Vestkysten, litt om å lese seg inn i California

Før vi drar til California setter jeg plantene like ved vinduet. Jeg snur det store treet, slik at det kan strekke seg motsatt vei, mot lyset. Det er lite lys som kommer inn i leiligheten, selv om den er sørvendt, det har med vinkelen å gjøre, tror jeg, og trærne som er utenfor. Når vi kommer hjem har ikke treet strukket seg motsatt vei, som de andre plantene, de to monsteraene, vindusbladene som de heter på norsk, treet står som før. Det er egentlig tre trær, tre stammer som er flettet sammen. Jeg vet ikke hvilken art det er , hvilken kultivar, tok vekk merkelappen da jeg tok det med inn i hus, det er over to år siden. Planten kommer fra Madagascar, er det jeg vet. Den liker ikke sterk sollys, det vet jeg fordi jeg en gang satte den på verandaen og da ble bladene gule. Den ble rett og slett solbrent. Som nakken min etter en tur i Point Lobos State Reserve i California. Nakken ble rød og merkelappen inni t-skjorta irriterte veldig, jeg rev den av. Merkelappen inni genseren irriterte veldig, jeg rev av den også. 

Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker. 

Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret. 

Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger. 

Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke. 

Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.

Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school. 

Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.

Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming! 

God bless, Amerika. 

Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break. 

Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)

Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise. 

Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint. 

Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige. 

Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.

Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.

Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers. 

Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.

Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje. 

I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California. 

Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige. 

Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar. 

Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places.