mandag 31. mars 2014

Bøkene jeg leste i mars: Hunder, stjernefødsel, feminisme, vikinger

Fin lesemåned. Synes ikke jeg kastet bort tid på noe veldig dårlig. Tror jeg har blitt bedre til å stille høyere krav til hva jeg skal lese. Har flere ganger lånt bøker på biblioteket og så levert dem tilbake ulest fordi jeg fikk second thoughts, stilte meg selv spørsmålet: Hvorfor vil jeg lese disse bøkene? Leste jeg en anmeldelse, og hvordan var den anmeldelsen igjen? Hvem skrev den? (Ja, jeg har oversikt. Noen kritikere liker jeg veldig godt, er ofte enig med dem, andre er jeg mindre enig med.) Er det noen hvis litterære smak jeg liker som har anbefalt denne? Eller bare nevnte vedkommende den ut i lufta egentlig uten å mene så mye om den? Leste jeg et intervju med denne forfatteren som gjorde meg interessert, og hvorfor var det egentlig interessant? Var det faktisk interessant, eller fortsatte jeg bare å lese intervjuet fordi magasinet tilfeldigvis lå på bordet da jeg spiste lunsj? Osv.

Ja. Også har jeg lest en del om det å ha hund. Jeg planlegger nemlig et liv med hund. For helsa og sjelas skyld.

























SAKPROSA
1. FØDT FEMINIST av Marta Breen 

2. DEN SVARTE VIKINGEN av Bergsveinn Birgisson
3. NOTHING av Jeremy Webb (red.)

PROSA
4. ARKITEKT av Merethe Lindstrøm

5. ALMOST TRUE CONFESSIONS av Jane O'Connor
6. HELIOSKATASTROFEN av Linda Boström Knausgård
7. UNG JENTE, VOKSEN MANN av Eline Lund Fjæren
8. WASTED av Marya Hornbacher
9. MORELS OPPFINNELSE av Adolfo Bioy Casares
10. SOMMERHUS, SENERE av Judith Hermann

DRAMA
11. MEDEALAND av Sara Stridsberg

ANNET
12. HÅVAMÅL

---

DEN BESTE BOKA
Jeg synes alle de tre sakprosabøkene på lista var interessant lesning, om tre veldig ulike ting. Marta Breen hadde forfriskende synspunkt på feminisme, både ting jeg er enig i og ting jeg er uenig i; hun satte fingeren på mye jeg har tenkt på. Her er et intervju med henne i Aftenposten som kan anbefales. Den svarte vikingen var nominert til Brageprisen i fjor, og også om den vil jeg bruke ordet forfriskende. Nothing er en populærvitenskapelig essaysamling som jeg har skrevet tidligere om her. 

Ellers tenkte jeg mye på Medealand, og litt av hva de tankene var kan leses her


DEN KJIPESTE BOKA
Jeg synes ikke noen av bøkene var spesielt kjipe, men Almost true confessions var en chic lit-krim, helt enkel underholdning. Det var imidlertid helt greit, siden det var akkurat det jeg forventet. Og så har jeg hørt veldig masse om hvor god Merethe Lindstrøm er, men jeg kan ikke si at novellesamlingen Arkitekt gjorde noe særlig stort inntrykk på meg. 

torsdag 27. mars 2014

Der vi ikke er - det som ligger utenfor

Vi møtes ved kaffemaskinen, matematikklæreren og jeg, hun spør hva jeg skal når jeg er ferdig med dette, "når du blir stor" sier hun på spøk, og jeg svarer jeg skal studere bioteknologi, og hun sier: På UiA da?, og jeg svarer nei, på NTNU, som om jeg allerede vet det, og jeg sier jeg gleder meg, for det gjør jeg jo, gleder meg til å lære nye ting, til å bli noe; gleder meg til å dra et nytt sted, et sted hvor det ikke regner hele tiden, mens kaffekoppen sakte fylles med espresso fordi jeg ikke klarte å finne knappen for vanlig kaffe, som kanskje tyder på at jeg er trøtt og at espresso er riktig valg likevel. Det er den dagen jeg forsover meg, blir sovende for lenge fordi jeg glemte å skru på alarmen på telefonen, men har likevel god nok tid til å komme meg til skolen tidsnok, det er bare det at jeg pleier å stå opp så mye tidligere, pleier å spise frokost sakte, lese, ordne matpakke, helle kaffe på termos selv om jeg noen ganger når jeg drikker av den tenker at jeg kanskje drikker for mye kaffe, kanskje jeg burde drikke mer vann, fordi jeg ser rundt meg i klasserommet, ser at det er flere som har vannflasker på pultene enn kaffekopper og termoskopper, det er noe annet enn på universitetet; kaffekopper overalt; og i pausene, som varte et kvarter, gikk folk i kantina og stilte seg i kø; kaffe skulle de ha, kanskje også noe å spise. Gå over plassen omgitt av den gule murbygningen, en firkant midt i, gå over den, over grusen, i regnet, fordi det regna alltid, det gjorde det; kjøpe kaffe, liten til ti kroner fordi jeg raskt lærte meg at en stor var for mye, gav meg skjelven, kaffekvalme, kaffekvalme som er den verste kvalmen, mye verre enn å være alkoholkvalm; når man har drukket for mye vin eller øl kan man drikke vann, ta en matbit, få litt frisk luft, gå litt, så går det over, men kaffekvalme kan man ikke gjøre noe med, hjelper ikke å drikke vann, hjelper ikke å spise, ingenting hjelper, man må bare vente til den går over.

