Fra avisa 2

Nå mens jeg allerede er i gang, her er også teksten jeg hadde i Fædrelandsvennen 21.1.2014.

--

Mer Darwin, mindre Freud
s

I høst etterlyste Jan Kjærstad mer Darwin, mindre Freud i norsk litteratur. Det er interessant i disse dager; endelig har vi fått snø, men den skulle kommet for lenge siden; forrige vinter lå det allerede et lag tidlig i desember, det er bare å bla seg tilbake på Intagram og se det. At det skjer en global oppvarming av kloden er det ingen tvil om, mindre opplagt er det at den er menneskeskapt. Uansett kommer den til å få følger for hvordan vi skal kunne leve på denne planeten, ikke bare et sted langt inn i fremtiden, men allerede nå. Ekstremvær gjør steder ubeboelige. At ting skjer andre steder enn her hjemme har også noe med oss å gjøre, egentlig er det jo bare ett sted vi bor på. Kjærstad ønsker mer litteratur om menneskets utvikling, vår utvikling i millioner av år. Altså mennesket fra et mer biologisk enn psykologisk synspunkt.

En av fjorårets debutanter treffer dette ønsket godt. Frøydis S. Simonsen skrev boka Hver morgen kryper jeg opp fra havet, om ei jente som studerer biologi og har hjertesorg. På kløktig vis beskrives noe så menneskelig som en kjærlighetssorg gjennom biologiske fakta og termer, f.eks. beskriver hun hvordan synet vårt fungerer, samtidig som hun sørgmodig får fram: Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg. Hun sammenligner oss med andre dyr i verden, bl.a. en grønn sjøsnegle, visstnok det eneste dyret i verden som lever av fotosyntese, hvordan ville vi vært hvis også vi gjorde det?

Et annet av fjorårets utgivelser har også klart å knytte mennesket her og nå med mennesket som natur, Teori om det eneste av Nils Chr. Moe Repstad. Gjennom to bøker, som støtter opp om hverandre som om de var i en symbiose, beskriver han mennesket som en mekanisk maskin bygget opp siden tidenes morgen knyttet sammen med et individ i dag. Begge verkene får fram hvordan vi henger sammen med resten av verden i en enhet. For noen kan det virke selvsagt, men i en verden hvor folk fortsetter å kjøpe SUV-er (selv om de bare skal bruke den i byen) og statsministeren ikke nevner ordet 'miljø' en eneste gang i nyttårstalen, trenger vi en påminnelse, og paradoksalt, men ikke merkelig, nok er det ofte skjønnlitteraturen fremfor sakprosaen som best er i stand til å beskrive en virkelighet vi kan relatere oss til.