Litteratur i juli: I havet, ved havet, og på havets bunn

I år ble det sommerferie hjemme i Norge, det lengste vi dro var til en hytte i Eggedal. Det er digg å ikke reise så mye, dessuten er det så mye her jeg bor som jeg ennå ikke har sett, f.eks. gikk vi i dag på en sti vi ikke går så ofte, kanskje vi har gått den under helt andre årstider, for vi oppdaget rekke på rekke med bjørnebærbusker som jeg ikke tidligere visste om. Bærene var ikke helt modne ennå, men snart! Snart kommer vi tilbake, med tomme yoghurtspann. I det jeg har lest forholder det seg annerledes: jeg har vært på havets bunn, med teuthiser og korrigezer, i The Palace Beneath the Sea, en bok som (for å være ærlig) var en smule for lang; jeg har befunnet meg i et landskap besøkt av romvesener, i sonen; jeg har hengt med hekser som kan se inn i fremtiden og forvandle seg til kråkefugler; jeg har hengt i Dublin med to unge jenter (som lignet meg selv); jeg har vært i huset til Sylvia Plath og Ted Hughes; jeg har vært i Jaroslav, eller skal vi si: jeg har reist hjem fra Jaroslav, for mesteparten av Hardråde leste jeg faktisk i jula, men i juli leste jeg den altså ferdig. Jeg skjønner hvorfor den fikk så god kritikk, men jeg har kanskje fått nok middelalder på en stund? 

Ja, også var det jo VM, og det er gøy uansett hvor man er? Jeg tør å påstå: JA. For en sommer! Det har vært fotball, bading, bringebær & blåbær, solbær, sykling, iskrem, hester på sommerbeite. Det har vært boblebad i elver og turer i fjellet, sherpatrapper og quiz. I treet vokser små pærer seg større, og på verandaen har tomatplantene fått frukt. Snart har jeg deadline til et nytt romanutkast, så litt skriving har det også vært. I morra skal vi krabbefiske og gå langs kyststien! Noe jeg glemte å fortelle sist er at jeg i våres ble spurt om å delta i et lyddusj-prosjekt i Kristiansand, så nå kan man høre meg (og flere andre forfattere med tilknytning til byen) lese opp et brev til en fremmed i Wergelandsparken. Jeg har ikke vært der selv ennå, men tenkte å ta meg turen neste gang jeg er i byen. 

Det er fortsatt masse igjen av sommeren, og om et par uker skal jeg lese på Hagelarm. Det gleder jeg meg til!

PROSA 
1. THE DAFFODIL DAYS av Helen Bain 
2. ROADSIDE PICNIC av Arkady & Boris Strugatsky
3. NAVNENE av Florence Knapp 
4. THE LONELY GIRL av Edna O'Brien 
5. THE WITCH av Marie NDiaye 
6. THE PALACE BENEATH THE SEA av Lauren Wiesebron 

SAKPROSA 
7. HARDRÅDE av Tore Skeie 

POESI 
8. TUNGA MI PROTESTERER MOT DØDEN av Anna Kleiva og Bendik Vada (red.) 

S for sol, sommer og snegler. 

Fôrhest og sønn på sommerbeite. 

Hang ikke bare med hester, men også med
 kattungen Yorgos. 

En bok jeg leste med et av barna.

Det er noko fint med å ha tilgang til naturverda, å hugse at ho kan ha verdi i eit skjønnlitterært verk på same vis som ho har i liva våre. Kva om eit skjønnlitterært verk berre endar i side på side med planteskildringar? Viss det ikkje allereie finst, då må eg setje meg ned og skrive det.

– Amina Cain, Ein hest om natta

Litteratur i mai: Syriner, slippfester på Bingen bok og bøker om vold i nære relasjoner

PROSA
1. FRANNY AND ZOOEY av J. D. Salinger 
2. GATER JEG HAR LEVD av Nikolai Torgersen
3. LYKKELIGE ER DE LYKKELIGE av Yasmina Reza 
4. JEG LENGTER ETTER SKIPSKATASTROFER OG PLUTSELIG DØD av Hilde Charlotte Blomberg 
5. BIG KISS, BYE-BYE av Claire-Louise Bennett 
6. RADICAL av Xiaolu Guo
7. JOHANNE DEN VANVITTIGE av Sunniva Lye Axelsen 
8. DETALJENE av Ia Genberg 

