Men det eneste stedet du kan se på uten at det virker som du glor, er munnen hennes når hun snakker. Du ser på munnen hennes ved enhver anledning., dagen lang. Og når du legger deg om natten [...] tenker du på noe så dumt som kjærlighetens vesen, og du må innrømme at dette vesenet er rimelig opphengt i trangen til å besitte. Det vil råde over den munnen, på samme måte som små barn i en periode har lyst til å sette hver eneste skapning de ser i fangenskap. Kan vi ha en sånn, vææær så snill? Nei, en elefant blir litt mye. 
- Fra De håpefulle av Nicolai Houm