Litteratur i juli: Oversatte romaner og ørken noir

POESI

1. ONKEL ARNE OG MÅNEN av Aina Villanger 
2. VINTEROPPSKRIFTER FRA KOLLEKTIVET av Louise Glück 
3. LA OSS ALDRI GLEMME HVOR GODT DET ER Å LEVE av Sarah Zahid 
4. LA av Geir Halnes
5. VÅRE SÅR I HOGSTFLATEN RENSE OVERGI BLANKE TRÆR BLOMSTRE OPP I DØDSRATEN HVISK NAVNET UT HER av Kristin Berget 

Jordmunn handler om ei jente som blir 
synsk når hun spiser jord. Anbefales!

PROSA

6. SLEMME PIKER av Camila Sosa Villada
7. THE SWIMMERS av Marian Womack 
8. FARVEL, COLOMBUS av Philip Roth 

9. SOMMEREN MAMMA HADDE GRØNNE ØYNE av Tatiana Ţîbuleac
10. MR FOX av Helen Oyeyemi
11. HOUSE OF HEARTS av Francesca Lia Block 
12. JORDMUNN av Dolores Reyes 

SAKPROSA
13. TEN WAYS TO DESTROY THE IMAGINATION OF YOUR CHILD av Anthony Esolen 

I juli fikk jeg, via bokklubben til Gullberg & Bostadløkken, i hende Slemme piker fra Camino forlag, og den likte jeg så godt at jeg etterpå måtte sjekke ut flere av bøkene til Camino. Det angrer jeg ikke på, for det ble det mye forfriskende lesning ut av: en roman av en rumensk forfatter (Sommeren mamma hadde grønne øyne), en sprø, fantasifull, argentinsk krim (!!!) (Jordmunn),  og nå leser jeg den fjerde boka derfra, Vakre vinduer av James Noël, en roman fra Haiti. Skikkelig digg å lese noe helt annet enn det jeg pleier å lese. Camino har forøvrig en egen bokhandel i Fredrikstad, dit må jeg ta turen innom en dag. 

Ellers i juli leste jeg Francesca Lia Blocks første (?) voksenroman, House of Hearts, og jeg elsket den, til tross for at det var en krim (kunne riktignok spart meg for oppklaringen på slutten der, for hvem trenger egentlig svaret på alt?). Skikkelig uggen sørvest-amerikansk ørkenstemning. Jeg lot meg også begeistre av Helen Oyeyemi. Leste Gingerbread for noen år siden, som jeg ikke likte, men Mr Fox var ikke noe annet enn helt vidunderlig! Det var noe veldig Barbara Comynsk over den, så nå gleder jeg meg til å ta fatt på resten av forfatterskapet til Oyeyemi. Som vanlig en fryd å lese diktene til Glück. 

Tre menn leste jeg i juli. Mannen prøver å få meg til å lese Hernan Diaz' In the Distance, som faktisk foregår i ørkenen, men vi får nå se.

3 bøker om California

Denne uka leste jeg tre bøker om California: Pure Hollywood av Christine Schutt, Permission av Saskia Vogel og Slow Days, Fast Company av Eve Babitz.

Bøker om California har en tendens til å være rosa.

Pure Hollywood er en novellesamling. Riktignok var ikke alle novellene satt til California, men det er i hvert fall tittelnovellen, som jeg også likte best, ved siden av novellen 'The Hedges.' Førstnevnte inneholdt slikt som historier om LA ofte inneholder: unge, vakre mennesker, rike mennesker i filmbransjen, en del rusmidler, store hus, at folk kjører bil. Denne handlet om noen-og-tjue år gamle Mimi, enke etter en eldre komiker, og broren hennes, og moren deres som døde for lenge siden. En ulykkelig mor og en far som er borte, som av en eller annen grunn også er en gjenganger i historier om LA. Dette var nemlig også utgangspunktet i romanen Permission.

'If Joan Didion had written about the BDSM community in LA it may have felt a bit like Permission,' står det på omslaget til romanen at Literary Hub har beskrevet den som. Eh, nei. Jeg syntes heller den minnet om en døll, voksen BDSM-versjon av Francesca Lia Blocks Echo (som forøvrig er en bok jeg elsker, så det er egentlig altfor snilt av meg å si det.) Derimot kunne Slow Days, Fast Company kanskje minne litt om Joan Didion: beskrivelsene av menneskene de treffer og omgås, de treffende beskrivelsene av California og det mundane. Dog er en stor forskjell at Babitz er mye mer entusiastisk i sin beskrivelse av LA og omegn. Hun elsker Los Angeles (og til dels områdene rundt, som f.eks. Bakersfield og gården hun besøker der, hvor de dyrker druer, et sted hun vier et helt kapittel om). Didion elsker California på et vis, stedet beskrives som hjemme. Hennes South and West ender jo slik: Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places, men hun er nok likevel mer kritisk til sitt hjemsted enn det Babitz er. Babitz skriver rett ut at hun elsker Los Angeles, og hun er lei av alle som omtaler byen hennes som "this town", som alltid gjøres i negative vendinger: This actress "works." She's one of the one percent in "this town" in the Screen Actors Guild who can support themselves. The other ninety-nine percent presumably live half-lives of expectation. Because she has always worked, she never refers to Hollywood as "this town." "This town" is a phrase to be spoken in tones of bitterness as proof of corruption (e.g. "The only way to get anywhere in 'this town' is to sell your ass"). The minute I hear those words spoken earnestly, I grow uneasy and bored. 