Og så kjøpte man kaffe som man tok med seg over grusen igjen, tilbake, tilbake til notater og bøker og verdenslitteratur og filosofer og essays om alt dette, om mennesker som forelsket seg, om mennesker som var ulykkelige, om mennesker som så på stjernehimmelen, om mennesker som dro ut i krigen eller flyktet fra den, om mennesker som bygde byer og om mennesker som gikk under i byer; om mennesker som seilte oppover elver, om mennesker som reiste over havet, om mennesker som lengtet etter noe; om mennesker som tok hevn, om mennesker som ville vite alt, og av og til, noen få ganger, om mennesker som var lykkelige, men de var bare bipersoner og kanskje var de ikke så lykkelige likevel hadde vi bare kjent dem bedre, fått anledning til det; ville vi da kanskje akseptert at det å være lykkelig bare er en utopi, forestilling, at det ikke går an og at det å ha det mest mulig komfortabelt i livet ikke er det samme, å ha alt det som alle andre har, for du er ikke som alle andre, du er du.

Er det kanskje derfor jeg ofte ikke klarer å bestemme meg, eller så ofte ombestemmer meg, fordi aller først ønsker jeg at livet skal være slik og slik, jeg legger planer og tenker at sånn skal det være, kanskje fordi jeg har sammenlignet meg med noen andre, mer eller mindre bevisst; kanskje fordi jeg ønsker å vise til noen: se dette er meg, selv om det egentlig ikke er meg, kanskje for å hevde meg, og så, når jeg får tenkt meg om, når jeg lar det synke, har tenkt tanken lenge nok, er den ikke lenger så viktig og jeg tenker hva er poenget, burde jeg ikke heller gjøre det jeg vil, det jeg vil når jeg ikke tenker på meg ved siden av noen andre, når jeg ikke føler jeg må overbevise noen om noe; det er da jeg ombestemmer meg, kanskje for ente gang, og kanskje har jeg allerede sagt A og må gjøre B, men det blir sånn, det bare blir sånn fordi det ikke alltid er så lett å definere seg selv, ikke så lett som man tror.

En dag slår jeg følge hjemover med en kvinne som forteller meg at hun en gang gav opp det hun egentlig ville og ble sykepleier istedet, drakk whisky og ble ulykkelig, for selv om man ikke kan bli lykkelig, kan man jo få det ok, og hva er galt med det. En annen venn av meg sa en gang for lenge siden at hun hatet at folk sa at ting var helt greit, hva skulle man med helt greit, det skulle være bra, det beste. Men hva er det beste, hvor er grensen, når ønsker man over hodet på seg selv. Når ønsker man seg for mye til sitt eget beste, og man må passe på å ikke undervurdere seg selv heller, ende opp etterpåklok: Brukte jeg virkelig tiden på det. (Samtidig er det kanskje nettopp det som har fått deg dit du er i dag, det du vet om deg selv i dag og i morgen.)

Det som var viktig før, vil kanskje siden ikke være så viktig; En dag er det en mann som blir sint på meg fordi jeg har gitt bort skatollet til noen andre enn ham, hadde ikke jeg sagt at han skulle få det? Var det ikke jeg som hadde spurt ham om han ville ha det, som han svarte ja til, ville gjerne ha det, for lenge siden, så lenge siden at jeg trodde han hadde ombestemt seg, ikke ville ha det likevel og derfor gav jeg det bort til noen andre istedet, hvorpå han kontakter meg, spør om han kan hente det da og da, og jeg sier at jeg ikke eier det lenger, er ikke lenger mitt, har gitt det til noen andre, og han blir sint, irritert, sur, kjefter på meg over meldinger, men det får meg ikke til å føle noen ting, han er sint, ok, hva betyr det for meg, ingenting lenger, jeg gidder ikke å svare, trenger faktisk ikke å forholde meg til dette; ting jeg ville brydd meg veldig om før. Faktisk har jeg helt glemt det, det er en bihendelse, noe som forsvinner i alt det andre; i proteinsyntese, ekskursjonsplanlegging, astrofysikk, løping, skirenn, andre mennesker. Jeg kommer ikke på det igjen før jeg en morgen, en morgen jeg ikke har forsovet meg og allerede har pakket sekken med bøker og matpakke, sitter og leser et skuespill av Sara Stridsberg, Medealand, en gjendiktning av myten om Medea, om Medea som er syk av sorg, som faktisk er syk av sorg, kjærlighetssorg; som nå, mer enn alt, over absolutt alt, ønsker seg fri fra Jason, hun vil bare være helt fri, unnslippe den makten han har over henne, som han naturligvis har fordi et kjærlighetsforhold handler om nettopp makt, makt over den andre; jeg vil gå så langt som å si at maktkamp er en av kjærlighetens bestanddeler, som også Stridsberg sier, sier hele tiden, i alt hun skriver; kjærligheten er å være ufri, å ikke være i stand til å velge helt for seg selv.

