Salinas

Vi ankom San Francisco på ettermiddagen og satte oss på en shuttlebuss til Salinas. Vi ble sluppet av på en parkeringsplass utenfor en bensinstasjon. Jeg hadde overhørt en passasjer inne på shuttlebussen spørre sjåføren når ankomsten til stoppestedet var, for hun ville gjerne ringe til datteren sin og be om å bli hentet der, for det var virkelig ikke et sted man ville bli værende på. Jeg tolket det som at noe kriminelt lett kunne skje dersom man befant seg der, og spesielt dersom det ble mørkt, og enda mer spesielt dersom man var turist, som oss, og så forvirrede ut. 

Da vi ble satt av hadde solnedgangen begynt, det lå et lilla skjær på himmelen, langs horisonten, jeg ble stående og beundre det lilla mot det grønne, trærne, mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten vår. Det var for langt til å gå, og ikke lurt, vi hadde hver vår trillekoffert å drasse med, han også en sekk, jeg en skulderveske. Det luktet så godt, mediterranean. California har samme klima som i middelhavslandene. De inkluderer blant annet Spania, Italia, Slovenia, Albania, Hellas, Kypros, Libanon, Israel, Syria. Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko. Jeg fortalte det til kjæresten min, vet du at California har samme klima som deler av Midtøsten? Han var overrasket, forestilte seg at det var mye varmere der enn her.

Mens vi ventet på taxien ble det kaldere, kulden kom med mørket. Det var noe helt annet enn på flyplassen da vi ventet på shuttlebussen. I Norge hadde det ennå vært snø da vi dro, enda det var i slutten av mars. Det hadde vært en lang vinter. Da vi kom hjem lå det enda snøflekker på bakken, noen av dem ganske store. På deler av det bare lå mengder av grus. På plattformen på Oslo S måkte jeg med meg store mengder grus med trillekofferten. Det var godt å komme til solen i California, selv om det ble kaldere om kvelden. Hos Airbnb-verten vår i Salinas satte vi oss i boblebadet i hagen. Stjernehimmelen var fremme. Vi la oss tidlig, trøtte etter en lang reise. Dagen etter fortalte Airbnb-verten vår, Rebecca, at Salinas blir kalt The Salad Bowl of the World. Vi kjørte forbi jorder med dyrket mark. Salinas blir ikke større, for på jordene skal det ikke bygges hus. Jorden er så rik at den skal brukes til dyrkning, sånn er det i Salinas. Det dyrkes flere avlinger i løpet av året. Vi passerer vannspredere mens Rebecca forteller om automatiseringen av landbruket, nå jobber det knapt med mennesker i landbruket, eierne kjøper dyre maskiner som gjør hele jobben med å så og høste, men senere i løpet av vår reise gjennom California ser jeg et skilt hvor det står at over jobbene til over én million kaliforniere er tilknyttet landbruket. Kanskje er ikke det så mange i forhold til de nesten førti millioner kaliforniere som finnes.

Salinas er også hjembyen til John Steinbeck. Rebecca forteller oss at Steinbeck begynte på The Grapes of Wrath, som han forlot og ikke fant igjen. Han måtte dermed skrive romanen på nytt. Da det første manuset senere ble funnet, viste det seg å være helt likt den ferdige romanen, med unntak av elleve ord. Selv har jeg bare lest et av kapitlene, jeg husker ikke så mye av det, jeg vet bare at romanen handler om menneskene som flyktet fra The Dust Bowl i 1930-årene, støvet som feide over Amerika og fordrev folk fra gårdene sine. Jeg spør kjæresten min om han har lest den. Det har han. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har lest den, jeg leste utdraget fordi det var på pensum da jeg tok et emne i amerikansk kultur og historie. Det er rart, med tanke på at jeg ofte leste hele boka dersom vi hadde utdrag på pensum, jeg leste tross alt hele Dantes guddommelige komedie, og hvorfor gjorde jeg det og ikke det andre? Amerika interesserer meg jo mye mer enn det gamle Europa, det middelalderske og tyngende, bibelske skikkelser og synder, engler og demoner.

En frekk anmelder mente at jeg burde ha sitert Bibelen i romanen min. Han savnet et sitat om gresset, et spesifikt et som han selv siterte. I en bedrevitende tone antydet han at jeg, forfatteren, burde være mer belest på andre ting enn den litteraturen jeg faktisk har lest og verdsetter. Til det siterer jeg Vigdis Hjorth fra hennes (kommende) essaysamling Å tale og å tie: Det er ikke en lesers eller kritikers sak av moralske eller oppbyggelige grunner å etterlyse perspektiver eller synspunkter i en roman som forfatteren har valgt å holde utenfor. I en skjønnlitterær tekst kan tekstens jeg sitte ved bredden av en elv uten å være forpliktet til å beskrive hva som skjer på den andre siden av den. Etter at jeg selv ble forfatter, har jeg lagt merke til hvor ofte kritikere synder på dette; ja, visst skal man kritiseres, men det er det man har skrevet som skal kritiseres.

Det finnes ingen bibel i vårt hjem, jeg har eid en én gang - da Jobs bok var på pensum. Etterpå gav jeg den bort, like raskt som jeg hadde kjøpt den i en brukthandel for ti kroner. Derimot har jeg en slitt Leaves of Grass liggende, den er full av pennestreker, eselører og kaffe. Himmelen er så stor hos Whitman, landskapet så åpent, menneske er fritt og kan få til alt, livet er noe stort og vakkert, tenk at vi er her, sammen med dyra, hestene og ørnene, og gresset og jorden, tenk at det vokser. Så utrolig fantastisk det er.