Hos både Babitz og Didion dukker kjente mennesker opp i fortellingene, uten at det gjøres et stort nummer ut av det hos noen av dem. Om noe er det kanskje enda mindre av et nummer hos Babitz (som selv hadde et forhold med bl.a. Jim Morrison), selv om det er om andre hun skriver. Hun skriver om sitt eget miljø i Los Angeles, som inneholder mye av det samme som tidligere nevnte novelle 'Pure Hollywood'. Det kunne blitt navlebeskuende, men Slow Days, Fast Company er langt i fra det. Boka (som består av flere løst sammensatte stykker fra ulike steder i Sør-California) er interessant fordi Babitz er en god (og sympatisk) observatør, det handler mer om de andre enn henne selv. (Eller så handler det også om henne, men ikke uten de andre, og slettes ikke gjennom de andre på den måten at de andre bare er midler - nei, de er også der for seg selv.) Jeg liker Slow Days, Fast Company svært godt, og synes det er rart at jeg ikke har lest Babitz før, sucker som jeg er for kalifornisk litteratur/fiksjon (eller California generelt). Babitz' språk er stilsikkert, jeg kunne formelig kjenne det sterke solskinnet og skimte den fascinerende galskapen i LA.

(Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg tok med meg min pocketversjon av Slow Days, Fast Company i bomullsnettet mitt denne uka. Flaks for freden mellom mannen i mitt liv og meg da han brukte en evighet på å bestille noe i baren (i tillegg til å gå ut for å røyke). Dette leste jeg nemlig litt senere hos Babitz, og det er helt sant: There are a lot of people who don't grow limp with hatred when they're kept waiting. I know a whole bunch of people who don't consider the concept of fifteen minutes time at all. So if they say they'll meet you at 11:00 and they show up at 11:25, they apologize (if they remember) for being ten minutes late--the other fifteen minutes never existed and there is some sort of common understanding among most people that those fifteen minutes are a grace period. Since I've started carrying a book everywhere, even to something like the Academy Awards, I've had a much easier time of it, and the bitterness that shortens your life has been headed off at the pass by the wonderful Paperback. Light, fitting easily into most purses, the humble paperback has saved a lot of relationships for me that would have ended in bloodshed.)

Så, hvis 'Pure Hollywood' inneholdt mye av det samme som Slow Days, Fast Company, hvorfor likte jeg ikke den? Novellesamlingen hadde sine overraskelsesmomenter, både i språk og handling, og det hendte flere ganger at jeg ble perpleks ('hjelp, dette hadde jeg ikke ventet meg!'), men samtidig var det litt for mange klisjeer, og dermed ble ikke Pure Hollywood til noe annet enn en helt ok novellesamling, og hva skal man egentlig med helt ok novellesamlinger? Nei, jeg leser neppe verken Schutt eller Vogel igjen. Babitz derimot, må jeg lese mer av!

Litteratur i mai

Mai begynte i Göteborg. På toget på vei hjem leste jeg Junot Díaz' This Is How You Lose Her, og jeg elsket den. To dager etterpå ble Díaz busted i en #metoo-sak. Ugh. 

I mai oppdaget jeg Barbara Comyns. Jeg leste The Juniper Tree, og det er noe av det beste jeg har lest noensinne. Etter å ha lest den ville jeg bare lese MER. Det gjorde jeg også, men etter bok nummer tre innså jeg at jeg måtte legge Comyns vekk litt - ikke fordi jeg hadde ombestemt meg angående kvaliteten, men fordi jeg måtte lese til eksamen. Jeg skjønte nemlig fort at dersom jeg begynner på en roman av Comyns, slutter jeg ikke før jeg har lest den ferdig. 

På tampen leste jeg Francesca Lia Blocks The Thorn Necklace, en slags memoar og poetikk på en gang (speaking of which). I den var det også en liste over romaner som har betydd mye for Block, og da tenkte jeg: lurer på om hun har lest Barbara Comyns?

En eller annen dag, kanskje var det attende mai, var jeg fyllesyk og lå på verandaen og hørte David Sedaris lese novellen "Leopard" av Wells Tower. Det var fint.

Så døde Philip Roth og jeg måtte lese Philip Roth. 

Da eksamensperioden var over, dro jeg i bokhandelen og svidde av en tusenlapp på bøker (nei, mer!). Akter å bruke store deler av de kommende dagene på å lese romaner, før jeg drar til Svalbard. Nå som også leiligheten har blitt varm og det ikke lenger er noe sted å flykte fra varmen til, begynner jeg (nesten?) å se fram til litt arktisk vær. Jeg håper jeg ikke pakker irrasjonelt (å, det er så varmt, det er sikkert ikke så viktig med den buffen). 

Men først er det altså noen dager igjen med denne østlandske tropevarmen. I kveld skal jeg i en trettiårsdag, og i helga skal jeg på båttur i Oslofjorden. Det blir bra.

Bading og lesing i Drøbak. 

PROSA
1. THE RULES DO NOT APPLY av Ariel Levy
2. BLUE NIGHTS av Joan Didion
3. WASTELAND av Francesca Lia Block
4. THIS IS HOW YOU LOSE HER av Junot Díaz
5. THE JUNIPER TREE av Barbara Comyns
6. HESTER SOM IKKE VIRKER av Hege Heieren
7. THE VET'S DAUGHTER av Barbara Comyns
8. SISTERS BY A RIVER av Barbara Comyns
9. DRONNING MAUD LAND av Line Madsen Simenstad
10. KLØR av Ida Frisch
11. I MARRIED A COMMUNIST av Philip Roth

POETIKK
12. HJEMLØSNHETEN av Terje Holtet Larsen
13. THE THORN NECKLACE av Francesca Lia Block

