Fra avisa

Etter forespørsel legger jeg ut teksten jeg hadde i Fædrelandsvennen 10.2.2014.

--

Kjærlighet i litteraturens
mellomrom
Er kjærligheten bare en god kraft, eller viser litteraturen noe annet? 

I filmen Nymphomaniac inngår Joe utallige seksuelle forbindelser som ikke har noe med kjærlighet å gjøre, og det går bra. Ikke før hun forelskelser seg går det dårlig med henne. Hun gifter seg og får barn, men forholdet legger bånd på henne, hun lever ikke slik hun vil leve, forelskelsen gjør henne ikke blind for sine egne ønsker, men i stand til å skyve dem bort; det er destruktivt og hun forlater til slutt både mann og barn. Kjærligheten beskrives ikke som en god kraft, men en dårlig, hvor man slår seg selv ned for å føye en annen. Man er villig til det nettopp fordi kjærligheten er så stor. En av fjorårets romaner, kom hjem når sorgene har løpt forbi av Y. Wærenskjold, handler om kjæresteparet K og Heli, de lever et omflakkende liv; reiser fra sted til sted og elsker intenst, men i løpet av romanen ser man hvordan K blir så desperat på gjentatt bekreftelse at hun gjør seg selv mindre og så avhengig av Heli at også hun ikke lenger ser på K som jevnbyrdig, og derfor ikke lenger verdt hennes respekt. For hvordan kan en som ikke lenger respekterer seg selv kreve å få det av noen andre? Noe av det samme snakker Hanne Ørstavik om en formiddag på UiA. Hun forteller om den gangen hun var anorektisk og ikke tillot seg selv å kjenne lyst, verken etter mat eller kropp, hvordan hun var i et forhold som ikke gikk fordi hun ikke turte å slippe sin egen lyst løs. Det var bedre å bare la den andre gå enn å miste kontrollen på seg selv. Det er en risiko i det å gi seg hen, men på slutten av foredraget konkluderer hun likevel med at kjærlighet er godt og full av livsglede, nettopp fordi risikoen ligger der. Livet ville ikke vært like mye verdt hvis vi ikke skulle dø; kjærlighet som en slags ekstremsport, dødsfare, alltid med en mulighet for at den andre skal slutte å elske deg eller forlate deg, men likevel tar man sjansen. Ørstavik siterer så Nymphomaniac: «The secret ingredient to sex is love», som Joes venninne sier tidlig i filmen når hun får seg kjæreste og Joe føler seg bedratt, var de ikke enige om at kjærligheten bare er tull likevel? Men videre, er det det filmen viser oss? Tvert i mot, for Joe er kjærligheten så vanskelig at hun drar sin vei, det går heller ikke særlig bra med paret i Wærenskjolds roman. Kjærligheten er ikke det høyeste mål for alle.