Det leser jeg en morgen før jeg går ut, det er en dag hvor det blåser, typisk Sørlandet; det blåser, men det regner ikke, er det fra havet vinden kommer, Skagerrak eller Nordsjøen, som jeg også tenker på i en fysikktime hvor fysikklæreren snakker om Hubble-teleskopet, hvordan de fikk den til å gå i en helt spesielt retning, i en helt spesiell kurs, slik at den oppdaget stjerner der hvor vi før trodde det ikke var noe, ikke hadde sett noe, og av en eller annen grunn bringer det fram i meg nettopp et minne fra Nordsjøen, om en reise i seilskute, hvor jeg stod ved roret og skulle navigere, holde stø kurs, sammen med en annen mann, kanskje mer en gutt, vi var nitten, en jeg var forelska i og skikkelig opptatt av, et menneske som jeg ikke bryr meg noe om lenger, vet ikke hva han driver med og det kan være det samme, vet ikke en gang om jeg er venn med ham på Facebook lenger; også han bare dukket opp i hodet mitt, som en biperson i et annet minne, minnet om at jeg en gang stod på dekk på en seilskute over Nordsjøen midt på natta, ikledd termodress, på vei til Orknøyene, og alt rundt var bare hav og stjernehimmel, vi hadde ennå ikke passert oljeplattformene.

Eller husker jeg feil, hadde vi kanskje allerede passert dem, var vi ikke på vei til Orknøyene, men på vei hjemover, tilbake til Bergen, hvor det var vår og rhododendronen blomstret i den botaniske hagen på Milde, røde, rosa; minner som ikke falmer, men som ikke lar seg plassere i noen riktig rekkefølge, er bare små bruddstykker som dukker opp en gang i blant, midt i en fysikktime, ved siden av noe annet jeg kommer på, noe jeg leste nylig, at forskerne hadde oppdaget et ekko etter det store smellet, hvordan oppdaget de det, hva var egentlig ekkoet, kan vel ikke være lyd, og betyr ikke det at noe har kommet fra et sted og så kommet tilbake, det som jo er ekko, og at universet da har en grense, en ende, at også den tar slutt et sted og utenfor er noe vi ikke vet, noe helt ukjent, eller kanskje et annet univers som ligger inntil vårt, rett utenfor.

onsdag 26. mars 2014

Medea

MEDEA: Jeg er syk. Jeg er syk av sorg. Jeg prøver bare å få deg til å forstå det. Hjertet mitt er istykkerslått.

GUDINNEN: Vi behandler ikke den slags sykdom her. Det vil si. Det er ingen sykdom. Knust hjerte er en hendelse --

MEDEA: Istykkerslått.

GUDINNEN: Istykkerslått?

MEDEA: Istykkerslått, ikke knust.

GUDINNEN: Okei. Istykkerslått hjerte er en tilstand som er en del av kjærlighetens vilkår. Du er voksen og gjennomsnittlig intelligent. Du kjenner som alle andre til kjærlighetens vilkår.

MEDEA: Men jeg kjente ikke til kronologien. Begynnelsen. Midten. Slutten. Det ubønnhørlige, Blikket hans som ikke ser på meg lenger. Jeg kan ikke leve uten det. Det er en sykdom. Jeg føler meg dødssyk. Jeg kommer til å dø av denne tilstanden. Jeg går ingen steder. 

--

- Fra Medealand av Sara Stridsberg
Han skjenker utrettelig vodka i glasset hennes og stiller intrikate spørsmål. Hva er det å være lykkelig for deg. Har du noen gang forrådt et annet menneske. Synes du det er ubehagelig når du oppnår noe bare i kraft av ditt eget ytre. 
   Marie drikker vodka, drar litt på det, sier – lykken er alltid i øyeblikket før. Sekundet før jeg egentlig burde være lykkelig, i det øyeblikket er jeg lykkelig uten å vite det. Jeg har forrådt mange mennesker, tror jeg. Og jeg synes det er helt greit å oppnå noe i kraft av mitt eget ytre. 
m
- Fra Sommerhus, senere av Judith Hermann

tirsdag 25. mars 2014

UNG JENTE, VOKSEN MANN av Eline Lund Fjæren

Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?

Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha. 

Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig. 

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]

Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, , men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par. 

Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:

De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort). 

søndag 23. mars 2014

Jeg tror alle kvinnelige forfattere, med unntak av Vigdis Hjorth, er plaget av tanker som 'Hva kommer mamma til å si?'
- Selma Lønning Aarø

fredag 14. mars 2014

SOMMERHUS, SENERE av Judith Hermann

Av de ni novellene i Sommerhus, senere er det to jeg klart liker best: "Sonja" og  tittelnovellen. Etterpå ser jeg at de ligner på hverandre, de to ligner mer på hverandre enn på noen av de andre novellene, selv om noen av de andre novellene også ligner på hverandre. Hvorfor ligner de? Begge to handler om mennesker som treffer noen og har krav til dem, altfor høye krav, fordi de er ubegrunnede, bygd opp rundt luft. Karakterene bygger luftslott. I "Sonja" har jeg-personen som bor i Berlin et avstandsforhold til Verona som bor i Hamburg. Det virker som jeg-personen er den mest forelskede, han skriver brev til henne, men får aldri svar. Av og til ringer hun for å fortelle ting, småting; noe hun har gjort i det siste kanskje, får jeg inntrykk av, ikke noe viktig noe, bare ting fra hverdagen, om venninnene og slikt. En gang han tar toget fra Hamburg hjem til Berlin etter å ha besøkt Verona treffer han Sonja på toget. Mens han venter på Verona, tenker på Verona, begynner å tenke på at han mener alvor, Verona er kvinnen han skal ha, treffer han Sonja. De gjør ting sammen, men ligger aldri med hverandre; hun er ikke vakker, nesten ikke en gang kvinne, virker for ham mer som et barn, han ser på fryden hennes over en orgelkonsert av Bach, fryden over tyrkisk kaffe etter maten og T-baneturer i sektiden om morgenen. Jeg forstår ikke hva han vil med henne, han vil jo klart ikke ha henne, det er Verona han vil ha, men likevel bruker han tid på Sonja, er mystisk tiltrukket av henne likevel. Sånn går det, Verona kommer på besøk, han glemmer Sonja, hun forsvinner ut av livet hans før hun kommer tilbake igjen når Verona drar, sånn går det fram og tilbake. Og ikke tro at jeg skjønner mer av hva Sonja vil, selv om det kommer hint om det underveis og jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje. Nå, tenker jeg. Det kommer til å skje - før alt faller sammen, det skjer ikke likevel, men uten noen form for dramatikk. Bare... så skjedde det ikke likevel. Et slags antiklimaks.