ESSAYS
14. MINIATYRLESNINGAR av Gunnhild Øyehaug

POESI
15. JONATHAN OG SAILOR J. av Jonathan August Lengali

Vestkysten, litt om å lese seg inn i California

Før vi drar til California setter jeg plantene like ved vinduet. Jeg snur det store treet, slik at det kan strekke seg motsatt vei, mot lyset. Det er lite lys som kommer inn i leiligheten, selv om den er sørvendt, det har med vinkelen å gjøre, tror jeg, og trærne som er utenfor. Når vi kommer hjem har ikke treet strukket seg motsatt vei, som de andre plantene, de to monsteraene, vindusbladene som de heter på norsk, treet står som før. Det er egentlig tre trær, tre stammer som er flettet sammen. Jeg vet ikke hvilken art det er , hvilken kultivar, tok vekk merkelappen da jeg tok det med inn i hus, det er over to år siden. Planten kommer fra Madagascar, er det jeg vet. Den liker ikke sterk sollys, det vet jeg fordi jeg en gang satte den på verandaen og da ble bladene gule. Den ble rett og slett solbrent. Som nakken min etter en tur i Point Lobos State Reserve i California. Nakken ble rød og merkelappen inni t-skjorta irriterte veldig, jeg rev den av. Merkelappen inni genseren irriterte veldig, jeg rev av den også. 

Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker. 

Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret. 

Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger. 

Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke. 

Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.

Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school. 

Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.

Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming! 

God bless, Amerika. 

Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break. 

Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)

Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise. 

Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint. 

Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige. 

Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.

Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.

Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers. 

Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.

Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje. 

I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California. 

Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige. 

Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar. 

Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places. 

Bøker lest i februar + San Francisco

Gjennomvåt "Autumn" av Ali Smith. 

PROSA
1. NYMPH av Francesca Lia Block
2. KVELANDE KJÆRLEIK av Elena Ferrante
3. AFTONLAND av Therese Bohman
4. NORTONS FILOSOFISKE MEMOARER av Håkan Nesser
5. EN SEPARASJON av Katie Kitamura
6. LIKE LIFE av Lorrie Moore
7. AUTUMN av Ali Smith
8. OUTLINE av Rachel Cusk

SAKPROSA
8. JEG HAR LEVD I DETTE LANDET I TUSEN ÅR av Kristin Brandtsegg Johansen
9. EN HYLLEST TIL SAUEN av Anna Blix
10. BIG MAGIC av Elizabeth Gilbert


Som vanlig dårlig på å lese menn, ser jeg, men til mitt forsvar holder jeg for tiden på med novellesamlingen Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides (novella "Find the Bad Guy" er den beste til nå, mens "Baster" synes jeg var direkte teit, og fullstendig urealistisk). I tillegg var det altså en Nortons filosofiske memoarer som fikk meg til å gråte i måneden som gikk. Jeg har tydeligvis blitt et ekte hundemenneske.

Kvelande kjærleik og En hyllest til sauen anmeldte jeg for Fædrelandsvennen. Førstnevnte en ålreit debut (visste dere at den ble oversatt til bokmål allerede i 1994?). Forresten kan det jo hende at det er en mann som står bak pseudonymet Ferrante.

Nymph gjenleste jeg. Jeg synes ikke jeg leste noe dårlig denne måneden. Den beste boka må ha vært Like life av Lorrie Moore, det var fint. Det var så lenge siden jeg hadde lest henne sist, og gleden var stor over at hun rørte meg som før. Jeg var også veldig begeistret for både En separasjon og Outline, begge om kvinner på reise til Hellas. Jeg klarte å legge Autumn på baderomsgulvet, slik at den ble klissvåt da kjæresten min skulle vaske, men jeg klarte ikke å vente til boka ble tørr igjen før jeg måtte lese videre, og nå skal jeg snart begynne på Winter. Om jeg bare får summet meg til å kjøpe den. (Omslaget er så fint at jeg gjerne vil ha den i fysisk eksemplar, ikke som e-bok. Ja, sånn er det faktisk blitt nå.)

Jeg hadde planer om å lese Undset, men fikk bare lest om Undset, i Jeg har levd i dette landet i tusen år. Det var fint det, da. Dere visste at Undset ikke bare var forfatter, men også botaniker?

Aftonland likte jeg også, men kanskje ikke like mye som Den andra kvinnan. 

I slutten av mars reiser kjæresten min og jeg til mitt litterære favorittland. Det var faktisk forrige gang jeg var i USA at jeg leste Lorrie Moore for første gang. Gikk inn på et antikvariat i New Orleans og kjøpte Birds of America. Leste den på toget gjennom sørvest-statene og følte at reisen ble større. Denne gangen skal vi stort sett være i California. California, en av verdens hotspots for biologisk mangfold. Ingen amerikansk stat har flere trær enn California, med unntak av Alaska. Vi skal i nasjonalparker, ta Coast Starlight til Santa Barbara, kjøre bil gjennom ørkenen (jeg elsker å kjøre bil) og ende opp i San Francisco. Tar gjerne mot tips til San Francisco, for der skal jeg henge en del for meg selv mens kjæresten er på konferanse. Å, gleder meg!

Faksimile fra Klassekampen 8. februar 2017: Spiseforstyrrelsens kanon

Faksimile Klassekampen 8.2.2017. 

Spiseforstyrrelsens kanon

I disse dager vises teateroppsetningen av Linnéa Myhres «Evig søndag» på Trøndelag Teater. Jeg husker første gang jeg leste boka. Det var på toget over fjellet fra Bergen til Oslo, jeg var på vei til to ting: Til å besøke den daværende kjæresten min og til å få en spiseforstyrrelse selv. Jeg var i et avstandsforhold som skulle fortone seg slik: Helger hvor han sier at jeg kommer til å dø hvis jeg ikke spiser, hvorpå jeg svarer at det er det samme om jeg er død eller levende, tar toget tilbake til Bergen og fortsetter å sulte meg som før.

