Kongo

Overtaler min bror til å bli med på skitur selv om han har et historieprosjekt om kolonier i Kongo, jeg sier jeg kan fortelle deg om Kongo mens vi går på ski, men det eneste jeg vet er det jeg har lest i Joseph Conrads Heart of Darkness; og det er lenge siden jeg har lest den, det var en eller annen mann som fikk innbyggerne til å tilbe ham som en slags gud, langt inne i jungelen, skogen, oppover elva, Congo River; boka handler om en mann som kommer fra England for å hente ham, fikse på dette, dette kan de ikke ha noe av at en av dem driver med dette langt inne i usivilisasjonen, men er ikke egentlig usivilisasjonen dere selv, koloniherrene; og jeg forteller om den, men blir usikker på handlingen fordi det ikke var handlingen som jeg brydde meg mest om da jeg leste den, på et tog fra Bergen til Lillehammer, omtrent på denne tiden av året, for to år siden. Det var stemningen, følelsen av noe rart, og etterpå, siden har den blandet seg sammen med Coppolas film Apokalypse nå, mørkets hjerte, amerikanernes hjerte, krigen i Vietnam, napalm. Basert på romanen av Joseph Conrad, bare lagt til et annet land, en annen tid.

På toget fra Bergen til Lillehammer leste jeg den mens jeg spiste kanskje blodappelsiner, for også det hører denne tiden til, januar/februar, sesong for blodappelsiner, jeg spiser det alltid når det er snø ute. Det frembringer et minne om en gang jeg var litt syk og hadde fri, krøp under dyna mens mannen var på jobb, lå der hele dagen og spiste blodappelsiner og leste Necklace of Kisses av Francesca Lia Block, det er lenge siden. En fin leseopplevelse. En annen vinter flere år etterpå lå jeg i senga en kveld og skulle ønske jeg hadde noe gdt å spise, klokken var kvart på elleve, jeg satt og leste Helene Uri, kastet på meg jakka og knytta på meg skoene, nesten løp til butikken, Kiwi, det er nesten bare de som holder åpent til så sent, jeg kjøpte en pose med sjokoladebiter fra Nidar, noen med myntekremfyll for myntesjokolade er det jeg liker best, og en pose blodappelsiner, som er ganske dyrt for en student, men jeg brukte neste ikke penger på noe annet enn mat, dessuten måtte jeg ha det, måtte måtte måtte ha en hel pose sjokolade og blodappelsiner på en helt vanlig kveld, var ikke en gang helg, men måtte måtte måtte ha disse tingene den kvelden, spiste hele posen med sjokolade og hele nettet med blodappelsiner, ble kvalm, sikkert usunt, så mye sukker og og så mye syre, mens jeg leste en roman av Helene Uri, det handlet om en kvinnelig professor, det gjør alltid det hos Helene Uri, fikk ikke sove.

Jeg kom til Lillehammer hvor min venn bor, bodde i et kollektiv med noen hun ikke likte så godt. Vi spiste taco og drakk øl, hun sa hun hadde fått seg kjæreste. Han skulle snart komme, før vi dro på fest. En eller annen gang så hun Heart of Darkness liggende, kanskje det var da jeg pakket sekken, tok ut boka for å få plass til øl, man leser ikke på fest (selv om det hender at jeg går på do og skriver notater). Hun fortalte at hun ikke hadde fått lov til å lese den av sin far da hun var yngre, den kom til å gjøre henne deprimert. Jeg fikk ikke lov av mamma til å lese Sylvia Plaths The Bell Jar, men gjorde det likevel, på do. Jeg har forøvrig lest den flere ganger siden. Er den bra, spurte hun, jeg sa jeg ikke forstod så mye. Forstod den bedre etter å ha vært på forelesning om den mange uker senere, på universitetet. En ung kvinne med rustblå Fjällräven-sekk snakket om den, fortalte om tid og rom langs elven på mørkets kontinent som de kalte Afrika på den tiden, fortsatt et kontinent som ligger i mørke for meg på den måten at det må være det kontinentet jeg vet minst om, har knapt lest en bok skrevet av en afrikaner, må i så fall være et knippe sør-afrikanere. Husker jeg innimellom tenkte på at hun var så pen, jenta som nettopp hadde skrevet master og også prøvde å fortelle oss om dekonstruksjonen på best mulig måte, noe som for meg en gang var et mysterium, men som jeg nå har trengt inni, skrev en eksamensoppgave om dekonstruksjon et år etterpå, det gikk bra. Noe som forble et mysterium var hvordan hun klarte å kle seg så fint i en by hvor det alltid regner, det fortoner seg fortsatt som et mysterium for meg, alle disse velkledde menneskene i dette været, klarte det aldri selv, så bare ut som en druknet katt og frøs bare, fikk vanndråper silende ned nakken, hvordan holdt de ut?

