PROSA
1. THE YEAR OF MAGICAL THINKING av Joan Didion
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth
4. WINTER av Ali Smith
5. GRATIS OG UFORPLIKTANDE VERDIVURDERING av Marit Eikemo
6. HUNDEN av Kerstin Ekman
6. HUNDEN av Kerstin Ekman
POESI
7. MEADOWLANDS av Louise Glück
POETIKK
8. KVA HENDER I ROMANEN? av Ingrid Z. Aanestad
ESSAYS
9. Å TALE OG Å TIE av Vigdis Hjorth
 |
| På en kafé i Mission District, San Franscisco. Skrivebok og bok. |
Måneden begynte i California og avsluttes i Gøteborg, hvor jeg nå altså befinner meg. Helt siden jeg flyttet til Ås, for snart fire år siden, har jeg tenkt at jeg skulle ta toget dit, det er jo ikke så langt unna. Nå nærmer det seg nesten slutten for livet på Ås (kanskje), jeg skal bo et halvt år i Longyearbyen, deretter et halvt år i Cambridge, og etter det er det ikke sikkert at det er noe som holder oss i Ås.
Midt i eksamenstiden har jeg altså dratt til Gøteborg for å være litt alene og for å skrive litt. Jeg sitter på Stadsbiblioteket, det er fint bibliotek, veldig brukervennlig, masse folk. Jeg skriver litt, drikker litt kaffe, leser litt i The Rules Do Not Apply av Ariel Levy. Jeg har ikke kommet så langt i den, men langt nok til å ha lest dette: "I started keeping a diary in the third grade and, in solidarity with Anne Frank, I named it and perosnified it and made it my confidante. "The point that prompted me to keep a diary in the first place: I don't have a friend," Frank told Kitty, her journal. Writing is communicating with an unknown intimate who is always available, the way the faithful can turn to God. My lined notebooks were the only place I could say as much as I wanted, whenever I wanted. To this day I feel comforted and relieved of loneliness, no matter how foreign my surroundings, if I have a pad and a pen."
The Rules Do Not Apply handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem.
The Rules Do Not Apply handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem.
Jeg leste mye bra i april, ingenting å klage på. Eller, det er ikke helt sant, foruten Ariel Levy leser jeg også The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak. Den er fryktelig dårlig, men jeg fortsetter likevel å lese i den, personene i boka reiser rundt i Indonesia og spiser mat, det er vel nettopp i det jeg finner noe interessant, som får meg til å lese videre.
Jeg leste Kva hender i romanen? på vei hit. Aanestad skriver: "Det er sant at eg skriver fordi eg elskar livet." (Tror jeg, i hvert fall noe lignende, jeg har ikke boka med meg på biblioteket.)
2 kommentarer:
Jeg greide ikke å like The year of magical thinking, og føler meg ganske teit som ikke ser det som alle andre tydeligvis ser i denne boka. Jeg leste den noen måneder etter at faren min døde, og syntes bare hovedpersonen var sytete. Den gav ingen fellesskapsfølelse eller innsikt overhodet. Rart hvor forskjellig man oppfatter litteratur.
Hva synes du om The rules do not apply? Den får dårlig kritikk, ser jeg, men den kan jo falle i min smak likevel, jfr. ovenfor.
Jeg ble veldig grepet av The rules do not apply, til tross for at tematikken i romanen lett kunne ha bikket over til "middelklasseproblemer" i negativ forstand. Da mener jeg at problemer som privilegerte kvinner som Ariel Levy har fort kan oppleves som syting. Men det gjorde det ikke her, synes jeg. Det gjorde til tider vondt å lese denne boken.
Men både The rules do not apply og The year of magical thinking har jeg nå lest på et tidspunkt i livet hvor det passet veldig godt å lese dem, tror jeg. Kanskje er det også derfor jeg har lest dem, jeg har søkt mot disse bøkene som handler om kjærlighet og tap, ikke fordi jeg har tapt noe selv, men fordi jeg har noe som jeg ikke vil miste, og å lese om andres tap får meg til å sette større pris på det hele. Ikke fordi jeg ikke vet det fra før, men jeg ønsker på en måte den stadige påminnelsen som jeg har fått ved å lese begge disse bøkene (og flere bøker jeg også har lest i det siste).
Men når du sier at The year of magical thinking var sytete, så er jeg nysgjerrig på om du kommer til å synes det samme om The rules do not apply? Begge var litt klagende, men ikke på en irriterende måte, synes jeg. Jeg opplevde klagingen deres ikke som fjernt fra situasjonen de var i.
Legg inn en kommentar