Å fortelle om hvordan en spiseforstyrrelse begynner er det mange som har gjort. Det finnes utallige bøker om jenter som blir syke, om hvordan de har det når de er syke, og til slutt om tilfriskningsprosessen.

«Evig søndag» er et sted midt imellom. Den handler om ei jente som er syk og deprimert. Hun beveger seg rundt i Oslo, vi blir fortalt om vanene hennes, hva hun spiser og hvordan hun spiser, hva hun gjør når hun føler hun har spist for mye. Vi vet at hovedpersonen er veldig nær forfatteren, tidligere kåret til Norges mest sexy kvinne. Vi tenker oss at hovedpersonen er tynn, pen og spennende – for det er hun jo. Å ha en spiseforstyrrelse er drittkjedelig, men det er vanskelig å forstå for en leser som er skjør og befinner seg i en livskrise.

I Kelsey Osgoods «How to Disappear Completely» (2013) avkler forfatteren mytene de syke omgir seg med. Hun tar opp hvordan historiene om de syke anorektikerne bygger opp en mystisk, glamorøs drømmeverden som de syke bare blir enda mer syke av, fremfor å vise den anorektiske tilværelsen slik den faktisk er: Dørgende kjedelig.

En av de mange historiene som går igjen, er historien om den unge, tynne – men ofte svært vakre – jenta som vandrer hvileløst rundt i bygatene på en slags leting. En av forfatterne Osgood avkler er Francesca Lia Block. Selv oppdaget jeg bøkene hennes som sekstenåring, da jeg hadde mitt første møte med anoreksi. I Blocks roman «Echo» (2001) beveger hovedpersonen seg fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, alt mens hun går rundt i Los Angeles på et eple om dagen. I poetisk språk romantiserer Block hovedpersonens spiseforstyrrelse: «I will not eat cakes or cookies or food. I will be thin, thin, pure. I will be pure and empty. Weight dropping off. Ninety-nine … ninety-five … ninety-two … ninety. Just one more to eighty-nine.»

Dette motivet finner man også i norsk litteratur, f.eks. i den kritikerroste «Klokken og sengen» av Eline Lund Fjæren. Her går en ensom jente med merkelige matvaner hvileløst rundt i Bergen. I «Monstermenneske» av Kjersti Annesdatter Skomsvold er det ei jente som skriver og løper rundt i Bergen til hun blir bemerkelsesverdig tynn. Jeg husker svært godt denne lille delen av romanen, nettopp fordi jeg leste den da jeg selv var syk. Osgood beskriver det godt: «Oppriktig nysgjerrighet er anoreksiens erkefiende; den dulter deg ut av deg selv, mens anoreksi bare er opptatt av å få deg til å krølle innover, gni på kantene av Selvet ditt til fingertuppene dine blør» (red. overs.). Slik er den lesende anorektikeren – besatt av sin egen sykdom.

Jeg saumfarte biblioteket for bøker om jenter med spiseforstyrrelser, jeg slukte dem rått, sammenlignet meg selv med de andre syke jentene: Var jeg tynnere enn dem, var jeg en like bra anorektiker som dem, var det noen vaner de hadde som jeg ennå ikke hadde prøvd ut? Når Myhre skriver: «Idet jeg reiser meg fra sengen og kommer ut på kjøkkenet, blir jeg stående med hendene presset mot kjøkkenbenken og kjenne innsiden av hodet snurre. Jeg vet hvorfor. Jeg titter bort på medisinene og vitaminene som ligger urørt på kjøkkenbenken, den tomme tallerkenen i vasken. Jeg har ikke spist på 18 timer, og jeg har vært våken i 20», vil den syke tenke: Jeg må også klare å avstå fra mat i over 18 timer!

Slik leste og lette jeg etter tips. Jeg bygget også på myten om meg selv: Det er spennende å ha en spiseforstyrrelse, for alle disse andre jentene som både er pene og kan skrive har jo også hatt det.

I kjølvannet av TV-serier som «Jeg mot meg», er det blitt mye fokus på hvor bra åpenhet om psykiske sykdommer er. Jeg tror at det snarere er tvert imot når det kommer til anoreksi. Ikke én eneste av bøkene jeg leste som syk avskrekket meg fra å sulte, snarere hadde de motsatt virkning: De var som fyr på bålet. Når man er syk med anoreksi sammenligner man seg med andre syke. Man vil være den tynneste, den sykeste. En anorektiker er alltid i konkurranse med andre anorektikere. Den lesende anorektikeren konkurrerer med den skrivende anorektikeren. Hvem er det egentlig som har godt av disse bøkene? Det er i hvert fall ikke de syke. Forfatteren har i det minste et slags bevis på at hun har vært syk. De fleste har ikke muligheten til å skrive bok, og må klamre seg til identiteten som syk på andre måter - simpelthen ved å fortsette å være syk.

Da jeg var syk ble jeg sendt til Rådgiving om spiseforstyrrelser (ROS) av fastlegen. Der ble jeg møtt av en kvinne som spurte meg hvor stor prosent av tida min som gikk til å tenke på mat. Jeg løy og svarte 70 prosent. Sannheten var at det var det eneste jeg tenkte på. En av grunnene til at jeg løy var at jeg ikke ville være en person som dro til ROS. Jeg ønsket ikke en identitet som syk. Nå som jeg er frisk slår det meg at forfatterne av disse memoarene klamrer seg til en identitet som anorektiske.

Som et lesende menneske mener jeg selvsagt at all kunst og ytring skal være fri. Men jeg savner en annen tilnærming til bøker om spiseforstyrrelser. Jeg ønsker å stille spørsmål ved den ukritiske forestillingen om at all åpenhet om psykisk sykdom skal være så bra. Det kan være godt å vite at man ikke er alene, men det er av mindre verdi enn den faren det er å bygge på romantiseringen av anoreksi, som man ikke bare finner i litteratur, men også på Instagram-kontoer med beskrivelser som «recovering from anorexia» og «beat anorexia» og institusjoner i herskapelige villaer med samme navn som Hamsun-romaner.

Vil man anoreksi til livs: Skriv mindre om det.

Bøker lest i januar

SAKPROSA

1. GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl 

2. WE SHOULD ALL BE FEMINISTS av Chimamanda Ngozi Adichie

PROSA
3. MENSEN - antologi på Gyldendal
4. I LOVE DICK av Chris Kraus 

Dro på LA - A Fiction-utstillingen på Astrup Fearnley fordi jeg simpelthen elsker Los Angeles, nettopp på grunn av all litteraturen og mytene som spinnes rundt byen, men ble skuffet da det viste seg at forfatterne som var bidragene i utstillingen bare var samlet i en liten bok som man var nødt til å kjøpe separat. (Francesca Lia Block, Charles Bukowski, Bret Easton Ellis, John Fante, James Frey, Chris Kraus, Donna Tartt, bl.a.) Drakk dermed litt for mange dyre drinker med sake og handlet bøker i museumsbutikken i stedet, bl.a. Chris Kraus' I Love Dick. Det ble den beste skjønnlitterære boka jeg leste i januar, mens Gleden med skjeden ble den beste sakprosaboka jeg leste.

Forresten rakk jeg å lese ganske langt i Bret Easton Ellis' Glamorama før halve skjermen på lesebrettet mitt ble defekt. 

Mensen-boka var fornøyelig og We should all be feminists en fin liten bok om hva feminisme er. 

Nå som eksamen i januarblokka er unnagjort, skal jeg prøve å lese litt flere bøker, men vi får se. Dette semesteret er jo mitt siste på dette bachelor-studiet. Jeg skal blant annet lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave, det er ikke bare bare. Har også blitt frivillig i Røde Kors, joinet en en redaksjon og begynt å skrive mer for meg selv igjen. Var sågar én uke i Barcelona for å skrive i begynnelsen av måneden. (Men altså, én bok i uka bør jo være et minimum, ærlig talt.)

Tvi, tvi til meg selv! 

Bøkene jeg leste i mars

Kattene har dratt sin vei igjen. Jeg kommer til å savne
kattekos, men ikke at alle klærne mine er fulle av hvite hår - hele tiden.

Dette er fortsatt boka jeg leser mest i, men jeg fikk likevel lest en del annet i mars. Foruten å bruke påskeferien på å se på fugler, leste jeg faktisk noen bøker. 

Purity var gøy å lese. Jonathan Franzen er alltid gøy å lese. Dessuten er han den eneste (tror jeg) som klarer å skrive om middelklasseproblemer uten at jeg spyr litt inni hjernen. Problemene til Franzens mennesker er faktisk problemer. Selv når Knausgård, som jeg liker så godt, skriver om middelklassen må jeg spy litt noen ganger. 

Radical Self-Love er av sorten guilty pleasure. Noen hører på Justin Bieber og ser på fjortisfilmer. Jeg leser selvhjelpsbøker. Noen ganger kan man plukke opp noen råd. Selv om livet er en fest, er det ikke akkurat dritlett. Å være glad og ha et godt liv krever faktisk litt innsats. Når det er sagt, var ikke denne boka spesielt god. De fleste rådene var selvsagte, og noen av rådene var altfor alternative for min del. Jeg er da rasjonell. (Det er kanskje det som er problemet mitt. Jeg er altfor rasjonell.)

Den store rumpefeiden var fornøyelig, men følger man Marta Breen på Twitter og leser tekstene hennes på Dagsavisen jevnlig, er det kanskje ikke så veldig mye nytt. 

The Man Who Wasn't There og Trærnes hemmelige liv var de mest interessante bøkene. Førstnevnte handlet om nevrovitenskap og selv-et vårt, og det var ekstremt interessant. Jeg visste for eksempel ikke at det finnes noe som heter body integrity identity disorder, hvor den som er rammet har følelsen av at visse kroppsdeler ikke hører til en selv, nesten som det motsatte av fantomsmerter i lemmer man ikke har. Videre var det mye interessant om bl.a. alzheimers, autisme, depersonalisering, schizofreni og mennesker som er helt sikre på at de er døde.

Trærnes hemmelige liv handlet om trær. Ikke noe tull, bare ny forskning om trær presentert med glede! Og jeg tror jeg tør si at man ikke trenger å være spesielt interessert i botanikk for å synes at denne boka er interessant. Både Trærnes hemmelige liv og The Man Who Wasn't There anbefales på det sterkeste!
Sum summarum var det en givende lesemåned! Jeg skal prøve å fortsette i den gode flyten inn i våren, selv om det snart er eksamenstid. (Etter påske går alt så fort!) 