Den andre novellen jeg, "Sommerhus, senere" er også bygd opp slik. En jeg-person treffer noen, tilfeldig, tenker jeg, men kommer så på: Treffer vi ikke veldig mange i livene våre tilfeldig? Er det ikke tilfeldig hvem vi blir venner med, gode venner med, hvem som kommer til å følge med oss videre i livet? Eller planlegger vi det? Tenker vi, hun der, hun der skal bli min venn. Noen av karakterene i Sommerhus, senere ser ut til å tenke det, men hva kan man forvente ut av slikt? Man har ikke kontrollen over andre mennesker. Hvorfor skuffelsen når det likevel ikke går som man vil, hadde man ikke det i bakhodet hele tiden, muligheten for at planene ikke kom til å gå? De reagerer på dette på ulike måter, karakterene i Sommerhus, senere; hvordan noen av dem reagerer får vi ikke en gang vite, de bare forsvinner ut av fortellingene. Vi kan bare lure på det, kanskje vil menneskene møtes igjen, men det er utenfor det vi leser.

Når jeg nå har nevnt to noveller, er det ikke for å sette de andre i skyggen. Det var flere noveller som satte seg. Etter å ha lest samlingen ferdig kan jeg kaste et blikk over innholdsfortegnelsen og skille mellom alle novellene, jeg husker hva hver og en av dem handlet om. Og det skal sies at jeg har lest mange novellesamlinger hvor jeg ikke klarer det. Å, hva var nå den om, jeg husker ikke. F.eks. er både "Røde koraller" og "Slutten på noe" verdt å lese. "Røde koraller" åpner hele samlingen, og når jeg leser den tror jeg at det er en roman jeg holder på å lese; når jeg har lest novellen ferdig forventer jeg at fortellingen skal fortsette i neste kapittel, men det gjør det ikke. Det er slutt. Jeg blir litt skuffet, men synes også den slutter bra der den slutter. Heldigvis kommer det flere noveller.

Generelt er stemningen i novellene nihilistisk, det er som om ikke så mye betyr noe. Jeg assosierer litt til Camus, denne likegyldigheten over tilværelsen, noe som gir meg en slags uggen følelse, men ikke som absolutt, og ikke hele tiden gjennom romanen, mer som om den ugne følelsen er i bakhodet hele tiden og blir mer framtredende på enkelte steder, fra novelle til novelle. Det er noe som ikke er helt som det skal være. Følelsen av maktesløshet kommer også, det er ikke lykkelige liv det fortelles om, men det aksepteres at livene ikke kan være det heller, de er som det er. Det er som om følelseslivet til karakterene befinner seg i en post-apokalyptisk tilstand, uten at vi vet hva som skjedde før. Det har skjedd noe og det er ikke noe å gjøre med det, nå må vi bare leve livene våre videre, melankolien i det.

HELIOSKATASTROFEN av Linda Boström Knausgård

I den siste Min kamp-boka er det en beskrivelse av Karl-Oves kones depresjon, hvordan hun en dag bare må ligge over på et psykiatrisk sykehus uten at han egentlig skjønner hvor alvorlig det er; han tror hun bare trenger litt hvile og han passer på barna deres i mens, men så blir hun bare der, hun er ikke klar til å komme hjem og det går opp for ham hvor alvorlig det er at hun er der. Hun, Linda, er virkelig på bunnen. Siden kommer det en beskrivelse av hvordan hun har det når hun er der, etterpå, og når jeg leser andre del av Helioskatastrofen, som handler om når hovedpersonen Anna har havnet på et psykiatrisk sykehus, er det som om jeg har lest det før, i Min kamp. Og JA, jeg vet det, man skal passe seg for å koble karakterer i romaner med forfattere og ekte mennesker, men hvem kan med hånden på hjerte si at de leser Linda Boström Knausgård uten å tenke på Karl-Ove Knausgård, det går bare ikke.

Men likevel, at jeg føler jeg har lest om Anna før er ikke nødvendigvis negativt. Mens den deprimerte Linda i Min kamp er en karakter i en annen persons historie, har Anna sin helt egne historie i Helioskatastrofen. Første del handler om Anna som blir funnet og plassert i et fosterhjem. Fosterfamilien er veldig kristne, henger i bedehusmiljøet; jeg begynner straks å tenke på sørvestlandet i Norge, men Sverige har vel et tilsvarende bibelbelte. Anna lærer seg å stå på ski, det er det eneste hun virkelig liker. I menigheten tror pastoren at hun snakker i tungetale. Nabomenigheter kommer langveisfra for å høre henne. Hun blir sett på som spesiell. Men dette slår ikke ut som noe positivt for Anna. Skildringen av Anna er skildringen av et svært ensomt menneske.

