Den sommeren det gikk buss for tog

1. Ligger på stranden og leser, men lytter samtidig til venninnegjengen på siden som snakker om rulling, russebuss, Rhodos, å komme seg inn på steder med tjuetoårsgrense i Stockholm når man bare er atten, han som er forelska i Vilde i Skam, pappas båt, en venninne som kanskje er litt for tynn ("nei, hun er bare sånn pen-tynn, de som sier noe annet er bare misunnelige!"), sanger man spiller baklengs sånn at det virker som om hemmelige meldinger fra Satan kommer frem ("ja, jeg vet det er helt dust, men det høres sånn ut!"), sultne på sushi ("scampi tempura, tolv stykker, bare det"), brasiliansk voks ("jeg vil ta en Amazonas", "hahaha, det heter ikke det, det heter Brazilian!"), en hel gjeng som snakker og snakker, noen ganger glemmer jeg avsnittet jeg har lest (Everything is Illuminated), legger merke til at de ikke snakker om gutter, ikke én gang snakker de om gutter, annet enn å okke seg litt over noen andre venninner de har som bare vil ha med seg kjærestene sine på fest, men ikke mer enn halvhjertet, det betyr ikke så mye. Vi sitter der i nesten seks timer, jentegjengen og oss, P og jeg, de bader ikke så mye, men det gjør ikke vi heller, det er en del skygge i dag, skyene glir foran sola. Bak dem igjen sitter det en gjeng på tre + hund. Jeg synes hunden er fin, veldig fin. Stor og brun er den, kraftig bygd og den ser vennlig ut. Jeg savner vår egen hund, som ikke er hjemme, men på ferie hos sin egentlige matmor. I mange uker har hunden vært borte og jeg har kjedet meg. Det er ikke det samme å gå på tur uten. På bussen hjem sier jeg til P at jeg vil ha vår egen hund, en som bare er vår og som alltid kommer til å være der hver eneste sommer og hver eneste ferie. En hund som ikke plutselig bare forsvinner fordi det er noen som ikke er oss som også krever å ha den.

Det er ikke første gang jeg maser om hund, kanskje den ellevte gangen, den tolvte eller den trettende. Jeg har allerede sett gjennom hele Finn.no for hunder i Akershus, Oslo og Østfold. Pass deg for hva du sier ja til, sier jeg til P.

2. En uke tar jeg buss for tog fra Oslo til Ås tre dager på rad. Den andre kvelden ser jeg lyset i horisonten, det er nesten midnatt når jeg kommer frem. En plutselig tristhet slår ned i meg, den kommer ut av ingenting. Den er familiær, jeg har opplevd den før, mange ganger. Jeg har nettopp vært hos H og spist sommerruller og drukket øl på verandaen i det nye hjemmet hun har flyttet inn i på Tøyen, det var hyggelig. Likevel ble jeg så trist på bussen hjem. Noen dager senere spurte jeg P om han noen gang plutselig bare ble trist, for det skjedde med meg, og jeg kunne ikke forstå det, for alt går så bra. Jeg skriver, jeg skal publisere en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift og du er min kjæreste, sa jeg, og jeg er egentlig veldig lykkelig, jeg er lykkelig, har aldri hatt det så fint i mitt liv som nå, men plutselig er det likevel en tristhet som slår ned, som om jeg er to på en gang, en som lever i virkeligheten, og en annen som alltid tenker på døden og at alt er meningsløst.

På den tredje turen hjem har jeg ikke mer strøm på mobilen. Jeg har drukket øl med V som er på besøk i Norge fra Tyskland, jeg har ikke sett henne på halvannet år, forrige gang besøkte jeg henne i Berlin, vi gikk i Botanisk hage og besøkte boligen til Bertolt Brecht. V har flyttet til Potsdam utenfor Berlin sammen med sin kjæreste og sine fire stedøtre, alle i tenåringsalder. Hun forteller meg om sin nye familie, jeg forteller henne om P, at vi har flyttet inn sammen nå. Vi drikker weissbier ute på St. Pauli Biergarten ved Akerselva, forflytter oss til Villa Paradiso på kveldingen for å spise pizza, selv auberginen på pizzaen er god. P er allerede hjemme når jeg kommer hjem, vanligvis er det han som kommer hjem til meg. Jeg har funnet ut at det muligens er fordi jeg har et mindre sosialt liv, eller kanskje jeg får fortere nok av å være hos andre enn ham. Likevel er det han som tror han er den kjedelige av oss, men i realiteten er det nok meg.

3. Jeg takker ja til plassen på masterstudiet i biologi, og jeg takker noen uker senere også ja til masterstudiet i litteraturvitenskap på et annet universitet. I blant tenker jeg på at jeg skal begynne på begge, for sommeren fortoner seg så lang. Det er så mange dager hvor jeg gjør så lite, jeg leser bøker, skriver litt. Jeg sier til P at jeg er så lei av å bare lese bøker, han sier at det er andre mennesker som bare kan ønske å bli betalt for å lese og her sitter jeg og ønsker meg sommerjobb på en iskremsjappe. Bare fordi jeg vil gjøre noe, sier jeg. Ikke har vi noen hund heller. Hvis vi hadde hatt hund skulle jeg gått på tur i skogen med den, jeg ville til og med dratt for å telte. Så ville jeg latt deg være i fred, sier jeg til P, latt deg jobbe i fred. Jeg må medgi at jeg kanskje oppfører meg barnslig, men jeg er altså en av de menneskene som ikke liker å ha for mye tid. Andre dager skriver jeg mer, hele formiddagen går, plutselig er det lunsj. Jeg føler jeg har gjort noe, et arbeid, og straks føles det mye bedre. Etter en slik formiddag kan jeg med god samvittighet dra til stranden og lese bøker resten av dagen. Men det er ikke alle dager som er slik, bare noen.

Innerst inne vet jeg at høsten ikke er sånn, da blir det mye mer å gjøre, jeg kan ikke ta to mastergrader. Likevel har jeg fortsatt takket ja til begge, jeg har ikke trukket meg, lar begge to bare bli stående, helt til siste sekund kan jeg berolige meg med tanken på at en dag blir livet travlere enn dette.