Sengen vi kommer hjem til er mindre enn alle sengene vi har sovet i de siste tre ukene, på hotellrom og hos folk på airbnb. Noen av dem har vært så store at vi bare har sovet i en liten del av dem, mens den andre delen har vært brukt til å oppbevare ting: laptoper, solkrem, nett og bøker. Noen av stedene fikk vi en seng hver istedenfor en dobbelseng, men også disse var så store at vi bare brukte en av dem. I Dong Hoi byttet vi fra å sove i den ene til den andre etter at den første ble fylt opp av tomme take away-bokser. Lets change bed, sa P etter at vi hadde spist. Why, sa jeg. Because we've been eating in this one, sa P, som om det ellers er noe han er nøye på. Hjemme drikker han nesten alltid den første koppen med kaffe i senga mens hans leser nyhetene på iPaden. I blant spiser han til og med frokosten i senga, skåler med yoghurt og mysli. Det hender jeg har spist middagen min i senga når jeg har vært alene hjemme, når P ikke har vært hjemme og jeg ikke orker å sosialisere med leieboeren i stua.
Når vi kommer hjem har leieboeren flyttet ut. Han har etterlatt seg et hvitt klesskap i rommet som jeg selv aldri har brukt, men alltid leid ut. P synes det er stygt. Jeg synes ikke det er direkte stygt, men ville antagelig ikke kjøpt det selv. Det er mulig den tidligere leieboeren kommer for å hente det. Han må uansett levere nøklene. Av en eller annen grunn la han dem ikke bare i postkassen, det kunne han ha gjort, man må ha en annen nøkkel for å kunne åpne postkassen. Den henger på kjøkkenveggen, ved siden av en kalender fra i fjor. Den henger der ennå fordi jeg ikke fikk i hende noen ny kalender, og nå er det juli. Når vi kommer hjem lager jeg et nytt skilt til postkassa med navnene til P og meg. Han har vært her hver dag det siste halvåret, men nå bor han her på ordentlig. Soverommet er fylt av bager og kofferter med tingene hans i, de er ennå ikke pakket ut.
Spisebordet er skittent, leieboeren har sølt frokostblanding og melk på bordet uten å tørke opp. Det har størknet fast. Han har heller ikke gått ut med søpla, og døra ut til verandaen står halvåpen. Flere hyller i kjøleskapet står tomme, mens fryseren er full. Han har glemt å ta med plastboksene sine, de han fyller opp med middagsmat én gang i uka. Rekker med plastbokser fylt av den samme retten, stående til kjøling på kjøkkenbenken før han stabler boks på boks i kjøleskapet. En stabel som forsvinner i løpet av uka, til det er mandag igjen og det er på tide å lage en ny, stor gryte.
Leieboeren har i det minste tatt inn posten. På enden av det skitne spisebordet ligger en liten stabel med brev. Det meste er kjedelige greier, bortsett fra et brev fra en venninne i Tyskland. Hun skriver om livet sitt og jeg får lyst til å skrive tilbake, men ikke nå. Jeg vasker de skitne klærne vi har reist med, klærne vi har svettet i i tropene. Henger dem opp til tørk ute på verandaen. Leieboeren har brukt grillen, den står ute. Jeg bar den inn før vi dro. Det siste jeg brukte den til var å grille auberginer til baba ganosj en av dagene før vi dro. Vi satt ute og spiste lunsj før vi gikk inn igjen, det var altfor mye vind til å bli sittende. Når vi kommer hjem kjenner jeg at jeg blir litt glad for vinden, at det ikke er så varmt. Den eneste vinden i Vietnam kom fra viftene. På museet for vietnamesiske kvinner i Hanoi hadde airconditionen gått i stykker. For å bøte på det hadde de plassert elektriske vifter rundtomkring, men med mindre man stilte seg rett foran hjalp de lite. Bomullsbuksene klistret seg fast til huden, jeg viftet meg litt i ansiktet med brosjyren mens jeg hørte stemmen på auto-guide fortelle meg om de kvinnelige revolusjonære under det vietnameserne kaller den amerikanske krigen. Etterpå satte vi oss ute på museumskaféen og drakk te.
Da hadde vi reist sammen i tre uker og var snart på vei hjem. Vi ankom Gardemoen tidlig om morgenen, det første jeg la merke til var hvor annerledes solen stod på himmelen. I Vietnam går solen ned i seks-tiden hver dag, jeg savner den når den er borte. Mørket føles så brutalt. Likevel legger vi oss lenge før solen går ned den første kvelden hjemme igjen. Jeg prøver å holde meg oppe en stund, men gir opp i ti-tiden. Da har P allerede sovet i flere timer. Når jeg legger meg, legger jeg merke til at sengen er liten, men at den er akkurat passe stor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar