Kritikerseminaret 2026: Ad astra / Ad undas

I køen til buss-for-tog til Lillehammer hilser jeg på fem kritikere og en forfatter, jeg har med en sekk og en veske og et løvetanngult nett fylt med frokost og lunsj og en notatbok jeg skriver mindre i enn jeg har tenkt, i et anfall av engstelse for at noen på seminaret skal kaste et blikk på det jeg skriver og tenke sitt, slik jeg noen dager senere, på bussen oppover Nesodden ser hva passasjeren foran meg leser på sin mobiltelefon, å lese en tekst som tilhører noen andre trenger ikke å være en handling gjort med viten og vilje, en kaster et blikk og så er det gjort, slik man i blant kaster et blikk på noen og så er det gjort, eller ikke gjort, de fleste gangene er resultatet ikke gjort. Det skjer ingenting. Jeg skriver ned uttrykket Norwegian gloom, brukt om en type spekulativ fiksjon, tenker umiddelbart på begrepet Nordic noir, at de to er beslektet, beslektet av mørket og vinteren, det grå, at det som er skrevet eller laget er påvirket av de fysiske omgivelsene, det som ikke er skapt av menneskene, at det går an å tenke noe annet, på Kritikerseminaret er det mange som tenker noe annet, jeg overhører en eldre kvinne som sier jeg er nå mest interessert i det realistiske, jeg, da, i motsetning til hva, i motsetning til romskip og romvesen? Små, grønne menn, eller brune og edderkopplignende – og likevel også hundelignende – romvesen, som i filmen Project Hail Mary, en film jeg ser når jeg kommer hjem og som er full av ting som ikke gir mening, men som jeg liker likevel. Det vennlige romvesenet får navnet Rocky av filmens hovedperson, Rocky er noe helt annet enn de mer tilbaketrukne vesenene som lager kaos og uhygge på jorda i Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic, jeg leser om stalkeren Red liggende i senga på Birkebeineren Hotel & Apartments, mellom seminar og middag drikker jeg en øl før jeg går nedover bakken, gjennom skogen langs Mesnaelva; hver gang jeg går bakken, om det er ned eller opp, tar jeg en ny rute, blir jeg aldri familiær med én rute mellom leiligheten oppe ved stadion og Kulturhuset Banken nede i sentrum. Veien er ny hver gang, en av gangene jeg går oppover ser jeg en svarthvit fluesnapper, det er lenge siden jeg så en sist, og da jeg så en sist var det i akkurat samme type miljø, i en frodig skog langs en elv, Syverudbekken ved Årungen i Ås. Langs Mesnaelva gjenkjenner jeg en badeplass, jeg har vært der og badet før, den gang jeg hadde en kjær venn som bodde i byen, hun bodde i byen i tre år og jeg var flere ganger på besøk, sommer som vinter. Den ettermiddagen jeg går ned mot Kritikerlagets middag er det lummert, det er varmere enn jeg har tenkt, varmere enn jeg planla for før jeg dro, jeg kjenner meg klam i bootsene, i genseren, det begynner å regne og i gleden av å ha truffet nye mennesker som det føltes naturlig å sette seg sammen med, stuer jeg kjapt regnjakka inn under benken inne på restauranten, hvor den blir liggende i flere timer før jeg tar den på meg igjen. Når jeg igjen tar jakka på meg, lukter den slik klær lukter når klær har blitt liggende i fukt en stund, du vet, jeg kjenner at jeg angrer, men i det jeg tok den av kjentes det viktigere å bli i samtalen enn å gå fra den, det er prisen en i blant må betale, en jakke som lukter råttent, og i en jakke som lukter råttent spør en forfatter meg om jeg ikke også skal på Cappelen Damms fest, en gruppe rundt bordet hennes har nettopp forsvunnet ut døra for å dra dit, og jeg sier nei, jeg er faktisk ikke invitert, før hun spør om jeg vil bli med på en poesiopplesning i en bokhandel, off-Broadway. Jeg sier ja, selv om jeg egentlig hadde tenkt meg hjem, følte meg syk før jeg satte meg på buss-for-tog, men bestemte meg likevel for å dra, la adrenalinet ta over. Vi går nedover Storgata, finner bokhandelen som jeg i blant mottar bøker fra, bøker av for eksempel Eduardo Halfon, som tilfeldigvis befinner seg på festivalen, men som jeg ikke får sett, og den nydelige, lille boka Kaplevej 97 av Lilian Munk Rösing, som tilfeldigvis venter i en hvit konvolutt når jeg kommer hjem (hadde jeg visst at forsendelsen av boka ville sammenfalle med når jeg var i Lillehammer, kunne jeg ha hentet den selv, kanskje lå den klar til å bli sendt i en av posene som lå på gulvet i bokhandelen akkurat den kvelden jeg var der). Vi entrer bokhandelen midt i en opplesning, midt i en samtale mellom to oversettere, en av dem har nylig gjendiktet et utvalg dikt av Wisława Szymborska, hun er ny for meg, den polske nobelprisvinneren er ny for meg, tenk det, jeg kjenner at det er pinlig, at det er flaut når jeg ved en inkurie røper dette faktum for en bekjent ved frokostbordet på hotellet dagen etter, men: La oss ikke dvele ved det, la oss heller dvele ved diktene, som jeg først får høre et par av, stående inne i bokhandelen i Storgata, i min råtne regnjakke (som dessuten har en glidelås som ikke lenger fungerer), og som jeg senere leser selv, et dikt her og et dikt der; jeg leser dikt før jeg legger meg og jeg leser dikt når jeg står opp, jeg leser dikt mens jeg venter på Vy Ekspress som skal ta meg hjem fra Lillehammer, deretter når jeg er hjemme igjen, i hammocken på verandaen, idet adrenalinet har tatt slutt og kroppen endelig kan være syk i fred. Snufsende ligger jeg under et mykt teppe og leser Slutten og begynnelsen, gjendiktet av Agnes Banach, mens barna og nabobarna løper inn og ut av huset og hagen, i blant inn til oss, i blant inn til naboene som har en trampoline, det har ikke vi. Jeg sier til mannen min før det er hans tur til å reise, vil du høre dette diktet, før jeg for tredje eller fjerde eller femte gang leser 

Verden er aldri klar

for å ta imot et barn. 

Våre skip er fortsatt ikke tilbake fra Vinland.

Diktet fortsetter, det er et ganske langt dikt, selv om utdraget alene er som et eget dikt inni diktet. Hele diktet, med den fantastiske tittelen “En påbegynt fortelling”, er i seg selv verdt turen gjennom Storgata i en regnjakke som ikke lukter riktig, jeg er glad jeg sa ja til å bli med, slik mange gode ting kommer ut av å si ja, jeg tenker på Verden sa ja av Kaja Dahle Nyhus, at den ligner litt på diktet, at de kanskje går parallelt, for å ta et begrep fra den spekulative fiksjonen, parallelle verdener, et fenomen som stadig dukker opp i Gunnhild Øyehaugs verker, eller som jeg i hvert fall forbinder med verkene hennes, i hennes verk finnes parallelle verdener, i én verden eksisterer dette, i en annen eksisterer noe annet, kanskje noe lignende, men ikke helt det samme. I et foredrag Øyehaug holder på den første dagen av Kritikerseminaret, som handler om sci-fi og sjangerlitteratur i kritikken, forteller hun at bøkene hennes hos utenlandske bokhandlere ofte er plassert i hylla for sci-fi, noe jeg regner med at de ikke er her hjemme, siden hun nevner det slik. Kanskje er det rart, i og med at parallelle verdener også finnes i virkeligheten, hele tiden tar vi valg som utelukker noe annet, en annen retning som livet vårt kunne ha tatt: Hvis jeg ikke hadde gått akkurat dit akkurat den dagen, hadde ikke det og det skjedd. Det kan være både store og små hendelser, for eksempel den første gangen man tilfeldigvis møter på det mennesket som kommer til å bli ens ektefelle, og som er grunnen til at det nå løper barn inn og ut av et hus jeg selv bor i, eller det kan være hendelser av en mindre sort, som denne: Hvis jeg ikke hadde prikket en viss forfatter på skulderen for å fortelle henne at jeg likte foredraget hun holdt, hadde hun neppe spurt meg om jeg ville bli med i bokhandelen for å høre poesi, og hvis hun ikke hadde spurt meg om det, hadde jeg trolig ikke lest Wisława Szymborska liggende i hammocken et par dager senere, kanskje ville jeg ha tilbragt dagen på en annen måte, lest noe som kanskje ville ha ført til en større følelse av rastløshet, noe dårlig eller kjedelig som ville få meg til å ønske å legge bort boka, og derfor gi meg en rastløshet som ville gjort at jeg ikke ble liggende, og hadde jeg ikke blitt liggende, ville jeg kanskje ikke ha ristet av meg sykdommen på null komma niks, som var nettopp det som skjedde, slik at jeg ved den nye ukas begynnelse var i stand til å skrive et nytt utkast til min neste romans første side, noe jeg har gått og tenkt på lenge. Lenge, i flere uker, har jeg ikke skrevet noen ting, men bare gått og tenkt på hvordan jeg kunne endre begynnelsen av romanen. Jeg satt og så ut på landskapet mens buss-for-tog beveget seg fra Trelastgata ved Oslo S (for et fantastisk gatenavn) til Lillehammer skysstasjon, hvor jeg steg av og fulgte etter de andre seminardeltagerne til Kulturhuset Banken, hvor jeg før i år ikke har satt mine ben siden jeg var i begynnelsen av tjueårene. Å ikke høre på musikk på buss-for-tog var et valg jeg tok, jeg ville tenke i fred på timene det tok å komme frem, det samme på veien hjem, jeg ville tenke i fred, det er dessuten umulig for meg å lese på en buss. Da jeg søkte om å bli med på seminaret, så jeg for meg at jeg skulle sitte på et tog og lese Roadside Picnic hele veien, jeg tenkte med glede på togturene til og fra Lillehammer året før, da jeg dro innover landet for å løpe Birken, på toget leste jeg Barry Lopez, det føltes som en ferie, en ferie som varte en hel dag, intet mindre, intet lenger. (Boka selv var ikke en ferie.) Da jeg endelig kom hjem fra litteraturfestivalen på Lillehammer sent på kvelden føltes det som jeg hadde vært borte i en liten evighet, enda jeg bare hadde skrevet på tre sider av notatboka mi: Jeg skrev ned en påstand av Ali Smith, hun sa hun alltid tenker på KI når hun tenker på en hest. Hun forløste en latter fra salen da hun først sa nei til samtalelederen om å gå nærmere inn på det, var det ikke opplagt hvordan en hest var en metafor for KI? En hest inne i et rom er umulig å ikke forholde seg til, det forstod jeg, men da hun sa at hesten hadde sameksistert med menneskene i tusenvis av år falt jeg av. Litt senere sier Ali Smith: Utopia is rather boring, det kan vi vel alle enes om, bortsett fra de som er begeistret for solarpunk, vel og merke. Hvordan skrive godt eller interessant om lykkelige mennesker i utopien? Er det jeg som er fanget i en forståelse av at det alltid må være noe som gnager for at noe skal skje, et plagg som ikke sitter så godt på, som hele tiden får en til å ville rette opp plagget, løfte en kjolestropp, løsne beltet med et hull, stramme skolissene eller trekke opp en strømpebukse, noe man aldri får lyst til i utopien, i utopien har alle skreddersydde klær i de beste materialer, good vibes only? Videre skrev jeg: Persepolis. Forfatteren av Persepolis, Marjane Satrapi, er død, femtiseks år gammel. Jeg leser det under en pause fra stalkerne, jeg leser at hun er død av hjertesorg, at mannen hennes døde året før. Et annet sted på Lillehammer leser jeg en artikkel i Prosa som er en kritikk av kritikerne, og jeg frydes, tenker på samtalelederen som under en panelsamtale om lesekrisen forteller at hun på videregående saumfarte nummere av Vinduet for kritisk kritikk; jo slemmere, jo bedre. Jeg ble en snill kritiker etter at jeg ble forfatter, sier jeg til en kritiker jeg møter. Da forstod jeg hvor fælt det var å være mottageren av drepende kritikk, eller en lesning som ikke forstod boka, eller som innebar at den var lest feil, en grusom opplevelse som fortsatt gjelder, selv om terningkastet skulle være fem. Best å bare ikke være kritiker, tenker jeg nå, enda jeg må innrømme at det fortsatt er en (fæl?) glede å lese drepende kritikk, så lenge den er om andres bøker, ikke mine egne, eller kanskje så lenge den er om bøker skrevet av mennesker som verken er meg selv eller mennesker jeg bryr meg om.

På den siste siden skriver jeg:
Adam Roberts 

metafor – metonym

sci-fi er metonymi, sier AR, mens Øyehaug sier fantasi er metafor for metafor 

nei, nå sier han at sci-fi er mer metaforisk – poetisk – for poesi er i sitt vesen metaforisk. 

Det er realisme som er metonomi? 

men de som er autister skjønner jo bedre metonomi? Hvorfor synes de da sci-fi er så tiltrekkende? 

R. Jacobson 

Når man er liten vil man ha de samme historiene om og om igjen, og det vil man kanskje når man blir eldre og?

Litterære nyttårsforsetter

Det er allerede gått uker siden jeg bestemte meg for at jeg til neste år bare skal lese bøker skrevet før år 2000. Siden har jeg kost meg med å skrive en liste over bøker jeg vil lese. Noen av dem kommer jeg til å lese, andre ikke. Det er ikke noe mål i å komme seg gjennom listen innen året er omme, listen finnes bare hvis jeg skulle bli stående og lure på: Hva skal jeg lese nå? 

Her er et utvalg: 
Syv fantastiske fortellinger av Karen Blixen
A Touch of Mistletoe av Barbara Comyns 
The Twenty-Seventh City og Strong Motion av Jonathan Franzen 
Malicroix av Henri Bosco
Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov 
The Queen's Gambit av Walter Tevis
A True Story av Lucian av Samosata
Thus Were Their Faces av Silvina Ocampo
Almanac of the Dead og The Turquoise Ledge av Leslie Marmon Silko
Solaris av Stanislaw Lem
Et eller annet av James Baldwin
Et eller annet av John Steinbeck
To the Lighthouse av Virginia Woolf
Mer av Angela Carter
Allis sønn av Magnhild Haalke

I tillegg har jeg et forsett om å bruke mobiltelefonen og sosiale medier mye mindre enn jeg gjør nå. Håpet er å få mer dagdrømmingstid, som jo må til for å kunne tenke lange tanker og skrive bra. For eksempel skal jeg ikke ta opp mobiltelefonen på bussen, men heller bare se ut av vinduet. (Jeg tror det kommer til å gå bra, for 2020 var året hvor jeg plutselig ble så lett bilsyk.) Gleder meg, gleder meg!

Litteratur i mai, biblioteket er åpnet!

Det er sommer!

På fredag åpnet biblioteket igjen. Riktignok er det bare lov til å være der i femten minutter om gangen, og bare for å låne og levere bøker, men likevel. Jeg lånte en liten stabel som nå ligger på bordet, og ute blomstrer forresten syrinen.

Det har kommet meg for øre at det er et essay om Barbara Comyns i det nye nummeret av Vinduet, men jeg har ikke lest det ennå for her på Nesodden finnes det ikke noe utsalgssted for magasiner (!!!). Jeg får bare smøre meg med tålmodighet til neste gang jeg drar til Oslo (ikke så ofte for tiden, annet hvert sete på bussen er jo fortsatt tatt ut av bruk).

Derimot fikk jeg nyeste nummer av Melk i postkassen forleden, for der har jeg en novelle. Det er en dystopisk kjærlighetshistorie om en hemmelig agent. Andre ting som havnet i postkassen: en biografi om Angela Merkel og Mannen som så alt av Deborah Levy. Sistnevnte leste jeg sporenstreks. Det var desidert den beste boka jeg leste i mai, ved siden av Dialoger I, en samling forfattersamtaler. Jeg fikk boka for et tiår siden, men leste bare ett av intervjuene (det med Kjell Askildsen) før den ble liggende, muligens fordi jeg fikk prestasjonsangst. Boka er fra begynnelsen av nittitallet og var meget interessant. Dette sa f.eks. Einar Økland på et spørsmål om han tok det som en kompliment at det er blitt sagt at forfatterskapet hans holder pessimismen i live: -- Absolutt. Det er optimistane som har øydelagt verden. Dei trur at alt skal gå så fordømt mykje betre berre dei fører ein verdskrig, bygger eit unødvendig bygg eller raserer ein skog. Det er pessimistane som har prøvd å reparere og dempe øydeleggingsaktivitane. Andre forfattere van der Hagen har samtalt med i boka er bl.a.: Dag Solstad, Jan Erik Vold, Jon Fosse og Gro Dahle.

Nå holder jeg på med Dialoger II, nærmere sagt intervjuet med Hans Herbjørnsrud, som jeg faktisk aldri har lest (tror jeg).

En skulle forresten tro at jeg har klart å delta på noen litterære arrangementer, siden alt skjer digitalt for tiden og det passer fint når en har en baby og er stuck på "Oslos svar på Staten Island"*, men jeg har faktisk ikke vært på ett eneste ett. Jeg har tenkt på å delta flere ganger, men nei. Det er liksom grenser for mye skjerm en kan utsette seg for. Dessuten blomstrer jo som sagt syrinene.


PROSA
1. MANNEN SOM SÅ ALT av Deborah Levy
2. TØRKEVÆR av Suzanne Brøgger


POESI
3. PROSAISK LYRIKKBEVEGELSE av Maja Hagen Torjussen (red.)
4. DIALOGER I av Alf van der Hagen (red.)


SAKPROSA
5. BREVENE DINE LEGGER JEG UNDER MADRASSEN av Astrid Lindgren og Sara Schwardt
6. MEN DU SER IKKE SYK UT av Ragnhild Holmås

Nyeste nummer av Melk. 

En roman jeg gleder meg veldig til å lese.

En novelle jeg har skrevet. Se så fint illustrert den er
blitt av Magdalena Rechlowicz!

En roman jeg holder på å lese (og som,
for å være helt ærlig, er litt kjedelig?). 

*Noe jeg leste da jeg googlet en restaurant på Nesodden forleden dag.

Litteratur i februar

I går deltok jeg i en forfattersamtale med Mari Nymoen på Risør bibliotek, så i skrivende stund sitter jeg derfor på et skikkelig fint hotell mens jeg venter på bussen til Oslo. På vei ned hit hørte jeg de siste kapitlene av An American Marriage på lydbok, som jeg begynte med i fjor sommer da det gikk buss for tog på Østlandet, og som jeg også hørte på mens jeg var på Svalbard (fordi det ikke går rutebuss der og jeg måtte gå så langt hver morgen og ettermiddag, frem og tilbake fra hybelen). Har ikke hørt på den siden, rett og slett fordi jeg ikke skjønner poenget med lydbok når man heller kan lese. Derfor passer det fint på bussturer, for jeg blir bare bilsyk av å lese på bussen. I dag tenkte jeg at jeg skulle høre The Hate U Give, som jeg av en eller annen grunn lasta ned en eller gang for lenge siden, selv om jeg er skeptisk til alt som puttes i YA-sjangeren (ugh).

(Her forteller jeg forteller litt mer om livets (litterære) vaner.)

Om en ti dagers tid skal jeg delta i enda en forfattersamtale, på Teateret i Kristiansand: jeg skal bokbade Sara Sølberg. Vi skal snakke masse om den fine romanen Seismiske smell. (Og jeg gruer meg litt, siden jeg aldri har ledet en samtale før - men en gang må jo alltid være den første, sant.)

Ellers fant jeg til min store glede en EcoFiction-boksirkel i Cambridge, hvor vi denne måneden leste Sealed. Jeg har forstått at EcoFiction-begrepet her brukes mer om science fiction og dystopier og lignende, og derfor er noe annet enn hva vi kanskje forbinder med økolitteratur, som vi snakket litt om på Risør bibliotek i går. Jeg vet ikke om jeg helt liker assosiasjonene begrepet gir - og som gjør at man eventuelt kanskje tenker at litteraturen som går innenfor er blir for spesielt interesserte. Jeg har altså et ambivalent forhold til dette begrepet, har jeg skjønt.

Den neste boka vi skal lese i boksirkelen, blir i hvert fall The End We Start From av den lokale forfatteren Megan Hunter. Om noen uker skal hun snakke om å skrive under et arrangement kalt "Writing in the Anthropocene", og det må jo bli interessant. Jeg kjenner jeg forøvrig setter pris på å være i England og bevege meg litt utenfor den norske litteratursfæren, hvor jeg av og til får følelsen av at alle leser det samme. (Selv om folk sikkert ikke gjør det altså, det bare virker sånn i ekkokammeret.)

Fra forfattersamtale i Risør.
Bilde: Christina Tveit/Risør bibliotek. 

I februar oppdaget jeg Deborah Levy nokså tilfeldig. Jeg oppdaget nemlig først den helt fantastiske bokhandelen Heffer bookstore her i Cambridge, og ble gående der altfor lenge. Jeg var egentlig ute etter noe spesielt, og da det jeg var ute etter visste seg å være med i en tre for to-deal, måtte jeg bare skynde meg å ta en tredje bok, som altså var The Cost of Living, fordi jeg muligens hadde hørt navnet hennes før, hadde det i bakhodet, men kunne ikke huske fra hvor og relatert til hva, men det skulle vise seg å være et bra valg, for The Cost of Living var noe av det beste jeg leste denne måneden. Etterpå fikk jeg lyst til å lese alt av Deborah Levy, som jeg dessverre ikke har gjort ennå, rett og slett fordi så mange andre bra bøker også kom på min vei: f.eks. Lives of Girls and Women, som også går som noe av det beste jeg leste denne måneden. Kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, tenkte jeg hele tiden under lesningen av den, spesielt er det et sted som handler om hvor mye hovedpersonen hater 'Household Science' (kunst og håndverk blir det vel hos oss), jeg ble tatt tilbake til hvordan jeg selv grudde meg til de timene hver onsdag morgen, jeg grudde meg så mye at jeg nesten ikke fikk sove kvelden før. Grusomt!

På den motsatte siden av skalaen denne måneden, finnes Michel Houellebecq. Jeg fatter virkelig ikke opphausingen av Serotonin. Jeg føler Houellebecq skriver den samme boka hver gang, bare med en annen politisk setting i bakgrunnen, en setting som jeg egentlig aldri opplever som særlig viktig for hovedpersonen uansett. Det blir dermed for grunt. Men nå banner jeg sikkert i kirka.

Stay tuned for litt kjønnsstatistikk!


PROSA
1. SEROTONIN av Michel Houellebecq
2. CITY OF BOYS av Beth Nugent
3. DRAPET PÅ KOMMANDANTEN. BOK 1 av Haruki Murakami
4. LIVES OF GIRLS AND WOMEN av Alice Munro
5. SEALED av Naomi Booth
6. LULLABY av Leïla Slimani
7. AN AMERICAN MARRIAGE av Tayari Jones
8. HVIT av Han Kang

SAKPROSA
9. THE COST OF LIVING av Deborah Levy

POESI
10. I HJERTET AV TINGENE av Zbigniew Herbert
11. DETTE ER MUSIKK av Mari Nymoen Nilsen

Ingen vitner på åstedet

Will you tell me about it, sier P. Jeg vet ikke hva det er, sier jeg. I mange dager har jeg vært nedfor, jeg vet ikke hvorfor. Jeg skal endelig debutere, studiene går bra, jeg har to hunder og er sammen med verdens fineste mann, men likevel går jeg rundt og er trist. Det føles som noe skurrer og jeg tolker alt P sier som om han er ute etter meg. Hva mener du med det og det? spør jeg to ganger om dagen. Anklager du meg for det og det? spør meg. Nei, sier han, og forteller meg at jeg leser altfor mange meninger som ikke finnes inn i det han sier. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må roe meg ned, slutte å tro alle disse irrasjonelle tingene, for når jeg ser nærmere etter, er det ikke noe annet som ligger bak enn det som blir sagt. Det er jeg som lager alle lagene, det er jeg som har en hjerne som leser inn alle mulige slags tolkninger. Det er som om jeg lever i en annen virkelighet enn den virkelige, i min verden betyr tingene noe annet. En dag sitter vi på busstoppet i Ski og venter på bussen hjem, det står en nyinnkjøpt høyttaler på benken ved siden av meg, i sekken har vi brødskiver, øl og pakker med mysli. Vi har vært på langtur med hundene og vi har vært på butikken, nå skal vi hjem. Jeg er sulten, sier jeg. Ah, that is why you are so irritated, sier P. Nei, sier jeg, jeg føler jeg er i en roman av Kjell Askildsen. P sier han ikke skjønner hva det skal bety, kan jeg forklare det nærmere. Han er ikke romanforfatter, sier jeg, men novelleforfatter. Novellene hans handler om mennesker som lever i forhold, men som likevel føler seg ensomme. Is that why, sier P. Han er en veldig god forfatter, sier jeg, en av mine favoritter. Det er lenge siden jeg leste ham. Forrige gang jeg leste ham var da jeg var på Svalbard i fjor sommer, eller så var jeg på vei til å dra dit. Jeg følte meg ensom på Svalbard en liten stund, før jeg ikke gjorde det lenger, men jeg kan ikke huske at jeg fant noen trøst i Askildsen, så jeg må ha lest ham før.

P går på butikken og kjøper en hel økologisk gårdskylling, de har ikke and, det er egentlig det vi vil ha. Vi har nesten sluttet å spise kjøtt, men nå skal vi ha det, og da må den være økologisk og lokal. Jeg venter på busstoppet med hundene mens han er på butikken. Da jeg var her tidligere i uka, var ikke busstoppet i bruk, de holdt på å bygge noe. Jeg passerte på vei til politistasjonen, jeg var på vei til å få en forkynnelse. Jeg ble dømt til å betale ti tusen kroner i bot og tusen kroner i saksomkostninger til det offentlige. Det var ingen overraskelse, det var det jeg trodde skulle skje. Etterpå tok jeg bussen til universitetet. Hundene var hjemme alene, P var bortreist. Da jeg endelig kom hjem på ettermiddagen, gikk jeg ut med hundene. Da jeg endelig kom hjem etter det var det tidlig kveld og jeg begynte å gråte. Jeg er så sliten, skrev jeg til P som snart var hjemme.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, for det er ikke mengden av ting å gjøre som overvelder meg, tvert i mot liker jeg meg best når det er mange ting å gjøre. Det er ikke det. Selv om det er lett å skylde på det først. Jeg lurer på hva som er i veien. Hva er i veien? spør jeg meg selv.

Ute er det høst. Det har begynt å regne oftere. Flere av trærne står nå bare. Du elsker jo vinteren, sier K. Ikke så mye nå lenger, siden det har slutta å snø, sier jeg. Jeg venter ikke lenger på snøen, forventer den ikke. Det snødde i fjor i oktober, da var det ikke lenge siden jeg hadde truffet P igjen. Vi gikk på frosne vanndammer på veien. Ikke så lenge etterpå dro jeg til Svalbard, der var det ikke snø. Fra kuldegrader i Oslo til varmegrader i Arktis. I Longyearbyen var det flere triste mennesker, var det dette de hadde kommet hit for, regnet. Plussgradene. Nå planlegger jeg å dra dit igjen. Er du sikker på at du kan være alene hjemme med hundene i flere måneder, spør jeg P med jevne mellomrom. Ja, sier han uten å nøle hver eneste gang. For meg selv lurer jeg på om jeg kan velge en annen masteroppgave, en som er nærmere. Hvorfor ikke forske litt på kornslagene våre? Da får du lett jobb, sier L som jeg stadig vekk treffer på butikken. Ja, sier jeg, men det er ikke målet mitt. Jeg vil dessuten ikke jobbe i landbruket. Det er landbruket som står bak så mye av menneskenes arealbruk, jeg kan ikke jobbe der. Det blir som å selge sjelen til djevelen. Hvor enn glad jeg er i hveten, det hjelper ikke.

Da jeg dro fra midnattssolen sommeren i fjor, trodde jeg ikke at jeg skulle ville dra tilbake. Det er klaustrofobisk å være menneske på Svalbard. Den evige dagen gjorde meg sliten. Nå vil jeg ikke gjøre feltarbeidet mitt noe annet sted, jeg vil bare tilbake dit. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg sannsynligvis må være mye alene ute i villmarken. Jeg må håndtere en rifle alene. Det kommer til å være lyst hele tiden. Jeg kommer til å være langt unna P og hundene. Er du helt sikker på dette? spør jeg meg selv. Ja, svarer jeg, hva annet skal jeg gjøre? Det finnes ikke noe annet. Jeg vil bare finne ut noe om hvorfor så mange planter i Arktis har flere genom. Viser plantene med flere genom morfologiske forskjeller fra planter med bare et genom? Er det forskjeller mellom de ulike nivåene av polyploidi?

Saxifraga oppositifolia heter planten min. Rødsildre på norsk og purple saxifraga på engelsk. Jeg kan ikke huske at jeg så den da jeg var på Svalbard om sommeren forrige gang. Kanskje fordi jeg tenkte på andre ting, fugler kanskje. Jeg hadde aldri sett tyvjo før, nå fløy den like ved der jeg prøvde å sove, når jeg sent på kvelden kom på at det var tid til å legge seg. Den brusende elva utenfor laget så mye lyd. Naturen var så mye på Svalbard, naturen trengte seg på.

En kveld jeg er alene hjemme og P er bortreist, som han stadig vekk er, ser jeg et litteraturprogram fra Svalbard, litteraturfestival i Longyearbyen. De snakker om Svalbard og hva Svalbard gjør med folk. Jeg har bare vært der litt, omtrent en måned til sammen. Nå skal jeg være der i mange måneder flere. Å, det kommer til å bli ensomt, sier jeg til meg selv, veldig ensomt. Men kanskje er det helt greit, siden jeg føler meg så ensom uansett. Jeg sier til P at da jeg bodde alene i Bergen og bare var for meg selv hele tiden, gjorde det ikke så mye å være ensom, fordi jeg hadde valgt det selv. Det er verre å føle seg ensom når alt rundt en tilsier at man ikke burde være det. Når det er noen som ser livet ens. På mange måter var det en lettelse å velge å være for seg selv.

One always wants more, sier P. Nei, sier jeg, det er ikke det, jeg vil ikke ha noe mer, jeg er bare nedfor. Jeg tenker ikke at dersom jeg hadde hatt det og det hadde alt vært bra. Jeg har allerede alt jeg vil ha. Jeg er bare nedfor, det er uforklarlig. Kanskje er det sånn at hjernen har en viss mengde med stoffer som den klarer å produsere, da hjelper det ikke hva enn man oppnår eller hvor bra noe er, slik som Harari skriver om i Sapiens. Ja, ja, slik er det, tenker jeg, kanskje bare ikke så enkelt og eksplisitt.

Jeg sier til P at nedstemtheten ikke har noe med ham å gjøre, det er ikke noe nytt, jeg har kjent på den siden jeg var liten, den kommer stadig over meg. Noen ganger varer det lenge, andre ganger kort. Noen ganger varer den i ukevis, månedsvis, en gang var den der i over ett år. Sånn er bare livet noen ganger. Andre ganger er det helt annerledes.

Faksimile fra Klassekampen 6. oktober 2017: Vår fordømte plikt

Vår fordømte plikt 

I februar for halvannet år siden satte jeg meg på bussen fra Ås til Førde for å demonstrere mot gruvedeponi i Førdefjorden. Utslippstillatelse var gitt og prøveboringer var i gang. Sammen med en gjeng andre lenket jeg meg til boremaskinene på Engebøfjellet i Naustdal for å hindre dette arbeidet. 

   I flere timer satt vi der i termodressene mens havørnen fløy over fjorden, før politiet kom og ba oss om å flytte oss. Dette nektet vi, hvorpå politiet klippet av lenkene, satte oss i en politibil og kjørte oss av gårde til lensmannskontoret i Førde. Her fikk vi utdelt en bot som jeg, og mange flere med meg, ikke vedtok. Dette førte til at jeg i forrige uke igjen dro til Førde for å møte i Sogn og Fjordane tingrett sammen med en rekke andre aktivister, alle tiltalt for å ikke ha etterkommet ordre fra politiet.

   Selv mente vi at vi handlet i nødverge jmf. Straffeloven § 17, for å sikre at Grunnloven § 112 skulle følges: «Enhver har rett (...) til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Videre at «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger», noe vi altså mente at staten ikke hadde gjort. 

   Vi er ikke de eneste som mener staten bryter denne loven, det mener også Natur og Ungdom og Greenpeace, hvis søksmål mot norsk oljeutvinning i Arktis skal behandles i retten i høst.

Arne Næss skrev en gang åtte punkter for dypøkologien. Kort sagt handler det om at alt liv på jorden har egenverdi, uavhengig av om det er av nytte for oss mennesker eller ikke, og om at vi mennesker ikke har noen rett til å redusere dette biologiske mangfoldet. Kan man føye seg til dette, mente Næss, har man en plikt til å verne om det biologiske mangfoldet.

   Vi vet nå at vi befinner oss i en verden hvor det biologiske mangfoldet raser nedover. Det er estimert at to tredeler av virveldyrene som fantes i 1970 vil være borte i 2020. Noen av disse virveldyrene finnes i Førdefjorden, blant annet de rødlista artene pigghå og blålange. Også kysttorsk og noen av Norges viktigste laksebestander har hjemmet sitt i denne fjorden. Faktisk har Førdefjorden status som nasjonal laksefjord. Det innebærer at laksen her skal forvaltes slik at, i Miljødirektoratets ord, «naturens mangfold og produktivitet bevares (...)». 

   I mai i år publiserte Havforskningsinstituttet en studie over ettervirkningene av gruvedeponi i Jøssingfjorden i Sokndal. Den viste at 30 år etter at siste lass ble dumpet, er det så lite oksygen i sedimentene at dyr ikke kan leve der. Det er ingen grunn til å tro at det kommer til å bli annerledes i Førdefjorden.

Når man sitter med denne kunnskapen, kan man enten velge å gjøre ingenting eller handle. Dersom man ikke gjør noe, er det kanskje fordi man mener det finnes viktigere verdier, som for eksempel penger. Det kan også være fordi man ikke synes at andre arter enn oss selv har noen egenverdi. Selv så jeg på det å dra opp på Engebøfjellet en vintermorgen som å gjennomføre en del av plikten jeg har ovenfor naturen og det biologiske mangfoldet. Om det så er fiskene i Førdefjorden, huldrestry i gammelskogen eller ulven i marka. Ikke bare er det slik at alt har egenverdi, men sammen utgjør vi et hele. Å ikke forsvare de forsvarsløse er dermed å gjøre skade på seg selv. 

   Dersom en er enig i at vi har denne plikten, er det selvsagt mye en kan gjøre – en trenger ikke nødvendigvis å lenke seg til en boremaskin. Som den amerikanske økologen og filosofen Aldo Leopold skrev i «A Sand County Almanac and Scetches Here and There» (1949): «A thing is right when it tends to preserve the integrity, stability and beauty of the biotic community. It is wrong when it tends otherwise.» 

I neste uke får jeg vite hvordan dommen i blir. Uavhengig av utfallet mener jeg at jeg gjorde det riktige. Å forsvare Grunnloven er også viktig, men for meg blir det sekundært. 

   Riktignok må jeg medgi at det hjelper å finne støtte i loven. Det hjelper i møte med dem som ikke mener naturen har egenverdi; da kan en heller argumentere for at vi på demokratisk vis er blitt enige om at det ikke bare er oss som lever her og nå som skal kunne leve sammen med naturen, men at dette også er noe etterkommerne våre skal få mulighet til. La oss bare håpe på at det er sant det som sies, at alle veier fører til Rom.

Bøker lest i september

Vi har fått oss ny hund! Adopterte en svensk/dansk gårdshund fra FOD-gården.

PROSA

1. PÅ MOTORVEIENE av Runa Fjellanger

2. HIMMELSKE TILSTANDER av Tove Nilsen

3. OVER FJELLET av Hanne Ørstavik

4. I HANS ARMAR av Marit Tusvik

5. FANNY OG MYSTERIET I DEN SØRGENDE SKOGEN av Rune Christiansen

SAKPROSA

6. DET FRIE MENNESKET av Arne Næss

7. NESTEN MENNESKE av Alfred Fidjestøl

8. ETHICS FOR A FULL WORLD: OR, CAN ANIMAL-LOVERS SAVE THE WORLD? av Tormod Burkey

Hei, hei, bloggen, her er jeg som titter innom en måned siden forrige gang. Det er mange gode grunner til at det skjer lite her for tiden. F. eks. har jeg nettopp vært tre dager bortreist til Førde, hvor jeg deltok i en rettssak angående demonstrasjoner for Førdefjorden - nei til gruveslam, ja til pigghå, kysttorsk, blålange og villaks! Ikke fikk jeg lest noe særlig verken på veien dit eller hjem igjen, jeg tok nemlig bussen og jeg klarer ikke å lese på bussen. Jaja, fikk i hvert fall sett sau og fjord og tenkt litt. 

Den aller beste boka jeg leste denne måneden må ha vært I hans armar av Marit Tusvik. Noen særlig kjipe bøker leste jeg ikke. 

Buss for tog, del 2

Våkner opp i et telt på Nesodden, klokken er elleve. Shall we leave, sier P, ja, sier jeg. Det er kommet fluer inn i teltet, de svirrer øverst under taket, under nettingen. Teltet er billig, av typen man tar med seg på festival og lar bli igjen når man drar hjem. Jeg stikker for å tisse og bytte overdel, er glad for at jeg tok med meg en ekstra singlet i ryggsekken slik at jeg slipper å gå med den røde fløyels-t-skjorten fra i går. Det er varmt, men teltet står under trærne, det var ikke solen vi våknet av, bare tiden. P har pakket ned soveposen når jeg kommer tilbake, jeg pakker sekken. Vi tar fra hverandre teltet, pakker det sammen før vi går og tar bussen. Setter oss i busskuret, snakker om noe som gjør at vi glemmer å se etter bussen, den kjører rett forbi oss - faen, faen, faen, sier jeg mens vi løper etter den, kanskje vi rekker den på neste busstopp dersom det er noen som sitter der og venter på den, men nei, den kjører fra oss. Vi må gå helt til Nesoddtangen. Jeg forteller P at navnet Nesoddtangen består av tre ulike ord for det samme. Det er som å kalle en topp for hill hill hill. Solen skinner og jeg er tørst. Vi kjøper iskaffe når vi kommer frem, mens vi venter på ferja over til Aker Brygge. Jeg sier til P at dette stedet må være helt jævlig om vinteren. (Er ikke det typisk for steder som er helt nydelige om sommeren?) Tenk å stå her og vente på ferja om vinteren. Kanskje det ikke en gang går ferje om vinteren, jeg vet ikke. På ferja setter vi oss ute på dekk, solen skinner. Jeg går på toalettet, vasker ansiktet og pusser tennene. På Aker Brygge kjøper vi hjemmelaga limonade og tar trikken til Jernbanestasjonen. P spør om jeg vil hjem eller bli med ham og hente hunden, jeg sier jeg blir med, for jeg orker ikke å være alene hjemme, ikke på en dag som dette, fyllesyk og skjør med solen skinnende. Ok, sier P. Vi tar bussen til Vålerenga, setter oss i en park. Jeg forteller ham at jeg en gang samlet lavprøver her, til et fag i botanikk. P er ikke sikker om han vet hva lav er. Og så jeg som leste en hel tekst om lav i går!, sier jeg. I en hage på Nesodden, i skyggen av en rød parasoll, leste jeg en tekst om lav. Men kanskje handlet den ikke så mye om lav som den egentlig handlet om å bli forlatt av noen man er forelsket i.

Vi ligger i gresset og leser mens vi venter på å kunne få hente hunden. Jeg kommer på at jeg har en bibliotek-app på telefonen og laster ned en diktsamling. Jeg har ikke brukt appen siden i fjor sommer, da jeg var på Svalbard, langt, langt unna både bøker og trær. Vi ligger i skyggen av et tre som jeg garantert har skåret lavprøver fra en gang. P lener hodet sitt mot soveposen. Jeg ligger på en genser og stryker ham i håret, han har mange grå hår. I motsetning til meg er han redd for alderen. At det gjør vondt i ryggen å sove på skogbunnen er en liten pris å betale for å gå rundt i verden med en større tro på seg selv enn da jeg var nitten. Det kan hende jeg tenker noe annet senere. Det hender jeg finner grå hår på mitt eget hode også, men jeg liker dem, akkurat som jeg liker de grå hårene til P.

Jeg leser ferdig diktsamlingen mens P går for å hente hunden. Jeg kjenner meg igjen i den. Den handler om noen som er forelsket i noen som ikke vil ha en. P kommer tilbake med hunden, vi spaserer gjennom Gamlebyen, ned til Oslo S, drikker tropisk brus fra boks. Mister buss for tog med fem minutter og setter oss ned på en gressflekk, venter på neste buss for tog. Det er ikke sikkert det vi skal senere i dag er så mye viktigere enn det vi allerede gjør.

Den sommeren det gikk buss for tog

1. Ligger på stranden og leser, men lytter samtidig til venninnegjengen på siden som snakker om rulling, russebuss, Rhodos, å komme seg inn på steder med tjuetoårsgrense i Stockholm når man bare er atten, han som er forelska i Vilde i Skam, pappas båt, en venninne som kanskje er litt for tynn ("nei, hun er bare sånn pen-tynn, de som sier noe annet er bare misunnelige!"), sanger man spiller baklengs sånn at det virker som om hemmelige meldinger fra Satan kommer frem ("ja, jeg vet det er helt dust, men det høres sånn ut!"), sultne på sushi ("scampi tempura, tolv stykker, bare det"), brasiliansk voks ("jeg vil ta en Amazonas", "hahaha, det heter ikke det, det heter Brazilian!"), en hel gjeng som snakker og snakker, noen ganger glemmer jeg avsnittet jeg har lest (Everything is Illuminated), legger merke til at de ikke snakker om gutter, ikke én gang snakker de om gutter, annet enn å okke seg litt over noen andre venninner de har som bare vil ha med seg kjærestene sine på fest, men ikke mer enn halvhjertet, det betyr ikke så mye. Vi sitter der i nesten seks timer, jentegjengen og oss, P og jeg, de bader ikke så mye, men det gjør ikke vi heller, det er en del skygge i dag, skyene glir foran sola. Bak dem igjen sitter det en gjeng på tre + hund. Jeg synes hunden er fin, veldig fin. Stor og brun er den, kraftig bygd og den ser vennlig ut. Jeg savner vår egen hund, som ikke er hjemme, men på ferie hos sin egentlige matmor. I mange uker har hunden vært borte og jeg har kjedet meg. Det er ikke det samme å gå på tur uten. På bussen hjem sier jeg til P at jeg vil ha vår egen hund, en som bare er vår og som alltid kommer til å være der hver eneste sommer og hver eneste ferie. En hund som ikke plutselig bare forsvinner fordi det er noen som ikke er oss som også krever å ha den.

Det er ikke første gang jeg maser om hund, kanskje den ellevte gangen, den tolvte eller den trettende. Jeg har allerede sett gjennom hele Finn.no for hunder i Akershus, Oslo og Østfold. Pass deg for hva du sier ja til, sier jeg til P.

2. En uke tar jeg buss for tog fra Oslo til Ås tre dager på rad. Den andre kvelden ser jeg lyset i horisonten, det er nesten midnatt når jeg kommer frem. En plutselig tristhet slår ned i meg, den kommer ut av ingenting. Den er familiær, jeg har opplevd den før, mange ganger. Jeg har nettopp vært hos H og spist sommerruller og drukket øl på verandaen i det nye hjemmet hun har flyttet inn i på Tøyen, det var hyggelig. Likevel ble jeg så trist på bussen hjem. Noen dager senere spurte jeg P om han noen gang plutselig bare ble trist, for det skjedde med meg, og jeg kunne ikke forstå det, for alt går så bra. Jeg skriver, jeg skal publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift og du er min kjæreste, sa jeg, og jeg er egentlig veldig lykkelig, jeg er lykkelig, har aldri hatt det så fint i mitt liv som nå, men plutselig er det likevel en tristhet som slår ned, som om jeg er to på en gang, en som lever i virkeligheten, og en annen som alltid tenker på døden og at alt er meningsløst.

På den tredje turen hjem har jeg ikke mer strøm på mobilen. Jeg har drukket øl med V som er på besøk i Norge fra Tyskland, jeg har ikke sett henne på halvannet år, forrige gang besøkte jeg henne i Berlin, vi gikk i Botanisk hage og besøkte boligen til Bertolt Brecht. V har flyttet til Potsdam utenfor Berlin sammen med sin kjæreste og sine fire stedøtre, alle i tenåringsalder. Hun forteller meg om sin nye familie, jeg forteller henne om P, at vi har flyttet inn sammen nå. Vi drikker weissbier ute på St. Pauli Biergarten ved Akerselva, forflytter oss til Villa Paradiso på kveldingen for å spise pizza, selv auberginen på pizzaen er god. P er allerede hjemme når jeg kommer hjem, vanligvis er det han som kommer hjem til meg. Jeg har funnet ut at det muligens er fordi jeg har et mindre sosialt liv, eller kanskje jeg får fortere nok av å være hos andre enn ham. Likevel er det han som tror han er den kjedelige av oss, men i realiteten er det nok meg.

3. Jeg takker ja til plassen på masterstudiet i biologi, og jeg takker noen uker senere også ja til masterstudiet i litteraturvitenskap på et annet universitet. I blant tenker jeg på at jeg skal begynne på begge, for sommeren fortoner seg så lang. Det er så mange dager hvor jeg gjør så lite, jeg leser bøker, skriver litt. Jeg sier til P at jeg er så lei av å bare lese bøker, han sier at det er andre mennesker som bare kan ønske å bli betalt for å lese og her sitter jeg og ønsker meg sommerjobb på en iskremsjappe. Bare fordi jeg vil gjøre noe, sier jeg. Ikke har vi noen hund heller. Hvis vi hadde hatt hund skulle jeg gått på tur i skogen med den, jeg ville til og med dratt for å telte. Så ville jeg latt deg være i fred, sier jeg til P, latt deg jobbe i fred. Jeg må medgi at jeg kanskje oppfører meg barnslig, men jeg er altså en av de menneskene som ikke liker å ha for mye tid. Andre dager skriver jeg mer, hele formiddagen går, plutselig er det lunsj. Jeg føler jeg har gjort noe, et arbeid, og straks føles det mye bedre. Etter en slik formiddag kan jeg med god samvittighet dra til stranden og lese bøker resten av dagen. Men det er ikke alle dager som er slik, bare noen.

