Buss for tog, del 2

Våkner opp i et telt på Nesodden, klokken er elleve. Shall we leave, sier P, ja, sier jeg. Det er kommet fluer inn i teltet, de svirrer øverst under taket, under nettingen. Teltet er billig, av typen man tar med seg på festival og lar bli igjen når man drar hjem. Jeg stikker for å tisse og bytte overdel, er glad for at jeg tok med meg en ekstra singlet i ryggsekken slik at jeg slipper å gå med den røde fløyels-t-skjorten fra i går. Det er varmt, men teltet står under trærne, det var ikke solen vi våknet av, bare tiden. P har pakket ned soveposen når jeg kommer tilbake, jeg pakker sekken. Vi tar fra hverandre teltet, pakker det sammen før vi går og tar bussen. Setter oss i busskuret, snakker om noe som gjør at vi glemmer å se etter bussen, den kjører rett forbi oss - faen, faen, faen, sier jeg mens vi løper etter den, kanskje vi rekker den på neste busstopp dersom det er noen som sitter der og venter på den, men nei, den kjører fra oss. Vi må gå helt til Nesoddtangen. Jeg forteller P at navnet Nesoddtangen består av tre ulike ord for det samme. Det er som å kalle en topp for hill hill hill. Solen skinner og jeg er tørst. Vi kjøper iskaffe når vi kommer frem, mens vi venter på ferja over til Aker Brygge. Jeg sier til P at dette stedet må være helt jævlig om vinteren. (Er ikke det typisk for steder som er helt nydelige om sommeren?) Tenk å stå her og vente på ferja om vinteren. Kanskje det ikke en gang går ferje om vinteren, jeg vet ikke. På ferja setter vi oss ute på dekk, solen skinner. Jeg går på toalettet, vasker ansiktet og pusser tennene. På Aker Brygge kjøper vi hjemmelaga limonade og tar trikken til Jernbanestasjonen. P spør om jeg vil hjem eller bli med ham og hente hunden, jeg sier jeg blir med, for jeg orker ikke å være alene hjemme, ikke på en dag som dette, fyllesyk og skjør med solen skinnende. Ok, sier P. Vi tar bussen til Vålerenga, setter oss i en park. Jeg forteller ham at jeg en gang samlet lavprøver her, til et fag i botanikk. P er ikke sikker om han vet hva lav er. Og så jeg som leste en hel tekst om lav i går!, sier jeg. I en hage på Nesodden, i skyggen av en rød parasoll, leste jeg en tekst om lav. Men kanskje handlet den ikke så mye om lav som den egentlig handlet om å bli forlatt av noen man er forelsket i.

Vi ligger i gresset og leser mens vi venter på å kunne få hente hunden. Jeg kommer på at jeg har en bibliotek-app på telefonen og laster ned en diktsamling. Jeg har ikke brukt appen siden i fjor sommer, da jeg var på Svalbard, langt, langt unna både bøker og trær. Vi ligger i skyggen av et tre som jeg garantert har skåret lavprøver fra en gang. P lener hodet sitt mot soveposen. Jeg ligger på en genser og stryker ham i håret, han har mange grå hår. I motsetning til meg er han redd for alderen. At det gjør vondt i ryggen å sove på skogbunnen er en liten pris å betale for å gå rundt i verden med en større tro på seg selv enn da jeg var nitten. Det kan hende jeg tenker noe annet senere. Det hender jeg finner grå hår på mitt eget hode også, men jeg liker dem, akkurat som jeg liker de grå hårene til P.

Jeg leser ferdig diktsamlingen mens P går for å hente hunden. Jeg kjenner meg igjen i den. Den handler om noen som er forelsket i noen som ikke vil ha en. P kommer tilbake med hunden, vi spaserer gjennom Gamlebyen, ned til Oslo S, drikker tropisk brus fra boks. Mister buss for tog med fem minutter og setter oss ned på en gressflekk, venter på neste buss for tog. Det er ikke sikkert det vi skal senere i dag er så mye viktigere enn det vi allerede gjør.