Andre del av romanen handler om oppholdet på et psykiatrisk sykehus. Anna er fortsatt et ensomt og deprimert menneske. Boström Knausgård klarer å beskrive dette uten overdrevne vendinger, uten unødvendig staffasje. Det er ingenting som er tragisk og spesielt, for Anna er det bare slik, så utrolig tomt.

Her er et utdrag jeg likte godt:
Faren til Artan var død, og jeg levde. Artan levde og Urban. Faren min levde. Jeg telte de levende og samlet dem inni meg og selv om jeg ikke ville det så ble alt liv jeg hadde inne i meg omfavnet av lyset som brøt fram: Det er ikke mye man kan gjøre med lyset og mørket. Det finnes der og tar den plass det får seg tildelt. Man kan ikke styre over lyset og mørket. 

Jeg har likevel ting å utsi på boka. Anna blir funnet og plassert i fosterhjem i en alder av tolv år, plutselig er hun bare der og det som har hendt før er uvesentlig, vi får ikke vite. Faren hennes er forsvunnet, men ganske snart får vi vite at han ble innlagt på sykehuset med akutt schizofreni. Dette skal være en slags henspilling på myten om Atene som ble født voksen og i full rustning ut fra Zevs' panne. Jeg har problemer med å forstå hva forfatteren mener med det. Det er heller ikke noe hun utdyper noe særlig godt, det virker nesten som om hun har hatt en idé som hun ikke har jobbet videre med. Jeg tenker først og fremst på Atene som gudinne for krig og kunnskap, en veldig sterk gudinne som aldri roter seg inn i noe tull, i motsetning til så veldig mange andre skikkelser fra gresk mytologi. Atene er ikke på søken etter noe, ingen bestemmer over henne og hun styrer med en stødig hånd; hun er en veldig stabil skikkelse. Atene har alt på stell, og det kan man trygt si at Anna ikke har. Det eneste de har til felles er en helt fraværende mor. Vi får ikke høre et knyst om moren til Anna. Det er som om hun ikke eksisterer. Det får meg til å tenke at faren er enda viktigere, og jo viktigere han er, jo verre er det at han plutselig er borte. Savner hun noen er det ham.

Det er mulig det jeg plukker på bare er pirk, for alt i alt er Helioskatastrofen en god og interessant leseopplevelse og jeg setter pris på at Boström Knausgård skriver om et alvorlig tema på en så lite pompøs måte som hun gjør. Dog er jeg ikke sikker på om hun har blitt bedre i romanform enn siden sist vi fikk noe fra henne, som var novellesamlingen Grand mal, men ta opp tråden, det gjør hun.

torsdag 13. mars 2014

Jeg hadde lært meg å gå på ski i løypene som gikk i skogen, og det var som å fly. Som å fly var det. Snøen, skiene, smurningen, og ut i løypa. Man kunne sagt at jeg levde for skiene. At de var mine beste venner, at vi hørte sammen og at det var selvsagt at det var slik det var med oss. 
- Fra Helioskatastrofen av Linda Boström Knausgård

onsdag 12. mars 2014

NOTHING av Jeremy Webb (red.)

Vi løser tidligere eksamensoppgaver i biologitimen, tegner avkrysningsskjemaer over dominant, autosomal blødersykdom vs. recessiv, kjønnsbundet blødersykdom; diskuterer fotosynteseforsøk, alger og oksygenproduksjon. Biologilæreren gir klassen et tips som jeg allerede lever etter: Ikke få panikk hvis du ser en oppgave som du ikke vet hvordan du skal besvare. Bare gjør noe annet i mellomtiden, så vil hjernen arbeide med den andre oppgaven i bakhodet, uten at du vet det. Verdens beste tips som jeg erfarer gang på gang. Det slår aldri feil. Hjernen fikser ting for meg mens jeg gjør noe annet. Derav uttrykket 'å sove på det'. Hvor mange ganger har jeg ikke skrevet en tekst og ikke visst hvordan avslutningen skulle være før morgenen etter, men til gjengjeld har det da alltid vært veldig klart hvordan det skulle være, det levner ingen tvil. Hvor mange ganger har jeg ikke sittet fast med en matematikkoppgave, som jeg en liten stund etterpå, når jeg har gjort noe annet, kanskje lest i en roman, bare ser svaret på i samme sekund som jeg kaster et blikk på oppgaven. Og jeg har ikke tenkt på oppgaven i det hele tatt mens jeg har lest i romanen. Ihvertfall ikke tilsynelatende. Ikke i de tankene jeg er bevisst, men i bakhodet har hjernen min gjort det for meg.

Dette fenomenet har jeg bare blitt mer og mer fascinert av etterhvert som jeg har begynt å stole mer og mer på det og følgelig har begynt å benytte meg av det mer systematisk. Og nettopp dette fenomenet er det et av essayene i essaysamlingen Nothing handler om. I "Secret life of the brain" tar Doulas Fox for seg forskning som handler om hva hjernen gjør når den ikke bruker energi på det som er "rett foran" oss. Hva gjør hjernen når vi tror den gjør ingenting?