PROSA
1. PURITY av Jonathan Franzen
2. ROUGH MAGICK av Francesca Lia Block (red.) og Jessa Marie Mendez (red.)
3. DEI SOM FLYKTAR OG DEI SOM BLIR av Elena Ferrante

SAKPROSA
4. RADICAL SELF-LOVE av Gala Darling
5. DEN STORE RUMPEFEIDEN av Marta Breen og Jenny Jordahl (illustrasjon)
6. THE MAN WHO WASN'T THERE av Anil Ananthaswany
7. TRÆRNES HEMMELIGE LIV av Peter Wohlleben

POESI
8. MIN NATUR av Mara Lee
9. MIN NATUR av Kristin Berget
10. TRISYN av Cornelius Jakhelln

Bøkene jeg leste i april: Skuffelse og begeistring

Tror jeg trygt kan si at lesesperren er over. Det føles bra. I hele fjor føltes det som om jeg hadde bøker opp til halsen og tanken på å lese gav nesten spyfornemmelser. Men sånn er kjærligheten. 

PROSA
1. BUDDENBROOKS av Thomas Mann
2. THE FIRST BAD MAN av Miranda July
3. HVIS DU VIL av Helle Helle
4. THE ISLAND OF EXCESS LOVE av Francesca Lia Block
5. DET RØDE ROMMET av August Strindberg
6. I RINGANE av Kristina Leganger Iversen
7. DET BLIR ALDRI LYST HER av Tina Åmodt
8. DYR JEG HAR KJENT av Cora Sandel
9. MEG, MEG, MEG av Kjersti Annesdatter Skomsvold

POESI
10. SPREDNING av Nils-Øivind Haagensen
11. MANILAHALLEN av Ruth Lillegraven

--

DEN BESTE BOKA
Meg, meg, meg begeistret meg veldig. Aldeles nydelig. Konsentrert perfeksjon. Men jeg må også nevne den herlige romanen Buddenbrooks, selv om jeg ikke likte den like godt som Trolldomsfjellet, som forøvrig er en av mine absolutte favorittromaner. Verden var ikke lenger den samme etter at jeg leste Trolldomsfjellet. 

Og så leste jeg Dyr jeg har kjent, en koselig, liten sak om dyr som gjorde at jeg begynte å leke med tanken på å skrive om alle dyr jeg har kjent, men som var en tanke jeg måtte slå fra meg like etterpå, jeg husker nemlig en stor andel av alle hester jeg har møtt siden jeg var fem år og nå er det jo eksamenstid og jeg prøver å skrive på noe helt annet. 


DEN KJIPESTE BOKA
Hvis du vil av Helle Helle var den aller største skuffelsen. Av alle de fine bøkene hennes var det denne som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris! Det fatter jeg ikke. Virkelig. Dette er den desidert svakeste av alle bøkene hun har utgitt.

Men selv om Hvis du vil var den største skuffelsen, var det likevel ikke den kjipeste boka jeg leste. En dårlig roman av Helle Helle er likevel mye bedre enn det meste annet. Den kjipeste boka jeg leste må ha vært Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt og I ringane av Kristina Leganger Iversen. 

Bøkene jeg leste i november

PROSA
1. OM BARE av Vigdis Hjorth
2. 33 av Kjersti Annesdatter Skomsvold
3. TEEN SPIRIT av Francesca Lia Block


---

DEN BESTE BOKA
33, men det er ikke det beste jeg har lest av Skomsvold. 

DEN KJIPESTE BOKA
Teen Spirit. Francesca Lia Block føles som en guilty pleasure, og spriket mellom de gode bøkene, de jeg liker, blir bare større og større. Må jeg kanskje slutte å lese henne? Teen Spirit var møkk. Muligens er det bare jeg som kjølig, rasjonelt menneske som ikke klarer å finne noen glede i å lese om spøkelser og ouijabrett. 

Ikke at Om bare av Vigdis Hjorth var en fornøyelse heller. Muligens det også har noe med meg som kjølig, rasjonelt menneske. Finner det ikke interessant å lese så mye om forelskelse og kjærlighet mellom to mennesker. Det lager jo bare rabalder og ulykke. Etter et hundretalls romaner har jeg skjønt dét. 

Forfattermerchandise

f

Har kjøpt forfattermerchandise for første gang i mitt liv. En T-skjorte med motiv fra Weetzie Bat-bøkene til Francesca Lia Block. Hjelper ikke at jeg har kjøpt den direkte fra forfatteren; fikk en pakke fra California, adressert til meg fra F.L. Block i Culver City, føles ut som en guilty pleasure likevel. Barnsligheten tok overhånd, jeg måtte bare. Hatet den forrige boka hennes, men identifiserer meg fortsatt med Witch Baby langt der inne et sted, og faktum forblir at jeg har lest Violet & Claire, samtlige Weetzie Bat-bøker, Echo, Girl Godesses #9, I was a Teenage Fairy og Necklace of Kisses mange, mange ganger. Det er kanskje lenge siden nå, men jeg kan fortsatt forestille meg det jeg så for meg den gang, det jeg følte da jeg leste dem den gang, det sitter langt inne i sjela. Dessuten, siden nesten alle bøkene foregår i California, hovedsaklig Los Angeles, sparket det i gang min særlige interesse for amerikansk litteratur (eller kultur generelt) fra vestkysten. Nei, egentlig alt som kan relateres spesielt til vestkysten. Jeg bare elsker det.

(Og nå hører jeg på 'West Coast' med Lana del Rey og gleder meg veldig til Ultraviolence!)

Bøkene jeg leste i februar

Denne månedsoppsummeringen kom litt sent. Det skyldes at jeg har vært i Lillehammer og stått på ski og spist hjemmelaga pizza med pære, blåmuggost og honning. Jeg har endelig lært meg dobbeltak og fristil. Anyways, jeg ser en tendens i lesingen min. Når jeg tenker på de siste månedene ser jeg at jeg bare leser mer og mer sakprosa. Jeg har faktisk lest flere sakprosabøker enn romaner de siste fire månedene. Hvorfor? Er jeg blitt en lettvekter som bare orker det sensasjonelle i "dette her har faktisk skjedd"? Nei, gud forby. Også sakprosa er skrevet av mennesker, og altså like subjektiv som skjønnlitteratur. Dessuten inkluderer sakprosa essays, og det er jo egentlig i gråsonen mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Forøvrig en undervurdert sjanger.

