"Adventfjorden" har kommet fra trykken!

Bøker om Arktis 4/12: Ord i Arktis

Ord i Arktis av Lisbeth Espenes er, ifølge forlaget, ikke en diktsamling om Arktis, men en samling dikt skrevet i Arktis. Jeg tenkte likevel at den egnet seg for min lille serie "Bøker om Arktis", tittelen nærmest ber om å bli lest som en bok om Arktis. (Når det er sagt trenger ikke ordet "Arktis" i seg selv å generere en slik lesning, bare tenk på romanen Kärlekens Antarktis av Sara Stridsberg, som ikke handler om Antarktis, i hvert fall ikke bokstavelig talt.) De fleste av diktene er riktignok stedløse, men innimellom dukker det opp dikt som henviser til steder i Arktis, bl.a. et dikt som heter "Skyen over Svalbard", som jeg synes er pussig, det er sjeldent én sky på himmelen, og i hvert fall ikke over hele Svalbard, vel? Videre kan jeg si at deler av diktet går slik: "Fjellene kveler meg / Menneskene kveler meg / Som skyen over himmelen / Vil jeg sveve av sted". Veldig plumpt og klisjéaktig, som stort sett hele samlingen er. I et annet dikt forekommer beskrivelsen "store høyder og dype daler". Som om ikke det er nok, inneholder samlingen to corona-dikt, som begge bekrefter min påstand om at alt som noensinne er skrevet om corona er gørrkjedelig. Det eneste fiktive jeg kommer på, hvor tilbakeblikk på corona ikke har vært kjedelig, er tv-serien The Pitt, men selv der eksisterer corona bare i korte flashbacks, og jeg tror at det er mer enn nok. Var det mer, ville det vært kjedelig. 

Litteratur i mars: Foredrag og folk som forsvinner

Påska er over, jeg leste Jeg var lenge død og hvor mye mer påskestemning kan man få av en bok som ikke er en krim? Eller, var det kanskje en krim? Dette kan jeg bare diskutere med folk som har lest boka, for jeg vil ikke røpe hva som skjer. Om selve ferien kan jeg si at jeg hørte kattugle og at det ble opptil flere middager spist ved bål. Om mars måned kan jeg si at den ble svært produktiv på skrivefronten. Jeg tenkte mye på både I Who Have Never Known Men og Madness, Rack and Honey. Jeg var på konsert med Jenny Hval på Vega, forrige gang jeg så henne var hun rockettothesky, det må være omtrent tjue år siden? Forøvrig er det verdt å nevne at hun har skrevet en roman som jeg leste på omtrent samme tid og som jeg fortsatt tenker på iblant, nemlig Perlebryggeriet. (Selv var jeg temmelig laber i min kritikk den gang, lite visste jeg at romanens bryggeri skulle feste seg på netthinnen.)

Nå er det april, hestehoven har sprunget ut for lengst, og Adventfjorden er straks å finne i bokhandelen. 

PROSA
1. I WHO HAVE NEVER KNOWN MEN av Jacqueline Harpman
2. DE STJERNEKYNDIGE av Vetle Lid Larssen
3. JEG HAR DET IKKE I MEG Å BLI KLASSEKONTAKT av Caroline K. Palonen
4. SANNINGSBERGET av Therese Bohman

SAKPROSA 
5. MADNESS, RACK AND HONEY av Mary Ruefle 

TEGNESERIE
6. ULTIMA THULE av Didrik Magnus-Andresen 

Et morsomt utdrag om Arktis fra Madness, Rack and Honey.

Teksten jeg skrev om Jeff Sebos The Moral Circle kom på
trykk i Klassekampen. 

Bøker om Arktis 3/12: Alkekongeriket

I vinter, for et par måneder siden, kom jeg over det litterære tidsskriftet Polarlit. Polarlit oppstod i 2023 og er intet annet enn Svalbards eget litteraturmagasin. Med stor interesse scrollet jeg nedover hjemmesidene deres og fant et par dikt av Kjersti Ericsson. Det viste seg at diktene, om havhest og ismåke, var hentet fra diktsamlingen Alkekongeriket som ble utgitt i 1997. Til min store glede fant jeg samlingen i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket. Jeg liker hvordan Ericsson beskriver Svalbard først og fremst via de levende, hvordan omgivelsene kommer til syne i relasjon til dem fremfor å stå alene. Jeg liker også hvor tydelig det er at diktets jeg er fremmed i det høy-arktiske landskapet, fordi hun eller han stadig drar de arktiske skapningene inn mot noe kjent, et skjærereir for eksempel, som i det følgende diktet, og at i det skjærereiret kommer inn i diktet, er det ikke lenger de små plantene under vinterdekket som fremstår som det eksepsjonelle, men nettopp skjærereiret; i det siste linje leses er det skjærereiret som føles malplassert. Det som først fremsto som kjent, er nå det fremmede. 

I neste dikt sees enda en sammenligning av arter på Svalbard og på fastlandet, riktignok synes jeg diktet er mer banalt enn det foregående. Jeg liker det ikke like godt, men synes likevel tror godt om alle var en treffende beskrivelse av svalbardreinen. 

Følgende dikt vil jeg beskrive som barnlig og lekent, likevel ser jeg for meg mye mer enn bare en dukkende sel. Jeg tenker på det enorme landskapet, hvor smått alt som lever er i de enorme massene av hav og fjell; ved første øyekast ser Svalbard ut som et ødeland, men ser man nøyere etter finnes det liv!  Kanskje ikke så veldig mye, men ikke ikke-eksisterende, det finnes!

Videre et dikt om den arktiske dagen, som er et av mine favoritter fra samlingen. Jeg liker sammenblandingen av sola og barnet, at hun er både sola og det vanskjøttede barnet. 

Her kommer et eksempel på hvordan Svalbard, eller skal vi si samfunnet i Longyearbyen mer spesifikt, beskrives via objekter, både sko og planker. Jeg liker spesielt den andre delen, hvor plankene som en gang var levende trær, kommer til orde. 

Forøvrig var diktsamlingen delt i tre deler, hvor bare den andre delen handlet om Svalbard, men likevel syntes en rød tråd å binde delene sammen, manifestert i fugler og planer. I dette diktet fra samlingens siste del, gror valmuene frodig, i kontrast til valmuene fra det første diktet, samtidig som jeg-et tematiserer diktningen. Fant hun det samme stoffet, med samme skimmer, i nord?