Dette er bare et av de interessante tingene med ingenting. Nothing. From absolute zero to cosmic oblivion - amazing insights into nothingness er nemlig en samling av (populær)vitenskapelige artikler/essays om ting som har med ingenting å gjøre. Utgitt av magasinet New Scientist. Det handler om verdens begynnelse fra ingenting, og om hvordan den kanskje kommer til å ta slutt; om vakuum; svarte hull; hva som skjer med kroppen når vi gjør ingenting, hvorfor noen dyr sover nesten hele tiden (de kan faktisk, i motsetning til oss, være i livsfare hvis de blir tvunget til å bevege seg); om placeboeffekten; det absolutte nullpunkt og flere ting. Boka beveger seg inn på områder innenfor fysikk, medisin, biologi, kjemi.

I byen jeg bor i pågår det for tiden en debatt om hvorvidt Bibelen skal ligge fremme på pasientrommene eller ikke. Det startet med at en ateist klaget det inn til sykehuset. Han mente det stod så mange grusomme ting i den, samtidig som han skjønte at noen kunne få trøst av den, men likevel fantes det mange som ikke fikk trøst av den. Jeg har ikke så mange meninger om det, har sett den liggende der i skuffen, det er jo bare å la være å åpne den, er ingen som tvinger noen til å lese i den. Uansett, dette kom i nyhetsbilde omtrent samtidig som jeg hadde begynt å lese om astrofysikk i fysikkpensumet og i Nothing, og det slo meg hvor betryggende det er å lese om universet og uforståelige tidsperioder på svimlende milliarder av år. Det er en slags trøst i det. Hva er egentlig dette forgjengelige lille livet mitt i alt dette svære, hva betyr det; ikke noe, ingen verdens ting; jeg kan likegodt slutte å bekymre meg, en dag skal vi alle dø og forsvinne uansett, det betyr ingenting, men hei, vi er stjernestøv, er ikke det gøy å tenke på! Jeg har alltid tenkt at jeg har vært mer av en modernist enn post-modernist, men kanskje jeg må revurdere det nå.

En interessant og (synes jeg) lettfattelig bok om en haug av fascinerende ting. Jeg siterer, i likhet med bokas omslag, Shakespeare: It's time to make much ado about nothing.

torsdag 6. mars 2014

Når ting ikke skjer sånn som man vil, det skjer nesten aldri

Plutselig en dag tar jeg halvparten av alle bøkene som ligger på kommoden på soverommet mitt i sekken; det er et slags sinne, faen, disse bøkene er sikkert DÅRLIGE og jeg gidder ikke. Den ene har jeg hatt der siden oktober. Jeg planla å lese den, leste først en anmeldelse, så en masse andre skriblerier som gjorde at den interesserte meg mer, jeg tenkte at jeg ville lese den. Så skaffet jeg meg den, den ble liggende, kanskje fordi den ble liggende under mange andre bøker som jeg leste først, og så noen ganger når jeg skal begynne på en ny bok har jeg ikke lyst til å lese noen av de som ligger i stabelen, den stabelen jeg planlegger å lese, fordi lesing ikke alltid følger den planen jeg legger, jeg går heller til biblioteket kanskje, låner en helt ny bok, eller bestiller en bok fra en av de norske nettbokhandlerne som leverer bøker slik at de kommer dagen etterpå og jeg ennå har det ferskt i hodet at jeg vil lese dem. Det skjer den ene dagen jeg er lei meg for at bøker er sånn, en av de dagene jeg tenker herregud, har jeg en universitetsgrad om litteratur, tenk at jeg har det, liksom forundret, alltid denne lille dårlige samvittigheten jeg har over at jeg leser så mange bøker, bryr meg sånn om litteratur og har lyst til å være et menneske som skriver, alltid denne litt nagende dårlige samvittigheten som knirker bak der, at jeg ikke er noe nyttig, den dagen skjer det at jeg stapper disse bøkene i sekken og tenker at jeg ikke skal lese dem likevel, og ikke egentlig orker å lese noen av de andre bøkene heller, de som jeg tenker kanskje er bra, men som jeg ikke orker å begynne på likevel. Disse romanene. Jeg prøver å tenke på hva jeg har lest i det siste og det fortoner seg som om alle menneskene jeg leser om gjør det samme, det er som om alt handler om det samme, hvorfor fortsetter jeg? Jeg husker en gang ei jente som skrev et leserbrev i et blad jeg leste da jeg var liten, hun skrev at hun ikke leste bøker, for har du lest én, har du lest alle, og jeg skjønte ikke at de en gang gadd å trykke det, for noe vås, jeg ble provosert, det går ikke an, men en dag tenker jeg det samme, alt handler om det samme. En av romanene på kommoden har jeg fått av en venn, hun har skrevet en hilsen på omslaget. Det er en bok hun har snakket mye om, jeg har lovet henne å lese den. Ikke bare har hun snakket om den, men også en jeg bodde sammen med en gang, hun sa hun ikke hadde lest så mye i det siste, men den hadde hun lest, den var veldig bra. Jeg tror hun sa det fordi hun fikk greie på at jeg leste, var en leser, leste kjempemasse og at grunnen til at vi nå bodde i samme hus var at jeg hadde drasset med meg en mann til denne byen, denne nye byen, nettopp for å lese. I ens ærend.