Men igjen: Hvorfor? Jeg husker en av foreleserne på Universitetet i Bergen åpnet en forelesning om Rilke med å fortelle om en av professorene (kan ikke huske hvilken) som hadde pensjonert seg og sagt at han ikke orket å lese skjønnlitteratur lenger, han skulle slutte å lese all litteratur bortsett fra Rilke. Rilke var det eneste han skulle lese. Jeg tenker om ikke noe like drastisk, så ihvertfall noe liknende. Av og til tenker jeg at jeg ikke gidder å lese skjønnlitteratur mer. Jeg synes at det meste jeg leser er dritt. Middelmådig dritt. Jeg føler at så mye av det jeg leser, har jeg lest før. At det er oppgulp. Jeg tenker: Dette gidder jeg ikke mer, for en bortkastet tid. Kanskje det er derfor jeg har lest mest sakprosa. Underbevisstheten sier: Skjønnlitteratur, njæh; samtidslitteratur UGH.

Her er et sitat fra De håpefulle av Nicolai Houm:
Joachim lukker igjen døren. Han tenker at litteraturen er blitt som en stor, gammel hund man er glad i. Man er vant til å ha den der, vant med det subbende, prompende selskapet, men en dag står den og gneldrer til kjøleskapet og hoftene er så stive at de må masseres daglig, og til slutt er det en lettelse å være på vei hjem fra dyrlegen med tom bil. 

Jeg håper dette bare er en fase. På togturen hjem fra Lillehammer leste jeg ihvertfall Dostojevskij. Forhåpentligvis skal det gi meg troa tilbake.

SAKPROSA
1. COLUMBINE av Dave Cullen
2. FORFATTERNE MØTER KIRKEGAARD av (red.) Thor Arvid Dyrerud og Marius Timmann Mjaaland
3. HOW TO DISAPPEAR COMPLETELY. ON MODERN ANOREXIA av Kelsey Osgood
4. GENENES GÅTE av Dag O. Hessen og Thore Lie

PROSA
5. DET FINNES EN STOR ÅPEN PLASS I BORDEAUX av Hanne Ørstavik
6. LITEN av Nils-Øivind Haagensen
7. CAMILLAS LANGE NETTER av Mona Høvring
8. DE HÅPEFULLE av Nicolai Houm

--

DEN BESTE BOKA
How to Disappear Completely hvor Kelsey Osgood plukker fra hverandre litteratur som omhandler (les: forskjønner) spiseforstyrrelser, bl.a Francesca Lia Block som jeg elsker; men har jo innerst inne alltid egentlig vært enig med Osgood, har bare nektet å si det høyt. En virkelig interessant bok som faktisk ikke undergraver seg selv, noe jeg var redd for at den skulle gjøre siden den jo er skrevet av noen med førstehåndskunnskap. Det er så typisk, og hvorfor er det det? Jo, det klarer Kelsey Osgood å svare på i denne boka. Veldig smart. For øvrig finnes det en bra artikkel om boka og det den tar opp på The New Yorker her.

DEN KJIPESTE BOKA
Camillas lange netter var en ganske kjedelig leseopplevelse. Likeså med Liten.

Kongo

Overtaler min bror til å bli med på skitur selv om han har et historieprosjekt om kolonier i Kongo, jeg sier jeg kan fortelle deg om Kongo mens vi går på ski, men det eneste jeg vet er det jeg har lest i Joseph Conrads Heart of Darkness; og det er lenge siden jeg har lest den, det var en eller annen mann som fikk innbyggerne til å tilbe ham som en slags gud, langt inne i jungelen, skogen, oppover elva, Congo River; boka handler om en mann som kommer fra England for å hente ham, fikse på dette, dette kan de ikke ha noe av at en av dem driver med dette langt inne i usivilisasjonen, men er ikke egentlig usivilisasjonen dere selv, koloniherrene; og jeg forteller om den, men blir usikker på handlingen fordi det ikke var handlingen som jeg brydde meg mest om da jeg leste den, på et tog fra Bergen til Lillehammer, omtrent på denne tiden av året, for to år siden. Det var stemningen, følelsen av noe rart, og etterpå, siden har den blandet seg sammen med Coppolas film Apokalypse nå, mørkets hjerte, amerikanernes hjerte, krigen i Vietnam, napalm. Basert på romanen av Joseph Conrad, bare lagt til et annet land, en annen tid.

På toget fra Bergen til Lillehammer leste jeg den mens jeg spiste kanskje blodappelsiner, for også det hører denne tiden til, januar/februar, sesong for blodappelsiner, jeg spiser det alltid når det er snø ute. Det frembringer et minne om en gang jeg var litt syk og hadde fri, krøp under dyna mens mannen var på jobb, lå der hele dagen og spiste blodappelsiner og leste Necklace of Kisses av Francesca Lia Block, det er lenge siden. En fin leseopplevelse. En annen vinter flere år etterpå lå jeg i senga en kveld og skulle ønske jeg hadde noe gdt å spise, klokken var kvart på elleve, jeg satt og leste Helene Uri, kastet på meg jakka og knytta på meg skoene, nesten løp til butikken, Kiwi, det er nesten bare de som holder åpent til så sent, jeg kjøpte en pose med sjokoladebiter fra Nidar, noen med myntekremfyll for myntesjokolade er det jeg liker best, og en pose blodappelsiner, som er ganske dyrt for en student, men jeg brukte neste ikke penger på noe annet enn mat, dessuten måtte jeg ha det, måtte måtte måtte ha en hel pose sjokolade og blodappelsiner på en helt vanlig kveld, var ikke en gang helg, men måtte måtte måtte ha disse tingene den kvelden, spiste hele posen med sjokolade og hele nettet med blodappelsiner, ble kvalm, sikkert usunt, så mye sukker og og så mye syre, mens jeg leste en roman av Helene Uri, det handlet om en kvinnelig professor, det gjør alltid det hos Helene Uri, fikk ikke sove.