Mai ble avslutta med et 31 kilometer langt terrengløp, en ridetime og et bad i havet. Kanskje er det derfor jeg starter juni både lemster og forkjøla. Jeg følte mai varte lenge, ikke fordi det var en fæl tid, snarere tvert i mot, det skyldes nok at den var så begivenhetsrik. Det ble holdt slippfest for Adventfjorden på Bingen bok, jeg traff mange (hyggelige) mennesker, jeg fikk en ny roman antatt og jeg mottok et arbeidsstipend. Heldige jeg! I tillegg blomstret tulipanene og frukttrærne, og på verandaen vokser det nå både egendyrkede erteplanter og tomatplanter. Og likevel ble det tid til lesning! (Selvfølgelig, det er alltid tid til lesning.) Jeg hadde et gledelig gjensyn med Xiaolu Guo, som jeg ikke har lest på mist ti år. Det fantes en tid hvor jeg leste veldig mye av henne, i et annet liv, føles det nesten som! Det kunne vært et eget kapittel, den tiden jeg leste Xiaolu Guo, som i Ia Genbergs fantastiske roman Detaljene. Det er en sånn roman jeg (nesten) skulle ønske jeg hadde skrevet selv. Ellers digget jeg Big Kiss, Bye-Bye, en roman også full av detaljer. 

Johanne den vanvittige var helt klart den boka jeg likte minst. Boka beskrev vold i nære relasjoner mellom to heterofile par. I det ene paret var det mannen som var voldelig, i det andre paret var det kvinnen som var voldelig. Den voldelige mannen føltes som en pappfigur: Han var helt klart en skurk og ingenting annet. Det stod ingenting om hvordan han hadde blitt som han var blitt. Han var bare DEN VOLDELIGE MANNEN. Den voldelige kvinnen (Johanne) derimot, ble beskrevet med snert, og historien om henne ble en historie om vold som "empowerment". Hun hadde mange flere lag enn han. Sånne ting får det til å fullstendig vri seg inni meg. Den skjeve fremstillingen får det til å virke som om vold er bedre dersom den utøves av en kvinne fremfor en mann, ugh. Dessuten er det ingen menn som bare er den voldelige mannen. Alle har flere lag, alle kommer fra et sted, alle har sin bagasje, selv om det ikke unnskylder noe som helst. Den manglende beskrivelsen av mannen som en person med flere lag får meg til å tro at forfatteren har vært livredd for å victim-blame det kvinnelige offeret i romanen sin. Nei, den boka får et rungende NEI fra meg. 

Apropos voldelige ektefeller, nå leser jeg The Country Girls av Edna O'Brien, som jeg snart må legge bort siden jeg har lovet meg selv å lese Roadside Picnic før jeg skal delta på Kritikerseminaret på Lillehammer senere denne uka. Seminaret er en del av litteraturfestivalen og skal handle om sci-fi og annen sjangerlitteratur. 

Apropos sci-fi ble første nummer av tidsskriftet Cuadernos Calque, redigert av Marian Womack, publisert nå i mai. Der er novellen jeg opprinnelig skrev for antologien En strek gjennom tyngdekraften publisert på engelsk, oversatt av meg selv. Tittelen er fortsatt den samme! 

Nå gleder jeg meg til å reise på festival. Kanskje får jeg med meg et foredrag om Sigrid Undset også. 

Adventfjorden poserer med syriner. 

Villblomster. 

Det blir ny roman, kanskje til neste år?

Min redaktør og jeg i samtale på Bingen bok. 

En akeleie vi så i skogen. 

En bok jeg kjøpte på Bingen boks vårfest. 

En barnebok om Svalbard. 

En ormetunge. 

En annen kveld på Bingen bok: Amina Cain i samtale
med sin norske oversetter Julia Aagenæs Wiedlocha. Gleder
meg til å lese Ein hest om natta. 

Velkommen til lanseringsfest!

STED: BINGEN BOK, Storgata 36A (i Oslo, ja)
TID: Torsdag 21.5 kl. 18:30 (Dørene åpner 18:00)

“Svalbardi fundin” forteller islandske årbøker fra året 1194, fire dagers seilas unna, “nord i Havsbotn”. Like lenge tar det ikke for økologen Yngvild å komme seg til øyriket, hun reiser med passasjerfly. Hun ankommer våren på øyriket, rødsildren er i ferd med å blomstre, snart også svalbardvalmuen og polarflokken. Ærfuglene vralter langs veien, sledehundene bjeffer fra sine kennelbur. 

