeg snakket om, har ikke jeg skrevet masse de siste årene, fått publisert ting. Det har skjedd på tross av tåken, sa jeg. Det føles ikke som før. Før var jeg ganske smart, jeg kunne holde på en tanke lenge, og ut av den sprang det masse, nå forsvinner tankene med en gang.

Da han hadde gått, så jeg at det var en korrelasjon: det har vært tåkete nesten like lenge som jeg har hatt en smarttelefon og vært på sosiale medier. Jeg skumleser og hopper fra det ene til det andre, stadig, uten å sette meg inn i noe som helst. Ofte når jeg leser bøker, tar jeg avbrekk hvor jeg titter på mobilen og blir sittende og scrolle. Jeg lar meg selv avbrytes hele tiden. Jeg skammer meg, men klarer ikke å la være, og nå har jeg skjønt at det er det som gjør meg dum. Jeg holder på med noe som jeg føler at jeg må, selv om jeg ikke vil, og jeg har ikke lyst, jeg titter på mobiltelefonen og sosiale medier mot min vilje, men jeg får ikke til å slutte. Jeg er rett og slett avhengig, på en sykelig måte, og det er pinlig. Men det verste er jo at jeg føler meg dum, at tankene er korte og flyktige, som om jeg skulle gå på en form for antidepressiva, bortsett fra at jeg jo ikke gjør det og altså i tillegg til å unngå lange tankerekker også er engstelig, engstelig for situasjonen, fordi jeg husker en tid hvor jeg klarte å skrive mye og lenge og ofte og alltid hadde mange (fornuftige) ting å si om noe jeg hadde lest, men nå leser jeg, og det er det.

Jeg har tenkt på dette lenge, hvor er det blitt av de lange tankerekkene? De forsvant for lenge siden. I blant trodde jeg det var fordi jeg hadde henfalt til en rolig tilværelse med samboer og hunder, men det er ikke det, for tåka har vart mye lenger enn det, med et avbrekk da vi var nyforelskede, da var det som om hjernen skrudde seg på igjen, den var årvåken, jeg skrev en roman, jeg leste og skrev og tenkte i rasende fart, uten å bli avbrutt, og så henfalt jeg liksom tilbake til den gamle avhengigheten, for er det ikke en avhengighet, så er det en annen. Det er alltid en.

Hva gjør jeg nå da? Sletter meg? Sletter meg fra Facebook, fra Instagram, fra Twitter? Kutter alt tvert av? Det er jo ofte det man må når man avruser seg, det holder ikke å slutte litt. Jeg vil bare ha lange tankerekker igjen, slutte å bli avbrutt hele tiden. Logge av. La telefonen bli liggende igjen hjemme. Ha på meg et armbåndsur som kan vise meg tiden. Kanskje skaffe meg en gammel mobiltelefon man bare kan ringe og sende sms med, slik at jeg kan holde kontakten med folk når vi skal sees, det må være det beste med mobiltelefoner, man mister hverandre ikke, men man gjør jo ofte det likevel, når smarttelefonen går tom for strøm, det er ikke sjeldent den gjør det, og man ser det er en liten rød strek igjen på batteriet i hjørnet og man skriver til de man skal møte: snart tom for strøm, kan vi møtes et spesifikt sted til en spesifikk tid? Så møtes man akkurat klokken halv ett ved Ibsen-statuen utenfor Nationaltheatret. Og hvis ikke: vent fem minutter til. Vent ti minutter til. Den andre dukker opp. Den andre dukker opp med sandwicher fra den vietnamesiske sandwichbutikken like rundt hjørnet, fordi du skrev du var sulten, men hadde ikke tid til å kjøpe noe på veien. Du kom rett fra banen. Den andre kom fra en annen kant.

Den andre har ofte mobiltelefon tom for strøm. Det hender du selv har en mobiltelefon tom for strøm, det har skjedd at du har spurt betjeningen på den thailandske restauranten om du kan lade telefonen bak disken mens dere spiser, fordi du har panikk, er redd for å gå glipp av noe, at noen skal sende en melding om noe, noe umiddelbart, om å sees, men du mister dem. Du husker en gang mannen du var interessert i som nesten var på vei til deg, men som gikk tom for strøm, og da ikke fikk gitt beskjed, eller han fikk ikke beskjed fra deg om at du ville at han skulle komme, så han kom ikke, og dere fikk ikke sett hverandre. Dere fikk ikke sett hverandre. Han skrev dagen etter, sorry, mobiltelefonen gikk tom for strøm. Det var noe du kunne dvele lenge over etterpå, da det var over mellom dere to. Var det fordi dere mistet en kveld sammen, en kveld på å bli mer kjent? Sånne ting. Man må alltid ha strøm.