Det er alt jeg har å si om Kongo. Min bror forteller at de var kolonialisert av Belgia. Jeg sier at Joseph Conrad var fra et eller annet land, men flytta til England og skrev på engelsk. Når jeg siden sitter ved pc-en må jeg sjekke hvilket land. Det er ikke Belgia, men Ukraina. Jeg ser for meg biler endevendt og flammer, kaos, opprør. Ukraina i dag. Joseph Conrad het egentlig Jósef Teodor Konrad Korzeniowski. Polsk bakgrunn, dro til sjøs som søttenåring. Fikk britisk statsborgerskap i 1886. I 1899 ble Heart of Darkness utgitt. Leser også at foreldrene hans deltok i et opprør mot Russland og ble sendt til Sibir hvor de døde da Joseph Conrad var elleve. Den samme dagen leser jeg en anmeldelse av en bok om Pussy Riot som jeg har tenkt til å lese, litt pga. anmeldelsen, sånn sitter jeg og leser i litteraturtidsskrifter og famler meg fram til ting jeg bør lese, og ting jeg ikke bør lese, håper liksom å finne fram til det som er verdt tiden.

Jeg har ikke lest en eneste roman siden i fjor, og hvilken var det, det kan jeg ikke huske, men i fjor var ikke så lenge siden, bare en måned siden, trenger ikke svartmale.

Vi står på ski så langt at jeg nesten ikke rekker å treffe V til avtalt tid. Vi treffes, om mindre enn én uke drar hun til Thailand, hun skal reise rundt i Asia i tre måneder. En annen venninne jeg har holder for tiden med på det samme, hun sender bilder av insekter som hun smaker på, har bl.a. spist en skorpion, det var ikke så veldig godt. Hun sier at også hun vil se Nymphomaniac. En tredje venninne gjør det samme, hun poster bilder av strender på Facebook. Jeg sier til V at jeg aldri kunne tenke meg å reise rundt i tre måneder, synes helt ærlig at det virker som stress. Jeg er altfor glad i vaner, at hver dag er bygd opp rundt det samme, å sove i sin egen seng. Jeg er ganske kjedelig. V hater vaner, til høsten skal hun reise rundt i Sør-Amerika. Jeg sier jeg har tenkt litt på Sør-Amerika i det siste, at jeg ikke har vært der, og kanskje litt på Cuba, sikkert fordi jeg har lest noe om noe som skjedde på Cuba (Vigdis Hjorth), og fordi noen vi kjenner nettopp har vært der. Da jeg gikk på ungdomsskolen skrev jeg en samfunnsfagoppgave om Cuba.

God tur, sier jeg når vi skilles, hun skal ta bussen, jeg skal gå. Jeg ønsker henne en god tur, vi sees i mai. Jeg er så vant til å ikke se henne på månedsvis, hun er alltid et eller annet sted i verden som ikke er her. Når hun kommer igjen skal vi ri på hest sammen og jeg lover å lese Brave New World til hun kommer tilbake, den ligger på rommet mitt, hun har mast så lenge på at jeg må lese den uten at jeg har gjort det at hun til slutt gav meg den. Det er ikke det at jeg ikke har villet lese den, har bare glemt det helt bort.