Fra forskningsstasjonens kontor er det utsikt til Adventfjorden, en åtte kilometer lang fjord, fire kilometer på det bredeste, en varm lomme i isødet, og det tettest befolkede området på øyriket jeg både elsker og hater. Polarmåker glir lydløst over sjøen, rødnebbternen ikke like så. Etter nesten åtte års tilblivelse kan jeg ønske velkommen til lanseringsfesten for romanen Adventfjorden!

Arrangementet vil finne sted i mai, ennå for tidlig til at blomstringen er i gang så langt nord, men fortvil ikke, vi skal være et annet sted, nemlig i den hyggelige feministiske bruktbokhandelen Bingen Bok i Storgata. Et steinkast unna Oslofjorden! Omgitt av kvinnelige forfattere, både døde og levende, blir det mingling, opplesning og en samtale mellom forfatter og redaktør. Det blir mulighet for både bokkjøp og noe godt i glasset, som ikke krever et eget klippekort for å få tak i (denne referansen tar du når du har lest boka).

Kom, kom!

Bøker om Arktis 5/12: Arktiske mysterier

Barna og jeg har lest Arktiske mysterier av Maria Philippa Rossi. Eller det vil si, eldstemann på snart sju år og jeg har lest boka, mens det ble litt for avansert for yngstemann på fire, som under lesningen stadig gikk til og fra, eller rett og slett sovnet. Riktignok av andre grunner enn hva som kunne finnes i det et annet familiemedlem sa forleden: "I'm fucking sick of the Arctic, it's insane how much research there is on the Arctic compared to other places." Bare så det er sagt, jeg parafraserer, og vedkommende har selv deltatt i et forskningsprosjekt om Arktis, riktignok av samfunnsvitenskapelig art, og ikke naturvitenskapelig, som jo er den delen av vitenskapen Arktiske mysterier først og fremst handler om. Her tildeles forskningsfelt hvert sitt kapittel, bygget opp rundt intervjuer med en forsker fra feltet. Et kapittel handler om geologi, et annet om is. I kapittelet om botanikk får vi høre om Hanna Resvoll-Holmsen, hurra for det! Hun har til og med fått sin egen tegning, av bokas illustratør Sara Boccaccini Meadows. Fint er det også at Svalbards flora er viet hele to sider med illustrasjoner, men når det er sagt må jeg si at det er utrolig mye hvitt i boka. Det er rett og slett bemerkelsesverdig mye flate hvor det ikke er noen ting, verken tegninger eller tekst. Jeg får den visuelle følelsen av å lese et skoleprosjekt hvor en elev forgjeves har forsøkt å fylle sidene, selv om innholdet jo er av et høyere nivå. Likevel føles noen av faktaboksene litt tilfeldige, som om de bare er i løs sammenheng med selve hovedteksten. I noen av boksene kommer forslag til forsøk barna kan gjøre selv hjemme, de er litt bedre. Jeg liker særlig forsøket med Snickers-baren for å illustrere hvordan en isbre fungerer i ulike temperaturer, og forsøket med to isbiter for å vise hvordan is smelter bare på overflaten, men boksen hvor man blir bedt om å google et visst dyreplankton for å se hvor romvesen-aktig det er, liker jeg ikke. Hvorfor ikke bare vise oss en tegning av dyret? Hvorfor må vi finne frem skjermen for å få vite det? Ellers et stort pluss for at Rossi skriver om folkeforskning i tillegg. Ja, du og jeg kan samle informasjon som kommer forskerne til gode. Vi kan alle bidra. For eksempel ved å melde inn om hvordan et jordskjelv føltes. 

En ting jeg savner er fuglene. Det kunne godt vært mer av dem, men det er kanskje mer et ønske enn en kritikk. Kritikk kunne heller forskerne fått. Hendelsen hvor en isbjørnunge ble drept av en isbjørnhann her forleden, fordi isbjørnungens mor var for svak til å beskytte ungen etter å ha blitt bedøvet av forskerne, er jo ikke første gang en isbjørn har dødd etter forskernes inngripen. "Uheldig engangstilfelle", du liksom. Selv har jeg vært med på å plukke planter på Svalbard, i forsknings øyemed, noe som ellers ikke er lov. Jeg synes vi bør snakke litt mer om hva vi tillater forskere å gjøre, selv om det kanskje er vanskelig å gjøre det i en barnebok om forskning. Man vil jo ikke skremme barna bort fra vitenskapen, tross alt. Spørsmålet er: Klarer denne boka å lokke barn til forskning? Jeg vet ikke! Noen ganger leser vi ting som vi ikke umiddelbart tenker på og snakker om, men som vi kanskje husker til siden, og det gjelder vel barn også. Jeg må innrømme at barna mine ikke er spesielt interessert i Arktis, og at det var jeg som tok med denne boka hjem. Arktiske mysterier får et lunkent tja fra oss alle, tror jeg. 