Men nå er dere faktisk kjærester, år etterpå. Så det gikk ikke så galt likevel. Det var ikke nødvendig med strøm på mobiltelefonen. Han er notorisk strømløs, mobiltelefonløs, uten internettilgang. Du river deg i håret noen ganger, men han kommer alltid hjem. Det var sånn det var før. Du er faktisk gammel nok til å ha levd slik før, før mobiltelefonen, før smarttelefonen. Det går bra. Folk møtes, folk gjør ting, folk gjør mange ting som de ikke går glipp av, nå går du glipp av mange lange tanker og å lese romaner sammenhengende. Husker du den ene dagen i ditt liv før du hadde en smarttelefon hvor du lå i senga og leste hele første bind av Prousts På sporet av den tapte tid i løpet av én dag? Ja, det husker du. Det er lenge siden. Når leste du en roman sammenhengende uten å også titte på smarttelefonen sist? Vet ikke, husker ikke.

Det ligger en stabel med (nye) bøker på spisebordet, jeg vil heller lese dem enn å titte på den lille skjermen, jeg vil jo det. Det er jo bare å gjøre det, men sånt kan man ikke si til folk som er avhengige, som om jeg skulle si til kjæresten min kan du ikke bare slutte å snuse, det kan man kan ikke si. Som om noen skulle ha sagt til meg da jeg hadde spiseforstyrrelser: kan du ikke bare spise? Nei. Er det ikke det ene, så er det det andre. Men nå vet jeg altså at jeg vil ut av dette, ut, ut, ut av denne tåka, denne dumskapen.

Føttene er ømme, jeg skulle hatt sokker i skoene. Skulle hatt på sandaler om jeg insisterer på å ikke bruke sokker, men har ikke sandaler. Jo, men de er altfor høye. Eller de ligger et sted i boden og jeg vet ikke hvor, sammen med en rød sommerkjole jeg ikke klarer å finne, har ikke sett den på årevis, men tenker i blant på den. Hvor er den? Får lyst til å gå i den. Den er av bomull og er egentlig litt stygg i formen, men den er myk og behagelig å ha på seg, jeg kunne kanskje hatt den på hjemme, eller brukt et belte rundt. Var så dum at jeg la flaska med Aperol i fryseren, og nå er den frosset. Det funker bare å legge sprit med høy alkoholprosent i fryseren, som gin, men vi har ikke mer gin igjen. Mother's ruin, som kjæresten min sier når jeg er på mitt andre melkeglass. Vet du at gin omtrent bare er vodka med einebær, sier jeg. Jeg har lest det i en bok om planter og alkohol. Men i den samme boka står det at norsk koriander er en delikatesse, og det har jeg aldri hørt før. Visstnok liker den kalde og fuktige somre, og vokser dermed godt her. Men etter litt sporadisk søking på nettet, ble jeg ikke noe klokere. Sant eller usant? Jeg vet ikke. Fordi søking på internett lett blir fragmentert: jeg leser litt, før jeg trykker på en link, havner på en annen side, trykker meg videre før jeg får lest ferdig, og slik blir jeg ikke klokere. Jeg blir ikke klokere, bare dummere.