Etter at jeg har ryddet i stabelen får jeg lyst til å lese, men hva. Romaner er uaktuelt. Tilogmed den lille romanen som sikkert bare tar en kveld å lese og som sikkert ikke gjør hodet mitt noe verre enn en episode av en dårlig, norsk krim-serie gjør. Nei. Ikke den. Så kommer jeg på at jeg hentet en pakke med bøker på butikken tidligere den dagen, hentet en pakke fra hun som alltid står i postskranken i butikken når jeg kommer dit, ei jente i hijab som denne dagen ikke spurte meg hvor pakken kom fra, noe hun ellers pleier å gjøre; kommer alle pakkene mine fra samme sted eller var det bare tilfeldig at hun ikke spurte denne dagen; jeg stod der med vått hår, hadde akkurat dusjet etter å ha løpt pyramideintervall og gjentatt for meg selv mens jeg løp, som et mantra: Det skal være jævlig, det skal være jævlig, det skal være jævlig. Det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt. Den pakken kommer jeg på og en av bøkene i den er utgitt av New Scientist, den vil jeg lese, den vil jeg virkelig lese kjenner jeg, og jeg setter meg ned i senga med ullteppe rundt beina som en gammel dame og leser om verdens tilblivelse fra intet og kjenner at alt er meningsløst på en trygg måte, ikke på en vaklende hvem er jeg? og individuell måte og alt jeg har lært på litteraturstudiet om modernismen, om reaksjonen mot moderniteten, bare faller, som om det var uviktig og alt jeg ville var å lese om hvordan verden ble til på 0,00000000000000000000000000000000000000000000001 sekund, som er like uvirkelig og vanskelig å tenke på som veldig mange andre ting, men likevel på en helt annen måte, det har liksom ikke noe med meg å gjøre (men likevel alt meg med meg å gjøre).

Noen dager tidligere sitter jeg i stua hos en venn og forteller om noe jeg har tenkt om livet. Jeg forteller henne om den gangen jeg ikke hadde det så bra og hadde invitert to venninner på middag fredag kveld, noe jeg hadde gjort først, men siden ombestemt meg om da dagen kom, jeg sende dem meldinger om at vi ikke kunne spise middag likevel fordi det var så rotete på kjøkkenet og jeg hadde ingen penger og hele kjøkkenet var fullt av frukt som jeg holdt på å tørke til chips, hvilket var løgn alt sammen; jeg hadde penger, jeg synes ikke rot er sjenerende og jeg hadde ihvertfall ikke brukt dagen på å skjære frukt i tynne skiver og lagt dem på brett over hele kjøkkenbenken og kjøkkenbordet for å lage fruktchips, jeg hadde bare lest og løpt. Hele dagen. Lest og løpt. Grudd meg for hele opplegget, fått prestasjonsangst. De kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk. Det går ikke. De kommer sikkert til å ta med seg vin og så kommer vi til å drikke og jeg kan ikke drikke for da kommer jeg ikke til å orke å løpe i morra og jeg må løpe i morra og siden jeg skal lage middag må jeg spise den selv, men jeg vil jo ikke spise den, det er bedre at jeg avlyser, for da slipper jeg. Jeg hadde ikke sett noen av dem på kjempelenge. H bet ikke på, hun sa jeg ikke trengte å lage noe, kunne vi ikke bare kjøpe noe mat og henge sammen likevel. Hun maste så mye at jeg ikke orket å sette meg til motverge mer. Hun kom med vin og seg selv. K kom også. De så selvsagt at det ikke lå en masse frukt til tørk på kjøkkenet og at det heller ikke var rotete fordi jeg liker å ta oppvasken, lar den aldri stå.

Etter middag stod vi ute og røyka, det var vinter og kaldt, og H sa til meg at mine livsanskuelser gjorde henne trist, du er deprimert, sa hun, det du sier nå hadde du aldri sagt hvis du ikke var deprimert. Nei, sa jeg, dette er sannheten, det er sånn livet er. Nei, sa H, jeg kjenner deg jo, du har ikke vært sånn hele tiden. 

Og så en dag mye senere, hvor jeg garantert ikke lenger var deprimert og tenkte på mange vanlige ting, som f.eks. fysikkforsøk, ski, Petter Northug, en episode av House of Cards, lapske vallhunder, Ukraina eller Putin; alle de tingene som hodet mitt hadde åpnet seg for, hele verden som igjen fikk lov til å komme inn der hvor det tidligere bare hadde vært plass til meg; en av de dagene det hadde blitt slik igjen for lenge siden, begynte jeg å tenke på det samme som jeg sa til H den dagen jeg hadde tenkt til å kjøpe torsk på butikken og lage middag til vennene mine, og det slo meg at jeg i dag mener akkurat det samme, at hun tok feil, at mine livsanskuelser er de samme, bare med et annet fortegn, at det jeg sa var sannheten den gang fortsatt er det som er sannhet for meg i dag, at det jeg mente om livet den gang fortsatt er det jeg mener om livet , med den eneste forskjellen at jeg nå har blitt i stand til å holde det i sjakk, at jeg ikke tenker på det hele tiden, ikke lar det overskygge alt og la meg dra løgner på sms; og det sier jeg i denne stua, en helt annen stue, et år etterpå, nesten akkurat, for ute ligger det snø og det gjorde det den gangen også.

onsdag 5. mars 2014

Bokfrokost cxiii























m

aviser.
kaffe.
vann.
mysli og hjemmelaga eplemos.
kiwi.
Du er meg for søvning av Caroline Kaspara Palonen.