Her forventet jeg en illustrasjon av en niskinflaske, men den
kom aldri. Jeg ble så forvirret av mangelen på en illustrasjon at
jeg begynte å lure på om målebegeret til høyre var en
niskinflaske, men det er det jo ikke. 

Her får jeg lyst til å pirke og si at vi også er dyr. Hilsen biolog

Her nevnes pinnebrød, men hvem spiser pinnebrød i
sommerferien, egentlig? Det er jo bålmat, og bål er
ikke lov om sommeren. 

Her følger en illustrasjon over maten som blir
nevnt på foregående side, men jeg ser
ikke noe pinnebrød? Det får meg til å
spekulere i om illustratøren ikke aner hva
pinnebrød er for noe. 

Dette her er jo helt pinlig unøyaktig i en bok om forskning.
Forfatteren skriver at 20 % av verdens landområder er dekket av permafrost, men vi skal se for oss hele jordkloden? Mesteparten av jordkloden er jo hav! Jeg skjønner ikke at noen ikke har påpekt dette før boka gikk i trykken. 

To sider med planter. 

Her ser dere et eksempel på hvor mye luft det
er på sidene. 

Tegning av Hanna Resvoll-Holmsen. Hun ser
betydelig blidere ut på tegningen enn hun gjorde
 på originalbildet, syes jeg. 

Litteratur i april: Våren tramper / med sølete støvler / på teppet i vinterens bestestue

Sitat fra Fædrelandsvennens anmeldelse av Adventfjorden,
hvor jeg forresten fikk terningskast fem!

En bok jeg leste ute i april. 

Et dikt fra Mosestille. Kjerringrokk av Kjersti Ericsson. 

Et bilde jeg tok av skrivepulten min på Verdens bokdag. 

I april ble Adventfjorden utgitt, og jeg følte at jeg endelig kan si at jeg har et forfatterskap. Ikke nok med det, så har april vært full av lesing og skriving. Å, jeg leste så mye fint og bra, og det var gøy, gøy, gøy å skrive. Ellers var jeg på mitt første årsmøte med Norsk Forfattersentrum, og jeg leste på et arrangement med Splittet Kjerne. 

I mai blir det lanseringsfest for Adventfjorden på Bingen bok, nærmere bestemt torsdag 21. mai, klokka 18. Velkommen! 

PROSA 
1. JEG VAR LENGE DØD av Karl Ove Knausgård
2. VINTER I SOKCHO av Elisa Shua 
3. A SORCERESS COMES TO CALL av T. Kingfisher 
4. HAMNET av Maggie O'Farrell
5. KAMMAKARGATAN av Therese Bohman

POESI 
6. ALKEKONGERIKET av Kjersti Ericsson 
7. MOSESTILLE. KJERRINGROKK av Kjersti Ericsson
8. ORD I ARKTIS av Lisbeth Espenes 

ESSAYS (?)
9. THE BOOK av Mary Ruefle 
10. MY PRIVATE PROPERTY av Mary Ruefle 

"Adventfjorden" har kommet fra trykken!

