Jeg befinner meg for tiden i en periode hvor jeg forsøker å få en forståelse av hva sjangeren solarpunk er. I den anledning har jeg lest Glass and Gardens: Solarpunk Summers av Sarena Ulibarri, en antologi med solarpunk-noveller som på et eller annet vis har noe med somre å gjøre. Når jeg nå nevner den her, er det fordi den inneholder en novelle som handler om Arktis, nemlig "Under the Northern Lights" av Charlotte M. Ray.
Allerede i forordet får jeg vite at det skal handle om Svalbard i én av novellene, og jeg begynner å glede meg. Hver gang jeg begynner på en ny novelle tenker jeg, er det denne? Men nei, novellen om Svalbard er antologiens siste novelle, og når den endelig kommer er det ikke snakk om et tilfelle av at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, nei, novellen er en skuffelse, for novellen handler jo ikke om Svalbard! Novellen handler om en fyr som dyrker jordbær ganske langt mot nord (i hodet mitt, mens jeg leser, er dette Nord-Norge, kanskje Finnmark, men i biografien til forfatteren, som jeg leser etterpå, står det at hun bor i Finland, så nå tenker jeg at de kanskje er nord i Finland). Fyren får besøk av en ung kvinne som er på vei til Svalbard for å se hvordan det står til med frøbanken. Det står ikke så bra til med jordbruket der hun kommer fra, jordbær er bare noe hun har hørt om, eller så har hun bare smakt en variant som smaker vannete. Hele tiden, mens det dannes søt musikk de to i mellom, venter jeg på at de skal komme seg til Svalbard. Jeg venter og venter og venter, og når de endelig begynner på reisen, kommer et langt avsnitt om hvordan et kyss blir avbrutt av et nordlys som de på høyt mirakuløst vis klarer å se midt på lyse dagen. (Er det på grunn av kysset? Er moralen at kjærlighet kan få alt til å skje?) Etterpå ankommer de to turtelduene Bjørnøya, som blir avspist med følgende setninger: Bjørnøya was nothing more than a bunch of rocks, inhabited by birds, and it looked too harsh and desolate for us to want to make landfall there. We didn’t need to, anyway, as we weren’t flying in a blimp anymore. (Jeg tenkte: Eh, for det første; hva er galt med fugler, og for det andre er det faktisk en traktor med en tilhenger der, og den satt kongen på.) Deretter drar de straks videre til Spitsbergen, som heller ikke tilgodeses med mer enn par setninger: We found the seed vault cared for by a community of maybe fifty people and a bunch of bots. They welcomed us and helped us find what we needed, and that was that. As I said, reaching Krista’s original goal didn’t make much of an impact on either one of us, not compared to how we had found each other. AND THAT WAS THAT, det kan du si! Etter dette antiklimakset av en Svalbard-beskrivelse, som følger etter nesten tretti sider med opptakt til at det er dit de skal, er jeg-et og Krista tilbake på fastlandet, hvor de planlegger fremtiden sin som partnere. For en nedtur. For en nedtur for novellen, og for en nedtur for hele antologien (som alt i alt ikke var så verst).
(En annen ting jeg heller ikke satte pris på er hvordan fortelleren så ut til være helt intetanende om hvordan KI og energibruk henger sammen. Folk går rundt med en pocket-AI, samtidig som jeg-personen beskriver vanskeligheter med å generere nok energi til elektrisitet, uten at de to tingene settes i sammenheng.)
