onsdag 1. februar 2023

"Sometimes I thought the war was just a dreary myth -- to save electricity, perhaps." (Litteratur i januar)

Utdrag fra A Touch of Mistletoe. 

Tobie og Beauty. 



PROSA

1. SOMMERTID av Hilde Rød-Larsen
2. A TOUCH OF MISTLETOE av Barbara Comyns 
3. ALT DET LYSE OG ALT DET MØRKE av Brynjulf Jung Tjønn
4. TERRITORY OF LIGHT av Yuko Tsushima
5. CHINA IRONS EVENTYR av Gabriela Cabezón Cámara
6. BOKEN OM TILIA av Silje Aanes Fagerlund

POESI 
7. PROFETEN av Kahlil Gibran 

SAKPROSA
8. ROOMS OF THEIR OWN av Alex Johnson


Jeg kom over et dikt kalt "Om barn" på Facebook, en gammel kjenning hadde postet det på veggen sin, hun skrev hun hadde lest det opp i konfirmasjonen sin, og jeg syntes det var så fint at jeg straks leste det igjen, og enda en gang, og lånte boken teksten var et utdrag fra, Profeten av Kahlil Gibran. Boka har stadig dukket opp på radaren min, men jeg har aldri giddet å undersøke den nærmere eller tenkt på å lese den før nå. Jeg skjønte etterhvert at diktet var svært kjent; i en artikkel som dukket opp da jeg søkte etter diktet og forfatteren, ble det til og med beskrevet som banalt og svulstig, men det endret ikke noe på hva jeg syntes om det. Jeg synes ikke jeg har lest noe som beskriver barn bedre enn det diktet. Kanskje er det banalt og svulstig, men jeg syntes det var så fint likevel. Boka var forøvrig nydelig, med flere vers jeg leste om igjen. Jeg fant også ut at Ole Paus og Ketil Bjørnstad har laget en hel plate hvor boka er lest inn med musikk til, som jeg har hørt på flere ganger allerede. Velkommen etter, liksom. 

Den beste romanen jeg leste i januar, var imidlertid Territory of Light. Boka er kort, og består av tolv kapitler. Hvert kapittel ble originalt publisert hvert for seg, i et tidsskrift, måned for måned i løpet av et år. Jeg ble fanget av den fine prosaen, og drevet fremover av uventede vendinger, en undring over hvordan det skulle gå med hovedpersonen og den tre år gamle datteren hennes i den nye leiligheten. Romanen fanger det komplekse ved morsrollen. En gang hadde jeg og hun jeg bodde med, to fosterkatter boende hos oss. De to fosterkattene var mor og datter, men datteren var blitt så gammel at verken moren eller datteren trengte hverandre lenger. Mens datteren føk rundt, mer eller mindre likegyldig til morens misbilligelse, var moren synlig lei av datteren. Moren hveste og viste tydelig forakt hver gang datteren var i nærheten. Det gjaldt å finne et hjem til i hvert fall én av dem så fort som mulig, slik at de skulle slippe å gå oppi hverandre lenger. Jeg tenkte mye på de to kattene da jeg leste Territory of Light, selv om moren helt klart elsker, og er i stand til å ta vare på, datteren etter at ektemannen har bestemt seg for å forlate dem. 

Helt tilfeldig ble det til at jeg leste flere bøker om mennesker med barn som blir forlatt av en partner. I A Touch of Mistletoe blir hovedpersonen Vicky forlatt av ektemannen etter at en bombe smadrer huset deres. Han klarer rett og slett ikke å leve livet som før lenger, og reiser sin kos til Amerika. I Boken om Tilia blir hovedpersonen forlatt av kjæresten like etter at hun blir gravid, men hun bestemmer seg for å få barnet likevel, det er ingenting som kan endre på det. Alt det lyse og alt det mørke handler om Vibeke som vokser opp med faren sin, som så forlater henne, slik at hun må tilbringe resten av barndommen hos sin tante, og når hun selv får et barn, som tenåring, må hun til slutt gi barnet fra seg fordi hun selv ikke er i stand til å ta vare på det. I China Irons eventyr, føder tenåringsjenta China Irons to barn før hun rømmer over pampasen med hunden Stjærne og skotske Liz. Selv er hun foreldreløs. Og i Sommertid handler det om et middelaldrende ektepar med knuter på tråden, han er nettopp blitt pensjonist og det er mange år siden han forlot kone og barn til fordel for den yngre kvinnen han nå er gift med, som for lengst er passert femti. Forøvrig en nokså kjedelig bok, som jeg ærlig må innrømme at jeg bare plukket opp i påvente om at biblioteket skulle få inn Diamantkvelder

Den observante leser har kanskje allerede lagt merke til det imponerende antallet mannlige forfattere jeg har lest denne måneden, hele tre stykker. Klapp på skulderen til meg! Fortsette det slik, vil jeg kanskje oppnå en 50/50-fordeling når året er over. Eller, hvem er det jeg forsøker å lure. Jeg er midt i Keiseren av Potugalia, og nå vil jeg bare lese Selma Lagerlöf resten av året.