Bøker om Arktis 2/12: De stjernekyndige

Etter flere måneder på nattbordet har jeg endelig klart å lese meg gjennom Vetle Lid Larssens De stjernekyndige, en over fem hundre sider lang gørrkjedelig roman om en liten gjeng vitenskapsmenn som reiser fra København til Vardø for å bygge et observatorium, slik at de kan se Venuspassasjen i 1769, en bragd som de håper skal plassere dem på den vitenskapelige stjernehimmelen. Ja, de skal bli like berømte som Kopernikus & co. Målet er like klart som dagen, likevel klarer jeg ikke å forstå hvorfor mennene lider seg gjennom en reise nordover. Romanen er livløs og uengasjerende. En av vitenskapsmennene er botaniker, men hans blikk på plantene fremstår som maskinell. Han virker veldig lite interessert i plantene til å være en som så gjerne vil virke som vitenskapsmann, og kanskje er det litt av meningen, siden boka flere ganger kverner om hvor bra det er å være en god toer når man ikke kan være en ener, så mye at tankene mine går til Johan Harstads Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet?, en bok som også kjedet meg innmari og som var altfor lang og altfor tydelig skrevet av en mann, på den måten jeg hater at en bok er tydelig skrevet av en mann, det har kanskje noe med tingene som ikke beskrives, kvinnene som føles som pappfigurer, uten at jeg kan si at mennene i romanen var spesielt dype, de heller, det var de samme følelsene som dukket opp igjen og igjen, irritasjon, ærgjerrighet og sjalusi, det var omtrent ikke noe ved dem annet enn de tre nevnte modusene, bare et kort blaff av forsoning på slutten, som jeg heller ikke fant særlig troverdig. De reiser til Vardø, men i realiteten kunne de ha vært hvor som helst, for jeg klarte ikke å se for meg det skiftende landskapet, ei heller landskapet de kom til og ble værende i til Venus hadde passert. Jeg falt helt ut under beskrivelsen av hvalrossjakten, det var så kjedelig. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fremstilt som så spesielt å plukke en reinrose og gi den til sin kollega, er ikke reinrose en ganske vanlig plante både i fjellet og i nord? Tar jeg feil? Det var vel ikke meningen at det bare skulle være en søt gest fra en konkurrent til en annen? Det ville i så fall være helt urealistisk, så mye de ellers hatet hverandre, Borchgrevink og ungareren. 

Styr unna, med andre ord. 

Adventfjorden!

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles. 

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Litteratur i november: Havet og skipet

SAKPROSA
1. STEERING THE CRAFT av Ursula K. Le Guin 
2. HAVBOKA av Morten Strøksnes 

POESI 
3. VI ER BØNNENE SOM GUD BER av Jon Ståle Ritland 

Leste nesten ingenting i november, sykdom herjet i hjemmet, i stedet stoppet jeg hull i bukser og luer mens jeg hørte på podcaster, bl.a. den nystartede Fantastiske bøker med Tharaniga Rajah og Monica Bjermeland. Veldig gøy, gleder meg til fortsettelsen! (Det hører forresten med at jeg i tillegg til å reparere klær så smått har begynt å hekle, så nå står ikke verden til påske.) Før jeg ble syk rakk jeg imidlertid å delta på forfatterforeningens medlemsmøte, og bra var det, for der traff jeg mange hyggelige folk, i tillegg til at jeg bevitnet korrekturlesing i plenum. Herlig! 

Jeg likte hver eneste av de få bøkene jeg leste denne måneden, og til tross for at det bare ble tre, har jeg karet meg fremover i mannsprosjektet mitt. Nå mangler jeg bare fire bøker skrevet av menn for å nå målet mitt. Det klarer jeg i løpet av desember, bank i bordet! 

Bøkene som ble liggende, 9/10

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom: 

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon

De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Litteratur i april: Roboter og blomster

I april fant jeg ut at Jamaica Kincaid også skriver barnebøker,
 og ikke bare det, men at hun nylig hadde skrevet en, og at den
handler om botanikk! 

Morsom klubb som jeg i april oppdaget at eksisterte, da en av
 medlemmene hadde skrevet en artikkel i nyeste nummeret av
Gymnadenia. 

I april så jeg Sara Stridsberg i samtale med Kaja Schjerven Mollerin på Litteraturhuset. Jeg leste Farväl til Panic Beach, og det var fint. Jeg leste også My brother av Jamaica Kincaid, noe som var fantastisk. Mer uventet var det at jeg kjedet meg da jeg leste Arendal. Jeg brukte flere dager på å lese den, omtrent like lenge som det tar meg å lese en av de alminnelig tjukke bøkene til Knausgård, denne var jo bare en flis. 

Generelt ble det ikke så voldsomt mye lesing i april, påskeferie til tross. Jeg tror jeg brukte en del tid på å skrive, og på vårrengjøring og å sykle. Jeg kan nevne at vi har lest den svenske barneboka Chop Chop. En tapper jordbos berättelse av Linda Bondestam et par ganger (rettelse: et titalls ganger, sikkert over femti), og at vi elsker den. Et barneboktips der, altså! 