Jeg kom til Lillehammer hvor min venn bor, bodde i et kollektiv med noen hun ikke likte så godt. Vi spiste taco og drakk øl, hun sa hun hadde fått seg kjæreste. Han skulle snart komme, før vi dro på fest. En eller annen gang så hun Heart of Darkness liggende, kanskje det var da jeg pakket sekken, tok ut boka for å få plass til øl, man leser ikke på fest (selv om det hender at jeg går på do og skriver notater). Hun fortalte at hun ikke hadde fått lov til å lese den av sin far da hun var yngre, den kom til å gjøre henne deprimert. Jeg fikk ikke lov av mamma til å lese Sylvia Plaths The Bell Jar, men gjorde det likevel, på do. Jeg har forøvrig lest den flere ganger siden. Er den bra, spurte hun, jeg sa jeg ikke forstod så mye. Forstod den bedre etter å ha vært på forelesning om den mange uker senere, på universitetet. En ung kvinne med rustblå Fjällräven-sekk snakket om den, fortalte om tid og rom langs elven på mørkets kontinent som de kalte Afrika på den tiden, fortsatt et kontinent som ligger i mørke for meg på den måten at det må være det kontinentet jeg vet minst om, har knapt lest en bok skrevet av en afrikaner, må i så fall være et knippe sør-afrikanere. Husker jeg innimellom tenkte på at hun var så pen, jenta som nettopp hadde skrevet master og også prøvde å fortelle oss om dekonstruksjonen på best mulig måte, noe som for meg en gang var et mysterium, men som jeg nå har trengt inni, skrev en eksamensoppgave om dekonstruksjon et år etterpå, det gikk bra. Noe som forble et mysterium var hvordan hun klarte å kle seg så fint i en by hvor det alltid regner, det fortoner seg fortsatt som et mysterium for meg, alle disse velkledde menneskene i dette været, klarte det aldri selv, så bare ut som en druknet katt og frøs bare, fikk vanndråper silende ned nakken, hvordan holdt de ut?

Det er alt jeg har å si om Kongo. Min bror forteller at de var kolonialisert av Belgia. Jeg sier at Joseph Conrad var fra et eller annet land, men flytta til England og skrev på engelsk. Når jeg siden sitter ved pc-en må jeg sjekke hvilket land. Det er ikke Belgia, men Ukraina. Jeg ser for meg biler endevendt og flammer, kaos, opprør. Ukraina i dag. Joseph Conrad het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski. Polsk bakgrunn, dro til sjøs som søttenåring. Fikk britisk statsborgerskap i 1886. I 1899 ble Heart of Darkness utgitt. Leser også at foreldrene hans deltok i et opprør mot Russland og ble sendt til Sibir hvor de døde da Joseph Conrad var elleve. Den samme dagen leser jeg en anmeldelse av en bok om Pussy Riot som jeg har tenkt til å lese, litt pga. anmeldelsen, sånn sitter jeg og leser i litteraturtidsskrifter og famler meg fram til ting jeg bør lese, og ting jeg ikke bør lese, håper liksom å finne fram til det som er verdt tiden.

Jeg har ikke lest en eneste roman siden i fjor, og hvilken var det, det kan jeg ikke huske, men i fjor var ikke så lenge siden, bare en måned siden, trenger ikke svartmale.

Vi står på ski så langt at jeg nesten ikke rekker å treffe V til avtalt tid. Vi treffes, om mindre enn én uke drar hun til Thailand, hun skal reise rundt i Asia i tre måneder. En annen venninne jeg har holder for tiden med på det samme, hun sender bilder av insekter som hun smaker på, har bl.a. spist en skorpion, det var ikke så veldig godt. Hun sier at også hun vil se Nymphomaniac. En tredje venninne gjør det samme, hun poster bilder av strender på Facebook. Jeg sier til V at jeg aldri kunne tenke meg å reise rundt i tre måneder, synes helt ærlig at det virker som stress. Jeg er altfor glad i vaner, at hver dag er bygd opp rundt det samme, å sove i sin egen seng. Jeg er ganske kjedelig. V hater vaner, til høsten skal hun reise rundt i Sør-Amerika. Jeg sier jeg har tenkt litt på Sør-Amerika i det siste, at jeg ikke har vært der, og kanskje litt på Cuba, sikkert fordi jeg har lest noe om noe som skjedde på Cuba (Vigdis Hjorth), og fordi noen vi kjenner nettopp har vært der. Da jeg gikk på ungdomsskolen skrev jeg en samfunnsfagoppgave om Cuba.

God tur, sier jeg når vi skilles, hun skal ta bussen, jeg skal gå. Jeg ønsker henne en god tur, vi sees i mai. Jeg er så vant til å ikke se henne på månedsvis, hun er alltid et eller annet sted i verden som ikke er her. Når hun kommer igjen skal vi ri på hest sammen og jeg lover å lese Brave New World til hun kommer tilbake, den ligger på rommet mitt, hun har mast så lenge på at jeg må lese den uten at jeg har gjort det at hun til slutt gav meg den. Det er ikke det at jeg ikke har villet lese den, har bare glemt det helt bort.