Jeg har vinterferie fra skolen denne uka. Skulle ønske jeg kunne være på fjellet hele tiden, men befinner meg i byen hvor jeg tegner avkrysningsskjemaer over genetisk arv, regner fysikkoppgaver og går på jobb for å tjene penger til rulleski. Forestiller meg svett sommerferie på fire hjul oppover fjellet med påfølgende avkjøling i en kulp og en pocketbok i sekken som jeg river sider ut av etterhvert som jeg leser for å få mindre vekt å drasse på. Har faktisk avlyst en utenlandsferie for å gjøre dét istedet. YOLO liksom.

tirsdag 4. mars 2014

Bøkene jeg leste i februar

Denne månedsoppsummeringen kom litt sent. Det skyldes at jeg har vært i Lillehammer og stått på ski og spist hjemmelaga pizza med pære, blåmuggost og honning. Jeg har endelig lært meg dobbeltak og fristil. Anyways, jeg ser en tendens i lesingen min. Når jeg tenker på de siste månedene ser jeg at jeg bare leser mer og mer sakprosa. Jeg har faktisk lest flere sakprosabøker enn romaner de siste fire månedene. Hvorfor? Er jeg blitt en lettvekter som bare orker det sensasjonelle i "dette her har faktisk skjedd"? Nei, gud forby. Også sakprosa er skrevet av mennesker, og altså like subjektiv som skjønnlitteratur. Dessuten inkluderer sakprosa essays, og det er jo egentlig i gråsonen mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Forøvrig en undervurdert sjanger.

Men igjen: Hvorfor? Jeg husker en av foreleserne på Universitetet i Bergen åpnet en forelesning om Rilke med å fortelle om en av professorene (kan ikke huske hvilken) som hadde pensjonert seg og sagt at han ikke orket å lese skjønnlitteratur lenger, han skulle slutte å lese all litteratur bortsett fra Rilke. Rilke var det eneste han skulle lese. Jeg tenker om ikke noe like drastisk, så ihvertfall noe liknende. Av og til tenker jeg at jeg ikke gidder å lese skjønnlitteratur mer. Jeg synes at det meste jeg leser er dritt. Middelmådig dritt. Jeg føler at så mye av det jeg leser, har jeg lest før. At det er oppgulp. Jeg tenker: Dette gidder jeg ikke mer, for en bortkastet tid. Kanskje det er derfor jeg har lest mest sakprosa. Underbevisstheten sier: Skjønnlitteratur, njæh; samtidslitteratur UGH.

Her er et sitat fra De håpefulle av Nicolai Houm:
Joachim lukker igjen døren. Han tenker at litteraturen er blitt som en stor, gammel hund man er glad i. Man er vant til å ha den der, vant med det subbende, prompende selskapet, men en dag står den og gneldrer til kjøleskapet og hoftene er så stive at de må masseres daglig, og til slutt er det en lettelse å være på vei hjem fra dyrlegen med tom bil. 

Jeg håper dette bare er en fase. På togturen hjem fra Lillehammer leste jeg ihvertfall Dostojevskij. Forhåpentligvis skal det gi meg troa tilbake.



SAKPROSA
1. COLUMBINE av Dave Cullen
2. FORFATTERNE MØTER KIRKEGAARD av (red.) Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland
3. HOW TO DISAPPEAR COMPLETELY. ON MODERN ANOREXIA av Kelsey Osgood
4. GENENES GÅTE av Dag O. Hessen og Thore Lie

PROSA
5. DET FINNES EN STOR ÅPEN PLASS I BORDEAUX av Hanne Ørstavik
6. LITEN av Nils-Øivind Haagensen
7. CAMILLAS LANGE NETTER av Mona Høvring
8. DE HÅPEFULLE av Nicolai Houm

--

DEN BESTE BOKA
How to Disappear Completely hvor Kelsey Osgood plukker fra hverandre litteratur som omhandler (les: forskjønner) spiseforstyrrelser, bl.a Francesca Lia Block som jeg elsker; men har jo innerst inne alltid egentlig vært enig med Osgood, har bare nektet å si det høyt. En virkelig interessant bok som faktisk ikke undergraver seg selv, noe jeg var redd for at den skulle gjøre siden den jo er skrevet av noen med førstehåndskunnskap. Det er så typisk, og hvorfor er det det? Jo, det klarer Kelsey Osgood å svare på i denne boka. Veldig smart. For øvrig finnes det en bra artikkel om boka og det den tar opp på The New Yorker her.

DEN KJIPESTE BOKA
Camillas lange netter var en ganske kjedelig leseopplevelse. Likeså med Liten.

mandag 3. mars 2014

Joachim lukker igjen døren. Han tenker at litteraturen er blitt som en stor, gammel hund man er glad i. Man er vant til å ha den der, vant med det subbende, prompende selskapet, men en dag står den og gneldrer til kjøleskapet og hoftene er så stive at de må masseres daglig, og til slutt er det en lettelse å være på vei hjem fra dyrlegen med tom bil. 
- Fra De håpefulle av Nicolai Houm

søndag 2. mars 2014

En gang snakka Henrik og jeg om et sjølmord som hadde vært mye omtalt i avisene. Mr. Latham lytta engasjert til samtalen, og etter ei stund avbrøyt han oss og sa: Jeg trur at den sikreste måten å dø på er å gifte seg. Henrik sa seg enig, men innvendte at det var en noe seig og langdryg metode. Neinei, sa Mr. Latham, det var ikke noe problem, man måtte bare ta en stor nok dose. 
- Fra Camillas lange netter av Mona Høvring