Nå er det mai, det er tulipaner i huset og jeg leser Among flowers av Jamaica Kincaid. 

PROSA 

1. MY BROTHER av Jamaica Kincaid 

2. RENESSANSEFEMININ HORROR av Runa Borch Skolseg 

3. ARENDAL av Karl Ove Knausgård 

4. FARVÄL TILL PANIC BEACH av Sara Stridsberg

SAKPROSA

5. UTEN NÅDE av Birger Amundsen 

POESI

6. EPLET, NESTEN av Anna With 

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

Litteratur i januar: Podcaster og kaskelotter

I januar tapetserte jeg huset mens jeg hørte på podcaster om bøker. Jeg hørte på flere podcaster i løpet av av én uke enn jeg gjorde i hele fjor, tror jeg. Jeg hørte Rachel Cusk i samtale med Jessica Gedin, noen uker etterpå plukket jeg opp Parade, den gjenstår å lese ferdig. Jeg hørte to psykologfyrer snakke om litteraturens verdi for psyken, ja, velkommen etter, tenkte jeg. Jeg hørte Bjørn Vatne snakke med Theis Ørntoft om Jordisk. Jeg hørte Vigdis Hjorth snakke med Lars Ramslie, fikk lyst til å lese Fjellet, geværet, vannet. Jeg hørte Dua Lipa snakke med Olga Tokarczuk, senere løp jeg så godt jeg kunne på hålken uten å skli mens jeg hørte på Dua Lipas Radical Optimism. (Er jeg veldig tøff eller bare veldig dum?)  Jeg har nemlig løpt ganske mye i januar, etter noen måneders pause, og krysser fingrene for at jeg blir klar for Birken i juni. 

Apropos Gudbrandsdalen, så var vi på hyttetur i Gausdal i helga, jeg leste litt i Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med. Og forresten så er det nettopp Kyrre Andreassen som har oversatt Ørntofts Jordisk til norsk, hvor jeg la merke til at han lot noen av karakterene bruke ordet kaskelot om noen dyr de skulle se i Nord-Norge. Jeg ante ikke hva det var for noe, det viser seg at kaskelot er det danske ordet for spermhval, som Andreassen altså ikke hadde tatt seg bryet med å oversette, jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men det er i hvert fall gøy å vite at spermhvalen heter noe så morsomt på dansk. Kaskelot, bare smak på det ordet. Og apropos dansk, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid siden jul. Tjue, tjuefem ganger? Hele tiden mens jeg simultanoversatte fra dansk til norsk. Det var ikke populært da jeg, for å få litt variasjon, forsøkte å lese på dansk til barna, for det var helt uforståelig. (Nå har jeg imidlertid, like før vi dro til Gausdal, gjemt boka under senga, og det ser ut til at den er glemt. Der, i glemselen, kan den gjerne forbli litt til, selv om det er en vidunderlig bok, den er jo det.)

Andre gledelige, litterære hendelser å melde fra januar er at jeg har fått meg en skrivegruppe, og det er helt nydelig. For en fantastisk skrivemåned det har vært! Håper det fortsetter slik, bank i bordet!

PROSA

1. JORDISK av Theis Ørntoft
2. DA VI VAR YNGRE av Oliver Lovrenski
3. HALVA MALMÖ BESTÅR AV KILLAR SOM DUMPAT MIG av Amanda Romare

SAKPROSA

4. HOLD ME TIGHT av Dr. Sue Johnson

POESI
5. DE JORDBUNDNA av Emma Kanckos 
6. KASKADER AV OKSER OG ASKE av Eirik R. Røkkum 

Et av tapetene jeg fikk på plass mens jeg hørte
Dua Lipa og Olga Tokarczuk snakke om Før
plogen din over de dødes knokler. 

Bøker lest i januar: Kakaduer og menneskenes evolusjon

Tiden flyr, januar er over allerede. Den beste romanen jeg leste var en roman jeg har lest før, Trollvinter av Tove Jansson. Ellers var det interessant å lese Anka Ryalls bok om Hanna Resvoll-Holmsen, og Anna Blix' bok om hvordan fødsler og svangerskap foregår hos andre dyr enn oss. Og hos oss, for så vidt. Vi mennesker har utviklet oss til å føde med hjelp fra andre, jeg lærte bl.a. at kroppene våre, slik de er i dag, ikke er laget for å kunne føde alene. Elsker å lese om hvordan biologien vår er så tett knyttet til samfunnet vi har laget oss. Kanskje fordi jeg stadig kommer bort i folk som argumenterer for "den sterkestes rett", og som unnskylder dårlig oppførsel, med (det de tror er) evolusjon som grunnlag, men jeg sier som Ygritte: You know nothing. Boka anbefales! 