Jeg vil lese romaner, jeg vil lese papiravisen, jeg vil skrive, kanskje jeg til og med skal bruke kokebøker istedenfor å bruke blogger - det var tross alt en kokebok som lærte meg å lage mat da jeg var nitten, det var ikke internett. Det er en kokebok jeg brukte flittig, det er satt kryss ved hver oppskrift jeg har laget. Den er full av suppemerker. Neste helg skal vi i et bryllup - jeg kan gå i et bryllup uten å ta bilder og vise det frem på sosiale medier. Når jeg skriver det slik virker det så dumt. Klart jeg kan. Herregud, selvfølgelig kan jeg det. Vi skal ta toget over fjellet, jeg skal lese en roman på veien, en hel roman. Kanskje den nye til Kristine Næss. Forrige gang vi tok toget den samme strekningen, leste jeg en av de gamle til Kristine Næss. Forrige gang jeg var i Bergen, funket ikke telefonen min, etter at jeg hadde hatt den i baklomma på en tur med hunden og jeg falt baklengs, på rompa, oppå telefonen. Like før vi dro til Bergen. Det gikk bra. Jeg gikk inn på stasjonen og forklarte til de i billettluka at telefonen min var død, kunne de skrive ut billetter på papir til oss? Ja, så klart.

tirsdag 21. august 2018

From a Low and Quiet Sea

Jeg har nå lest Donal Ryans From a Low and Quiet Sea, i mitt lille Bookerprisprosjekt. Jeg er ikke imponert. Den romanen gav meg virkelig ingenting. Første kapittel om Farouk som flykter fra Syria sammen med familien sin, sa meg ikke noe mer enn hva en hvilken som helst avisartikkel om flyktninger kan fortelle meg. Heldigvis var romanen nokså kort.

Nå har jeg lasta ned The Mars Room av Rachel Kushner, og håper på bedre lykke denne gang.

Tilfeldig bakgrunnsbilde:
En squash nesten like stor som hunden. 

onsdag 15. august 2018

Bookerprisen 2018

I våres slo det meg at måten jeg valgte ut nye bøker å lese på altfor lenge hadde vært via de samme, få kanalene, så jeg bestemte meg for å prøve nye metoder. Det var lurt, for det var nemlig etter at jeg ble bevisst på dette, at jeg oppdaget Barbara Comyns gjennom bloggen til The Paris Review (som jeg ikke hadde lest på en lang stund) - hvem vet om jeg ville ha oppdaget henne om jeg hadde fortsatt i de samme sporene.

Noe annet jeg i den anledning bestemte meg for, var at jeg skal lese meg gjennom langlista til Man Booker prize 2018. Foreløpig har jeg bare lest The Overstory av Richard Powers, men for en bok! Jeg hadde på forhånd lest at det var en roman, og syntes derfor det var rart at de åtte første kapitlene var som noveller i seg selv. Er dette en novellesamling? tenkte jeg. De kunne stått alene alle sammen - som åtte fine noveller. Men så, sakte men sikkert, som et tre som vokser og strekker seg, viser det seg at boka er en roman. En nydelig roman om menneskene, trærne, naturen og hvordan vi hører sammen.


Her er et lite utdrag fra kapittelet om Adam Appich, hvis far planter et tre for hvert barn som blir født: 


Four springs later, with the leaves’ first flush, the Appich kids fight over whose tree is the most beautiful. They fight again when the seeds come out, and later the nuts, and finally the autumn rush of color. Health and power, size and beauty: they fight over everything. Each child’s tree has its own excellence: the ash’s diamond-shaped bark, the walnut’s long compound leaves, the maple’s shower of helicopters, the vase-like spread of the elm, the ironwood’s fluted muscle.


Har forøvrig funnet ut at man kan sende alle markeringer og notater man gjør i en bok på lesebrettet som pdf til seg selv. Enda en fordel med lesebrett altså (i tillegg til at man kan befinne seg på Svalbard og få en bok i fanget i løpet av et minutt).


Neste ut er From A Low and Quiet Sea av Donal Ryan. Har allerede lastet den ned på lesebrettet.


Vi får se om jeg rekker å lese alle bøkene på langlista (tretten bøker!) før kortlista annonseres den 20. september. Det er uansett ikke målet, jeg vil bare oppdage ny, god litteratur.

mandag 13. august 2018

Bloggen er ti år

En eller annen gang i løpet av sommeren passerte datoen for tiårsdagen til denne bloggen. Jeg startet den for å øve på å skrive, selv om mange av de tidligere innleggene ikke hadde noe med skriving å gjøre. Det er mye i arkivet som gjør meg flau, men heldigvis forandrer man seg.

Jeg prøvde å skrive en liten tekst om de ti årene og dens forandringer, men det interesserte meg altfor lite. Ti år, poff. Det gikk fort.

Ti år er et helt lite hundeliv nesten.