Innerst inne vet jeg at høsten ikke er sånn, da blir det mye mer å gjøre, jeg kan ikke ta to mastergrader. Likevel har jeg fortsatt takket ja til begge, jeg har ikke trukket meg, lar begge to bare bli stående, helt til siste sekund kan jeg berolige meg med tanken på at en dag blir livet travlere enn dette.

Ås, 17. januar 2017

Vi har sovet over hos hverandre åtte netter på rad. I blant lurer jeg på når en av oss kommer til å bli lei, når skal vi sove i hver vår seng? Det er ikke det at jeg vil det, jeg er ikke lei, men det er uvant. Jeg har ofte en trang til å være alene, men mer enn å være alene liker jeg å være sammen med dette mennesket. Det har alle fordelene ved å være alene, bare bedre. Vi sitter i timevis og leser. Jeg til og med skriver i hans tilstedeværelse, ligger i senga og noterer noe til et essay som jeg har hatt i bakhodet i to år. Forteller ham at jeg har prøvd å skrive det, men jeg ville for mye, skrev for mye om alt i ett essay. Det ble ikke noe bra, men det blir kanskje bra nå, jeg har tenkt på det lenge. Men det gjør ikke noe at ting tar tid, for det blir gjort, det tar bare den tiden det tar.

Noen ganger våkner vi hjemme hos ham, andre ganger hos meg. I blant må vi skyndte oss, jeg skal på forelesning, han skal rekke et tog. Andre ganger ikke. En morgen blir jeg liggende, jeg var på fest dagen før. Smøg meg ut fra min egen fest, tok kåpa over de tynne klærne, det hadde blitt minusgrader ute, det er ikke så langt å gå. En dag er det snø på bakken, endelig har det blitt snø. Men jeg har ikke rukket å lengte etter den, som om det som skjer rundt meg ikke affekterer meg som før. Jeg bryr meg, men jeg er ikke så sint.

En ettermiddag sitter jeg i Tårnbygningen og skriver om mutasjoner hos domestisert katt. Fire ulike mutasjoner gir kattene lang pels. Norsk skogskatt har en mutasjon som ingen av de andre langhåra kattene har. Jeg lurer på om jeg skal fordype meg i genetikk til høsten, det er flere ting jeg vil, men jeg klarer ikke å bestemme meg. På vei hjem kjøper jeg kaffe og appelsinsjokolade, køen er lang, folk er sikkert på vei hjem fra jobb. Det har ennå ikke begynt å snø, men når som helst nå, tenker jeg. Jeg bare føler det på meg. Sølepyttene har frosset for lenge siden, en dag mens K og jeg venter på at O skal finne frem sykkelen står vi og knuser is under føttene, isen ser ut som glassflak. Dere, sier O. Det er lenge siden det har vært kaldt.

Selv om det er kaldt skinner solen. Hver dag tar jeg et bilde av lyset som trenger seg inn. Den første dagen er lyset blått tidlig om morgenen. Hele stua er knallblå. Den andre dagen tar jeg et bilde av lyset inne på rommet hans, fra vinduet over skrivepulten og plantene. Ute i hagen er alt dekket av frost. Han er ute og handler til middag, jeg er fyllesyk og hører på radio. Det handler om syriske musikere i Tyskland, det har vært en krangel om noe, et orkester har kranglet med et annet, men jeg skjønner ikke hva krangelen handler om.

Den tredje dagen drar jeg hjem, jeg tar et bilde av lyset i stuen. Girlanderne henger i taket ennå, jeg må bære de ekstra stolene ned i boden. Jeg vasker over bordene og feier gulvet, det ligger papirrester fra innholdet i en piñata. Det blir lysere for hver dag nå, jeg innbiller meg at jeg kan merke det. 

Den fjerde dagen tar jeg et bilde av lyset som skinner inn i et klasserom, jeg har hele rommet for meg selv. Det er tomt her nå, i januar. På lesesalen sitter det bare tre andre. I fjor på denne tiden av året tok jeg et kurs i statistikk. Det var nitten minusgrader og krystaller i trærne. Vi skulle egentlig ha vært i Tanzania, vaksinene var allerede tatt. Jeg har vaksine for gulfeber, det er en sykdom som nesten ikke finnes noen steder. Hjemme hos oss bodde det to katter. Dagens Næringsliv var på besøk i leiligheten og jeg gjorde en nervøs opptreden på Dagsnytt atten. Etter eksamen dro jeg til Førdefjorden for å lenke meg til en boremaskin. Jeg ble hekta på statistikk og tenkte at jeg ville studere bioinformatikk, det kan jeg uansett holde på med hvis jeg studerer genetikk. Se, det er ikke en grille, sier jeg til meg selv, det holder seg interessant, jeg vil egentlig det samme hele tiden, det tar bare ny form. 

Jeg tok bussen hjem alene, gjennom fjord og fjell. I sekken hadde jeg et brev fra politiet, ti tusen kroner skulle jeg betale i bot. Jeg har fortsatt ikke betalt den, det vil jeg ikke. Senere samme år fikk jeg en fartsbot, en nokså stor en, den har jeg betalt for lengst. (Den fortjente jeg, jeg gjorde noe galt, jeg var ubetenksom.) Vi var på vei hjem fra Hadeland. Det var sommer, vi hadde kjøpt glass, jeg leste til virveldyreksamen; brukte all min tid på fugler, glemte at det også fantes fisk og gnagere. Mange arter fisk og mange arter gnagere. På glassene mine var det dompaper, jeg tok dem fram for å drikke Mintu, litt for mange glass med Mintu. Det er som å drikke After-Eight. Jeg kunne lukte alkohol da du gikk forbi, sier P når jeg kommer gående fra min egen fest. Med vinduene lukket?, sier jeg, det kan ikke være sant. (Kanskje?)

Selv om det blir lysere hender det ofte at det er mørkt når jeg drar hjem fra universitetet, uten at jeg er der spesielt lenge, eller i hvert fall føles det ikke slik, tiden bare renner fra meg, før jeg vet ordet av det er det ettermiddag og kveld igjen. Om mindre enn et halvt år er det sommer igjen, når det skjer kommer dette til å føles som i forrige uke.