Litteratur i januar

Nå har vi vært i Cambridge i over en måned. Nesten hver gang jeg beveger meg rundt i byen, finner jeg en ny bokhandel. Det er helt sikkert flere bokhandler her enn det er dager i januar. Den siste boka jeg kjøpte, for tre pund i Amnestys bruktbokhandel, var novellesamlingen City of Boys av Beth Nugent. Hun skrev to bøker som ble svært godt tatt i mot, før hun ikke skrev noen flere. Hvilket bringer meg til en annen bok jeg leste i januar, Frantumaglia, som er en samling brev, intervjuer og tekster av og med Elena Ferrante. Det gikk ti år fra debutboka hennes (som til og med ble adaptert til film) til den andre boka hennes kom ut. Et sted i boka er det noen som spør henne om hun ikke har skrevet noe i løpet av de ti årene, hvorpå hun svarer at hun har skrevet mye på den tiden, ja, hun har sågar skrevet mange(!) romaner på de ti årene, men ingen av dem så gode at de kunne publiseres. Det har jeg tatt til meg som en trøst, her er jeg skriver og skriver og forkaster alt, her jeg åpner et nytt dokument hver dag og som jeg trykker bort den neste fordi jeg aldri blir fornøyd.

Forøvrig var Frantumaglia noe av det beste jeg leste denne måneden. Det var en glede å lese om Ferrantes syn på litteratur. Andre høydepunkter var: The End of the End of the Earth av Jonathan Franzen, Kärlekens Antarktis av Sara Stridsberg og The Embassy of Cambodia av Zadie Smith. Sistnevnte så kort at den kan leses på en kveld, kanskje mens man venter på at en pai skal steke seg i ovnen.

Motherhood av Sheila Heti hadde jeg gledet meg veldig til, men jeg synes ikke den kom med noe nytt. Alle disse argumentene for og i mot barn og holdningene mange har om at det å ha barn liksom er meningen med livet, og holdningene man blir møtt med når man sier at man ikke vil ha dem, har jeg hørt mange ganger før. Likevel er det Convenient Store Woman av Sayaka Murata som stikker av med seieren som den kjipeste boka jeg leste i januar. Den boka gav meg ikke noe, ikke noe annet enn en irritasjon over at den prøvde å være morsom uten å være det.

Conversations with Friends av Sally Rooney var både interessant og kjedelig. Det vil si at at jeg interesserte meg for det som skjedde, men teksten, den monotone stemmen til jeg-fortelleren kjedet meg fryktelig. Jeg klarte ikke å bli klok på romanen, visste ikke om jeg likte den eller mislikte den. Jeg fikk i hvert fall ikke lyst til å lese Normal People etterpå, som bokhandleren på Waterstones prøvde å prakke på meg før jul. (Det får meg til å lure på om boka egentlig er så bra som folk skal ha det til, når den trenger slik aggressiv markedsføring?)

My Year of Rest and Relaxation av Ottessa Moshfegh var en spesiell leseopplevelse. Minnet meg om Bret Easton Ellis, på et vis, og jeg-fortelleren var så grotesk.

Ellers tok jeg en klimaprat med Deichmanske bibliotek i anledning at Oslo er europeisk miljøhovedstad i 2019, og i slutten av februar drar jeg til Risør for å delta i en litteratursamtale med Mari Nymoen. Ta turen da, hvis du har lyst og er i nærheten!

Utstillingsvinduet hos en av de mange bokhandlene
i Cambridge.

Et bibliotek under ombygging. Inngjerdet av forstørrede
barnetegninger av bøker barn har lest. 

Stua i Cambridge (og der vi skriver).

Vi har badekar i leiligheten!

PROSA
1. CONVERSATIONS WITH FRIENDS av Sally Rooney
2. MY YEAR OF REST AND RELAXATION av Ottessa Moshfegh
3. THE EMBASSY OF CAMBODIA av Zadie Smith
4. CONVENIENT STORE WOMAN av Sayaka Murata
5. KÄRLEKENS ANTARKTIS av Sara Stridsberg

ESSAY(S)
6. MOTHERHOOD av Sheila Heti
7. FRANTUMAGLIA av Elena Ferrante
8. THE END OF THE END OF THE EARTH av Jonathan Franzen