Februar er like rundt hjørnet, og det betyr: BOKLANSERING. Min andre roman, De jordbundne, slippes mandag 19. februar. Jeg grugleder meg. Slippfest blir riktignok ikke før i mars. Imidlertid skal jeg lese fra boka på Deichman Tøyen den 14. februar kl. 19. Sees? 

Ellers går det ganske bra med nyttårsforsettet mitt om å lese flere menn. Jeg har faktisk klart å lese akkurat 50/50 kvinner/menn denne måneden. Tommel opp til meg selv! Og øverst i bunka ligger Jon Fosse,  Mikhail Bulgakov og Thomas Bernhard. Vi skal nemlig til Østerrike senere i år, så jeg tenkte at nå er det på tide å lese ham, Utslettelse og Gamle mestere har vært på leselista i årevis. Gleder meg til å lese dem alle sammen. 

Fortsatt god vinter! Kjør og gå forsiktig på glatta!

Slik blir omslaget!

En fiffig beskrivelse, fra romanen Cleopatra
and Frankenstein av Coco Mellors.  

En morsom anekdote om Selma Lagerlöf. 

PROSA
1. TOLLAK TIL INGEBORG av Tore Renberg
2. TROLLVINTER av Tove Jansson
3. STORKENES FLUKT av Walid Nabhan
4. ILD, TENNER, VANN, TUNGE av Nhu Diep 
5. STAMBOUL TRAIN av Graham Greene 
6. LUCKY JIM av Kingsley Amis

POESI 
7. FINANS av Martin Svedman 
8. NORSKE SKOGER av Nora Aschim 

SAKPROSA
9. HANNA RESVOLL-HOLMSEN av Anka Ryall 
10. 40 UKER av Anna Blix

Hanna Resvoll-Holmsen

For et par dager siden overvar jeg en samtale om Hanna Resvoll-Holmsen på Nasjonalbiblioteket. Det er en del år siden jeg oppdaget henne og ble så begeistret at jeg tegnet en tegneseriestripe om "Norges første grønnstrømpe". Den gang hadde jeg så lyst til å lese mer av og om henne, men jeg fikk ikke tak i noe, heller ikke biografien til Bredo Berntsen. Jeg nevnte også Resvoll-Holmsen såvidt i debutromanen min, men så glemte jeg henne litt bort – på den tiden hadde jeg ennå ikke oppdaget hvor mye moro man kan finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. (Til nå har jeg for det meste lest tekster relatert til Sigrid Undset). 

Men så – takket være Facebooks algoritmer – oppdaget jeg dette arrangementet i tide, hurra for det, for der, på scenen i Målstova, satt fire andre minst like begeistra personer. Det var både interessant og gjenkjennelig å høre panelet prate om Resvoll-Holmsens reiser til Svalbard. F.eks. det at geologene lurer på om de skal ha med en botaniker til Svalbard. Nei, det hadde de egentlig ikke tenkt, men ok da. Jeg har selv opplevd en og annen geologstudent lure på hva det er å studere av planter på Svalbard. Hvor er plantene, liksom? Helt nede på bakken finnes de, for den som gidder å se etter. Og det hadde panelet et fint sitat for, av Virginia Woolf: La oss ikke ta for gitt at livet er fyldigere til stede i det som vanligvis anses som stort enn i det som vanligvis anses som lite.

Foranledningen til arrangementet var at det i år er 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født, og i i forbindelse med det har Nasjonalbiblioteket trykket en fotobok med noen av Resvoll-Holmsens bilder. Hun var jo en pioner i den henseende. På et tidspunkt ble det stilt et spørsmål om bilder er av betydning for forskning nå til dags, og inni meg tenkte jeg på min samling av et firesifret antall bilder av rødsildre på Spitsbergen. Svaret på spørsmålet er altså JA. 

Og som om ikke en fotobok var nok, så har litteraturprofessor Anka Ryall, som var med i panelet, skrevet en bok om Hanna Resvoll-Holmsen. Den gleder jeg meg til å lese! Å, for en fryd alt dette er!